Høringssvar fra Loomis Norge AS

Dato: 10.12.2021

Merknader til Finanstilsynets høringsnotat vedr. bankenes plikt til å tilby kontanttjenester

Bakgrunn:

Finansdepartementet har bedt om høringssvar i forbindelse med Finanstilsynets høringsnotat om bankenes plikt til å motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig.

Kontanter er en fordring på Norges Bank i motsetning til elektroniske penger som er en fordring på den enkelte bank, hvilket er en betydelig forskjell. Dette sammenholdt med at bankene gjennom finansavtalelovens §§ 2-2 og 2-3 jfr. finansavtalelovens § 11, har en eksklusiv rett til å utføre betalingstjenester, gir det etter vårt syn grunn til å stille krav om at bankene ikke kan velge å tilby betalingstjenester utelukkende til kunder som aksepterer å gjøre dette elektronisk.

Loomis Norge AS støtter derfor forslaget fra Finansdepartementet om å innføre ny § 16-8 i finansforetaksforskriften, som stiller krav om at enhver bank skal gjøre tilgjengelig innskudd og uttak av kontanter, enten i egen regi eller gjennom avtale med andre tilbydere av kontanttjenester.

Manglende sanksjonsmulighet:

Som Finanstilsynet skriver i sitt høringsnotat har det de siste årene vært en markant endring i infrastrukturen knyttet til muligheten for å kunne foreta innskudd og uttak av kontanter i regi av en bank. Dette har skjedd gjennom at bankene har lagt ned mange av sine minibanker, resirkulerings- og innskuddsautomater, samtidig som de har avviklet et stort antall filialer. I de filialene som er igjen er det et fåtall som har kontanter tilgjengelig. Om man skal se utviklingen fra bankenes perspektiv er den forutsigbar og forståelig da bankene i mange år har kommunisert at kontanter ikke lenger er en del av deres kjernevirksomhet. I tall vises utviklingen gjennom at det i 2013 var 2115 minibanker i Norge, mens det i dag er ca 1100.

I tillegg til at bankene har lagt ned automater for uttak og innskudd har mange også overdratt eierskapet til alle sine nattsafer til private aktører som Loomis. Det er dermed ikke helt presist når Finanstilsynet på side 10 skriver at «Nattsafetjenesten tilbys ofte av en bank gjennom avtaler med …Loomis». Loomis eier både infrastruktur og kundene, og står helt fritt i forvaltningen av disse uten at dette er regulert i avtale med bankene (med unntak av èn bank). Denne landsdekkende nattsafe- infrastrukturen er overlatt til private aktører som ikke er underlagt noen form for myndighetskontroll på dette området, der beslutning om fortsatt drift eller nedleggelse av nattsafenettverket gjøres på bakgrunn av rent økonomiske vurderinger. Det samme er tilfelle for en god del minibanker og innskuddsautomater som overdras fra bankene til private aktører for videre drift, der kundegrunnlaget er godt nok til å unngå nedleggelse.

Slik ny § 16-8 i Finansforetaksforskriften er formulert mener vi den presiserer på en god måte de krav som påhviler bankene, men for å ivareta både kundenes og myndighetenes forventning om etterlevelse av lovverket er det vår vurdering at enten finansforetaksloven § 16-4 eller den nye § 16-8 må inneholde en sanksjonsmulighet dersom ikke lov eller forskrift overholdes. Som vist over ser ikke bankene på dette som sitt ansvar lenger, og da må myndighetene kunne sette inn tiltak dersom kontanter fortsatt skal være tilgjengelig.

Manglende sanksjonsmulighet overfor brukerstedene er også fraværende, og er helt vesentlig for at kontanter skal kunne ha sin funksjon. Dersom kontanter ikke har en funksjon i en normalsituasjon, vil de aldri kunne ha en funksjon i en krise. Så vidt vi kan se er det ingen oppfølging eller sanksjoner ovenfor brukersteder som ikke tar imot kontanter. Det er vesentlig at kontanter er et akseptert betalingsmiddel i samfunnet jfr. sentralbankloven § 3-5 (1).

Tilgang på kontanter i distriktene:

I Sverige trådte ny lov i kraft fra 1. januar 2021 der det er fastsatt at maksimalt 0,3% av befolkningen skal ha mer enn 25 km å reise for å kunne ta ut kontanter, enten i en automat, filial eller matbutikk. Videre skal maksimalt 1,22% av befolkningen ha lenger enn 25 km å reise for å kunne gjøre innskudd.

Folk som bor i byer og sentrale deler av landet vil enklere ha tilgang på kontanter da mulighetene er flere. Distriktene blir ofte skadelidende da kundegrunnlaget er for lite til å kunne opprettholde drift av en minibank eller nattsafe uten noen form for økonomisk støtte, med det resultat at denne infrastrukturen sakte men sikkert legges ned.

Med bakgrunn i dette mener vi at Finansdepartementet bør se til Sverige og vurdere tilsvarende regelverk i Norge, slik at enkel tilgang på kontanter ikke forbeholdes byene men også gjøres tilgjengelig i distriktene. Tilstedeværelse av kontanter etterspørres jevnlig i media når bankene avvikler tilbudet, så mulighet for enkel og robust tilgang på kontanter burde etter vårt syn være regnet som en basis- tjeneste i enhver kommune. Et tillegg i ny § 16-8 der det legges inn en presisering om at mulighet for innskudd og uttak skal være tilgjengelig i nærheten av der kunden bor eller lignende, vil ivareta dette.

Kontanter i butikk (KIB):

Som Finanstilsynet skriver i sitt høringsnotat har mer enn 90 banker etablert et samarbeid om innskudd og uttak av kontanter gjennom NorgesGruppen sine ca 1400 butikker. Vi har ikke inngående kunnskap til infrastrukturen som ligger til grunn for KIB, men har selv erfart at uttak av kontanter fra minibank kan gjøres selv om en pos- terminal er satt ut av drift, slik at det så langt vi har kjennskap til ikke er hold i en generell oppfatning om at dersom de elektroniske betalingsløsningene svikter så svikter også minibankene. Vi mener derfor at KIB som erstatning for minibank, innskuddsautomat, nattsafe og bankfilial er en sårbar løsning av flere årsaker:

1. KIB er en tjenesteleveranse etter avtale mellom bankene og NorgesGruppen for å ivareta bankenes kontanthåndteringsplikt fastsatt i finansforetaksloven. Denne loven stiller imidlertid ikke krav til NorgesGruppen slik at de på fritt grunnlag kan legge tjenesten helt ned eller avvikle den i de deler av landet der det ikke er lønnsomt. De kan også endre servicenivå og betingelsene knyttet til hvilke dager eller tidsrom KIB skal være tilgjengelig, og dette uten at Finansdepartementet eller Finanstilsynet kan påvirke eller sanksjonere beslutningen.

2. KIB kan ikke benyttes av andre enn de som er kunder i en bank som har tegnet avtale med Vipps AS, hvilket reduserer servicenivået sammenlignet med at alle med et BankAxept- kort kan ta ut kontanter i en hvilken som helst minibank da disse er bank- uavhengige.

3. Utover egenskapen å være et analogt betalingsmiddel som ikke er avhengig av internettdekning, er kontanter også et redundant alternativ når de elektroniske betalingsløsningene svikter, hvilket de gjør med relativt jevne mellomrom. Så vidt vi kjenner til er KIB avhengig av at Vipps fungerer, og er derfor etter vår oppfatning sårbart å basere distribusjonen av kontanter på.

Vi mener derfor at KIB er en sårbar erstatning for kontanter og at myndighetene må stille strengere krav til bankene når det gjelder avtaler de inngår med tredjepart. I og med at selskaper som Loomis ikke har noen form for subsidier som dekker hele eller deler av driftskostnadene, vil det alltid være en fare for at selskapet avvikles dersom forutsetningen for drift ikke lenger er til stede. Dette vil videre får den konsekvens at de deler av kontanthåndteringen Loomis har overtatt fra bankene vil bli lagt ned.

Hva foretrekker brukerne av kontanter?

Minibanker har vesentlig høyere transaksjonsvolum enn KIB, og dette er sannsynligvis fordi kundene ønsker å ta ut kontanter «privat» uten at de i køen bak ser om du har dekning på konto, og hvor mye penger du tar ut.

Bankene undergraver muligheten for andre til å opprettholde en kontantdistribusjon gjennom automater som er brukernes foretrukne alternativ gjennom gebyrleggingen. Bankene tar gjennomgående 10,- pr transaksjon, mens automateier kun får 4,90 pr BAX- transaksjon. Dette gjør det vanskelig for andre enn bankene å opprettholde en automatportefølje.

Konsekvenser ved kontantenes bortfall

Dersom myndighetene ikke følger opp bankene og lar utviklingen av kontanttilbudet være styrt av kommersielle vurderinger, vil bankene tre ut av kontantmarkedet og konsentrere seg om elektroniske betalingstjenester. Dette gjør at bankene vil få monopol på betalingsmidler i samfunnet dersom kontantene ikke lenger tilbys, og vi antar at bankene da vil bruke sin markedsposisjon til å gebyrlegge transaksjoner som i mange tilfeller i dag gjøres kostnadsfritt mellom to parter ved bruk av kontanter.

For å sikre mulighet til betalinger dersom det elektroniske betalingssystemet skulle svikte, innførte Finansdepartementet i 2018 en ny bestemmelse i finansforetaksforskriften § 16-7 som tydeliggjorde bankenes plikt til å ivareta etterspørselen etter kontanter ved en ved en slik svikt. En ytterligere nedbygging av infrastrukturen for distribusjon av kontanter vil gjøre at kontantene ikke lenger vil kunne ha en funksjon som et alternativ ved en krise.

Ved bortfall av kontanter vil ikke lenger disposisjonen av kontopenger kunne gjennomføres på en enkel og hensiktsmessig måte. Dette fratar kontoeier full råderett over sine egne midler.

________________________

Geir Wulsch

CEO