Høringssvar fra Torvald Lekvam

Inngripende falsk trygghet

Dato: 06.01.2017

Svartype: Med merknad

Som statsborger synes jeg dette er uansvarlig og uetisk – og slik jeg leser
det; direkte i mot Norsk lov.

Grunnlovens paragraf 102:
«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin
kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle
tilfeller. Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige
integritet.»

Som utdannet informatikker kan jeg ikke si annet enn at dette låter som falsk
trygghet. Cyber- og terrortrusler er i vekst – men det er også bruken av
kryptografi. Vel, man sitter med meta-data, men hva er den virkelig verdt? Etter
inntoget av beleilige tredjepartstjenester, nesten primært amerikanske, er
bruken av tradisjonell epost-kommunikasjon også nesten helt borte.
Attpåtil, jeg vil tro at både små og store haier i stor grad bruker metoder som
TOR eller bot-nett og andre relé til å skjule sine avsenderadresser.

Det gjør at det ikke er mange nålene igjen i en slik høystakk – og det blir en
stor høystakk. Dette vil følgelig koste uhorvelig med penger og medfører
ekstreme mengder administrasjon. Herfra skal man søke i høystakken og dømme
etter beste evne hva som er _kan_ være høy og hva som _kan_ være nåler.
Og helt uavhengig av det personverninngripende, så kan jeg ikke forstå at det
kan være verdt det.

For spionasje og sabotasje; Om man likevel ønsker om å bruke ressurser på denne
typen aktivitet så må det være mye bedre å ikke gjøre dette på nasjonalit nivå,
men på lokalt nivå direkte hos offentlige virksomhet og andre «interesser».
Videre ville man lagt til rette for at private virksomheter vil kunne gå
opt-in.

Jeg stiller meg også svært kritisk til all argumentasjonen med ordlyden «andre
stater har gjort dette før» (4.6, 5.3, 5.6). Det er typisk Norge. Om ikke annet
burde vi som nasjon være den som utfordrer disse forhold og kommer opp med
metoder som ivaretar alles interesser.

Det er riktig at E-tjenesten allerede overvåker og samler data fra andre
kommunikasjonsnett/-kanaler og DGF prinsippielt bare er en videreføring av
denne praksis. Men dette er ikke et argument som taler for DGF uten at man
videre diskuterer om denne praksisen ville blitt innført om den var helt ny
idag, og det gjør utvalget ikke. Samfundsdebatten om personvern er større og
viktigere enn den noen gang har vært – og det er derfor viktig å ikke bruke
potensielt foreldet argumentasjon.

Alt i alt synes jeg DGF minner veldig om sikkerhetskontrollen ved flyplassene;
det dømmer og påvirker alle, det er svært kostbart og er det virkelig verdt
det? Neppe.