Forsiden

Høringssvar fra Norges Døveforbund

Dato: 01.11.2020

Til Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.
Oslo 1.nov. 2020
Høringsinnspill fra Norges Døveforbund;
«Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud»

Norges Døveforbund (NDF) takker for muligheten til å komme med innspill til deres høringsnotat. NDF er en organisasjon som arbeider nasjonalt for døve/ hørselshemmede og tegnspråkbrukere. Våre målsetninger og verdier er å kjempe for at vår gruppe skal ha universell og likestilt tilgang til all informasjon og tjenester i samfunnet. Vi jobber for å fremme og styrke statusen til norsk tegnspråk i Norge.
Våre innspill er som følger;
• Språkmiljø, språkholdninger og manglende kunnskap om tegnspråk.
• God inkludering
• Nye språklova
• Døve/ hørselshemmede barn og unges psykiske helse
• Koordinator rollen
• Barnehageloven rettet mot tegnspråklige barn
• Tilsynsrollen
• FN Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne(CRPD)
• Henvisning til relevante forskning/rapport



3.2.4 Meld. St. 6 om tidlig innsats og inkluderende fellesskap

Viser til Stortingsmeldingen som peker på at barn og unge skal få et helhetlig tilbud og god oppfølging. Sett i lys av hvilke endringer Statped er blitt satt til å gjøre i en 5 års periode. Så er det for vår gruppe døve tegnspråklige barn og unge særs viktig å få beholde de allerede tegnspråklige førstespråks arenaer vi har.
Det er lett for normalt hørende å misforstå den døve/hørselshemmede fordi de tror at vedkommende døve/hørselshemmede oppfatter mer lyd enn det vedkommende faktisk gjør. Det er evidens for at døve/hørselshemmede er mestere i å late som at vedkommende forstår mer enn vedkommende faktisk gjør (Kermit 2018). Dette er kalt for maskering og gjør at det er vanskelig å oppdage at døve/hørselshemmede faller utenfor. Mange sliter også psykisk som et følge av dette (Øhre 2017)1. Ut ifra vår erfaring er det farlig å fortsette den samme inkluderingsprosessen som vi har sett til nå. Vi vet i dag at man kan ikke ekskludere tegnspråk slik trenden har vært i tidligere inkluderingsprosesser av døve/hørselshemmede.

UNESCOs Salamancaerklæringen fra 1994 («Salamanca Statement and Framework for Action on Special Needs Education») viser til hvordan døve/hørselshemmedes inkludering kan organiseres. Det står i artikkel 21 i erklæringen at «[e]ducational policies should take full account of individual differences and situations. The importance of sign language as the medium of communication among the deaf, for example, should be recognized and provision made to ensure that all deaf persons have access to education in their national sign language. Owing to the particular communication needs of deaf and deaf/blind persons, their education may be more suitably provided in special schools or special classes and units in mainstream schools.» (vår kursivering)
Inkludering må altså skje på forskjellige måter til ulike tider for de ulike gruppene, slik at de ikke blir usynliggjorte. Døve og hørselshemmede blir inkludert i samfunnet ved at de blir tegnspråklige, og at de da kan nyttiggjøre seg på tegnspråk. De må også møte andre jevnaldrende som bruker tegnspråk. På den måten kan døve og hørselshemmede delta i vårt demokrati og være aktive samfunnsborgere. Med dette blir døve og hørselshemmede inkludert i storsamfunnet. Store deler av fagmiljøet og brukermiljøet har gått bort fra det gammeldagse synet på at den beste inkluderingen er å plassere døve/hørselshemmede elever i en skole med kun hørselstekniske hjelpemidler. Vi vet i dag at fysisk plassering med kun hørselstekniske hjelpemidler ikke fungerer for det store flertallet i dag.
Relevante dokumenter:

• Glickman, Neil S. and Hall, Wyatte C. "Language deprivation and Deaf mental health" Rouledge 2019
• Kermit, Patrick “Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole – kunnskapsoversikt over nyere nordiske forskning» NTNU, 2018.

Tegnspråk er i en spesiell språksituasjon da de fleste døve/hørselshemmede barn fødes av hørende foreldre, som ikke har noe kjennskap til tegnspråk. Språkoverføringer skjer derfor ikke på tradisjonelt måte fra foreldre til barn, men hovedsakelig på skolen. Etter at tre av fire døveskoler ble nedlagt i 2011 har tegnspråkarenaene vært svake. Tidligere har det vært sterke tegnspråkarenaer på skolene der språket går fra en generasjon til neste.
Elever som får store deler av sin opplæring på bostedsskole, har lite tilgang på rike tegnspråkmiljøer. Deltidsopplæringen og botilbudet er kritiske tjenester for deres språkutvikling i tegnspråk

Norsk tegnspråk i undervisning skal ikke være avhengig av spesialpedagogiske midler som enkeltvedtak og PPT-sakkyndigvurdering. Egne læreplaner for døve og hørselshemmede elever skal være valgfritt uavhengig om man velger en, to, tre eller fire av planene.

Tiltak for å bedre pedagoger og spesialpedagogers negative språkholdninger knyttet til norsk tegnspråk, er et samarbeid med Språkrådet helt essensielt. Ute i deler av fagmiljøene og kommunene er det utpregede gammeldagse myter og dårlige språkholdninger som er direkte skadelige for døve/hørselshemmede barn. Uvitenhet hos sykehus og leger rundt forskning på viktigheten for døve og hørselshemmede å ha tegnspråk som et av sine språk, bekymrer oss. Foreldre opplever å bli frarådet å ta i bruk tegnspråk, noe som kan skade barna på sikt. Hvordan skal støttesystemet ivareta rettighetene og mulighetene til å lære seg tegnspråk og få tilgang til et tegnspråkmiljø? Her er Statped en viktig aktør, som har spisskompetanse på hørselsfeltet –men vi ser at de møter ofte motstand hos uvitende kommuner.

3.2.5 Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse

For at en døv/hørselshemmet barn-ungdom skal ha en god psykisk helse; må det skje på deres prinsipper.
Hørselstekniske hjelpemidler (som høreapparat og cochlea-implantat) kan ikke gi en full naturlig og uanstrengt tilgang til talespråk som normal hørsel gjør (se P. Kermit forskning, 2018). Tegnspråk derimot gir døve/hørselshemmede barn full tilgang til språk og utvikling av sin genuine identitet – allerede fra fødselen av dersom barnet har tilgang til et tegnspråkmiljø.
Per i dag råder det fremdeles «vente og se»-holdninger og holdninger om at foreldrene må velge mellom talespråk eller tegnspråk for sine barn, selv om forskningen støtter tidlig innsats og tospråklig tilnærming. Det viktigste «språkvinduet» for utvikling av begrepsapparatet er mellom 0-2 år etter fødsel. Med en avventende holdning til tegnspråk vil fort mye av dette språkvinduet være lukket før barnet eventuelt får tilgang til språk.
Forskning og brukererfaring viser at språk er livsnødvendig for at barnets kognitive og psykososiale utvikling skal skje i takt med jevnaldrende. Ved manglende tilgang til språk vil barn miste de sosiale ferdighetene som er knyttet til dyp forståelse av et språk. Forskningen viser at det er stor grad av språkdeprivasjon for døve/hørselshemmede barn som ikke bruker tegnspråk (se Glick og Hall forskning, 2019). Deres forskning er internasjonalt, men det er stor grunn til å tro at dette også gjelder i Norge. Det er svært alvorlig og innebærer blant annet lærevansker og mangelfulle sosiale ferdigheter, og vil hindre kognitiv utvikling. Språklig deprivasjon er enkelt å forebygge, men vanskelig å gjøre noe med når det først har oppstått. Dette viser seg også ved at mange av hørselshemmede barn tilsynelatende fungerer greit med talespråk i en-til-en kommunikasjon, men faller ut ved gruppesamtaler eller når det er støy i rommet/omgivelsene. Dette gjelder for majoriteten av hørselshemmede barn uansett grad av hørselstap – som uten tilgang til tegnspråk sliter i kommunikasjonen og fellesskapet. Felles er at alle bruker svært mye krefter på munnavlesning og lytting. (Kermit, 2018)
Dagens praksis ser vi har gått utover den psykiske helsen til svært mange døve/hørselshemmede barn og unge. Ved å ikke ha tilgang til tegnspråk, mangler de også en identitet. Dessverre er det fortsatt mangel på kunnskap om norsk tegnspråk som språk hos profesjonsutøvere. Dette kan ikke fortsettes. Et annet viktig moment som ikke må glemmes; døve støttekontakter må tas opp igjen som pr. nå ikke er eksisterende. En slik støttekontakt bidrar til å kunne ha sosial kontakt med likesinnede. Døv person som er støttekontakt for en døv / hørselshemmet barn/ungdom bidrar til å kunne gjøre noe på fritiden sin, snakke tegnspråk, gjøre lekser og bli sosialisert på sitt eget språk. Istedenfor hele tiden å være i et hørende språkmiljø, som oftest blir mange misforståelser. Selvtilliten må bygges opp, bli trygg på seg selv, og som igjen får en god og mental sterk psykisk helse. Dette er lønnsomt for hele storsamfunnet på lang sikt.

3.3 Koordinator og barnekoordinator

Når barna har behov for hjelp fra ulike tjenester, skal barna og foreldrene slippe å ta ansvar for å koordinere samarbeidet. Vi har foreldre til døve/hørselshemmede barn som sliter seg ut, for å følge opp sine barn. Hørende foreldre til døve barn møter et helsevesen som ikke vet nok om døve, tegnspråk, informasjon om tilbud og mulighetene som finnes for barna. Vi vet at dette bidrar til at mange foreldre velger « vente og se» holdning, før de velger opplæring i tegnspråk. Både foreldre og ulike faginstanser må ha tilgang til oppdatert kunnskap om tegnspråk og tospråklig oppvekst. Som igjen viser hvordan tegnspråk kan påvirke språkutvikling og sosiale utviklingen til disse barna. I dagens samfunn så er det foreldre selv som avgjør om de ønsker at sitt barn skal lære tegnspråk eller ikke. Dette har medført at vi pr. dags dato har språkdepriverte barn. De har gått gjennom et helt skoleløp, uten å kunne vise til gode resultater.

Vi støtter forslaget som ble diskutert under Statped sin brukerkonferanse i februar 2020, koordinator tjenesten må styrkes. Det kan ikke være avhengig av kommuneøkonomien og sektor.
Den optimale løsningen bør være en statlig eller fylkesbasert koordinator rolle.
Det kan heller ikke være en diagnosebasert inngangsport til å nyttiggjøre seg tjenesten. Det er stikk i strid av hva FN konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (omtalt som CRPD) står for. Den belyser menneskerettighetsaspektet for funksjonshemmede i Norge.
Koordinator rollen må ha en enda tettere oppfølging på familien og foreldrene/foresatte, enn det har vært frem til nå.



4.3 Barnehageloven

Vi leser at forslagene i dette høringsnotatet vil omfatte alle barn som går i barnehage.
I barnehageloven er det §19 h som gir rett til tegnspråk opplæring for barn under opplæringspliktig alder.
Døve og hørselshemmedes språksituasjon er ulik andre minoritetsspråklige barn – de aller fleste døve/hørselshemmede barn fødes inn i hørende familier og miljøer som ikke har kunnskap om tegnspråk fra før. Foreldre må da lære tegnspråk parallelt med barna selv. Dette gjør at barnehager/skole får en mye viktigere rolle i døve/hørselshemmede barns språkutvikling enn hva tilfellet er hos hørende barn.
Dessverre finnes det ingen retningslinjer som definerer hva et godt tegnspråkmiljø i barnehagen er. Et eksempel på konsekvensene av dette så vi da tegnspråkbarnehagen i Trondheim, Møller Barnehage, ble lagt ned og overført til en større kommunal barnehage. Døve ansatte med førstespråkkompetanse i tegnspråk ble sagt opp, begrunnelse var at de manglet pedagogisk kompetanse. Barnehagen har i kraft av å være et tegnspråkmiljø et viktig ansvar for at førstespråkkompetanse i tegnspråk blir ivaretatt, men kommunen valgte å følge grunnbemanningsnormen. Kommunen har i ettertiden ansatt barnehagelærere med tegnspråk som førstespråk, men det er fortsatt altfor få ansatte som har tegnspråk som sitt førstespråk. Døve /hørselshemmede barn og unge har vansker med sosial deltakelse og likestilling i barnehager. Mange har ikke en eneste venn, og voksnes nærvær kan ikke kompensere for dette. God inkludering starter i barnehagen, men det er ingen grunn til å tro at det er lettere å starte her bare fordi barna er små. Problemene kan starte i tidlig alder, viser forskning. Det står i Prop. 103 L (2015-2016) Endringer i barnehageloven og opplæringsloven (spesialpedagogisk hjelp, kortere ventetid for barnehageplass m.m.), at bestemmelsen om tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder ble flyttet fra opplæringsloven til barnehageloven. Vi vet ikke hvordan dette har betydd for rettighet i praksis for våre døve / hørselshemmede barna enda.




12.2.8 Tilsyn

Dessverre er det fortsatt mangel på kunnskap om norsk tegnspråk som språk hos profesjonsutøverne vi har her i Norge.
I kommende forslag til ny språklov, står det følgende;
«Språkrådet har eit særleg ansvar for å bidra til sektorovergripande implementering av språkpolitikken. Regjeringa forventar at Språkrådet og dei sentrale organa på utdanningsområdet samarbeider vidare om oppfølging av språkpolitikken på opplæringsfeltet»




Avslutningsvis vil vi henvise til hva FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) sier; artikkel 24; utdanning.
Her står det tydelig at døve og hørselshemmede elevers rett til opplæring i og på tegnspråk er ikke tilstrekkelig oppfylt i praksis. Det er også anbefalt at flere og større tegnspråklige lærings- og kompetansemiljøer for døve og hørselshemmede elever i større kommuner/interkommunale - ha et samarbeid. Det skal også sikres et tilrettelagt tilbud for hele deres utdanningsløp.

Vi imøteser gjerne et møte med departementene for videre drøfting.

Mvh.

Petter Noddeland Elisabeth Frantzen Holte
Generalsekretær Interessepolitisk medarbeider
Norges Døveforbund Norges Døveforbund