Forsiden

Høringssvar fra Bransjeforeningen Arbeid & Inkludering i NHO

Dato: 12.10.2020

Bransjeforeningen Arbeid & Inkludering i NHO mener regjeringens forslag til "Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud", hvor man primært foreslår innføring av en barnekoordinator og endringer i reglene om Individuell Plan, i utgangspunktet er gode forslag. Det er imidlertid noen sider ved forslagene som er noe uklare. Særlig etterlyser bransjeforeningen Arbeid & Inkludering mer detaljer om praktisk organisering og gjennomføring/drift av ordningen med barnekoordinator. Vi har derfor i dette høringssvaret presisert hvor vi ser behov for en mer utbrodering av det samlede regelverket knyttet til Barnekoordinatorfunksjonen, men har også forslag til organisering av tjenesten. Vi har også noen kommentarer til forslaget vedr. Individuell Plan.

Barnekoordinatoren

Det framgår på side 11 at det er den kommunale helse- og omsorgstjenesten som har ansvaret for å opprette barnekoordinatoren i det enkelte tilfelle. Det er nok fornuftig men det framgår ikke, så langt vi forstår, hvordan dette skal finansieres. Suksessen til barnekoordinatoren vil i stor grad basere seg på om det er en ordning som har de nødvendige økonomiske ressurser til å finansiere en slik viktig og komplisert oppgave. En slik rolle kan i mange tilfelle bli ressurskrevende og den trenger derfor solide økonomiske rammer. Vi vil fraråde dersom det skal være opptil den enkelte kommune å finansiere barnekoordinatoren innenfor ordinær kommunal ramme. Det vil da kunne bli en ordning som vil variere sterkt fra kommune til kommune. Her må det til en eller annen form for en statlig refusjonsordning eller liknende.

Videre så er det uklart om det er kommunene som selvstendig bestemmer om de skal innvilge en barnekoordinator eller om kommunen har krav på å gjøre det om foreldrene og/eller vergen ønsker det. Det står at kommunen har plikt/rett til å etablere en koordinator (se s. 70), men hva med de uunngåelige grensetilfellene som vil komme. Det vil også være sterkt varierende hvor mye ressurser som den enkelte koordinator til måtte trenge i det enkelte tilfelle. Utfordringene vil variere sterkt avhengig av kompleksiteten den enkelte situasjon krever. Vi savner i denne sammenheng i høringen omtale av hvem som vil være klageinstans for foreldre/verge om man mener kommunen ikke oppfyller de forventninger man har til den nye ordningen. Vil det f.eks. være Fylkesmannen?

Vi savner også en omtale av hvilken rolle en eventuell verge skal ha om det er aktuelt.

Bransjeforeningen er også uenig i at det skal være en absolutt øvre aldersgrense ved 18 år. Her bør det være mulig for en forlengelse i gitte situasjoner. En aktuell situasjon vil f.eks. være for unge med lærevansker og som derfor ofte har en forlenget tid i videregående skole. Her bør man ha en koordinator slik at man sikrer den viktige overgangsfasen fra skole til arbeidsliv. Vi vil i denne sammenheng vise til at departementet foreslår "å innføre en plikt for Nav-kontoret til å samarbeid med andre velferdstjenester både i enkeltsaker og utover oppfølgingen av konkrete brukere i ny § 15 a i Nav-loven. Endringene skal gjelde barn og unge under 25 år" (se s. 52). Det burde være samsvar her slik at barnekoordinatoren ved behov skulle kunne gi støtte opp til 25 år?

Det sistepunktet vi ønsker å rette fokus på, og som vi anser som svært viktig for at barnekoordinatoren skal kunne bli oppfattet av alle parter (ikke minst foreldrene) å ha fokus på barnets beste, er spørsmålet om hvem som skal kunne være en barnekoordinator og hva slags kompetanse som her er nødvendig. Vi ser at en barnekoordinator ikke kan være ansatt i kommunen. Det vil ikke oppleves av foreldre og andre som at vedkommende er uavhengig og vedkommende vil vanskelig kunne klage inn kommunen/egen arbeidsgiver til eventuelt Fylkesmannen dersom det er nødvendig. Videre er det vanskelig å tenke seg at koordinatoren kan være et medlem av familien eller ansatt i helsevesenet. Vi mener også at en slik koordinator bør tilhøre et faglig fellesskap for gjensidig læring innen et komplekst saksområde med behov for tverrfaglig kompetanse. Slik kompetanse vil også kunne være mangelfull ressurs i vårt langstrakte land med stor spredning i kommunestørrelser og ressurser. Derfor mener bransjeforeningen at det bør etableres slike faglige ressurser i enheter som det man har med ordningen BPA og ULOBA, eller så har vi vår sektor med primært offentlig eide bedrifter over det ganske land som kan etablere en slik kompetanseenheter. Våre bedrifter arbeider daglig med personer som i mange tilfelle er innenfor den målgruppe som er tiltenkt en barnekoordinator.

Individuell Plan

Bransjeforeningen er positiv til at ordningen med Individuell Plan "oppgraderes". Individuell Plan får dermed en sterkere posisjon som et viktig verktøy i arbeidet med å ansvarsfeste og koordinere arbeidet som ulike aktører har ifm. enkelte brukere med tverretatlig/faglige ressurser. Vi har imidlertid noen kommentarer til høringsforslaget.

Det er noe uklart om en bruker nå får rett til en Individuell Plan om vedkommende selv ønsker det. Det er et problem i en del kommuner/bydeler i dag og vi mener at brukeren må ha siste ordet dersom vedkommende har slikt behov. I tillegg bør det komme noe sterkere fram at Nav og andre relevante instanser har plikt på seg til å sette seg inn i sakspapirene før møter og være på tilbudssiden med de tiltak og muligheter man råder over for å komme fram til løsninger til det beste for brukeren i den aktuelle situasjon. Vi ser at når våre bedrifter involveres, men også med tilbakemelding fra brukere, så er etater mv. representert, men uten å være sitt ansvar bevisst.

Vi kan ikke se i høringsutkastet at Kriminalomsorgen berøres av endringer i lov/forskrift ifm. Individuell Plan. Mulig at det er uheldig. Kriminalomsorgen er en viktig instans fordi mange innsatte er i en sårbar situasjon, og mange har ulike former for helse/sosiale utfordringer, i løslatelsesfasen og veien over i arbeid/utdanning mv.

Tilslutt vil vi nevne at vi savner at man i høringsnotatet ikke omtaler og problematiserer silotenkinga i forvaltningen og at Individuell Plan har en viktig rolle i den forbindelse. Ikke minst vil Individuell Plan være et godt virkemiddel forr å sikre gode prosesser ifm. ulike overgangsfaser som f.eks. overgang skole – arbeid.