Høringssvar fra Eldreombudet

Distriktsdemografiutvalget har lagt fram en grundig og innsiktsfull utredning. Den belyser detaljert de demografiutfordringene vi står overfor på kort og lang sikt. Eldreombudet støtter tiltak som opprettholder et desentralisert bosettingsmønster. Vi slutter oss til de konkrete tiltakene som blir foreslått i utredningen. I tillegg vil vi foreslå disse tiltakene:

Mobilisering av frivillig innsats fra eldre

Eldrekoordinator i hver kommune

Bedre nasjonal koordinering av velferdsteknologi

Etablering av seniorboliger nært kommunesenter eller distriktssenter

Digitale tjenester alle kan bruke

Opplæring som gjør at eldre opprettholder digital kompetanse

Økonomiske støtteordninger til private aktører for å bygge ut digital infrastruktur i distriktene økonomiske incentivordninger for studenter som både har praksis og går over i utdanningsrelevante jobber i distriktene (med bindingstid)

Disse forslagene blir utdypet nedenfor.

Eldre som en ressurs

Som både utredningen og den siste perspektivmeldingen beskriver, blir det stadig flere eldre. Det er en konsekvens av at folk lever lenger og har bedre helse og av at alderskullene født i etterkrigsårene er i ferd med å bli 80-åringer. Det blir samtidig færre yrkesaktive i forhold til antall pensjonister. Eldreombudet vil presisere at dette må sees på som en mulighet i stedet for en trussel.

Eldre er en ressurs og må ikke omtales som en belastning. Eldre bidrar sterkt i det frivillige arbeidet i distriktene. Eldre kan hjelpe andre eldre. Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør arbeidet i de frivillige organisasjonene 142 000 årsverk i 2020. Behovet for frivillig arbeid vil øke i årene fremover. Eldres frivillige innsats må stimuleres, det vil være et svært viktig bidrag til å skape gode lokalsamfunn.

Ekstra press på distriktskommunene

Kommunene opplever et økt press på tjenestetilbudet, både når det gjelder menneskelige og økonomiske ressurser. Velferdsteknologi blir holdt fram som en mulig løsning på dette, men det vil neppe løse utfordringen alene.

Vi mener det som et tiltak må vurderes om finansieringsmodellen til distriktskommunene, eksempelvis rammetilskuddet, må endres i takt med økte krav til lokale velferdstjenester. Mange kommuner havner på defensiven og kutter i grunnleggende tjenester i stedet for å være proaktive og drive tjenesteutvikling.

Behov for eldrekoordinatorer

Som nevnt vil den frivillige innsatsen være en uvurderlig fremtidig innsatsfaktor. Eldre mennesker kan både bidra sterkt med sine ressurser.

Som et tiltak vil Eldreombudet oppfordre til å se mot kommuner som har tilsatt eldrekoordinatorer. Vi foreslår å innføre eldrekoordinatorer i hver enkelt kommune. Koordinatorene skal støtte og fremme lokalt frivillig arbeid, kulturtilbud og aktiviteter rettet mot eldre innbyggere. En eldrekoordinator skal også kunne lose eldre innbyggere til relevante kommunale tjenester, og bistå med veiledning og opplæring i bruk av digitale tjenester.

Dette vil både styrke og avlaste de øvrige kommunale tjenestetilbudene. En annen viktig oppgave vil være å legge til rette for rekruttering av de som vil og kan bidra i det lokale frivillige arbeidet, i samarbeid med frivilligsentraler, der slike finnes.

Gode kollektivtilbud

Vi vil understreke at gode kollektivtilbud er viktige tiltak for å opprettholde en desentralisert bosetting. Helsetjenester og sosiale knutepunkt blir ofte lagt til kommunesentrene. Da er det viktig at eldre som er avhengige av kollektiv transport kan benytte et velfungerende tilbud fra der de bor. Skal flere eldre basere seg på å bo lenger hjemme og klare seg selv, må de kunne stole på at eksempelvis buss eller båt tar dem trygt frem og tilbake til kommunesenteret.

Bedre nasjonal koordinering av velferdsteknologi

Mange framtidsscenarier baserer seg på at eldre skal bo lenger hjemme, slik at behovet for institusjonsplass blir utsatt. En viktig del av tjenestetilbudet er da å utvikle løsninger innen e-helse og velferdsteknologi som skal hjelpe, observere og trygge de eldre hjemme.

En observasjon av nå-situasjonen er at det eksisterer utallige teknologiske løsninger, men veien til velprøvde og godkjente løsninger er lang og byråkratisk. Eldreombudet mener at utvikling, utprøving, godkjenning og innføring av velferdsteknologi må koordineres på nasjonalt nivå. Det kan være for ressurskrevende for en distriktskommune å skulle vurdere og ta i bruk løsninger på egen hånd. Mer nasjonal koordinering vil avlaste den enkelte kommunen. Videre bør ordningen med ulike læringsnettverk mellom kommuner fortsette, slik at kunnskap og erfaringer samles og utvikles på tvers av kommuner.

Både institusjonsomsorgen og de hjemmebaserte tjenestene erfarer at de som mottar tjenestene, har fått økte pleie- og omsorgsbehov det siste tiåret. Institusjonsomsorgen krever stadig mer spesialiserte og tverrfaglige tjenester, og den hjemmebaserte omsorgen må bistå stadig flere som tidligere ville fått omsorg på institusjon.

Oppbyggingen av de hjemmebaserte tjenestene har ført til at ressurser fra institusjonene er overført dit, men mange opplever at denne dreiningen i tjenestene skaper problemer. Både tjenestemottakere og deres familier har behov for å gå «omsorgstrappen» sammen med det kommunale tjenesteapparatet. Når noen får behov for et omsorgstilbud på et høyere nivå, må tilbudet finnes. Gode hjemmebaserte tjenester forutsetter at hjemmet ikke blir en utrygg ventehall. Institusjonsomsorgen må være noe mer enn et tilbud i den aller siste tiden av livet. Smidige og forutsigbare overganger mellom de ulike tilbudene, der den enkelte får medvirke, er helt avgjørende.

Etablering av seniorboliger nært kommunesenter eller distriktssenter

For eldre som ikke har mulighet til å bo lenger hjemme, kan kommunale boenheter eller mindre egne leiligheter være et alternativ. Når fremtidige seniorboliger skal etableres, er det viktig at de plasseres nær kommunesenter eller distriktssenter med et offentlig og privat servicetilbud. Et godt utbygd kollektivtilbud og universell utforming er viktige forutsetninger for aldersvennlige nærmiljø.

Digitale tjenester alle kan bruke

Det offentlige baserer i dag sin kommunikasjon med innbyggerne på prinsippet om digitalt førstevalg. Skal man benytte ulike tjenester eller fylle ut søknader, forutsettes det at man er digital bruker. Ifølge undersøkelse Kompetanse Norge nylig har gjennomført, er det omtrent 480 000 ikke-digitale innbyggere over 60 år i Norge. Per 2018 var det ca. 120 000 over 60 år som overhodet ikke hadde tilgang til internett, ifølge SIFO.

Selv om stadig flere blir digitale brukere, vil det være nødvendig at det offentlige og eksempelvis bankene tilbyr et alternativ til digitale tjenester. Dette er ekstra viktig i distriktene, hvor den fysiske avstanden er større for å benytte servicetilbudene. Og som et parallelt tiltak må samfunnet sørge for å heve den digitale kunnskapen når det digitale skal være et førstevalg.

Digital infrastruktur er ei forutsetning

Samtidig vil det være viktig å legge til rette for en godt utbygd digital infrastruktur som kan bidra til å redusere det digitale utenforskapet. Det vil være like viktig å få dette på plass i utkanten av distriktene, der utbyggernes marginer for lønnsomhet og stordriftsfordelene kan være mindre. Eldreombudet etterlyser derfor tiltak som stimulerer til å fortsette utbyggingen av digital infrastruktur, med økonomiske støtteordninger til private aktører også i ytterkantene av Distrikts-Norge.

Desentralisert forskning og utdanning

Et annet tiltak vi mener det er behov for, er desentralisert forskning og utdanning. Behovet er spesielt stort innenfor helse- og omsorgsfag. Det å legge høyere utdanning og fagutdanning til studiesteder i distriktene kan føre til at yngre flytter fra tettsteder til andre deler av landet. I tillegg etableres det arbeidsplasser og kompetansemiljøer knyttet til læringsstedene, og kommunene får yngre tilflyttere som kan bidra i lokalsamfunnet. Da må det også legges godt til rette for barnefamilier, noe som er godt beskrevet i utredningen.

Økonomiske incentivordninger for studenter

Som en forlengelse av dette tiltaket, vil vi også foreslå økonomiske incentivordninger for de studentene som både har praksis og som går over i utdannelsesrelevante jobber i distriktene. Helt konkret kan det innebære at man binder seg for en 2–3-årsperiode. På denne måten kan yngre personer få et nært forhold til en distriktskommune og en region, slik at de gjør et mer informert og nyansert valg når de skal avgjøre hvor de vil etablere seg.

Avslutning

Eldreombudet er glad for at det blir satt søkelys på å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster i årene som kommer. Pandemien har også vist oss at et fortettet bosettingsmønster er sårbart. Mange får øynene opp for fordelene ved å bo, ta utdannelse og bli eldre i distriktene. Ikke minst setter mange pris på nærheten til naturen. Vi tror denne utviklingen vil fortsette de neste tiårene, men en vil være avhengig av ulike tiltak for å opprettholde og videreutvikle Distrikts-Norge. Vi vil understreke at den eldre delen av befolkningen må få et verdig tilbud enten man bor i sentrale strøk eller ei.