Høringssvar fra Inderøy kommune

Vedtak i Kommunestyret - 08.03.2021

For det første konstaterer vi at utvalget vurderer det slik at SSBs framskrivinger viser at det er mulig å oppnå stabilitet i folketallet i distriktene framover, men at en slik utvikling ikke vil skje av seg selv. Det er mange gode grunner til å sette inn en målrettet innsats for å bidra til en balansert utvikling mellom storbyene og distriktene. At det bor folk i hele Norge vil sikre at våre naturgitte forutsetninger blir forvaltet på en bærekraftig måte til det beste for hele landets befolkning, og at vi med det kan bli mest mulig selvforsynt med mat er en av flere. Spredt bosetting vil redusere presset på dyrka areal i sentrale strøk – jord som vi trenger til matproduksjon for kommende generasjoner. Vi synes landbrukets betydning i så måte kunne vært tydeligere drøftet i meldingen som en del av løsningen. Landbrukets premisser er vesentlig for videre utvikling i distriktene, og næringa må verdsettes og prioriteres i framtida.

Videre vil vi uttrykke støtte til utvalgets foreslåtte tiltak om forsøk med gratis barnehage og SFO for å øke familieetablering i og tilflytting til distriktskommuner. Det er usikkert hvor treffsikkert en slik ordning vil være, men kan være forsøket verdt det.

Videre har vi stor tro på forsøk med skattefritak for å stimulere utleieboliger i distriktene. I vår kommune oppleves utleiemarkedet som svært begrenset, og vi tror en slik ordning kunne bidratt til at flere ville våge å investere med sikte på utleie. En annen mulighet som skisseres er økt ramme til tapsavsetning for Husbanken, noe som kan være mer aktuelt der boligverdien i markedet er vanskelig å oppnå. Også i store deler av Trøndelag er situasjonen at en ikke kan være sikker på å få igjen investeringskostnadene i en ny bolig ved salg. Det blir derfor viktig at Husbankens virkemidler tas i bruk og anvendes i større utstrekning også i distriktene.

Inderøy kommune støtter dessuten opp om forsøk med flere desentraliserte enheter i statlige virksomheter for å øke den statlige sysselsettingen i distriktene. I vår nabokommune Steinkjer er Landbruksdirektoratet et godt eksempel på at det faktisk er mulig, og vi mener det er gode muligheter for å gjøre mer av slike tiltak.

Utvalget har kommet med noen kommentarer rundt kompensasjon for ressurskrevende brukere under 67 år, og stiller spørsmålstegn ved om denne aldersgrensen på 67 år er hensiktsmessig, eller om noen få ekstra ressurskrevende brukere kan gi svært høye merutgifter per innbygger sammenliknet med inntektene. Utvalget oppfordrer til at den administrative arbeidsgruppen mellom KS og regjeringen som skal se nærmere på det økte behovet for ressurskrevende tjenester og statens bidrag på dette området også bør se nærmere på denne problemstillingen. Dette er en oppfordring vi gir vår tilslutning til fra Inderøy kommune.
NOUen omtaler differensiert arbeidsgiveravgift, og framholder en evaluering av ordningen utført av Evaluator i 2018. Evalueringen konkluderte med at den differensierte arbeidsgiveravgiften bidrar til å forhindre eller redusere befolkningsnedgangen i distriktene. Inderøy kommune vil støtte opp under at dette er en målrettet ordning som har vist seg å være treffsikker, og det er viktig at denne videreføres.
Utvalget er tydelige på at distriktspolitikken framover bør videreutvikle særpreg og forskjeller mellom storby og småsamfunn og småsamfunnene imellom. Distriktene skal ikke bli noen kopi av storbyene, bostedsvalg skal heller være et valg mellom ulike typer tilværelser. Samtidig vil det være avgjørende for mange distriktskommuner at de klarer å stimulere og utvikle et sentrum som fanger opp flere av mulighetene og tilbudene vi finner i byer. Det handler om trivsel, sosiale møteplasser, et variert kulturtilbud og særpreg med kvaliteter som skaper identitet. Målet for utviklingen skal være det gode samfunnet og ikke vekst i seg selv. Dette kan man for så vidt være enig i, og vi ser det ikke som noe mål f.eks at vårt kommunesenter Straumen (landets mest attraktive by i 2020) skal forsøke å etterligne en av de større byene, vi er trygg på at den har sitt særpreg og sine kvaliteter. Det kan likevel ikke stå ukommentert at målet for utvikling skal være det gode samfunnet og ikke vekst i seg selv all den tid kommunenes rammetilskudd utmåles etter befolkningssammensetning og befolkningsvekst. Da er incitamentet lagt for at enhver kommune selvfølgelig vil jobbe for vekst.

Utvalget mener også at det bør utvikles et mer strukturert regionalt samarbeid mellom stat, fylkeskommune og kommune innen flere tjenesteområder. Samarbeidet bør rette seg mot å utarbeide felles strategier og prioriteringer for viktige samfunnsfunksjoner i hver enkelt region. Dette er det også i teorien lett å være enig i at er et fornuftig mål, og samhandling innen for eksempel beredskap på tvers av kommuner og stat skjer jo i dag. Men realiteten for mange distriktskommuner i dag er at brannberedskap er først på stedet pga at kapasiteten som regel er nærmest, og over tid har det blitt en viss forskyvning av statens ansvar over på kommunene. Med en allerede utfordret økonomisk situasjon for kommunene som skal levere flere tjenester til flere innen et økonomisk handlingsrom som ikke har økt tilsvarende, vil vi fra kommunal side være litt skeptisk på en slik samhandling dersom det innebærer risiko for at et større økonomisk ansvar føres over til kommunene.

Avslutningsvis, pandemien vi står i har vist oss at det er store muligheter for å samhandle mer stedsuavhengig med digitale plattformer, selv om mange liker å være i et arbeidsmiljø og kollegium. Fortsatt er det dessverre tilfelle at bredbåndsdekning og mobildekningen er for dårlig for flere av landets innbyggere. Det må til et skikkelig løft for å få alle tilkoblet høyhastighetsbredbånd, og det er en forutsetning i det videre arbeidet med å utvikle distriktene. Dette vil ha stor betydning for næringsutvikling i distriktene, for kommunens evne til å opprettholde trykket på digitalisering av tjenester, og muligheten også til å benytte det som har kommet og vil komme innenfor velferdsteknologi.

Organisering og styring av både UH-sektoren og spesialisthelsetjenesten er svært viktige samfunnsinstitusjoner for å sikre en framtidig bosetting i hele landet. En rimelig nærhet til spesialisthelsetjenesten, og muligheter for å kunne tilby høyere utdanning desentralisert, må derfor inngå i arbeidet med å motvirke ytterligere sentralisering. Dette understrekes også av studier som viser at mange blir i regioner hvor de har gjennomført utdanning. I den forbindelse er det på tide å se på om dagens organisering og styring av disse samfunnsinstitusjonene i større grad må underlegges folkevalgt styring.