Forsiden

Høringssvar fra RKBU Nord

Dato: 30.10.2020

Høringsuttalelse til «Høring av forslag til regelverksendringer ‐ Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud» fra RKBU Nord

Harmoniseringen av lovverket som foreslås i høringsnotatet er et viktig steg mot å få en bedre dynamikk i samhandlingen på tvers av velferdstjenestene. Bestemmelsene om samarbeid i gjeldende lovverk er ulikt utformet, og det varierer fra lov til lov hvilke velferdstjenester samarbeidsplikten gjelder for, og på hvilket nivå de ulike tjenestene er forpliktet til å delta i samarbeidet.

Selv om dette er et viktig steg i riktig retning framstår forslaget som mangelfullt på noen områder. Dette gjelder særlig i forhold til å sikre at velferdstjenestene har et likt ansvar for at barn og unge som har behov for bistand fra ulike tjenester får et helhetlig tilbud. I framlagte forslag foreligger det en sterkere styring på helsesektoren enn på de andre velferdstjenestene når det gjelder ansvar for å samordne tjenestetilbudet både på individ og system nivå. Dette er problematisk all den tid at de aller fleste barn lever hoveddelen av sine hverdagsliv utenfor helsetjenesten.

Individuell plan

Når det gjelder ansvaret for arbeidet med individuelle planer og koordinatorrollen forblir barnehage, skoletilbudet, skolefritidsordningen og pedagogisk-psykologisk tjeneste i en særstilling i forslaget som foreligger. Dette er problematisk om intensjonen er å skape et helhetlig arbeid i velferdstjenestene. Barnehagen og senere skole og skolefritidsordningen er særdeles viktige arenaer for barn og unge.

I høringsnotatet argumenteres det for at skolen er for alle og at den derfor skiller seg fra andre tjenester, som retter seg mot barn som har spesielle behov. Dermed bør ikke skolen ha ansvar for å koordinerer velferdstilbudet til barna og familiene. Hvis vi forfølger dette argumentet, vil det bety at heller ikke helsestasjonen skal ha ansvar for å koordinere tilbudet til barn med sammensatte behov, ettersom de også er et universelt tilbud som retter seg mot alle barn i det norske samfunnet. De fleste koordinatorer for de yngste barna i dag er ansatte tilknyttet helsestasjonene. Barnehage og skole blir ikke mindre viktige i samhandlingen rundt barn og unge fordi de har et ansvar for å gi alle et opplæringstilbud. De er sentrale, og bør på lik linje med de andre aktørene i velferdstjenestene ha et ansvar for å sikre at barna og ungdommene får et godt koordinert tilbud. Barnehagene og skolene kan sikre at barna opplever tilhørighet, mestring og fellesskap, og for barna som har spesielle behov er disse arenaene ofte ekstra viktige. Å unnlate å inkludere barnehage og skole i bestemmelsene som regulerer ansvar for å bidra til å opprette, utarbeide og koordinere arbeidet med individuell plan forsterker gjeldene praksis der skolen kan velge å ta en passiv rolle i koordineringen av barn og unges tjenestetilbud. Forslaget vil konservere gjeldende ubalanse i regelverket, der skolens særstilling ofte fører til samarbeidsutfordringer mellom sektorene som skal støtte barn, unge og deres familier.

Barnekoordinator

Forslaget om å lovfeste retten til en koordinator for barnefamilier med barn eller som venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, en barnekoordinator, er en styrking av barn- og familiers

rettigheter fordi den gir rett til koordinator på et tidligere tidspunkt enn det som ligger i reguleringene i dag. Etter det nye forslaget kan koordinator oppnevnes allerede i svangerskapet eller under adopsjonsprosessen. I tillegg er velferdstjenester tatt inn i forslaget til ny paragraf.

Retten til koordinator er i dag hjemlet i helse- og omsorgstjenestelovens §7-2:

For pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter loven her, skal kommunen tilby koordinator. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

Det fremkommer ikke av høringsnotatet om det er vurdert å heller utvide retten til koordinator til å gjelde familier som venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne heller enn å etablere ny ordning som ligger tett opp mot den ordningen som allerede foreligger. Barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester har allerede rett på en koordinator. I et forslag til endringer som skal harmonisere regelverket på dette området framstår det som lite hensiktsmessig med to parallelle koordinatorordninger. Samtidig framstår det som unaturlig at det skal være et skille mellom barn og voksne når det gjelder ordlyden på hvilke tjenester som skal koordineres. Voksne har også behov for at andre velferdstjenester inngår i deres helhetlige oppfølging.

I tillegg er det behov for å påpeke at myndighetsrollen til koordinatoren slik den presenteres i forslaget er høyst uklar. «Der hvor samarbeid og koordinering ikke fungerer godt nok skal barnekoordinator ha myndighet til å kunne pålegge velferdstjenesten å samarbeide bedre eller å koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre». Å pålegge tjenester å samarbeide bedre uten å ha noen myndighet over de instansene som inngår i samhandlingen framstår som vanskelig å gjennomføre i praksis.

Det stilles spørsmål i høringsnotatet om ordlyden i forslaget til ny paragraf der begrepene "sykdom", "skade" og "nedsatt funksjonsevne" benyttes sikrer at tiltaket når den målgruppen som det er ment å nå. Denne ordlyden kan føre til at retten kun utløses når en diagnose foreligger, det vil i så fall være problematisk da intensjonen med ordningen framstår som å støtte familiene i en tidlig fase når dette ofte ikke er avklart. Det er naturlig å stille spørsmål ved om ikke formuleringen burde vært knyttet til pasienter/brukeres behov for tjenester, heller enn kjennetegn ved individet, for å følge prinsippene som resten av loven denne paragrafen foreslås tatt inn i er bygd på.

Systemnivå

Det foreslås at den kommunale koordinerende enheten fortsatt skal ha ansvar for oppfølgingen av koordinatorer og individuelle planer. Dette vil også gjelde om det innføres en rett til barnekoordinator. I høringsnotatet drøftes behovet for en samordningsenhet som går utover det som ligger i koordinerende enhet sitt ansvarsområde. Det foreslås at kommunene må finne egne løsninger for hvordan ansvaret for samordning av tjenestetilbudet skal følges opp, da alternativet ses som et for stort inngrep i det kommunale selvstyre og organisasjonsfrihet. Her er det med andre ord ikke foreslått noen endring fra reel endring på systemnivå utover at det skal skrives samarbeidsavtaler på tvers av forvaltningsnivå. Med den kunnskapen vi besitter i dag om utfordringene knyttet til at tjenestetilbudet for barn- og unge er fragmentert framstår forslaget som foreligger som svakt når det gjelder å ta tak i utfordringen på systemnivå. Det er viktig å sikre helhetlig oppfølging på individnivå, men samordnede tjenester blir det først når det jobbes målrettet på systemnivå. Så lenge formelle strukturer for å sikre samhandling mellom velferdstjenestene blir dette raskt et område som nedprioriteres. Bedre samordning av tjenester betyr endring av praksis, det krever strukturert og langsiktig innsats. Et formelt krav om en egen enhet med ansvaret for dette innskrenker ikke kommunenes selvstyre, de kan tilpasses de ulike kommunenes organisasjonsstruktur, ressurser og utfordringer. Flere kommuner har allerede slike ordninger på plass, men de utsettes stadig for press i budsjettprosesser. Et formelt krav vil kunne gi dette arbeidet bedre vilkår i kommunesektoren.

Oppsummering

Høringsnotatet tar ikke tilstrekkelig høyde for behovet for regulering på systemnivå. Dette er særlig problematisk da reguleringene på individ nivå knyttet til individuell plan og koordinatorrolle ikke er fullt ut harmonisert når det gjelder ansvarsfordeling i velferdstjenestene som høringsnotatet omtaler.

For å sikre bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud er det viktig å sikre gode systemer for samhandling, og at alle aktørene har et ansvar for at barna og ungdommene får god oppfølging. I forelagte forslag til endringer av regelverket er det ikke tatt tilstrekkelig høyde for behovet for samordning på systemnivå på tvers av kommunale sektorer. Dette er avgjørende for å være i stand til å tilby helhetlige tjenester som er tilpasset barn- og unges hverdagsliv.