Høringssvar fra Tromsø kommune

Tromsø formannskap har i møte 26.3.2021 vedtatt å oversende følgende høringsuttalelse

Vi vil levere uttalelse til NOU 2020:15 selv om kommunen er i sentralitetsklasse 3, og som sådan ikke kommer inn under NOU 2020:15 sin definisjon av en distriktskommune. (Distriktskommuner er i rapporten definert som kommuner med lav sentralitet, dvs. sentralitetsklasse 5 og 6.) Tromsø kommune er stor i utstrekning med sine 2521 km2 og har et distrikt med et befolkningstall på omlag 6000 personer. Vi anser derfor at noen av kommunens utfordringer har likhetstrekk med det distriktskommuner med sentralitet 5 og 6 opplever, og at distriktstiltak derfor også er viktige for Tromsø kommune.

Det sies i utredningen at den gjelder for samiske lokalsamfunn. Tromsø kommune har det høyeste antall innbyggere (1551) som er registrert fra en kommune i Sametingets valgmanntall.

Tromsø inngikk i oktober 2013 en avtale om samarbeid mellom Sametinget og Tromsø kommune. Denne avtalen er nå under revidering.

Regionalt samarbeid og internasjonalt fokus

Gjennom Tromsøområdets regionråd har vi samarbeid med Karlsøy kommune (sentralitetsindeks 6) og Balsfjord kommune (sentralitetsindeks 5). Tromsø kommune har i tillegg også samarbeid med Lyngen og Storfjord (begge med indeks 6), gjennom arbeidet med oppfølging av Regional strategisk næringsplan for Tromsøregionen (august 2018). Det er store pendlingsstrømmer mellom Tromsø og regionen rundt. Det bør legges til rette slik at det er gode forutsetninger for mobilitet i arbeidsmarkedet gjennom gode pendlingsmuligheter. Tromsø kommune er opptatt av hele regionens utvikling, og vil gjerne bidra til å demme opp om utflytting fra landsdelen ved å være et attraktivt og vekstkraftig knutepunkt.

Tromsø har en sentral rolle i det arktiske samarbeidet, eksempelvis gjennom etablering av sekretariatet for Arctic Mayor’s Forum i Tromsø. Det er et nytt organ som skal gi lokale myndigheter en stemme internasjonalt. Tromsø ønsker å være en arktisk hovedstad med perspektiver på utviklingen i nord. Endringene i klimaet merkes sterkt i de arktiske områdene. Dette er bekymringsfullt og må forebygges, men vi må også tilpasse oss disse endringene. Likhetstrekk i utviklingen i den arktiske regionen hadde vært et interessant supplement til analysene i NOU 2020:15.

Demografi og levekår i kommunens distrikter

I Tromsø kommune har distriktenes andel av kommunens befolkning gått ned fra 10,2 prosent i 2001 til 7,6 prosent i 2020. Det er totalt 53 prosent menn og 47 prosent kvinner i distriktene per 1.1.2020. De sentrumsnære bygdene har minst befolkningsnedgang. Dette er i tråd med det utvalget oppsummerer på side 180: «-vekst i folketallet i kommunesentret, mens mange bygder og øysamfunn i utkanten ofte har hatt befolkningsnedgang.» Det er viktig slik utvalget peker på at det trenges strategi for hvordan konsekvensene av endringene skal håndteres slik at det ikke blir kun ad hoc-baserte tilpasninger. Tromsø kommune har startet arbeidet med en distriktsstrategi, der dette blir en av utfordringene.

I Tromsø kommunes levekårsundersøkelse fra 2019 fremkommer det at det er noen områder i distriktene som har mange utfordringer og som derav burde vært vurdert nærmere. Det gjelder spesielt i indre fjordstrøk. Rapporten fra den sjuende Tromsøundersøkelsen 2015-16 viste at det er helseulikhet mellom ulike områder i Tromsø kommune. Den generelle tendensen i forhold til distriktene blir formulert slik: «En del distriktssoner har en høyere andel med fedme og daglig røykere, samt dårligere selvopplevd helse og lavere utdanningsnivå hos deltakere under 67 år.» Utvalget peker i kapittel 10.6 (side 190) på at nye distriktspolitiske målsettinger bør ha ambisjoner om å påvirke levekår og opprettholde lokalsamfunnenes vitalitet og attraktivitet.

Levekårsutfordringer i distrikter med befolkningsnedgang og aldring krever en annen tilnærming enn for byområdet. Lokalisering av tjenestefunksjoner betyr mye som utvalget også påpeker, men fokus på bærekraftige innovasjoner for å sikre befolkningen nødvendige tilbud er ikke tilstrekkelig. Distriktskommuner og kommuner med store distrikter trenger også økonomiske ordninger som hjelper til med å opprettholde attraktive distrikter. Utvalget er inne på dette når det sies at «--staten må opprettholde en politikk som støtter opp om det gode liv også i distriktene» (side 182). Inntekst- og utgiftskorrigering må fortsette, men også med hensyn til at bykommuner med store distrikter kan ha stordriftsfordeler som ikke oppveier de samtidige smådriftsulempene.

Tromsø kommunene har et faglig sterkt miljø til å ta imot flyktninger, integrere dem og få dem ut i utdanning og arbeid, og det bør være en selvfølge at kommuner kan bosette flyktninger om de selv ønsker det. Vi mener at en mer fleksibel innvandringspolitikk kan bidra til økt bosetning i distriktene der det er mangel på arbeidskraft.

Infrastruktur

Tromsø kommune støtter utvalgets anbefaling (side 185) om at: «… det må investeres mer i veiprosjekter som utvider og styrker integrasjonen i de regionale arbeidsmarkedene.» Dette er viktig både for Tromsø og også omlandskommunene, slik at pendling skal kunne være en reell mulighet til å bli boende i distriktene. Dagens utforinger med dette gjelder både rassikring og generelt dårlige veier. I Nord-Norge har vi også ekstra store utfordringer med store mengder snø, som gir store utgifter til både vedlikehold og drift av infrastrukturen i den lagstrekte landsdelen. Dette bør staten kompensere for. Dårlig fremkommelighet medfører risiko for liv og helse når det medfører at hjemmetjenesten, redningstjenesten og andre viktige funksjoner ikke kommer seg frem. Også store produksjonsbedrifter/fiskerinæringen er avhengige av god infrastruktur for å få varer transportert ut av kommunen/regionen på en rask og sikker måte. Utvalget peker videre på at det er mulig å øke nytten av dagens fergetilbud ved å senke priser. Utvidelse av fergetilbud til å bli helårstilbud, som f.eks. mellom Bottnhamn – Brensholmen, er også viktige bidrag til regionforminskning.

Mange distrikter opplever å ha utrygge og farlige skoleveier. Disse kan både være rasutsatte og i tillegg mangler gang- og sykkelfelter. Disse veiene er ofte bygd for en annen tid med atskillig lavere trafikk. I dag må mange barn i distriktene dele skolevei med tungtransport på strekninger med høy fartsgrense. Dette kan gjøre det lite attraktivt for barnefamilier og flytte til distriktene.

«Staten må ta ansvaret for at alle innbyggerne har bredbåndstilgang» uttaler utvalget på side 186. Tromsø kommune synes dette er et viktig prinsipp siden det ikke er alle steder det vil være nok kundegrunnlag til at det kan skje på kommersielt grunnlag. Vi vil påpeke at dette prinsippet også må gjelde telefondekning. Kommunen vil som utvalget se frem til dekning av neste generasjons mobilnett (5G), men full dekning i hele kommunen med nåværende system er et første steg. Effektiviseringer innen privat tjenesteyting som f.eks. bank/finans gir bedre digital tilgjengelighet, men best for de som har god nettilgang og for de som har digital kompetanse. Tromsø har fokus på bruk av digitale plattformer også i tjenesteytingen i helse- og omsorg.

Digitalisering og ny organisering av arbeidsplasser kan bli en stor sjanse for distriktene. Det kan gi et konkurransefortrinn særlig med tanke på lavere boutgifter og nærhet til natur. Digitaliseringen gjør det enklere å flytte både offentlige og private arbeidsplasser, uten at hele institusjoner må flyttes. Økt digitalisering vil også kunne redusere behovet for kostbare klima- og naturskadelige samferdselsprosjekter, ved at transportbehovet minsker, samtidig som det kan bidra til økonomisk vekst i kompetanseintensiv tjenesteyting i distriktene. Manglende digital infrastruktur bremser denne utviklingen.

Det krever god og stabil digital infrastruktur for å få tatt i bruk nye digitale verktøy som kan gi mer effektivt samarbeid eller for å kunne gi kollegaveiledning gjennom visning av f.eks. insulinsetting. I tillegg vil vi peke på at områder uten telefoni- og bredbåndsdekning gir store utfordringer i områder som er populære turmål, både for lokalbefolkning og besøkende. Tromsø kommune har ved flere anledninger hatt ras i områder uten mobildekning. Dette medfører store utfordringer for liv og helse og bør være et statlig anliggende å ha ansvar for.

Utvalget poengteter i kapittel 10.4.4 at akseptable flypriser i distriktene er en forutsetning for å ta del i det norske samfunnet på lik linje med andre. Det er særlig viktig i områder uten gode alternative transportmidler som tog. Tromsø kommune er også opptatt av at hurtigbåttransporten i regionen har en god frekvens som passer i et regionalt arbeidsmarkedsperspektiv – og også for ungdom som reiser til/fra hjemsted og skole-/studiested.

Spørsmålet om videre utbygging av jernbanenettet i Norge er ikke en del av NOU 2000:15. Det mener vi er for svakt da dette er et stort og viktig spørsmål for distriktene i Nord-Norge. Tromsø kommune har tidligere levert uttalelser til Nasjonal transportplan med dette som tema. Tromsø kommune mener at en av grunnene til at folk vegrer seg for å bo i distriktet og pendle på veier i dårlig forfatning, i kombinasjon med stadig flere vogntog. Det oppleves utrygt og belastningen for den enkelte blir for stor. At togenes endestasjoner i dag stanser midt i landsdelen og lastes videre på vogntog gir en opplevelse av en befolkning i Nord-Norge som annenrangs borgere. Når det svenske og finske jernbanenettet på grunn av korona i lange perioder ikke er tilgjengelig for persontransport gjør situasjonen enda mer prekær for Nord-Norge. Bygging av en moderne jernbane mellom Tromsø og Narvik med sidearm til Harstad vil dramatisk utvide bo- og arbeidsmarkedsregionene rundt Narvik, Harstad og Tromsø. Det vil gi et kraftig forbedret tjenestetilbud til kommunene som ligger mellom byene. Tromsø kommune mener dette er det viktigste infrastrukturtiltaket som kan tas.

Mange små steder og kommuner opplever stor tilstrømning av besøkende, både i form av lokale gjester og gjester fra andres steder i landet og i verden. Dette fører i ytterste konsekvens til at det blir mindre attraktivt å bo på disse stedene fordi det ikke er bygd opp infrastruktur som friluftstoaletter, friluftsparkering og annet. Kommuner som opplever stor turisme, er ikke nødvendigvis rustet økonomisk for å bygge opp infrastruktur for å motta besøk som er mangedoblet antallet innbyggere i kommunen. En åpning for å kunne kreve inn lokal turistskatt, øremerket tiltak i de områdene som opplever stort trykk vil kunne være med på å løfte bolyst og trivsel i distriktene og bør dermed tas inn som et forslag i utredningen.

I mange distrikter er innbyggerne avskåret fra å kunne bruke elbil som fremkomstmiddel for pendling. Det skyldes store avstander og dårlig utbygd ladestruktur. Det offentlige bør ha ansvar for utbygging av slik infrastruktur slik at fremtidens transportmiddel er et reelt alternativ uansett hvor en bor i landet.

Bolig

I Tromsø er det også utfordringer, slik utvalget peker på i kapittel 10.4.5, med at byggekostnadene gjerne kan være høyere enn boligverdien i distriktene – noe som kan føre til at folk ikke ønsker eller ikke får lån. Det å kunne ha et fungerende leiemarked for bolig i distriktene er viktig både for de som vil se om de ønsker å bosette seg i ei bygd og for de som er sesong-/deltidsarbeidere. Det er en viktig påpekning av utvalget at den økende eldre befolkningen i distriktene også må tas hensyn til om de kan ha tilgang til bolig som både gjøre dem selvhjulpne lenger og at de kan ha tilgang til et fellesskap med andre. Tromsø kommune mener at Husbankens rolle må styrkes i områder med svak dynamikk i boligmarkedet, og som utvalget påpeker at det også ses på alternative virkemidler gjennom skattesystemet.

Generelle merknader

Juridisk seniorrådgiver Stig Eidissen* slår i sin doktorgradsavhandling ved Norges Arktiske Universitet (UiT) fast at Tromsø og Bodø har for høy arbeidsgiveravgift, og at denne bør ligge på samme nivå som omlandet. En reduksjon i første omgang fra 7,9 prosent til 5,1 prosent, lik det sone VI har i dag, ville vært et konkret tiltak for å styrke Tromsø og Bodø sin rolle som motor for regionen. Alternativt å kompensere næringslivet i Tromsø og regionen med en kompensasjon tilsvarende denne differansen. Tromsø og Bodø har klare avstandsulemper sammenlignet med mange andre byer i Norge og her vil redusert arbeidsgiveravgift kunne utligne denne markedsimperfeksjonen. Tromsø kommune mener at byer på lavere sentralitetsnivå har en særlig viktig rolle som regional motor og skaper synergier for omkringliggende distriktskommuner. En reduksjon i arbeidsgiveravgift, alternativt en kompensasjon for differansen, vil være med på å stimulere lokalt næringsliv til vekst og utligne forskjeller med byer lengre sør. Tromsø kommune foreslår at det vurderes hvorvidt et slikt tiltak kunne virke positivt inn også på distriktskommuner.

NOUen ser nærmest bort fra utfordringene distriktene har og får i møtet med klima- og naturkrisen. Det er overraskende at distriktsdemografiutvalget i så liten grad omtaler at distriktskommuner må forberede seg på krav om kutt av klimagassutslipp i tråd med lokale og nasjonale mål og internasjonale avtaler. Klimatilpasning vil blant annet kreve en ny vurdering om hvilke områder som kan være egnet til bosetning og en storstilt omstilling av samferdselssektoren. Vi mener at staten i alt for liten grad diskuterer og legger til rette for klimavennlig mobilitet og dermed klimavennlige liv i distriktene. Det er heller ikke diskutert at desentraliserte utdanningstilbud vil være en nødvendighet i et klimaperspektiv. Dagens pendling over store avstander som fører til at ungdom og unge voksne tidligere må flytte ut av sine hjem enn det er tilfelle i byene vil etter all sannsynlighet gi distriktene og særlig Nord-Norge en attraktivitetsulempe for familiene. Veien ut av bygda er gjerne veldig kort, mens veien tilbake er brolagt av hindringer.

Ett av de store temaene for Nord-Norge som er viktig for framtidig bosetting er fiskeripolitikk. Det er i liten grad berørt i utvalgets forslag til tiltak, men bl.a. ungdoms tilgang til fiskerinæringa er en viktig sak for framtidig bosetting. Det betyr at å sikre kystsamfunna retten til å verdien av fisken vil bli grunnleggende for å videreutvikle mange kystsamfunn. Det betyr en kvotepolitikk som legger til rette for kystflåten og en infrastruktur som gjør at fisken lønnsomt kan bringes på land.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Et tema som ikke er berørt i NOUen er behovet for bosetning over hele landet og særlig lengst i nord er en nødvendighet i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Både med tanke på nærhet til Russland, men også i et selvforsyningsperspektiv. Å styrke distriktene og investere i god distriktspolitikk, er en god investering for hele landet. Ny teknologi og økt etterspørsel etter ressursene er sterke grunner til økt oppmerksomhet og økende aktiviteter i nord.

Utvalget retter i kapittel 10.6.2 også søkelyset på kommune rolle som innovatør og som en aktør som skal mobilisere og koordinere ressursene i et lokalsamfunn (samskapingskommunen). Kommunen erkjenner at dette er viktige prinsipper for å bygge framtidens velferdssamfunn. Det krever imidlertid at kommunen har ressurser til å styrke potensielle lokale aktører som kan inngå i et samarbeid og bruker tid til å utvikle gode relasjoner over tid.

Tromsø kommune ser gjerne at det blir en diskusjon om utvidelse av tiltakssonen for nedskriving av studielån, slik at den kan omfatte noen av kommunes ytterdistrikter. Tromsø kommune synes det er svært interessant om det prøves nye tiltak i distriktspolitikken, der statlig finansiering inngår. Slike tiltak bør også kunne komme i betraktning for kommuner med et stort distrikt slik som Tromsø – uavhengig av sentralitetsindeks. Vurdering av gratis barnehage og SFO, forsøksordning med førerkort for 16-åringer og skattefritak for utleie av alle typer boliger i distriktene er noen spennende tiltak som nevnes.

Utvalget ønsker forslag til andre typer tiltak som ikke er inkludert i NOU 2020:15:

• Tromsø har en ordning med utviklingslag som organiserer lokale (upolitiske) interesser i distriktene. Disse får kommunal driftsstøtte. Utviklingslagene har vært og er gode medspillere i diskusjoner om saker som vedrører deres områder. Spesielt i beredskapssammenheng er det viktig.

• Tromsø kommunestyre har bedt om utarbeidelse av en distriktsstrategi. Arbeidet med et felles kunnskapsgrunnlag er i gang og utviklingslagene er bedt om å gi informasjon om sine områder og gi innspill til sentrale tema. Kunnskapsgrunnlaget gir samtidig et felles fundament for et «tre-planssamarbeid» mellom distriktsstrategien, interkommunal kystsoneplan for Tromsøregionen og oppstarten av revisjonen av kommuneplanens arealdel.

• Tromsø kommune har opprettet et eget fiskeriutvalg, som ser bl.a. på fiskerihavnestrukturen i kommunen. Tromsø kommune arbeider for å styrke servicepunktene i fiskerihavnene gjennom å tilby bedre avfallshåndtering for fiskeflåten. Styrking av dette kan også gi ringvirkninger for annen service i området. Arbeidet er forankret i Klima-, miljø- og energiplanen, som er tatt videre i «Plastfri by». Det arbeides for å finne finansiering for egenandel i et eget prosjekt, som allerede har fått midler fra Troms Holding AS.

• Styrking av lokalsamfunn gjennom samisk identitetsbygging skjer både i sentrum og i Lakselvbukt, der Gáisí språksenter også har lokaler. Lakselvbukt skole og barnehage satser på å styrke sjøsamisk kultur og språk, og har deltakelse i ulike prosjekter innen Duodji, matlaging, fritidsklubb og natur. Det er viktig at Sametinget har et økonomisk fundament som gjør det mulig å bidra til utvikling av og driftsstøtte til samarbeidsprosjekter i kommunene.

• Det må innføres pålegg som sikrer at mer av råstoffet som produseres i nord bearbeides her, både innen landbruk og fiskeri. I dag truer de store samvirkelagene med nedleggelse av produksjon i nord, for å sende råstoffet til Oslo-området før det havner i butikkhyllene. Det er de store matvaregigantenes markedsmakt som tillater denne utviklingen, og denne må regjeringen begynne å utfordre på alvor.

• På samme måte som regjeringen har satt av midler til storbyene for å tåle vekst gjennom byvekstavtalene må det innføres bygdevekstavtaler som gir statlige midler til utbygging i distriktene.

• Statlige arbeidsplasser må flyttes ut. Det bør ikke tillates at nye statlige arbeidsplasser opprettes i og rundt befolkningssentrumene i Sør-Norge. Forsvaret har hatt og har enda en viktig ekstra-funksjon som hjørnestein i en rekke lokalsamfunn. Adgangen til at befal som tjenestegjør i Nord-Norge får lov til å pendle fra Sør-Norge må begrenses.

• Tromsø Kommune støtter forslaget om å fjerne billettprisene på ferger på flere samband, og mener fergesamband må ses på som en del av vegen, ikke noe man skal betale for hver gang. Opprettholdelse av gode, rimelige hurtigbåttilbud i distriktene er også viktig.