Høringssvar fra Bergen Travpark AS

Dato: 29.09.2020

Svartype: Med merknad

Høringsinnspill ny lov om pengespill

Vi viser til departementets høringsbrev 29. juni 2020.

Som arrangør av totalisatorløp ønsker vi å komme med innspill til den nye loven om pengespill. I høringssvar inngitt fra Det Norske Travselskap og Jockeyforbund, Norsk Travtrenerforening og Stiftelsen Norsk Rikstoto er flere elementer innen konsekvenser av lovforslaget belyst på utmerket vis – vi ønsker i vårt innspill å belyse enkelte mindre heldige konsekvenser for den gruppen lovforslaget vil påvirke, nemlig kjøper av spilltjenester.

Som det fremgår av §1 er lovens hovedformål «å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill og sikre at slike spill skjer på en ansvarlig måte.» Dette formålet kan ikke bestrides da ansvarlighet skal og må være førende prinsipp for spillmarkedet i Norge. Formålet å sikre ansvarlige spill er da også lagt til grunn i stortingsmeldingen om videreføring av enerettsmodellen som danner § 6 i lovforslaget.

Om denne paragrafen står det i departementets vurdering følgende (avsnitt 9.2 i høringsnotatet):

«Videre vil departementet peke på at enerettsaktørene skal være bærebjelken i den norske pengespillpolitikken. Hovedoppgaven til Norsk Tipping og Norsk Rikstoto er å lede spillaktivitet og spillelyst bort fra uregulerte tilbud og til sine egne pengespill. Dette omtales ofte som kanalisering. Kanalisering foregår primært ved at spillere som spiller hos uregulerte spillere velger å flytte aktiviteten sin til enerettsaktørene, eller at nye spillere som har lyst til å spille pengespill velger å spille hos enerettsaktørene. Ved en vellykket kanalisering, vil spillere velge regulerte tilbud framfor uregulerte, noe som vil innebære at det er færre spillere igjen å lede bort fra uregulerte og til regulerte tilbud. Departementet mener derfor at en del av kanaliseringsoppdraget også vil innebære å holde på spillerne når de er kanalisert.»

Dersom hovedoppgaven for enerettsaktørene skal være å kanalisere spillaktivitet over i regulerte tilbud for deretter å holde på spillerne er det viktig at forskriftene som legges til grunn for rettigheten til å tilby spill ikke slår beina under denne oppgaven. Å angi en tapsgrense som skal gjelde alle spillere hos hver av tilbyderne vil være et aktivt hinder mot kanaliseringsoppdraget og vil etter vår mening heller ikke være en effektiv løsning i forhold til å motvirke negative konsekvenser av spillavhengighet.

.

De viktigste verktøyene mot spillproblemer må antas å være bevisstgjøring hos den enkelte spiller. Bevisstgjøring om forbruk og muligheten til å sette egne individuelle grenser tilpasset egen økonomi. I dagens samfunn har mennesker ulike økonomiske forutsetninger, og det som for noen vil være en uansvarlig høy sum å tape vil for andre være høyst overkommelig. Å skjære alle over en kam i forhold til tillatt forbruk av et i Norge lovlig produkt er temmelig unikt og fremstår som urettferdig overfor de som får en pålagt begrensning uavhengig av sin økonomisk forutsetning. En tilsvarende begrensning innenfor for eksempel aksjemarkedet ville blitt oppfattet som alldeles uhørt – det finnes investorer som spekulerer i aksjer med høy risiko og med ditto potensiale for høy realisert gevinst. Tilsvarende finnes det grupperinger som investerer i totalisatorspillet med tilsvarende forutsetninger – i likhet med i aksjemarkedet er det ikke slik at spekulasjonen gir en jevn kontantstrøm hver eneste måned og en månedsgrense for tap vil da bli for inngripende i denne typen virksomhet.

Videre stiller vi spørsmålstegn ved om totalgrensen vil være et effektivt verktøy overfor de det er ment å skulle beskytte, nemlig problemspilleren. Overfører vi prinsippet til f.eks. mennesker med et problematisk forhold til alkohol så vil det være nærliggende å tro at om en forbruker opplever en begrensning i tillatt kjøp av ett ølmerke så vil det nok være mer realistisk at vedkommende supplerer med et annet merke enn at konsumet reduseres. Tilsvarende vil en problemspiller som når en pålagt tapgrense trolig finne ytterligere tilbydere, i dette tilfellet uregulert, forutsatt at spilleren har likvide midler tilgjengelig for spill.

De senere år har Norsk Rikstoto innført flere tiltak i forhold til spillansvarlighet der kundene må angi egne grenser for hvor mye de kan tillate seg å tape per dag, måned og år. Ansvarlighetsverktøyet «Mentor» varsler spilleren dersom dennes spillmønster endrer seg i en periode sammenlignet med tidligere adferd. Disse tiltakene er helt i tråd med hva spillerne selv ønsker seg, det henvises her til undersøkelsen «Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge 2019, Universitetet i Bergen (2020)». I denne undersøkelsen fremkommer det i kapittel 9 (syn på spillansvarlighetsverktøy) at de verktøyene som spillerne er mest positive til omhandler fortløpende tilbakemeldinger på tap og at de selv kan sette en øvre grense for hvor mye de kan tillate seg å tape.

Individuelle tapsgrenser kombinert med bevisstgjøring om eget spillmønster fremkommer for oss som en langt tryggere og mer effektiv håndtering av spillproblematisk adferd enn en global grense som for enkelte ikke vil ramme i det hele tatt samtidig som andre rammes urettmessig. Vi håper derfor departementet vil revurdere kravet om total tapsgrense hos aktørene.