Høringssvar fra Samfunnsbedriftene
Innspill til NOU 2020:15 Det handler om Norge – Bærekraft i hele landet Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for selskaper med offentlig eierskap eller som leverer viktige samfunnstjenester. Våre 550 medlemmer er hovedsakelig kommunalt eide samfunnsbedrifter som leverer grunnleggende tjenester til innbyggere og næringsliv over hele landet innen blant annet energi, avfall, brann/beredskap, havn, vann/avløp, økonomi, kultur, samferdsel og helse. Samfunnsbedriftene har medlemmer over hele Norge, og vi er særlig opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammevilkår som stimulerer til lokal næringsutvikling, samt bære- og konkurransekraft i hele landet. I utredningsarbeidet står demografiutfordringene sentralt, og utvalget har i sitt arbeid lagt til grunn at de aktuelle utfordringene er knyttet til tre forhold: befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetning. Utvalget mener den mest akutte utfordringen handler om tilgang til grunnleggende tjenester og hvilken kvalitet de har. Dette henger sammen med hvordan man kan få flere unge mennesker til å bosette seg i distriktene. Våre overordnede kommentarer Utvalget peker på alderssammensetningen som den største utfordringen. En aldrende befolkning skaper i kombinasjon med utflytting blant unge en skjevhet i den demografiske sammensetningen. Vi forstår det slik at årsaken til utflytting i stor grad har sin bakgrunn i nedbygging og mangel på interessante og relevante arbeidsplasser. Da vil det være særlig viktig å ivareta eksisterende arbeidsplasser og bruke disse som en base for utvikling av nye. Våre medlemsbedrifter innen energi og bredbånd, avfall, vann og avløp m.fl. er aktører som kan spille en sentral rolle for å hindre utflytting og tiltrekke seg ny arbeidskraft. Det forutsetter imidlertid også andre virkemidler enn de som utvalget tar opp. Vi er overrasket over mange av utvalgets forslag som vi finner lite treffsikre og kraftløse i forhold til utfordringsbildet. Vi er også forundret over det manglende fokuset på kompetanse og utvikling av arbeidsplasser. Tiltak for førerkort, SFO, sanering og utleie er sikkert utmerket til sitt formål, men de bidrar ikke i nevneverdig grad til flere kompetansearbeidsplasser. Flytting av statlige arbeidsplasser kan avhjelpe noe, men er et kontroversielt virkemiddel som i det store også har begrenset virkning. Vi mener det aller viktigste er å utnytte synergier og videreutvikle de eksisterende kompetansearbeidsplassene. I tillegg er det viktig å bygge opp og styrke regionsentra. I NOU 2020:12 Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn foreslås det å gjennomføre en ny nasjonal flyttemotivundersøkelse for å kartlegge hvilke forhold som er avgjørende for unges bostedspreferanser. Dette mener vi kan være hensiktsmessig. Undersøkelsen bør også gi svar på hva som vil gjøre distriktene mer attraktive. Vårt umiddelbare svar på distriktenes attraktivitet er flere interessante og høykompetente arbeidsplasser. I stedet for å undersøke unges motiver for å flytte fra bygda og hva som skal til for å få unge voksne hjem, kan det være vel så nyttig å vite hva næringslivet i distriktene trenger for å vokse og hva som skal til for å stimulere nye næringer basert på Norges fortrinn i ren energi, naturressurser, havnæringer etc. Prinsippet om likeverdige gode offentlige tjenester står sterkt i Norge, men det er en utfordring at det ikke alltid oppleves slik. For eksempel har ikke alle i dag likeverdige tilbud om digital infrastruktur. Det er et kostnadsspørsmål, men gjennom det siste året har vi i enda tydeligere grad sett forskjellene mellom de som har tilgang på godt utbygd høyhastighets internett og de som ikke har det. Teknologi endrer hvordan vi jobber. Vi støtter større fleksibilitet i valg av kontorsted, og mener staten bør gå foran i å legge til rette for dette for sine ansatte. I høringssvaret vårt vil vi spesielt knytte kommentarer til følgende fire områder: 1. Distriktenes rolle i den grønne omstillingen 2. God organisering av offentlige tjenester 3. Trygge lokalsamfunn for innbyggere og lokalt næringsliv 4. Innovasjon 1. Distriktenes rolle i den grønne omstillingen 1.1 Kompetanseheving Det er mye snakk om å sikre næringslivet i distriktene tilgang til kompetent arbeidskraft. Dette gjelder også bedrifter med samfunnskritiske funksjoner, som er ryggmargen i det norske samfunnet. Disse bedriftene har også et stort behov for kompetent arbeidskraft. Innen bransjer som brann/redning, energi, havn, avfall, opplæring, helse, vann/avløp, samferdsel og krisesentre er det mange steder i landet behov for et løft for sikre tilgang til arbeidskraft med riktig kompetanse.
Utredningen peker på desentralisert utdanning som et viktig virkemiddel for å hindre utflytting fra distriktene. Her kan for eksempel energi- og bredbåndsbedrifter med høykompetansearbeidsplasser bidra med trainee-ordninger og tilby etter- og videreutdanning. Hvis det legges til rette for dette gjennom støtteordninger og skatteincentiver, kan selskapene bidra til økt sysselsetting. Vi tror det er nødvendig med et godt samarbeid mellom desentraliserte utdanningsinstitusjoner og bedrifter med høykompetansearbeidsplasser for å hindre at mange flytter til byene og blir der. 1.2 Infrastruktur
God infrastruktur er avgjørende for utviklingen av levende lokalsamfunn og et livskraftig næringsliv i distriktene.
Havnene har en viktig rolle som tilrettelegger, spesielt for næringslivet. Havnene skal sørge for rask og billig transport for næringslivet – enten det er råstoff til produksjon eller ferdigprodukter til markedet. Noen steder er også havnenes rolle i persontransport svært viktig. Sjøtransport kan være et langt mer miljø- og klimavennlig transporttilbud, men da er det behov for gode kommunikasjonslinjer til havna på land (vei) og sjø (led) og arealer de kan utvikle. Investeringer i landstrøm som del av det grønne skiftet er ennå ikke økonomisk bærekraftig uten nasjonale støtteordninger (ENOVA).
God infrastruktur i form av gode systemer for avfallshåndtering, sorterings- og gjenvinningsanlegg er viktig for miljøet. Men det er også viktig for innbyggere og næringsliv, og god infrastruktur er en forutsetning for all næringsutvikling. Effektiv avfallshåndtering og gjenvinning er et viktig bidrag for at distriktene kan ta del i den sirkulære økonomien og får mulighetene til å utnytte innsamlet avfall og ressurser lokalt.
God beredskap ved strømbrudd forutsetter lokal tilstedeværelse av mennesker med spesialkompetanse og materiell. Lokale nettselskaper er garantister for et solid strømnett som gir stabil tilgang til strøm og bredbånd, som begge deler er en forutsetning for å beholde eksisterende arbeidsplasser og sørge for nye bedriftsetableringer.
1.3 Omstillingsevne – ny teknologi
For å sikre investeringer må havnene ha en robust egenøkonomi. Det gjør at de raskt kan legge til rette for de behovene som næringsliv og samfunnet ellers trenger i området. Blir havnene avhengige av å måte søke på midler fra andre (staten), vil dette redusere omstillingsevnen i havnene. Samfunnsbedriftene vil likevel understreke at ulike støtteordninger vil kunne bidra der tiltakene er viktige, men lønnsomheten mer usikker – for eksempel innen tilrettelegging av nye klimatiltak.
Avfallsmedlemmene bidrar til at Norge oppfyller materialgjenvinningsmål og overgangen til en sirkulær økonomi. Dette er en stor mulighet for næringslivet også i distriktene. Det er behov for videreutvikling av eksisterende produsentansvarsordninger, samt finansiering av utbygging av infrastruktur, slik som ettersorteringsanlegg m.m. Midler til dette er ikke tilgjengelig i dag. Offentlige og private aktører innen avfallsbransjen bør likestilles i forhold til finansiell bistand og støtte.
Energiselskapene opererer under et strengt regulatorisk regime, hvor myndighetene gjennom en rekke vedtak gjør det til en ulempe å være mindre, lokale selskaper. Funksjonelt skille setter strenge byråkratiske begrensninger for virksomhetsutøvelsen, og Norge går lenger enn EU uten god begrunnelse.
1.4 Grønn omstilling
Nettkapasitet i distriktene må utbygges for å kunne øke landets tilgang til grønn kraftproduksjon, og samtidig omstille transportnæringen og andre næringers bruk av energikilder. Distriktene må ha mer konkurransedyktige betingelser gjennom en mer fornuftig ordning for nettleie. Det har de ikke i dag, siden nettleien er uforholdsmessig høy i store områder med liten befolkning. Her er det rett og slett for innbyggere som skal dele kostnaden til nettet i et stort geografisk område. Noen steder er nettleien dobbelt så høy som i sentrale områder, og dette er et hinder for lokal næringsetablering. Vi mener derfor en utjevning av nettleien er nødvendig for å sikre distriktene konkurransedyktige betingelser. Nettleien kan utjevnes med et påslag på elavgiften som går til en utjevningspott. Om man setter av tre prosent av innkrevd avgift, vil det gi rundt 340 millioner kroner i året til utjevning, og da vil vi fjerne de store ulikhetene. ENOVA er en viktig aktør som oppleves lydhør for de behovene havnene har på tilskuddsmidler. Det er investert et betydelig antall statlige millioner i landstrøm, og i underkant av 100 havner kan i dag levere dette. Noen steder kan det være utfordringer med kapasiteten i strømnettet, men i dag er det en større utfordring at det er få skip som kan bruke slik landstrøm. Elektrifisering av transportsektoren er viktig for å nå klimamålene, og det må stilles krav til offentlige myndigheter for innkjøp, samtidig som det gis incentiver til kjøp av elbiler. Det er mangelfull infrastruktur for hurtiglading flere steder i landet. Støtten til utbygging av ladeinfrastruktur til biler, busser og ferger må styrkes over hele landet. Dette er særlig viktig i distrikter med mye gjennomgangstrafikk og få innbyggere, hvor effektuttaket er stort og en utbygging er dyr og til liten nytte lokalt.
1.5 Digital infrastruktur
Utbygging av bredbånd er helt essensielt for å hindre fraflytting og befolkningsnedgang. Utvalget understreker hvor viktig det er at staten legger til rette for høyhastighets bredbånd i distriktene. Digital og fysisk infrastruktur er avgjørende for at folk kan jobbe hvor de bor, uten å være avhengig av å flytte for å få jobb. Da må digital infrastruktur på plass, og vi har i flere sammenhenger spilt inn et behov om at 98 % av befolkningen må ha tilgang til bredbånd på minst 100/100 Mbps. For å oppnå dette er det behov for en investeringsstøtte fra staten på over 600 millioner kroner årlig i tre år. Lokale bredbåndsselskaper vil kunne bidra med utbygging, og det er viktig at hele rammen av virkemidler blir brukt. Vi ser med bekymring på at fylkeskommunene ikke tildeler hele potten med bredbåndsmidler de har fått til disposisjon. Vi mener myndighetene må følge opp dette nøye, slik at alle tilgjengelige midler blir tildelt og brukt. Dette er spesielt viktig i områder av landet som ikke ivaretas av private utbyggere, og hvor statlig støtte til bredbånd er en forutsetning for utbygging. 2. God organisering av offentlige tjenester 2.1 Samarbeid på tvers av kommunegrensene Det finnes svært mange gode argumenter for lokalt eller regionalt eierskap, gjerne i form av selskaper med flere kommuner som eiere. Det vil innebære at kommunen er mindre sårbar og kan overleve som selvstendig kommune. Videre vil dannelsen av et interkommunalt selskap innebære bedre ressursutnyttelse gjennom stordriftsfordeler, bedre tilgang til rett kompetanse, økt kvalitet på tjenestene og økt mulighet for å gjennomføre større statlig initierte reformer. Vi vil også påpeke at det kan innebære et større potensial for interessehevding utad og for å styrke regionen, samt for å fremme viktige saker for egen kommune. Samarbeid på tvers av kommunegrensene vil kunne avlaste den enkelte kommune og fordele kostandene bedre. For kommunal avfallsbransje som leverer både lovpålagte og kommersielle tjenester, er lokalt eierskap og ansvar viktige spørsmål.
Eierskap til naturressursene har bidratt sterkt til utviklingen av den norske velferdsstaten og konkurransefordelene til Norge. I en sirkulær økonomi vil regional og lokal beslutningsmyndighet være viktig. Blant annet for å sikre at lokalt oppståtte ressurser som avfall tilfører lokal verdiskaping for både bedrifter og innbyggere. Her vil medlemmene våre spille en stadig viktigere rolle i årene som kommer.
2.2 Interkommunale selskaper
Samfunnsbedriftene erfarer daglig at mange av kommunenes kjerneoppgaver er så komplekse og kompetanse- og ressurskrevende at selv store kommuner har utfordringer med å løse oppgavene på egenhånd. Til og med de største bykommunene i landet ser seg tjent med å delta i interkommunale samarbeid. Selv etter flere eventuelle kommunesammenslåinger vil mange av kommunene oppleve at de får betydelige stordriftsfordeler gjennom interkommunalt samarbeid. Et annet poeng er at det ikke finnes kommunegrenser som gir optimale avgrensede områder for så forskjellige tjenester som avfallshåndtering, barnevern, brann/redning, arkiv, strøm og samferdsel. For å nevne noen.
Samfunnsbedriftene er derfor opptatt av at næringslivet i distriktene gis gode levekår ved at kommunene ser fordelene med å søke samarbeid med sine naboer.
Våre interkommunale selskaper har eiere og styrerepresentanter fra mange ulike kommuner. Det er en utfordring når disse skal avholde møter i styrer og eierorganer. Det gir høye reisekostnader når loven krever at møter skal avholdes fysisk. Videre er det en vesentlig hindring for effektiv selskapsledelse når de interkommunale selskapene (iht. IKS-loven) ikke har tilgang til elektronisk registrering av selskapsdokumentasjon i enhetsregisteret i Brønnøysund.
Dette er selskaper hvor det relativt sett kan antas at det er hyppigere endringer i selskapsorganer og avtaler enn i andre selskaper, ettersom det utnevnes nye representanter ved hver valgperiode. Behovet for smidig registrering er derfor stort. Samfunnsbedriftene vil understreke at det er urimelig at IKS-selskapsformen skal være unntatt fra digitaliseringen i samfunnet på dette punktet. 3. Trygge lokalsamfunn for innbyggere og lokalt næringsliv 3.1 Samfunnssikkerhet og beredskap Fritidsboligmarkedet er blitt en viktig næring for mange distriktskommuner, og salg av produkter og tjenester til hyttefolk sysselsetter mange. Likevel skaper dette nye utfordringer, da det kan føre til økte utgifter for kommunene. Et godt eksempel er Ringsaker kommune som har stoppet hyttebyggingen på Sjusjøen fordi kommunen ikke er i stand til å levere nok vann. Et nytt vannverk har vært planlagt, men viser seg å bli mye dyrere enn planlagt. Innen samfunnssikkerhet og beredskap byr det også på store utfordringer når innbyggertallet i enkelte kommuner mangedobles i ferier, helger og høytider. Da er det et sentralt spørsmål om det kommunale beredskapsapparatet er tilpasset ulykker som rammer mange både fastboende og tilreisende. Brann- og redningstjenesten er (stort sett) dimensjonert utfra antall folkeregistrerte innbyggere i kommunen. Med mange tilreisende og hyttegjester øker også oppdragsmengden. Det grunnleggende spørsmålet er om inntektssystemet for kommunene bør legges om slik at kommunene blir kompensert for hvor folk faktisk oppholder seg, og ikke hvor de er registrert bosatt. Oppgavene som brann- og redningstjenestene har ansvar for er omfattende, og det legges stadig til nye oppgaver. Dette fører til at brann- og redningstjenesten møter stadig mer komplekse og utfordrende oppgaver både innen forebygging og beredskap. Slike utfordringer er krevende å løse for ledere i deltidsstillinger. I tillegg ser vi at det kan være habilitetsutfordringer knyttet til deltidsstillinger på ledernivå i brann- og redningstjenestene. Etablering av gode fagmiljøer på forebyggingsområdet er også krevende i mindre enheter. Derfor er det behov for strukturendringer og mer samarbeid i brann- og redningstjenesten. Dette ble også påpekt i brannstudien som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) fikk utarbeidet i 2013. Samfunnsbedriftene mener det er helt nødvendig at man etablerer heltidsledelse av brann- og redningstjenestene. Vi vil understreke at det i dag finnes både små og store velfungerende brann- og redningstjenester i landet. Likevel er erfaringen at det bør være en viss størrelse på organisasjonene for å ha tilgang på tilstrekkelige kompetanse og ressurser for å løse pålagte oppgaver fra kommunale og statlige myndigheter. En måte å oppnå økt kapasitet er å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Dette samarbeidet kan ha ulike form, men Samfunnsbedriftene ser at det er mange vellykkede samarbeid gjennom etablering av interkommunale selskaper. Vann og avløp er også et område hvor våre medlemmer ser store utfordringer. På samme måte som for brann- og redningstjenesten er det behov for en strukturendring ved at flere kommuner samarbeider, gjerne via interkommunale selskaper. I dag finnes det ingen slike selskaper nord for Dovre, selv om behovet for oppgradering av vann- og avløpsnett er enormt. En rapport som Norconsult og SINTEF utarbeidet på oppdrag fra bransjeorganisasjonen Norsk Vann viser et kommunalt investeringsbehov for vann og avløp på hele 332 milliarder kroner i perioden 2021-2040. 4. Innovasjon Innovasjon i det private næringsliv brukes ofte som svar på spørsmålet om hva som skal gi økte inntekter og sysselsettingsgrad i Norge. Samfunnsbedriftene vil understreke at støtte til innovasjon og kompetanseutvikling også er veldig viktig i kommunalt eide bedrifter. Et godt eksempel er kommunale avfallsselskaper som er innovasjonsledende gjennom å møte stadig høyere krav til bærekraft og gjenvinning. Eierskapet gjør at slike selskaper er avskåret fra å søke innovasjonsmidler, fordi disse hovedsakelig er forbeholdt private aktører som ikke har et like sterkt fokus på bærekraft og innovasjon. For at kommunene skal kunne opprettholde og øke kvaliteten på sine tjenester, er det et stort behov for mer tjenesteinnovasjon. Vi må stimulere til en innovasjonskultur som gir bedre, mer effektive og bærekraftige offentlige tjenester. Dette klarer vi best ved å satse på sterke fagmiljøer som blir attraktive for de med god kompetanse. Avslutning En god diskusjon om distriktenes attraktivitet forutsetter at vi avgrenser hva som er «distrikt». I enkelte tilfeller vil også ganske store byer utenfor det sentrale østlandsområdet oppfattes som «distrikt». Dette medfører at vi kanskje må ha tiltak som er rettet spesielt mot enkelte kommuner og områder, snarere enn å tilby dem generelt til «distriktene». Samfunnsbedriftene mener det er viktig at regjeringen inkluderer de omtrent 2.800 kommunalt eide selskapene som er etablert over hele landet i arbeidet med ny distriktspolitikk. Rent vann og avløp, sikker strømforsyning, stabilt bredbånd, beredskap og avfallshåndtering er blant de helt grunnleggende og kritiske tjenestene som er nødvendige for å opprettholde både bærekraftige lokalsamfunn og et rikt næringsliv. Hvis målet er å opprettholde bosetningen over hele landet, er det nødvendig å se på hvilke rammer som kommunale selskaper blir tilbudt i den enkelte kommune eller region. I tillegg til å levere grunnleggende tjenester, vil innovasjon og samarbeid på tvers av kommune-grensene kunne legge grunnlag for nytt næringsliv. Vi har allerede nevnt eksempelet der bedre lokal avfallshåndtering kan gjøre avfall til en ressurs som kan benyttes i ny næringsvirksomhet. Bedre utnyttelse av tilgjengelige midler i kommunale selskaper vil også kunne gi nye investeringer som vil øke attraktiviteten til lokalsamfunn. For eksempel kan investeringer i den lokale havna tiltrekke seg både turisme, forskningsaktivitet og næringslivsaktører. Verken næringsliv eller kommunale tjenestetilbydere opererer i et vakuum og vi tror at samspillet mellom kommunal og privat sektor er det som kan gi de mest levende lokalsamfunn. Samfunnsbedriftene mener at økt samhandling mellom kommuner for å utvikle felles arbeids- og fritidsregioner og urbane kvaliteter kan bidra til å øke bostedsattraktiviteten i kommunene. Derfor mener vi at det er svært viktig at kommunene driver et aktivt og profesjonelt eierskap i sine selskaper og søker samarbeid med nabokommuner i interkommunale samarbeid. Dette gir en god plattform for videre samarbeid med både innbyggere og næringsliv i gode lokalsamfunn.
Med vennlig hilsen Samfunnsbedriftene Øivind Brevik Administrerende direktør
|