Forsiden

Høringssvar fra LHL, LHL Hjerneslag og LHL Astma og allergi

Dato: 31.10.2020

HØRINGSUTTALELSE: Bedre velferdstjenester for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud (Samarbeid, samordning og barnekoordinator)

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), som her inkluderer LHL Astma og allergi og LHL Hjerneslag Barn og Ungdom, har følgende merknader:

Generelt: LHL mener harmonisering av regelverket som tydeliggjør velferdstjenestens plikt til å samarbeide om oppfølging av barn og unge med sammensatte behov er nødvendig. Det er viktig at plikten også gjelder ved behov for tjenester fra flere sektorer eller nivåer innen helsetjenesten, eks kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

LHL er usikker på om de foreslåtte endringene er tilstrekkelig for å sikre bedre samhandling når det i liten grad følges opp med materielle endringer i lovverket.

Lovpålagte samarbeidsavtaler: LHL mener lovpålagte samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjeneste vil bidra til bedre samhandling og støtter lovfesting av dette. Når det gjelder aldersgrense er LHL sitt syn at den ikke må formaliseres til 18 år. Det kan være ødeleggende for et godt tjenenestetilbud at virkningen av samarbeidsavtalen opphører den dagen bruker fyller 18 år. Det er også uklart om departementer mener at kommune/foretak kan avtale lavere aldersgrense enn 18 år. Det bør derfor presiseres at avtalene gjelder barn under 18 år. Prinsipalt mener LHL at aldersgrensen bør settes til 23 år. Jfr. barneloven § 1-3 andre ledd. Subsidiært at det utarbeides tydelige retningslinjer for når avtalene bør forlenges utover 18 år.

Samordning av tjenestetilbudet til barn og unge: LHL kan ikke se det er et motsetningsforhold mellom samordningsplikt som individuell rettighet med klagerett og en tydeliggjøring av kommunens ansvar for å avklare hvem som skal samordne tjenestetilbudet. LHL mener derfor samordningsplikten må være en individuell rettighet.

Når det gjelder spørsmålet om etablering av egen enhet i kommunen for samordning av tjenestene eller at samordningsoppgaven legges til den del av tjenesteapparatet som har kontakt med barnet/ungdommen, er det argumenter for begge løsninger. En egen enhet vil bygge opp spesialkompetanse som vil kunne bidra til høyere kvalitet på samordningen. Samtidig er det et vektig argument at den del av tjenesteapparatet som kjenner barnet og familien best, også har størst forutsetninger for å sikre barnet riktige tjenester. En mulig mellomløsning er en egen enhet/funksjon som primært har et veiledningsansvar ovenfor den tjenesten som gis det utførende ansvaret for samordningen.

LHL er usikker på om en egen samordningslov vil sikre bedre samordning enn om samordningsplikten reguleres i de enkelte sektorlovene. LHL mener derfor en regulering i de enkelte sektorlovene er tilstrekkelig. Samtidig må virkningen av tiltakene som innføres evalueres etter en tid. Det er da naturlig å også se på om reguleringen i sektorlovene gir ønsket resultat.

LHL støtter lovfesting av barnekoordinator. LHL er opptatt av brukerne, og i framtiden må det bli slik at brukerne og deres familier kan forholde seg til ett profesjonsfelleskap (én dør inn) i møte med kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi oppfatter at barnekoordinatorordningen er et slik virkemiddel.

LHL er kritisk til departementets avgrensning mot alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Her foretas det en subtil drøfting som synes å ha et formål; begrense personkretsen som har rett til barnekoordinator. Det korrekte utgangspunktet må være barnets/ungdommens/familiens situasjon og hvilken nytte de vil ha av barnekoordinator. Det er svært uheldig om barn som vil ha stor nytte av barnekoordinator får avslag på grunn av rigide regler knyttet til et alvorlighetskriterie.

Når det i høringsnotatet sies «Ved vurderingen av om det er snakk om en alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, må det også legges en viss vekt på i hvilken grad det innenfor helse- og omsorgstjenesten og de øvrige velferdstjenestene finnes effektiv helsehjelp eller andre tiltak som kan settes i verk,» kan det forstås som at barn og unge med tilstander som ikke kan møtes med effektive tiltak ikke skal få barnekoordinator. Nettopp denne gruppen barn/unge og deres familie vil kunne å stor nytte av barnekoordinator. Kost/nytte vurderinger knyttet til ytelse av helsehjelp er derfor lite egnet som moment i vurderingen av hvem som skal få barnekoordinator.

LHL mener at det heller ikke for barnekoordinator bør innføres en absolutt 18 års grense. Ungdommen kan være midt i et viktig tjenesteforløp hvor bytte av koordinator ved fylte 18 kan gi uheldige konsekvenser. At den ordinære koordinatorordningen overtar ved fylte 18, vil ikke alltid sikre nødvendig kontinuitet. Det må antas at mange ungdom vil ha hatt samme barnekoordinator i mange år. Barnekoordinatoren vil kjenne ungdommens særlige utfordringer godt og ikke minst vil det presumptivt foreligge et tillitsforhold mellom den unge og barnekoordinatoren som i seg selv har stor verdi. En mulig alternativ ordning er at barnekoordinator oppheves som ordning fra fylte 18, men at barnekoordinatoren oppnevnes som «ordinær» koordinator for ungdommen.

Til forslaget om barnekoordinator, vil LHL understreke at kompetanse er avgjørende for at en slik ordning skal fungere, og vi ber departementet vurdere om krav til kompetanse bør presiseres

Lovregulering av individuell plan: LHL støtter en harmonisering av inngangsvilkårene og plikten til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med IP.