Forsiden

Høringssvar fra Fylkesmannen i Rogaland

Dato: 30.10.2020

Høringssvar - Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud

Vi viser til Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet sitt høringsbrev datert 30.06.20.

Generelle kommentarer

Fylkesmannen er stort sett positiv til forslag om regelverksendringer som er foreslått i høringsnotatet. Det er ikke tvil om at samarbeid mellom ulike tjenester som har kontakt med barn er utfordrende og at det er godt dokumentert at manglende samarbeid har ført til at barn og unge ikke har fått den hjelpen de har hatt behov for.

Forslag til endringer i reglene om samarbeid er egnet til å bidra til å tette hull i regelverket.

Vi er enige i departementet sine vurderinger og forslag når det gjelder målgruppen for forslaget. Bra at alderen på unge i målgruppen blir hevet til 25 år.

Vi er også enige i departementets forslag om å endre helse, - og omsorgstjenesteloven § 6-2 første ledd slik at de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten også skal omfatte samarbeid om å yte helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte vansker og lidelser og som mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene.

Fylkesmannen støtter også departementet sitt forslag om å gi hjemmel for å føre tilsyn med nye regler om samarbeid og samordning i sosialtjenesteloven, familievernkontorloven og introduksjonsloven.

Vi vil kommentere regulering av samarbeid om velferdstjenester, forslag til ny barnekoordinatorordning og lovregulering av individuell plan.

Kap. 6 Samarbeid om velferdstjenester

Vi vil innledningsvis foreslå at det i regelverket presiseres at det er sosialtjenesten i NAV reglene gjelder for og ikke bare sosialtjenesten.

Vi er enige i forslagene som innebærer at en større personkrets enn tidligere blir klart omfattet av oppmerksomhets- og meldeplikt til barneverntjenesten, sosialtjenesten og med tillegg av helse- og omsorgstjenesten.

Vi støtter også at de som arbeider i voksenopplæringen omfattes av samarbeidsplikten og at introduksjonsloven får tilsvarende bestemmelser som tjenester rettet mot barn og unge.

Fylkesmannen støtter at samarbeidsplikten for barnehagen løftes opp fra forskrift om rammeplan til barnehageloven.

Til vekting av hensynet til barnets ønske om å kunne forholde seg til få personer opp mot behovet for at velferdstjenestene samarbeider på tvers i enkeltsaker.

Fylkesmannen mener at det må vurderes konkret i den enkelte sak med barnets beste som grunnleggende omsyn, jf. Grl. § 104 og barnekonvensjonen

Til spørsmål om det er behov for ytterligere regulering av hvordan samarbeide innenfor egen sektor og på tvers av sektorer.

Departementet ber om innspill fra høringsinstansene på om det er behov for ytterligere regulering av innholdet i samarbeidsplikten i forskrift og hva som eventuelt bør reguleres i forskrift. Spørsmål gjelder både forskriftsfesting av den enkelte velferdstjenestes og kommunens samarbeidsplikt.

I forskrift kan det gis felles føringer for når plikten inntrer, gis felles målsettinger, avklares forventninger og gis nærmere definisjon av innholdet i plikten. Fylkesmannen i Rogaland mener at retningslinjer også kan dekke dette behovet.

På sikt er vi positive til en felles lov om samarbeid, jf. Fylkesmannen i Rogaland sin høringsuttalelse til NOU Ny opplæringslov, men vi ser at det pr. i dag er det mest praktisk å regulere samarbeid i sektorlovgivningen.


I høringssvaret til ny opplæringslov har vi påpekt at mangelen med dagens regelverk er at det ikke er en plikt for kommunene å sikre et helhetlig samarbeid rundt barn og unge. Det fører til at tjenestene ofte ser på samarbeid rundt barn og unge som noe hver enkelt tjeneste plikter å gjøre og ikke noe som kommunen som sådan har et overordnet ansvar for.

Fylkesmannen ser ikke behov for ytterligere forskriftsfesting om innholdet i samarbeidsplikten nå.

Fylkesmannen mener at det viktigste for samarbeid er et overordnet og stort fokus på dette i kommunen. Det er behov for en god veileder som blir gjort kjent for kommunene og de ansatte. Ansvaret må her klart plasseres på kommunedirektør. I veileder må det fremkomme at kommunen skal ha et overordnet system for samarbeid, for tidlig oppdagelse av barn og unge. Dagens nasjonale retningslinje er veldig god og er et godt utgangspunkt så lenge den blir gjort kjent i alle tjenester. Alle direktoratene må ha et eierskap til denne.

file:///C:/Users/fmrombe/AppData/Local/Microsoft/Windows/INetCache/IE/V08NK9QX/Tidlig%20oppdagelse%20av%20utsatte%20barn%20og%20unge.pdf

Kap. 8 Samordning av tjenestetilbud til barn og unge

Til forslag om en til mer tydelig og sterkere samordningsplikt

Høringsinstansene er bedt om å gi innspill til om det er behov for ytterligere regulering av kommunens samordningsansvar i forskrift, og hva som eventuelt bør forskriftsfestes.

Fylkesmannen er enig med departementet i at samordningsoppgaven bør legges til en del av tjenesteapparatet som har kontakt med barnet eller ungdommen i forbindelse med tjenestetilbudet. Vi er også enige i at kommunene bør stå fritt når de skal velge måte å organisere samordningsansvaret på. Fylkesmannen mener at det viktigste er at ansvar for samordning i det enkelte tilfelle er plassert.

Departementene ber også om innspill til om det er tilfeller der det bør innføres unntak fra hovedregelen om at kommunene har samordningsansvaret, i tilfeller der barn og unge mottar tjenester primært fra andre enn kommunen.

I en tverrfaglig veileder vil spørsmål rundt samarbeidet kunne avklares. Det bør komme klart fram at den koordinerende enhet skal bidra til samhandling og koordinering også med andre fagområder samt være pådriver for samhandling på tvers av fag, nivå og sektor. Vår erfaring er at det er behov for faste strukturer på tvers av sektorene, som kontinuerlig kan identifisere og håndtere samordnings- og samarbeidsbehov.

Når det gjelder samordningsplikt når flere kommuner er involverte, er vår erfaring at der lovgiver forventer at kommunene tar felles ansvar og det er en forventning om at de involverte skal legge vekt på barnets beste, blir ansvaret ofte pulverisert.

Til forslag om ny barnekoordinatorordning

Fylkesmannen ser uten tvil at familier med barn eller som venter barn som faller inn under departementenes forslag til helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a om barnekoordinator, har behov for mer veiledning, informasjon og koordinering enn de får i dag.

Vi er positive til barnekoordinator som rolle, og vi har ingen innvendinger til måten departementene har formulert vilkårene for denne rettigheten i forslaget til § 7-2 a. Det at barnekoordinator skal sørge for «at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet», jf. § 7-2 a andre ledd, bokstav c, mener vi også at er positivt og et stort behov i dag.

Når det gjelder tilsvarende informasjons- og veiledningsansvar «om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner», jf. § 7-2 a andre ledd, bokstav d, vil det forutsette at ansatte barnekoordinatorer har betydelig og oppdatert kunnskap om et potensielt stort og ulikt spekter av tjenester, både kommunale og ellers. Det er vanskelig å forstå hvor grensene går her, og det ser vi for oss at vil gjelde også for kommuner, barnekoordinatorer og foreldre.

Vi er ellers skeptiske til at «relevante pasient- og brukerorganisasjoner» inngår i informasjons- og veiledningsplikten, ut fra hvor omfattende dette kan bli.

Realiteten for dagens koordinatorrolle i mange kommuner er at dette legges til kommunale saksbehandlere på Bestillerkontor og lignende. Dette legges «på toppen» av arbeidet som saksbehandler.

Hvis det skal være mulig for barnekoordinator å ha en oversikt og tid til oppfølging av familien må kommunene tilføres en del ressurser, og vi mener at departementene undervurderer de økonomiske konsekvensene for kommunene i høringsnotatet.

En del av svakheten med dagens koordinatorrolle er at koordinator ikke har noen formell myndighet dersom tjenester ikke vil samarbeide. I forslaget til ny § 7-2 a foreslås det en myndighet til å kunne pålegge samarbeid, som bare – så vidt vi forstår – vil gjelde for tjenestene i kommunen som barnekoordinator har sin tilknytning til. Fylkesmannen vurderer at dette vil være en svært utfordrende rolle for en barnekoordinator. På den ene siden kan man pålegge samarbeid, men på den andre siden kan det – som departementene også skriver i høringsnotatet – åpenbart ikke pålegges den enkelte tjeneste å gi konkrete tjenester. Hva som konkret ligger i denne myndigheten for barnekoordinator er ut fra høringsnotatet uklart for oss, og uten at dette defineres mye klarere mener vi dette vil være tilsvarende uklart for barnekoordinator, involverte tjenester og foreldrene. Det er også stor fare for at en slik mer udefinert myndighet vil kunne skape urealistiske forventninger hos foreldrene om hva en barnekoordinator faktisk kan gjøre.

Uansett hvordan en barnekoordinatorrolle til slutt blir utformet understreker vi behovet for en informativ og relativt detaljert nasjonal veileder om denne rollen. Dette ut fra at mange ulike aktører og privatpersoner må ha lett tilgjengelig, oversiktlig informasjon om rollen for at den skal kunne fungere effektivt.

Kap. 9 og 10 Lov- og forskriftsregulering av individuell plan

Overordnet er vår tilbakemelding som klageinstans og tilsynsmyndighet at vi erfarer at individuell plan i dag ikke fungerer godt nok som et verktøy for å øke samarbeidet til det beste for barn og unge. Vårt inntrykk er at mange som har rett til individuell plan ikke får det. Dette skyldes blant annet manglende kjennskap til individuell plan hos tjenester, ansvarspulverisering mellom de tjenestene som kan ha ansvar for å opprette individuell plan og manglende tro på individuell plan som verktøy hos tjenestene. Av de som søker om individuell plan er vårt inntrykk at ikke mange får avslag, uten at vi har sikre tall på det.

Vi opplever videre at individuell plan i veldig varierende grad fungerer etter hensikten for de barna som har fått oppfylt rettigheten. Dette ut fra at planen ofte ikke blir et levende dokument etter at den har blitt opprettet, ansvarlig tjeneste får ikke med seg de andre tjenestene i det videre arbeidet med mer. Våre erfaringer samsvarer altså med det Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har sett i sin nye kartlegging.

Ut fra dagens rettstilstand, er utgangspunktene for hva en individuell plan skal inneholde ved opprettelsen relativt klare, men det er få føringer på hvordan gjennomføringen og oppfølgingen av planen skal være etter den har blitt etablert.

Fylkesmannen mener at forslagene i høringsnotatet isolert sett er positive. Vi er enig i harmoniseringen av reglene om plikt til å tilby individuell plan og medvirke i dette arbeidet. Videre er vi enig i at det innføres en medvirkningsplikt for barnehager, skolefritidsordning, PP-tjenesten, krisesentertilbudet og introduksjonsprogrammet i kommunene etter introduksjonsloven. Ut fra en vurdering av at en utvidelse av plikten til å tilby individuell plan til skole og/eller barnehage ytterligere vil kunne pulverisere ansvaret for dette mellom tjenestene, er vi også enig i at plikten til å tilby individuell plan ikke utvides.

Fylkesmannen har heller ingen innvendinger til den felles forskriften som foreslås. Vi er enige i at det er behov for ytterligere regulering av samarbeidsplikten i forskrift, for å gi felles føringer for når plikten inntrer, gi felles målsettinger, avklare forventninger og definere innholdet i plikten nærmere slik at dette forstås likt.

Selv om vi etter dette er enig i forslagene i høringsnotatet, er vi ut fra det vi har skrevet skeptiske til om individuell plan fremover vil være et særlig mye bedre tilbud for de den gjelder enn det er i dag. Vi mener at departementene bør igangsette et arbeid med å evaluere om individuell plan som verktøy faktisk fungerer etter intensjonen, og om det bør gjøres mer fundamentale endringer med hele ordningen.

Kap. 12 Administrative og økonomiske konsekvenser

Dersom ordning med barnekoordinator innføres, vil det kreve ressurser i kommunene. Oppgavene for den enkelte koordinator vil bli omfattende. Det fremgår av høringsnotatet på s. 80.

Det er viktig at kommunene får midler til å arbeide med IP, koordinatorarbeid, barnekoordinatorarbeid. Utfordringen i dag er at kommunene har avsatt minimalt med egne midler til arbeid med dette og at oppgavene i for stor grad legges på toppen av de oppgavene som tilligger saksbehandlerstillingene. Arbeid med IP og koordinatorarbeid bør det derfor settes et nasjonalt faglig fokus på. Det må tilføres midler for at kommunene skal kunne gjøre dette viktige arbeidet i praksis. Bør muligens øremerke midler til dette arbeidet.