Fleksibel utdanning Norge takker for muligheten til å kommentere ekspertutvalget Hagens rapport «Regionsreformen. Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunen» som omfatter de fem områdene næring, kompetanse og integrering; helse og levekår; kultur og kulturminnevern; klima, miljø og naturressurser; og samferdsel. Når så store områder skal dekkes er det forståelig at utvalget ikke kan gå ned på detaljnivå, men for oss som høringsinstans er detaljene viktige, og vi håper å bidra til å sette lys på kompetansepolitikken.

Fleksibel utdanning Norge, som organiserer 50 tilbydere av utdanning på alle nivåer, vil advare mot å legge ned direktoratene som i dag har viktige oppgaver på området voksnes læring, og spesielt uttale oss om Kompetanse Norge.

Utvalget foreslår at fylkeskommunene får ansvar for å legge til rette for å finansiere opplærings- og utdanningstiltak som i dag forvaltes av Kompetanse Norge: tilskudd til studieforbund, Kompetansepluss og tiltak innenfor livslang læring (herunder midler til å styrke innsatsen for bedre å utnytte kompetansen hos alle voksne og til karriereveiledning), men at staten bør ha ansvar for nasjonale støttefunksjoner og utviklingstiltak, samt spesialiserte og/eller standardiserte funksjoner, hvorav de nevner sekretariatsfunksjoner for nasjonale organer, nasjonale systemfunksjoner og nasjonal kunnskapsinnhenting, tilskudd til drift av fellesorgan for de offentlig godkjente nettskolene og studieforbundene (i praksis hhv. Fleksibel utdanning Norge og Voksenopplæringsforbundet), samt innholdet i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Utvalget konkluderer med at konsekvensen av disse forslagene er at det ikke lenger er behov for et eget direktorat på området, og at de «gjenstående oppgavene» derfor kan overføres til Utdanningsdirektoratet.

Den samme bekymring gjør seg gjeldende når utvalget foreslår å flytte nasjonale oppgaver over til Utdanningsdirektoratet. Utdanningsdirektoratet dekker allerede et stort og krevende område, og voksne som trenger styrking av basiskompetanser og/eller å fullføre primær/sekundær opplæring kan derfor komme til å bli nedprioritert i forhold til barn og unge.

En nasjonal kompetansepolitikk må også dekke etter- og videreutdanning for voksne som allerede har yrkeskompetanse, men som trenger å utvikle denne. I følge regjeringens egen plattform gjelder det alle. Dette er i praksis ofte et firepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidslivet og akademia. Det er vanskelig å se hvordan dette skal fungere uten nasjonal koordinering. Et eksempel på samarbeid som har fungert godt på nasjonalt nivå, er de store nasjonale tiltakene for videreutdanning av lærere.

Om Kompetanse Norge og IMDi legges ned, slik utvalget foreslår, vil det bli mye kompetanse som skal bygges opp på lokalt og regionalt nivå. Norge er et lite land, og robuste fagmiljøer på en rekke områder er avhengig av nasjonal koordinasjon og ledelse.

Utvalget viser i sin rapport også til OECD Skills Strategy Action Report Norway fra 2014. Det er riktig at denne sier at Norge ikke greier å utnytte befolkningens kompetanse godt nok, blant annet fordi man ikke er tilstrekkelig koordinert. Silotenkningen karakteriserer både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Men selv om OECD anbefaler at det regionale nivå må få nødvendig handlingsrom, ble Norge rådet til å involvere alle regjeringsområdene i å utvikle en kompetansestrategi for Norge og en handlingsplan for videreutdanning, samt bygge et forståelig karriererådgivningssystem. Kompetansestrategien er utarbeidet, og dette er oppgaver som Kompetanse Norge bidrar sterkt til i dag, og vil bidra videre til.

Det er altså flere grunner til at voksnes læring og kompetansepolitikk må ivaretas som eget fag- og forvaltningsområde, og de to viktigste handler om trepartssamarbeidet og om digitalisering og fleksibel læring.

Opplæring, utdanning og kompetanseutvikling hos voksne skiller seg fra opplæring av barn og unge, og dermed fra det som hovedsakelig har vært fagområdet til kommuner, fylkeskommuner og Utdanningsdirektoratet. Mens opplæring av barn og unge først og fremst er tidsbestemt og stedbasert, vil voksne vanligvis ha behov for mye fleksibilitet. De er ofte i jobb, har familie, forsørgeransvar og andre forpliktelser. Voksne trenger stor frihet til selv å bestemme når og hvor de skal studere. For voksenopplæring og etter- og videreutdanning er det derfor viktig at det finnes tilstrekkelig med nettbaserte og asynkrone tilbud, og at det finnes fagmiljøer for utvikling, drifting og forvaltning av denne typen utdanning, opplæring og kurs. Barn og unge følger også normalt en fast progresjon og felles læreplaner. Voksne følger alt fra grunnskolekurs til påbygging til høyere utdannelse, språk- og introduksjonsprogrammer for innvandrere og yrkesrettede kurs utenfor Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Leverandører av opplæring kommer fra offentlige og private utdanningsinstitusjoner på alle nivåer, frivillig sektor, kommersielle aktører og interne tilbud i arbeidslivet. Til sammen utgjør dette er variert, men komplisert og fragmentert fagområde. Det stiller krav til de organer som skal ha oversikt over behov og tilbud i kompetansepolitikken. Vi hevder derfor at norsk kompetansepolitikk ikke bør forvaltes av Utdanningsdirektoratet og fylkenes utdanningsavdelinger alene.

Fleksibel utdanning Norge organiserer tilbydere av utdanning til både voksne og barn, og våre medlemmer er spesielt opptatt av å digitalisere og fleksibilisere utdanningstilbud slik at flest mulig voksne kan delta. Vi er et fagmiljø for nettbasert utdanning, men også for voksenpedagogikk. Vi ser at det er behov for at offentlig forvaltning har avdelinger med spesielt fokus på kompetanseutvikling hos voksne med både fast, fleksibel og svak tilknytning til arbeidslivet.

Konklusjon: Fleksibel utdanning Norge mener at ansvaret med utvikling, men også gjennomføring, av kompetansestrategier for Norge må skje i et samarbeid mellom nasjonalt og regionalt nivå, der begge nivåer både har politisk og operativt ansvar. Vi mener derfor at Kunnskapsdepartementet må beholde Kompetanse Norge.