Høringssvar fra Jørund Hassel
Høringsuttalelse
Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene
Høringsfrist: 26.03.2021
Link;
Kommentar:
Utfordringene i NOU 2020: 15 (Det handler om Norge) - henger mye sammen med Meld. St. 15 (2017–2018), Leve hele livet - En kvalitetsreform for eldre i spørsmål som går på eldre.
Enkelte utfordringer i Innlandet fylke
Innlandet fylke/ landet har følgende utfordringer:
- Landets eldste befolkning. Det er flere innbyggere over 67 år enn unge mellom 0 og 19 år.
- Telekommunikasjon
- Innlandet mangler kommunikasjon til eksporthavner og steder hvor det er betydelig vekstmarked for innlandets råstoffer og industri- og vareproduksjonen.
- Arbeidsplasser og skoler sentraliseres, og med flytting av arbeidsplasser og skoler er det flere som flytter med – enn de som flytter til flere av kommunene.
- Beredskap
- Velferdsstaten i oppløsning til fordel for velferdssamfunnet
- Boligmarked som støter ut befolkningsgrupper
Dokumentet beskriver nærmere følgende:
1. Økonomiske målsettinger/ økonomisk forvaltning
2. Demografiutviklingen – landets eldste befolkning
3. Telekommunikasjon – by og land
4. Innlandets tilgang til markedene/ samferdsel
5. Skoler og arbeidsplasser
6. Beredskap
7. Velferdsstaten i oppløsning til fordel for velferdssamfunnet
8. Boligmarked som støter ut befolkningsgrupper
1. Økonomiske målsettinger/ økonomisk forvaltning
1.1. Manglende økonomi
«NOU 2020: 15 - Det handler om Norge» tar for seg mange interessante perspektiver. I den grad man kan lykkes i å realisere og følge opp de beskrevne planene - vil være avhengig av økonomi og politiske prioriteringer til å gjennomføre dem.
Dokumentet (NOU 2020: 15) mangler økonomiske forutsetninger – det er en viktig forutsetning i forutsetningen.
Velferdsstaten er avhengig av en omlegging av skatte- og avgiftssystemet, og gjøre det mer rettferdig (betale etter evne). Et samfunnsfellesskap er avhengig av at alle bidrar – også utenlandske selskaper som henter ut store fortjenester i Norge.
2.2. Hva tåler norsk økonomi?
Generelt er det for mange offentlige prosjekter som igangsettes ved hjelp av låneopptak (OPS-lån, veifinansiering via bompengegjeld, nye sykehus bygges gjennom låneopptak/ egenandel, økt kommunegjeld o.l).
Dette er blitt en metode å skjule statsgjeld på - innen det offentlige fordekt gjennom offentlige selskaper og kommuner. Langtidsvirkningene av en slik politikk er neppe grundig nok fundert? Styrer vi landet til å bli ei gjeldsfelle?
Politikere bør ta en sterkere til motmæle på denne måten å drive økonomiforvaltningen på – gjeld begrenser det økonomiske handlingsrommet. Det er befolkningen i kommuner og fylker som får regningene for vedtakene som fattet i Stortinget, fylker og kommuner.
For ikke å legge begrensninger for kommende generasjoner mulighet til å finansiere og ha en sterk velferdsstat, er det viktig;
- Å ha nøye fokus på hva som er tålegrensen for låneopptak sett i et langtidsperspektiv, ulike konjunktursvingninger og økonomiske forutsetninger? Og under hensyntagende til at gjelden skal tilbakebetales – med renter – og med fortsatt målsetting om å ha økonomi til å kunne ha gode velferdstjenester.
- Å foreta nøye prioriteringer - som favoriserer de prosjektene som gir beste gevinster for utviklingen i Innlandet i et langtidsperspektiv.
Dette er et politisk ansvar lokalt, regionalt og sentralt.
2.3. Litt om økonomiske utsikter
Den økonomien - som skal sikre vår felles velferd og samfunnsutviklingen er inne i en usikker og ustabil trend for tiden. Det kan nevnes forhold som;
- For tiden opplever Norge et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet.
- Olje- og gassinntektene er ustabil, og har falt fra sitt generelt høye nivå.
- Kronekursen er ustabil, og har generelt de siste årene sunket betraktelig i forhold til valutaer landet normalt handler med (rundt ca 30% på det meste).
- Arbeidsledigheten/ permitteringene er større enn den har vært på lenge.
- Kommunegjelden er bekymringsfull høy i mange kommuner, og har økt dramatisk etter kuttene i økonomiske overføringer til kommunene siden 2015 («ostehøvelkuttene»/ regjeringen avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform). Tilbakebetaling av gjeld og renter – tas av kommunenes driftsbudsjett – og begrenser dermed kvaliteten på de kommunale velferdstjenestene
- Bompengegjeld/ OPS-avtaler (offentlig privat samarbeid) har hopet seg til flere titalls milliarder kroner (ofte svært kostbare løsninger)
- Norske husholdninger har i dag en gjeldsgrad på vanvittige 232 prosent av disponibel inntekt. Den usikrede gjelden i norske husholdninger er 150 milliarder kroner (kilde; Gjeldsregisteret)
- Hvordan Norges og verdens økonomien vil preges i årene fremover - som følge av covid-19-pandemien - er også et høyst usikkert moment.
- Norske offentlige og private virksomheter selges, eller føres ut av landet i et stort tempo til utlandet, eller blir kjøpt opp av utenlandske selskaper. Kontrollen for å sikre finansiering av velferdsstaten å årene fremover er blitt betydelig svekket.
- Stadig større andel av utbytter fra virksomheter i Norge, og utbytter som utenlandske selskaper tar ut i Norge – havner i stadig større omfang i utenlandske selskaper, og/ eller i skatteparadis
- Innsatsen mot svart økonomi, og stans av legal lovgivning som tillater null inntektsskatt, skatteplanlegging, skatteflukt og skatteunndragelser for en liten andel av befolkningen, og annen økonomisk kriminalitet - er på et lavgir. Det må også ses i sammenheng med skatte- og avgiftspolitikken, som legaliserer særfordeler for de få.
På den ene siden øker gjeldsbyrden på befolkningen. På den andre siden legges det til rette for at mange ikke tar et solidarisk samfunnsansvar (de som bevisst driver spekulasjon, personlig vinning på bekostning av fellesskapet. og de om driver med økonomisk kriminalitet/ arbeidslivskriminalitet mv).
Oppsummert:
Utredninger bør i fremtiden ha økt fokus på finansiering, og hvilke muligheter som er tilstede for kunne realisere planene. Gjennom tidene er det produsert mange «luftslottstanker» som det ikke er blitt noe av.
Gjeldsproblematikken – både den offentlige og den private – blir i altfor liten grad kommunisert og vektlagt (holdes skjult) i flere av vedtakene som fattes.
2. Demografiutviklingen – landets eldste befolkning
2.1. Det må bli trygt økonomisk og praktisk å bli forelder
Fødselsraten i Norge er for tiden 1,48 barn pr kvinne. Reproduksjonen er spesielt lav i utkantkommuner, og hvor flere kommuner opplever en befolkningsnedgang. Flere av utkantkommunene opplever samtidig at gjennomsnittsalderen - med denne utviklingen - øker i disse kommunene.
Lav fødselsrate rammer mange av utkantkommunene
Statistikken viser for Innlandet fylke viser at det er flere innbyggere over 67 år enn unge mellom 0 og 19 år.
En av årsakene er trolig den norske barnelovgivningen, som må endres over til å bli en familiepolitikk som gjør det trygt både økonomisk og praktisk å bli forelder.
2.2. Lær av Island
Hva gjorde myndighetene på Island, da fødselsraten gikk nedover?
Jo, de fant ut at de måtte investere i barns rettigheter til sine fedre og fedrenes adgang til å investere i farsrollen. Og slik at fedre står sterkere ved et eventuelt samlivsbrudd.
Målet på Island er åpenbar:
Barnets rettigheter knyttet til to likeverdige foreldre forsøkes styrket, og det skal være mest mulig like rettigheter og muligheter til fylle foreldrerollen uavhengig av kjønn.
På Island er det normale delt foreldreansvar, og bygger sin lov- og rettspraksis på innholdet i FNs barnekonvensjon.
2.3. Hva gjør vi i Norge?
I all hovedsak består politikken i å investere i mor, morsrollen og mors rettigheter/ muligheter. Ved siden av barnehager, kontantstøtte, og tilrettelegging for mor generelt - legger myndighetene eksempelvis opp til å begrense fedrekvotene gjennom å omgjøre dette til «frivillig» mellom foreldrene. Altså gjøre barnet til et konfliktobjekt.
(I disse dager eksempelvis - stenges fedre ute av fødestuen med begrunnelse i covid-19 o.l).
2.4. Barn som økonomiske vinningsobjekt
Barn er gjort til økonomiske vinningsobjekt – spesielt gjennom skatte- og bidragssystemet – til fordel for mor. Det medfører at mange fedre blir skremt over å sette barn til verden – i hvert fall flere enn ett til to barn.
Ved samlivsbrudd blir barnet automatisk en kamp om økonomien – og et konfliktmiddel (våpen) – som brukes mot fedre.
Fedre som av nevnte grunner ikke har økonomi til å ha samvær, følge opp med gaver osv – blir av offentlige myndigheter definert som «ikke interessert/ uegnede» (og det er alltid fedrenes skyld - selv i de tilfeller hvor mødre flytter så langt vekk at samvær blir uoverkommelig). Selv ordninger med deling av reiseutgifter, kan det bli uoverkommelig for mange fedre.
2.5. I Norge belønnes samværssabotasje, herunder økonomisk utpressing av fedre
Foreldre som saboterer barns rett til samvær med en av sine foreldre, blir belønnet av NAV (norske myndigheter) – gjennom at NAV eksempelvis avkrever økt barnebidrag fra den som samværet sabotert. Fedre straffes økonomisk for mors lovbrudd med å nekte barnet tilgang til far. En psykisk måtte å knekke foreldre på – og et overgrep som mangler sidestykke i et såkalt demokratisk samfunn. Det kan ikke kalles annet enn offentlig initiert psykisk terror mot fedre.
Det er fritt frem for mødre å bedrive økonomisk utpressing mot fedre, avkreve dyre ferieturer og gaver, presse til seg seksuelle tjenester osv, for at fedre skal få bilder, opplysninger om barnet, og/ eller samvær. Verken Stortinget, politiet eller domstolene bryr seg om dette.
Politiet/ dommere avfeier slike utpressingssaker med at «da trenger mor disse penge da» - eller «dersom du er glad i barnet ditt så betaler du det mor forlanger» o.l.
Dette er beskrivende for hva slags manglende rettssikkerhet som råder i Norge.
Konklusjon:
Som et virkemiddel for å få opp fødselstallet må man lære av Island, og bygge all lovgivning på FNs barnekonvensjon (§ 8 og § 9). Det vil si at barnet skal ha rett til å ha en biologisk mor og en far.
3. Telekommunikasjon – by og land
3.1. Markedsliberalisme tar over for fellesskapet
Før 1995, hadde Televerket (det offentlige) et samfunnsansvar med å bygge ut telekommunikasjon til hele befolkningen. Etter 1981 ble markedsliberalismen gradvis innført i Norge. Det oppsto med det en definisjon om hva som er lønnsomt og hva som er ikke lønnsomt også på teletjenester.
EØS-avtalen (1994) medførte AS-ifisering, og senere privatisering og konkurranseutsetting av blant annet teletjenestene.
Fravær av samfunnsansvar hos politikere, offentlige og private virksomheter til fordel for «by og land – hand i hand» - gjør at mange kommuner lider med dårlig telekommunikasjon. I 2019 viste en statistikk at rundt 400 000 innbyggere i Norge hadde ikke internettilkobling. Og videre at flere kunne bli uten slik tilknytning fordi teleselskapene fant det ulønnsomt å vedlikeholde enkelte nettlinjer (kobberlinjer).
3.2. Byer vinner – landsbygda taper
EØS-avtalens profitt- og lønnsomhetsprinsipper, har av den grunn bidratt til kraftig å vingeklippe vårt demokratisk politisk system gjennom at alt som er «ulønnsomt» saneres. Det medfører at det å ta utdanning, eller å satse på utvikling av virksomheter og arbeidsplasser i kommuner som enten ikke har, eller har dårlige kommunikasjonssystemer (bredbånd), blir nærmest en umulighet.
Dette er forhold som trolig påvirker demografiutviklingen, jf pkt 1.1.
Parallelt med overnevnte ser man at det å bygge ut de mest moderne nettlinjene og elektrisk strøm mv til hyttebebyggelsene på fjellet/ og ved sjøen - der de rike holder til. Det viser seg å være en meget høyt prioritert sak fremfor utvikling i distriktene.
Hjemmekontormuligheter for eliten fremstår med det som en prioritert sak, men ikke for dem som bor i utkantkommuner.
Den 14.12.2020 kunne NRK fortelle oss at om lag 600 0000 nordmenn er ikke-digitale. Svekket syn/ hørsel, lese-/ skrivevansker, kognitive evner mv. – gjør at mange er avhengig av hjelp fra pårørende for å kunne betjene digitale hjelpemidler. Hvor mange som berøres av slik ukyndighet er ikke tallfestet, men det er trolig ganske mange.
Samfunnets krav til at alle skal være digitale representerer i dag et alvorlig problem for mange. Landsbygda rammes spesielt hardt. Det være seg forhold som:
- Post- (postgiro) og banktjenester er fjernet fysisk (postkasser og minibanker/ kontanter fjernes), og erstattes med krav om digitale tjenester. (Betalingstjenester, smartelefoner med Vipps o.l, - mange har enkle dorotelefoner)
- Personer som ikke er på Digipost, risikerer å miste ankemuligheter på klager fordi de ikke får tilgang på egen post.
- NAV-tjenester, Skatteetaten (selvangivelser og skattekort), valgkort, bestilling av pass/ nasjonalt ID-kort, arbeidsformidling, kommunale tjenester, økt overgang til netthandel på mange varer
- Strømmarkedet – tilgang på billig strøm – hvor prisene varierer opp mot 10 000 mellom billigste og dyreste tilbud
- Telefonkataloger er blitt digitale, rutetabeller til buss, båt, tog, fly er blitt digitale – herunder bestilling og kjøp av billetter. Tilsvarende til ulike kulturarrangement (kino, teater, konserter), informasjoner i borettslag o.l.
- Bestilling av helsetjenester/ medisiner mv.
- Tilgang til aviser, nyheter blir mer og mer digitale
- Medlemsmøter/ årsmøter/ politiske møter/ generalforsamlinger, politiske partiprogram o.l. legges mer og mer digitalt. Utenrespekt for lover, vedtekter mv -ignoreres informasjonsplikten og betalende medlemmer taper sin tale-, forslags- og stemmerett. Dette representerer et alvorlig demokratiske problem.
- Innhenting av informasjon knyttet til covid-19-smitteregler i ulike kommuner.
- Bruksanvisninger (kjøkkenutstyr, hjelpemidler mv), innstillinger på TV/ bestilling av programpakker på tv er blitt digitale mv.
Denne politikken skaper et utenforskap – og uten at verken politikere, offentlige myndigheter, forbrukerrepresentanter (ombud), eller majoriteten av befolkningen bryr seg. Det rammer spesielt eldre og personer med nedsatte funksjonsevner.
I tillegg kommer den økte fattigdommen i befolkningen som gjør at enkelte ikke henger med av økonomiske grunner.
Private markedskrefter har på den ene siden maktet å få kontrollen med at enkeltmennesker som er blitt påtvunget å kjøpe kostbare digitale løsninger (utstyr), nettilgang og abonnement mv for å få tilgang på offentlige tjenester, opplysninger og informasjon. På den andre siden sitter private og kontrollerer og styrer informasjonsflyten/ tilgang på informasjon.
Det er et tankekors – sett ut fra sikkerhet og beredskapshensyn – at private (utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon) når som helst kan «skrue av bryteren», manipulere informasjon, og/ eller på ulike måter skape det totale kaos i samfunnet, eller at de blir utsatt for sabotasjeaksjoner (dataangrep/ cyber-krigføring).
Næringslivet og flertallet av politikerne har på sett på at viktige arenaer for et allment demokrati er blitt «okkupert» – og som overstyrer folkeretten hva angår muligheter deltakelse og medvirkning for en stor andel av befolkningen.
Elektronisk post, vips, elektronisk offentlig informasjon er en form for formynderi – skjult gjennom en markedsføring av «frihet». Det vil si bruk av markedets verktøy, som sammen med inflasjon bidrar til en fattiggjøring av egen befolkning.
Digitale verktøy har kort levetid før de må fornyes. For markedsliberalistene er intet bedre en den stykkprisbetalte og individuelle infrastruktur.
Konklusjon:
I forhold til skole, utdanning, handels- og næringsliv må det bli en «plikt» for teleoperatørene å skaffe alle tilgang til gode internettløsninger (bredbånd)
Samfunnet må ha en «plikt» til å inkludere de ikke-digitale muligheter til deltakelse i samfunnslivet på lik linje med de som er digitale.
4. Innlandets tilgang til markedene/ samferdsel
4.1. Historikk
Verdens økonomiske utvikling har skjedd gjennom eksport og import av varer – det vil si handel. For Innlandet startet den utviklingen for alvor gjennom båttrafikken på Mjøsa, og jernbanen fra Eidsvoll til Oslo (fra 1854), og senere jernbane på Rørosbanen fra Hamar (1862 til 1877), og Dovrebanen fra Eidsvoll til Dombås (1880 til 1913).
Alle samferdselsårer ble i denne perioden bygd fra Jevnaker/ Valdres/ Gjøvik/ Lesja/ Os/ Charlottenberg inn mot Oslo. Dette tjente Innlandet og Oslo-regionen godt den gangen det var industri i Oslo, og hvor store deler av handelen forgikk rundt Oslo. Industrien i Oslo var avhengig av råstoffer fra blant annet innlandet og innlandet fik varer i retur. Det var et avhengighetsforhold.
I tillegg skjedde utskipning fra havneanleggene i Oslo og omegn, hvor utskipningen til utlandet foregikk.
I dag er havnene blitt boligområder, allemannsretten til sjø er truet av privat nedbygging, industrien er så godt som nedlagt, og utskipning foregår i andre deler av landet (Vestlandet).
I dag er Oslo blitt mindre avhengig av råstoff, varer og tjenester fra Innlandet enn tidligere - som følge av et endret arbeidsliv. Og innlandet (hytteområdene) er i stor grad blitt redusert til et rekreasjonssted for de rike som vil vise sin rikdom for folket.
Det at Oslo-regionen er blitt mindre avhengig av råstoff, varer og tjenester fra Innlandet – kan være årsaken til at fylket nedprioriteres hva angår samferdsel? (Markedene vokser raskere langs kysten).
Unntaket er veiforbindelser til fritidsboliger/ hytter til/ fra Oslo (herunder veiforbindelser til hytter/ fritidsboliger langs kysten).
Det rammer samferdselsårer fra eksempelvis Raufoss og utenlandseksporten og utviklingen av jernbanen i et miljøperspektiv. Nyere jernbane bygges ikke for godsbefordring osv, og jernbaneprosjekter i Innlandet nedprioriteres for Nasjonal transportplan som kommer bortsett fra pendlerstrekningene for den arbeidskraften som trengs i Oslo (Fredrikstad, Tønsberg og Hamar). Med unntak av noe tømmertransport, er frakt på jernbane i Innlandet mer eller mindre fraværende (sanert vekk).
Alt som bygges av togsett i Norge, tilrettelegges for pendlertrafikk (hovedsakelig til/ fra Oslo), og ikke for turist- og opplevelsesreiser. Det lider Innlandet sterkt under - som er et turist- opplevelsesfylke. (Unntaket er flytogene for folk i Oslo – der tilrettelegges det for å kunne medbringe bagasje i kombinasjon med raske forbindelser).
4.2. Dyrere transport kan forringe konkurransefortrinn?
Man skal ikke utelukke at en medvirkende årsak til at tidligere fabrikker som Jordan (Solør), Forresta (Kvam) er lagt ned/ flagget ut – som følge av begrensinger i tilgang til markedene og derav økte transportkostnader?
Dagens samferdselsprioriteringer i Innlandet de seneste tiårene har medført at de som nyter godt av denne satsingen, er virksomheter utenfor Innlandet fylke. Det vil si virksomheter fra andre fylker som vil ha varene sine raskt frem til markedene ute (fisk, møbler o.l). Det kommer Innlandets befolkning lite til gode hva angår arbeidsplasser. Det Innlandets sitter igjen med er masse bompengeutgifter – dvs subsidiering av transport som i mindre grad skjer fra eget fylke.
I tillegg betyr flere nye bompengeavgifter som generelt fordyrer fraktutgifter, og som kan ha negative virkninger for virksomheter i Innlandet sett i et konkurranseperspektiv.
En ting er at covid-19-pandemien kan bety nye arbeidsmetoder med hjemmekontor, digitale møter o.l. Den viser trolig betyr at mye av dagens pendler og møtereiser kan reduseres?
4.3. Fordeling av samferdselsmidlene kunne vært langt bedre
Veksten næringene i Norge skjer langs kysten. Forbindelsen mellom Innlandet til vekstområdene i Vest har ikke vært et prioritert område, helle ikke mot nabolandet Sverige.
Regjeringsmedlemmene har de seneste tiårene i hovedsak kommet fra kystområdene, og fordelingene av samferdselsmidlene bærer preg av det. Innlandet og Nord-Norge har trukket det korteste strået.
Da blir spørsmålet – bruker man tilmålte samferdselskroner på en fornuftig måte – med tanke på å styrke bosetningsmønsteret og skape/ beholde arbeidsplassene i Innlandet?
Det viktige for Innlandet i disse tider vil være – sett med bakgrunn i ovenstående – vil være å bygge ut samferdselen dit markedene foregår/ der hvor det er utskipningshavner. Samt videreutvikle markedet for opplevelsesreiser. Det som kan gi grobunn for befolkningsvekst.
4.4. Dagens unge er opptatt av miljøet
Ungdom velger i dag å bosette seg sentralt. Det er færre som tar førerkort eller skaffer seg bil (kan også handle om økonomi?). De ønsker gode kollektivtilbud – og er opptatt av miljøvern, forebygge global oppvarming osv.
Det bør være et incitament til å skape mer vekst utenfor de store byene, og dermed unngå det store presset som er på flere av de store byene med utbygging av nødvendig infrastruktur.
4.5. Innlandet må prioritere samferdsel dit markedene er!
Innlandet må prioritere samferdsel dit markedene er - for råstoff, varer og handel fra Innlandet. Det vil si at samferdsel mot Vest og mot Sverige som bør prioriteres sterkest dersom målet er å skaffe flere arbeidsplasser i Innlandet.
Noen eksempler på det vil være, og som bør utredes;
Veiforbindelser;
- Prioritere å bygge ut Øst-Vest-forbindelsen fra Gjøvik/ Lillehammer fremfor trafikkårer til Oslo.
Det er langs kysten -fra Kristiansand (langs E39) til Trondheim som for tiden er vekstmarkeder, og som Stortinget prioriterer – og trolig med uforsvarlig høyt pengeforbruk. Det er også langs kysten utskipningshavnene ligger med tanke på eksport.
- Tunnelforbindelse fra Gausdal til Tretten
- Utnytte Leirin flyplass til opplevelsesreiser i Valdres, Gausdal og Gudbrandsdalen. Innlandet er det eneste fylket i landet etter fylkessammenslåingene uten en aktiv flyplass.
- Bygge ut helårsforbindelser mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, og spesielt inn mot Rena – Trysil - Sälen flyplass i Sverige (med tanke på turisme)
- Byforbindelser på strekningene mellom Elverum – Hamar – Gjøvik – Lillehammer. Utvikling av Innlandets sentre hemmes i dag av mangel på god kommunikasjon
- Veiforbindelse mot Kongsvinger/ Gøteborg – mot Gøteborg utskipningshavn (containerhavna) – og svenske markeder.
- E6 og Rv3 må videreføres.
Jernbaneforbindelser;
- Oppgradering av jernbaneforbindelse fra Innlandet – med høyhastighet inn mot Oslo fra Dovrebanen og Gjøvik (viktig for OL-anleggene/ idrettsarenaene, konferansemarkedet o.l)
- Sammenkoble Gjøvik og Dovrebanen
- Oppgradering av jernbanen inn mot Sverige via Kongsvinger - og til Gøteborg havn. Utnyttelse av Røros- og Solørbanen.
- Jernbaneutbyggingene må tilrettelegges for godstransport*
*
I dag foregår stor andel veitransport med selskaper etablert utenfor Norge, med utenlandsk billig arbeidskraft, som sliter ned norske veier, som ofte benytter sterkt forurenset drivstoff fra hjemlandet, og med høy risiko i vintersesongen i form av dårlig dekk, lite trente sjåfører osv. Massetransport bør derfor – sett i et miljøperspektiv – i større grad skje med jernbanen.
Ovennevnte vil være et viktig bidrag til massetransport på land, og betydelig tidsbesparende for å nå ut til markedene (der hvor markedene og handelen utvikler seg raskest).
Sett i et miljøperspektiv er jernbanen blitt kraftig underprioritert i Norge målt mot andre europeiske land siden 1980-tallet.
Konklusjon;
Skal Innlandet lykkes med økte fødselsrater, økt befolkning og flere arbeidsplasser, er man avhengig av generelt gode kommunikasjonsmuligheter, og det er helt avgjørende at kommunikasjonen skjer mot de sterkeste vekstmarkedene for Innlandets varer og produkter.
5. Skoler, arbeidsplasser og helse
5.1. Skoler og arbeidsplasser sentraliseres
Mens den offentlige økonomien svekkes (skjules gjennom gjeld og låneopptak - se pkt 2.2), og det private forbruket øker (særlig gjennom høye lederlønninger/ lønnsøkningene til personer i ikke-akademiske yrker) – bygges velferdsstaten ned. Skole og helse berøres sterkt.
Sentraliseringer har ført til at mange pendler ut av fylket på jobb. Det innebærer en kompetanseflukt på den ene siden, og ekstra belastninger på miljøet på den andre siden. Det gjøres generelt lite for å beholde kompetansen i innlandet i form av å begrense pendlingen/ flytting ut av fylket, herunder flytting av arbeidsplasser.
Statistisk scorer Innlandet lavt hva angår andel personer med høyere kompetanse. Samtidig er Innlandet et geografisk stort fylke i areal.
a) Kompetanse
Sentraliseringer av skoler medfører en ekstra belastning for barn og ungdom, men også for foreldre hva angår oppføling av barna i barnas tidligere leveår. Det gjelder på alle skoletrinn.
Innlandet mangler universitet og et musikkonservatorium (som eneste landsdel).
Merknad;
En observasjon fra 2013;
Arvika i Sverige var en kommune som opplevde stor fraflytting, arbeidsplasser som ble sentralisert osv.
Kommunen innså at de kunne skaffe den kompetansen de hadde til å snu utviklingen. Og de innså at de ikke kunne utvikle noe universitetsmiljø selv.
Løsningen ble at de leide inn kompetanse med oppdrag å snu utviklingen.
Arvika ble etter hvert en av verdens største produsenter av solcellepaneler, de utviklet skogproduksjonen, og fikk i gang forsøk med å slå sammen gårdsbruk – for å satse på kortreist mat og produkter med særpreg og bruk av solcelleenergi osv.
Värmland län lagde planer for høyhastighetstog mellom Kongsvinger og Katrineholm – og ny forbindelse ned til Gøteborg – og planla bygging av Euroterminal på Kongsvinger (som er blitt stoppet av norske myndigheter). Dette for å tilgang på nye markeder.
Denne type ideer må i større grad kunne tas i bruk i Innlandet fylke også.
b) Arbeid og utvikling
Fremtidens politikk må handle om å bevare kloden gjennom økt miljøbevissthet. Utvikling av arbeidsplasser må bygge på det prinsippet.
Innlandet fylke bærer preg av å være en råvareeksportør. Det bør ligge et potensial for å utnytte råstoffer lokalt – og økende grad av ferdigstillelse av produkter og mindre behov for mobilitet på arbeidskraft. I hvert fall er det potensiale for økt vekst i Innlandet.
Det trengs et krafttiltak for å se på hvilke muligheter det ligger for å kunne skape arbeidsplasser, utnytte og ferdigstille produkter basert på råstoff fra innlandet. Herunder utvikling av kompetansebedrifter.
Fokuset i fremtidsplanene må handle om;
Hvor ligger det største potensiale for markedsvekst på varer og tjenester hvor Innlandet fylke kan ha et fortrinn?
Dagens unge vil kreve en helt annen miljøsatsing, mindre sløsing av ikke-fornybare ressurser, mer gjenbruk, mindre miljøbelastninger. Det handler om smartere måte å transportere varer og tjenester på. Det krever en helt annen fremdrift på samferdselssektoren og gjenbruk av avfallsprodukter.
Den «grønne bølgen» vokser frem i alle de politiske partiene.
Kravet er å sikre tilgang på rent vann, ren luft, matsikkerhet, og ikke minst artsmangfoldet som er under meget sterkt press – hvor arter dør ut. Spesielt ille er bortfallet av innsekter (hvor vindturbiner er en stor trussel).
Innsekter er helt avgjørende for deler av matvareproduksjonen.
Frem til nå har det vært 4 måter å kvitte seg med avfall på. Det ene er å kaste søppel og avfall i havet/ sjøer, det andre er å grav det ned/ helle forurensing i jorda, det tredje er å brenne det (luftforurensing). Det fjerde er gjenvinning – som trolig fremdeles er minst brukt globalt sett.
Dette må ses på som svært dårlig ressursforvaltning, og måten vi kvitter oss med avfall i vann, jord og luft er et stort miljøproblem – spesielt ovenfor for fisk, dyre- og fugleliv, plantevern mv. Forhold som påkaller «grønn omstilling.
Landbruket og landbruksvarer bør fortsatt ha et stort vekstpotensial i innlandet, selv om næringsmiddelindustrien er en stor næring pr i dag. I en grønn omstilling må det være et konkurransefortrinn å ha et landbruk med lite bruk av tilsettingsstoffer, genmodifisert mat og lite bruk av sprøytemidler (trygg mat).
Kortreist mat, og mat med egenart, er blitt en merkevare mange steder både i Norge og i utlandet – og bør ha et betydelig vekstpotensial utover det som allerede finnes.
c) Helse og trygghet
Trygghet for helse er en viktig forutsetning for bosetting i utkantkommuner.
Opprettelsen av helseforetaksmodellen – basert på marked og forretningsmessige prinsipper (krav om overskudd) – og tilgangen på private helseforsikringer er forhold som uthuler og forringer menneskeverdet, menneskerettigheter og likebehandling. Det har oppstått et klassesamfunn også på helse. Det er ikke dette fundamentet skattebetalerne og velferdsstaten er bygget for å være.
Samhandlingsreformen – som var ment for å viske ut forskjeller mellom helse innenfor spesialisthelsetjenesten (markedet) og helse innfor forvaltningen fremstår som en fiasko.
For familier som skal føde barn, er trygghet i fødselsforløpet viktig. Frykten for å føde hjemme, eller parkert på ei busslomme – uten de beste fasilitetene og kompetansen.
Når befolkningen opplever at helseforetaksreformen består i reduksjon av bemanningen, kutt i antall sengeplasser, nye sykehus bygges så små at de åpner med korridorpasienter, salg av eiendommer, privatiseringer osv, så skaper det utrygghet i en tid hvor antall eldre øker.
Når man ikke skal bygge framtidig sykehusstruktur på det reelle forventende framtidige behovet, så kan det bety en uansvarlig overføring av pasientbehandling til kommunene i Innlandet.
Det at vi får flere eldre betyr økt behov for helsetjenester i framtida. I stedet ser vi at helseforetaket i Helse Sør-Øst ikke øker kapasiteten.
Det legges med andre ord opp til at eldre over 70 år i større grad skal behandles i kommunene. Utfordringene blir at kommunene ikke besitter den nødvendige kompetansen, verken faglig eller teknisk.
De nasjonale målsettingene om likeverdig helsetjenester uavhengig av bosted, etnisitet, alder mv, er i ferd med å bli ofret på helsemarkedets alter – med et system med lønnsomme og ulønnsomme pasienter.
Konklusjon;
Punktene a, b og c vil være forhold som kan påvirke hvor folk velger å bosette seg i fremtiden.
Uttrykket «by og land - hand i hand» handler om å tilrettelegge for en politikk som hensyntar samspillet mellom skoletilbud, jobb og helsetjenester.
6. Beredskap
6.1. Manglende samspill i regjeringens politikk
Regjeringen har nylig lagt frem forslag til ny Nasjonal transportplan (2022 - 2023). Den forteller oss at pendling av arbeidskraft er svaret. Det vil si å tappe omkringliggende kommuner og fylker for kompetanse, og belaste miljøet med enda mer transport og forflytting av arbeidskraft.
Den Nasjonale transportplanen bidrar dermed til å forsterke målene i regjeringens perspektivmelding – hvor det legges opp til som en slags naturlov at veksten skal skje i byene (sentraliseres). Når det ikke legges opp til at det ikke er noen vekst å fordele utenfor byene – betyr det at folketallet må forventes å gå ned utenfor de store byene.
Målene i både den Nasjonale transportplanen og Perspektivmeldingen er klart i strid med regjeringens stortingsmelding om samfunnssikkerhet. Der sier regjeringen at de bekymret for fraflyttingen fra distriktene nettopp av beredskapsgrunner.
6.2. Beredskap
Beredskap og samfunnssikkerhet, hjemmevern, sivilforsvar, tilfluktsrom mv – har gjennom de siste tiårene ikke vært en prioritert sak politisk – langt i fra det nivået det burde.
Konklusjon;
Nasjonal transportplan, perspektivmeldinger (distriktspolitikk), boligpolitiske planer og beredskapsplaner krevet et bedre samspill og bedre planlegging.
7. Velferdsstaten i oppløsning til fordel for velferdssamfunnet
7,1, Lover mister sin betydning
Hver gang det ikke er samsvar mellom økonomi og hva folket forventer av velferdsstaten, igangsetter man lovreguleringer («Fremskrittspartiet-metoden»). Da skal man lovregulere det det ikke finnes økonomi til å gjennomføre i budsjettene. Men det blir ikke mer penger til gjennomføring av den grunn.
Å lage lover, som det generelt ikke følger virkemidler med for å kunne oppfylle – har den effekt at lovene mister sin betydning – herunder befolkningens respekt for å etterleve dem.
Politikere som har mer eller mindre «anarkistiske holdninger» til lover de selv vedtar - bidrar til økt likegyldighet.
Etter hvert som velferdsstaten ble bygget, hadde man lover som sikret anstendighet, menneskeverd, likeverd både økonomisk og med borger- og pasientrettigheter av høy kvalitet. Slik bør det være også i fremtiden.
7,2, Det politiske Norge tillater økte forskjeller og fattigdom
På 1990-tallet kom det rapporter fra OECD og EU som mente av velferdssystemene – særlig i Norge – er altfor gode. En måte å lese dette på er at syke, uføre, fattige og arbeidsledige er ikke fattige nok – de lider ikke ille nok psykisk på grunn av sin status.
Velferdsstaten er satt under kraftig press etter at EØS-avtalen ble innført i 1994, hvor kravet er «ensartethet» i hele EU- og EØS-området (EØS-lovens § 105 til og med 107).
Folketrygden (1967) hadde som utgangspunkt å skulle finansiere 66% av sluttvederlags lønn ved pensjonering. Forenklet sagt: Denne normen dannet et utgangspunkt for fastsettelse en inntekt som er til å leve av – basert på en gjennomsnittsberegning av industriarbeiders lønn.
Små årlige underreguleringer medførte de første bruddene i retning av å demontere velferdsstaten
På 2000-tallet fikk vi fire reformer i den hensikt å demontere og avvikle velferdsstaten. Det ene pensjonsreformen (som det ble lovet at skulle gjøre det slutt med underreguleringene), NAV-reformen (med krav om å stå opp om morran/ det skal lønne seg å jobbe), helseforetaksmodellen (lønnsomme og ulønnsomme pasienter), åpning for private helseforsikringer og liberaliseringer for private løsninger på helse og velferd (EØS-lovens art 1).
Fra 2014 er det blitt legitimt å kutte i flere velferdsytelser (feriepenger til langs tids arbeidsledige, kutte minstesatsen for arbeidsavklaringspenger (AAP), regelendring gjør at uføretrygd og barnetillegg til sammen ikke kan utgjøre mer enn 95 prosent av inntekten man hadde før man ble ufør, flere uføre, og spesielt unge, mistet retten til bostøtte etter at uførereformen trådte i kraft i 2015, i 2017 kom det en innstramming fra Husbanken hvor man endret inntektsgrensen for bostøtte slik at flere fullt uføre falt utenfor ordningen, reduksjon i barnetillegget til uføre, kutt i støtte til multihandikappede, uføre og kronisk syke, kutt i bilordningen for bevegelseshemmede).
I tillegg nekter flertallet av politikerne å sørge for at inntektene til trygdede/ sosialhjelpsmottakere følger minst EUs fattigdomsgrense.
I perioden fra 2014 til 2021, har pensjonister i snitt tapt 31 500 kroner i kjøpekraft.
7.3. Statlige inntekter forsvinner = offentlig fattigdom
Offentlige eiendommer er ervervet av felleskapet – gjennom skatteseddelen og av offentlige avgifter.
Vi ser at flere kommuner selger sine (felleskapets) eiendommer til spekulanter og boligbaroner - enten til markedspris eller kraftig underpriset. De som overtar disse eiendommene leier ut disse boenhetene videre, eller leier dem til det offentlige til år markedspriser, eller at de selger ut enheter til priser som de fleste av innbyggerne har råd til å erverve seg.
Det bør bli et lovforbud mot denne form for å avhende felleskapets (det offentlige) sine eiendommer på. Det er ikke felleskapets oppgave å hjelpe de aller rikeste til å bli enda rikere i et stadig økende tempo, og skyve store deler av befolkningen ut av det boligmarkedet som boligbaronene etablerer.
Slike offentlige eiendommer bør skjermes fra salg på det åpne boligmarkedet og til private spekulative boligformål. Og som nevnt bygges i en prisklasse som gjør det uoverkommelig for store deler av befolkningen å bo i disse.
Det er (som nevnt) viktig at det offentlige skaffer boliger til eldre og andre trengende som får boliger tilpasset sine funksjonelle ferdigheter til lavest mulig kostnad for det offentlige.
Siden politikken legger opp til at eldre skal bo lengst mulig hjemme bør dette være en prioritert sak.
Det er tilfeller hvor kommuner inngår samarbeid med private boligbaroner både hva angår bygging av sosiale boliger, og for å administrere tildelingene.
En ting er at denne praksisen kan gi tilgang på billige lån til spekulanter på boligmarkedet i byggeprosjektene. En annen ting er at de samme spekulantene kommer til å sende regningene for slike tjenester til det offentlige/ eventuelt brukerne – trolig til priser langt over selvkost. En tredje ting er at slike private systemer for tildeling av bolig tilrettelegger for kameraderi, korrupsjons kulturer og korrupsjon - for at boligtrengende skal å få seg en bolig.
Det er viktige argumenter for å avvikle slike bindinger mellom private og det offentlige.
Poenget er at staten taper store inntekter da offentlige overskuddsbedriftene selges, og overskuddene hos mange havner i utlandet/ skatteparadis.
I tillegg kommer de politiske utspillene om å kutte i eiendomsskatten – et tiltak som eiendomsbaroner vil tjene godt på – og kommunene taper. Ved siden av den manglende omfordelingen av rikdom som kunne skjedd gjennom skatte- og avgiftssystemet. I stedet ser vi at det er de ca 1% rikeste som tilgodesees med reelle skatte- og avgiftslettelser – store sådan.
7.4. Bærekraftig utvikling er blitt et slags «catch-22-begrep»
Et hvert angrep på velferdsstaten, ytelser eller lønn til arbeiderklassen godgjøres med begrepet «bærekraftig» (bærekraftig velferdsstat, et bærekraftig pensjonssystem osv). Altså er du enig i «forringelsen/ ranet» - er du ansvarlig person, ytrer du deg imot – da er du imot et bærekraftig system – og dermed en uansvarlig person som vil det foreslåtte bærekraftige systemet vondt.
Oppsummert:
Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti snakker alltid om «velferdssamfunnet» - uten å definere innholdet i det. Men når vi ser hvordan skattelette- og avgiftssystemet, salg/ privatisering av offentlige selskaper som gir overskudd i statskassen, bruk av velferdsprofitører, pr- og konsulent – i den hensikt å avfinansiere og avvikle velferdsstaten – så er det åpenbart at høyrepartienes velferdssamfunn ikke er det samme som en velferdsstat.
Denne politikken som uthuler velferdsstaten må bringes til opphør.
8. Boligmarked som støter ut befolkningsgrupper
8.1. Alderstilpassede boliger
Det vises til pkt 2 over (demografiutviklingen).
Økning i antall eldre i utkantkommuner, i kombinasjon med nedgang i fødsler/ negativ befolkningsutvikling fremstår som en dårlig kombinasjon. For å møte denne utviklingen er to viktige grep. Det ene er å tilrettelegge med alderstilpassede boliger, og sørge for å gjøre bygningsmessige tilpasninger (aldersvennlige tilpasninger) som gjør at eldre kan bo lengre hjemme.
I byene opplever vi at alderstilpassede mindre boliger er blitt veldig dyre.
Salg av egen bolig – dekker ofte ikke kostnader til ny bolig. Det vil si at låneopptak kan måtte bli løsningen også for trygdede. Da kan det være behov for tilgjengelig bistand til de ikke-digitale og andre som har behov for bistand.
Det er viktig å sikre at alle opplever å ha trygge gode boforhold. Et sterkt lovkrav kan derfor bidra til å minske ulikhetene i samfunnet, og dermed fattigdommen i samfunnet.
Da markedsliberalismen ble innført i Norge – skulle det skje ut fra at «markedene skulle ordne opp av seg selv». Det vi har fått er et marked helt ute av kontroll.
Bolig er blitt et livslangt gjeldsprosjekt for store befolkningsgrupper. Det er trist at eldre må sette seg i gjeld fordi egne boliger ikke dekker overgang til små aldersvennlige boliger. Enda mer trist er politikernes passivitet til ikke å ivareta store befolkningsgrupper –i form av å ikke beskytte disse mot den grådigheten som banker, eiendomsbransjen og bygge-/ eiendomsbransjen utøver.
8.2. Økte forskjeller er blitt et gjeldsproblem (gjeldsbombe)
Sosial boligbygging var en av de viktigste grunnbjelkene i oppbygging av velferdsstaten.
Den viktige medmenneskelige tankegangen ble ødelagt ved innføring av markedsliberalismen, og de liberaliseringene som Kåre Willoch-regjeringen på første halvdel av 1980-tallet.
I følge SSB’s levekårsundersøkelser – har ikke arbeidstakere i ikke-akademiske yrker hatt reallønnsvekst siden 2000 – mange har gått ned i lønn. Fordelingspolitikken i dette landet – den nordiske modellen – har spilt fallitt for både kvinner og menn.
Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti – støttet av Fremskrittspartiet - kutter årlig i sosiale stønader, arbeidsledighetstrygder, trygder og andre stønader. Eksempelvis har Pensjonistforbundet regnet ut at pensjonister i snitt har tapt om lag 31 500 kroner i kjøpekraft siden 2014.
SSB-forsker Rolf Aaberge presenterte forleden en forskning som viser at en av fem kroner går til den rikeste ene prosenten i Norge. Ikke i noe annet land i EU- og EØS-området øker de økonomiske forskjellene mer enn i Norge.
NHO og Virke m.fl har nådd sitt mål – og det vil de beholde rikdommen for seg selv, og ikke dele. Det kan virke som om arbeidsgiverforeningene har et mål om at Norge skal være verdensledende i økte forskjeller – men 100% støtte hos statsminister Erna Solberg – og Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Sett i forhold til befolkningens størrelse, er det trolig ingen land i vår del av verden som har flere milliardærer enn i Norge. Antakeligvis slår vi USA på den statistikken med god margin.
Poenget er at lønnsutviklingen til arbeiderklassen og trygde-/ stønadsberettigede holder ikke tritt med veksten i boligprisene, elektrisitet, reisekostnader o.l.
Dette fremstår definitivt ikke som en sosial boligpolitikk!
Det vi ser en forgjeldet arbeiderklasse, og stadig sterkere økning i fattigdommen, noe som rammer veldig mange barn.
Det understreker behovet for å få på plass en sterk boligsosial lov, og med økonomiske virkemidler til å realisere innholdet i den. Og med en bostandard som holder tritt med samfunnsutviklingen for øvrig.
Det handler om å gjenreise den sosiale boligbyggingen.
Konklusjon:
Samfunnet trenger en bolig politisk plan for å sikre aldersvennlige boliger for å gi eldre god livskvalitet så lenge de kan bo for seg selv.
Det trengs mekanismer som kan begrense markedskreftenes ukontrollerte herjinger med arbeiderklassen ved å tvinge gjennom urealistiske boligpriser/ utleiepriser, og på denne måten forgjelde arbeiderklassen.
Lillehammer, 22.02.2021
Jørund Hassel