Høringssvar fra Diku, Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning

Høringssvar fra Diku (Direktorat for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) på NOU 2020:15 Det handler om Norge: Bærekraft i hele landet -Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene

Diku takker for muligheten til å gi tilbakemeldinger på utvalgets anbefalinger og forslag. Diku er et direktorat under Kunnskapsdepartementet og skal bidra til utvikling av kvaliteten i norsk høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning gjennom forvaltning av programmer og virkemidler og gjennom styrking av kunnskapsgrunnlaget innenfor Dikus arbeidsområde. Våre innspill vil derfor være knyttet til utvalgets forslag på utdanningsområdet. Fra 1.7.21 inngår Diku i det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Generelle kommentarer

Distriktsdemografiutvalget påpeker at distriktskommuner har vedvarende utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med høyere utdanning. Utvalget trekker frem at utbyggingen av et desentralisert utdanningssystem har vært viktig både for å øke rekrutteringen til utdanning i distriktskommuner, og for å sikre tilførsel av kompetent arbeidskraft til privat og offentlig sektor. Utvalget mener at det er større potensial for å sikre høyt utdannet arbeidskraft i distriktene ved å satse på å utdanne dem som allerede bor der, framfor å forsøke å tiltrekke seg høyt utdannede fra andre steder. Diku er enig i utvalgets generelle vurderinger på disse punktene. Vi mener det er særlig viktig å legge til rette for flere desentraliserte og fleksible utdanningstilbud til de personene som allerede er etablert i distriktsområder.

Betydning av hele utdanningsløpet

Diku er enig i betydningen av høyere utdanning for befolkningen i hele landet og ønsket om å bidra til en distrikts- og kunnskapspolitikk som skal sikre høyere utdanning til alle. Samtidig må behov og tilbud om høyere utdanning i distriktene sees i lys av hele utdanningsfeltet. I utvalgets drøfting av utdanningsfeltet hadde Diku sett det som ønskelig at hele utdanningsløpet ble inkludert for å gi et helhetlig bilde av utdanningspolitiske utfordringer i distriktene. Allerede i forbindelse med videregående skole må mange ungdommer flytte ut av hjemkommunene. Ofte ligger videregående utdanningstilbud i distriktsregionenes tettsteder eller mindre byer. Utvalget konstaterer at distriktskommuner har vedvarende utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med høyere utdanning, men trekker ikke frem at det også er behov for arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring.

Høyere yrkesfaglig utdanning bidrar i distriktenes utvikling av kompetanse til lokalt og regionalt arbeidsliv med tilbud innen håndverks- og ingeniørfag, helsefag, mm. Et sentralt kjennetegn ved høyere yrkesfaglig utdanning er at utdanningstilbudene er fleksible og utformes i nært samarbeid med arbeidslivet, og det er stort potensial for utvikling av etter- og videreutdanningstilbud.

Fag- og yrkesopplæring har fått en sentral plass i kompetansepolitikken. Disse fagarbeiderne er attraktive i arbeidsmarkedet og er viktig for sysselsettingen i distriktene. Sett i lys av dette, burde denne delen av utdanningssystemet blitt diskutert i større grad i utredningen.

Den økte oppmerksomheten mot høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolesektoren) har bidradd til diskusjoner om forholdet mellom høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning. I denne sammenheng lyser Diku ut midler for å utvikle gode overgangsordninger mellom høyere yrkesfaglige utdanninger og relevante utdanninger i UH-sektoren.

Fylkeskommunenes plikt til å gi karriereveiledning til alle over 19 år og karrieresentrenes rolle er relevante å trekke inn i denne sammenheng. Karrieresentrene skal ha kunnskap om det lokale arbeidslivet og utdannings- og opplæringsmuligheter i regionen. En styrking av det lokale tilbudet om karriereveiledning vil derfor kunne være et utdanningspolitisk virkemiddel som kan bidra til etterspurt arbeidskraft i distriktene.

Betydning av regional kontekst for helhetlige systemer

Utvalget tar til orde for utvikling av et helhetlig og enhetlig system for desentralisert og fleksible utdanninger.

Regionale forskjeller i næringsstruktur og i det generelle utdanningsnivået har betydning for hvilke typer desentraliserte og fleksible utdanningstilbud som etterspørres, og som det er behov for i arbeidsmarkedet. I en vurdering av utvikling av et eventuelt helhetlig og enhetlig system for desentraliserte og fleksible utdanninger, må det derfor tas høyde for regionale og lokale ulikheter i utfordringer og behov. I tillegg er det forskjeller i lokale og regionale forutsetninger for å kunne utvikle og drifte et slikt helhetlig system.

Livslang læring, digitalisering og kvalitet

Livslang læring står sentralt i utdanningspolitikken. Målet er at alle skal kunne lære hele livet uavhengig av hvor de bor. Bruk av teknologi og den hurtigdigitaliseringen som har skjedd, skaper nye muligheter for å kunne tilby utdanning over hele landet på fleksible måter. Omstillingen til digitalisert utdanning det siste året har vist mulighetene for fleksible utdanningstilbud. Samtidig har erfaringene vist at fysiske samlinger er viktig for læringsmiljøet. Videre utvikling av kunnskap om pedagogisk digitalisering og fleksible utdanningstilbud mener Diku er viktig for å sikre kvaliteten i utdanningene.

Delkapittel 10.5: Tiltak for utdanning og rekruttering av arbeidskraft i distriktene

Distriktsdemografiutvalget understreker betydningen av utbyggingen av et desentralisert utdanningssystem både for å øke rekrutteringen til utdanning i distriktskommuner og for å sikre tilførsel av kompetent arbeidskraft til privat og offentlig sektor. Fleksibel og desentralisert utdanning innebærer at det er mulig å ta utdanning og kombinere den med et etablert familie- og/eller arbeidsliv også uten nærhet til en utdanningsinstitusjon. Desentraliserte utdanningstilbud gir derfor høy grad av lokal rekruttering til det lokale arbeidsmarkedet og er viktig for å sikre distriktskommuner nødvendig kompetanse.

Ordning for fleksibel og desentralisert utdanning

Det er universitetene og høyskolene som har ansvar for å utvikle desentraliserte utdanningstilbud innenfor den rammebevilgningen de får fra Kunnskapsdepartementet. Det ligger ikke noen eksplisitt finansiering av desentraliserte og fleksible utdanningstilbud inne i finansieringssystemet for universitet og høyskoler.

Ordningen for fleksibel og desentralisert utdanning som forvaltes av Diku, sikrer konkurranse mellom institusjonene, og det legges vekt på de utdanningsfaglige og kvalitetsmessige sidene ved søknadene. Dette mener vi bidrar til både kvalitet og legitimitet. Dagens ordning gir institusjonene mulighet til selv å utforme modeller for hvordan de vil utvikle de fleksible og desentraliserte utdanningstilbudene ut fra institusjonenes egenart og regionale forhold og i samarbeid med lokale aktører. En direkte styring fra Kunnskapsdepartementet knyttet til hvordan institusjonene skal utføre sitt regionale oppdrag, vil ut fra vårt syn ikke være hensiktsmessig.

Fleksible utdanninger i regi av universiteter og høyskoler må tilfredsstille minst samme kvalitetskrav som utdanninger som foregår på campus. Ordningen i Diku er relativt ny, og det er ennå ikke mulig å si noe konkret om virkningene av den. Det er satt i gang en underveisevaluering av denne ordningen og ordningen for fleksible etter- og videreutdanningstilbud som Kompetanse Norge har ansvar for, og resultater av evalueringen vil kunne bidra til eventuelle endringer/forbedring av innretning på ordningene.

Foreløpig mangler det derfor kunnskapsgrunnlag for å vurdere resultatene fra de prosjektene som har fått midler fra ordningene. Program for fleksible utdanningstilbud er uansett et strategisk tiltak som skaper økt aktivitet i distriktene. Ordningen er dermed et viktig virkemiddel for å realisere regjeringens strategi for fleksibel og desentralisert utdanning som er under utarbeidelse.

Studiesentrenes rolle

Distriktsdemografiutvalget understreker behovet for livslang læring og dermed også for fleksible og desentraliserte utdanningstilbud for å gi mulighet for kompetanseheving. Studiesentrene blir i denne sammenheng trukket frem som aktører som mobiliserer og organiserer desentraliserte utdanningstilbud.

Diku har fått i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å kartlegge studiesentrene, forstått som lokale fysiske enheter utenfor utdanningsinstitusjonenes egne studiesteder. Studiesentre legger til rette for utdanning og kompetanseutvikling, og tilbudet kan inkludere høyere utdanning og etter- og videreutdanning, høyere yrkesfaglig utdanning, kurs og videregående opplæring. Kartleggingen er under arbeid og vil ta for seg studiesentrenes geografiske fordeling, organisering, finansiering, drift og andre rammebetingelser, studietilbud og antall studenter. Denne kartleggingen bidrar til kunnskapsgrunnlaget for Kunnskapsdepartementets arbeid med å utforme en strategi for desentraliserte og fleksible utdanningstilbud. Foreløpige funn viser at det er stor variasjon mellom studiesentrene ut fra flere av variablene undersøkelsen ser på. Studiesentrenes forankring i, og kunnskap om den lokale konteksten, er noe de har felles, men som også gjør dem forskjellig.

Kunnskapsgrunnlag for regional kompetansepolitikk

Distriktsdemografiutvalget ber om en vurdering av en helhetlig organisering av studiesentrene for å skape en mer forutsigbarhet og lik tilgang til utdanningstilbud uavhengig av bosted. For å kunne vurdere hvorvidt en helhetlig organisering av studiesentrene vil være hensiktsmessig, og hvordan en slik organisering eventuelt skulle utformes, er det nødvendig med et bedre kunnskapsgrunnlag. Et slikt kunnskapsgrunnlag må inkludere den lokale/regionale konteksten knyttet til utdanningsaktører og private og offentlige arbeidslivsaktører og kunnskap om ulike typer samarbeid som eksisterer eller planlegges. Fylkeskommunene har fått en sentral rolle i den regionale kompetansepolitikken, og dette bør også trekkes inn i en vurdering av hvilke tiltak og hva slags organisering som skal vurderes for å kunne bidra til et bedre og mer helhetlig utdanningstilbud i distriktene.

Kompetansepilotene er et virkemiddel forvaltet av Kompetanse Norge hvor fylkeskommunene får tilskudd til å utvikle modeller som skal koble næringslivets behov for kompetanse med relevante lokale, regionale og nasjonale etter- og videreutdanningstilbud. Vurderinger av erfaringer og resultater fra disse prosjektene vil være nyttig kunnskap i denne sammenheng.

I Meld.St. 19 2020-2021 framgår det at det nye Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse får i oppgave å utvikle et helhetlig analyse- og informasjonssystem om de nasjonale og regionale behovene for høyt utdannet arbeidskraft rettet mot studiesøkere, universiteter og høyskoler og myndigheter. Systemet skal baseres på Kompetansebehovsutvalgets analyser og tilknyttende prosesser og vil bli et viktig redskap i arbeidet med å utvikle desentraliserte og fleksible utdanningstilbud over hele landet.

Praksisplasser i distriktene for studenter

Utvalget trekker særlig frem sykepleierutdanningen som viktig for rekruttering til og stabiliteten i tjenestene gjennom tilrettelegging for praksisplasser i distriktene. Forskning viser at erfaring under studietiden med arbeid i distriktene øker sjansen for å jobbe der etter endt utdanning.

For å bidra til å få flere praksisplasser i kommunene, har Diku utviklet en pilotordning hvor det lyses ut midler til prosjekter som utvikler, prøver ut og evaluerer nye praksismodeller og måter å organisere samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og kommuner om praksisstudier i sykepleierutdanningene. De som kan søke, er universiteter og høyskoler i samarbeid med kommuner som tilbyr praksisplasser og veiledning. Det overordnede målet med ordningen er at universiteter og høyskoler leverer et tilstrekkelig antall kompetente sykepleiere til helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Samtidig er målet å øke antallet kommuner som tilbyr praksisplasser for sykepleierstudenter og dermed øker det totale antallet praksisplasser for sykepleierstudenter og øke veiledningskompetansen til praksisveiledere for sykepleierstudenter i kommunene. Erfaringene fra denne ordningen vil kunne bidra til å utvikle modeller for å få flere praksisplasser for sykepleierstudenter i kommunene.

En økt tilgang til praksisplasser i distriktene, også for andre utdanninger, vil kunne styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning og samtidig gi studentene erfaring fra arbeidsliv i distriktene. Dette kan bidra til at de kan ønske å bosette seg der etter endt utdanning. For å få flere praksisplasser i distriktene, vil det være behov for utvikling av modeller for samarbeid og insentiver for gjennomføring, f.eks. gjennom tilskuddsordninger.

Økonomiske insentiver som ordningen med nedskrivning av studielån, kan bidra til at flere med høyere utdannelse velger å bosette seg i distriktene og bidrar til at arbeidsmarkedets behov blir dekket. Diku støtter derfor at ordningen utvides til distriktskommuner utenfor tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark.