Høringssvar fra Fortidsminneforeningen

Høringssvar - NOU 2020:15 Det handler om Norge - Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene

Fortidsminneforeningen er bekymret for konsekvensene av økonomisk støtte til riving av bygg som har forfalt. Tilskudd bør gå til istandsetting og ny bruk som skaper aktivitet. Det er et paradoks at utredningen fremhever mangel på boliger i distriktene, uten å peke på gjenbruk og istandsetting av de over 200 000 tomme byggene vi har i Norge. Regjeringens ønske om å fremme bruk, ombruk og transformasjon av historiske bygninger og bygningsmiljøer gjennom koordinert virkemiddelbruk reflekteres ikke i forslaget.

Rivetilskudd er sløsing med hus

Bygder med veholdte kulturmiljø og historisk bebyggelse er attraktive for tilflyttere og turister. Investeringer i istandsetting for salg, utleie og overnatting i tomme bygg er derfor viktig. Skattelette for utleie fremmes som et tiltak i meldingen, dette er ett av flere tiltak som kan gi «verdiløs» bygningsmasse ny verdi. Manglende vedlikehold og bygningsmessig forfall kan derimot ha motsatt effekt. Det foreslås en saneringsstøtte i kapittel 10.7.4:

«I områder der folketallet har gått ned over tid, vil man også kunne se bygningsmessig forfall og fysisk forslumming. Det koster å vedlikeholde en bygningsmasse. Det koster også å rive, og eiernes motivasjon for å bruke tid og ressurser på en mer eller mindre verdiløs bygningsmasse er ofte lav.» NOU 2020:15 s. 196

Beskrivelsen av problemet er treffende, løsningen er feil medisin. Vi vet at 100 000 kr i støtte til istandsetting fra Kulturminnefondet fører til at det brukes 350 000 kroner i istandsettingsprosjekter (Menon Economics 2017). I mange tilfeller er slik støtte det som skal til for at et prosjekt skal gå opp. Hvilke verdier genererer 100 000 i rivetilskudd? Rivetilskudd er et lite effektivt økonomisk virkemiddel dersom målet er å generere en merverdi i lokalmiljøet.

Bygningsmessig forfall og tomme hus som følge av manglende vedlikehold er dårlig ressursbruk, og det bidrar til mindre attraktive bomiljø. Utvalget fremhever at «det koster å vedlikeholde en bygningsmasse, det koster også å rive». Når eier skal vurdere forfall, riving eller istandsetting bør støtteordninger rettes mot det resultatet som gir de største positive ringvirkningene. I tråd med regjeringens signaler i kulturmiljøpolitikken bør gjenbruk og transformasjon av historisk bebyggelse støttes for å skape attraktive destinasjoner for turister og bomiljø for tilflyttere.

Bevaring av bygninger og energisparing er mer miljøvennlig enn å bygge nytt, gjenbruk av disse ressursene bør derfor gjøres attraktivt for eiere. Når byggenæringen bruker 40% av materialressursene i samfunnet, og står for rundt 16 % av norske klimagassutslipp, er dette et naturlig satsingsområde. Selv om enkle tiltak for energisparing i eldre bygg og istandsetting har vist seg mer klimalønnsomt enn «grønne» nybygg, får dette lite fokus. For å nå klimamålene er bevaring og oppgradering av bygninger viktige miljøpolitiske tiltak. Rivetilskudd er derfor sløsing med hus. Den danske modellen med rivetilskudd bør erstattes med den svenske modellen som ser ødehus som en ressurs.

Ødehus som ressurs

Utvalget peker på hvordan «det paradoksale med boligmarkeder i distriktene er at mange boliger blir stående tomme samtidig som det er boligmangel» (10.7.3). For å løse dette paradokset må tomme boliger kobles til nye eiere eller leietakere som kan gjenbruke den ressursen et hus er. I Sverige har flere kommuner satset på tomme hus og gårder – ødehus – som en ressurs for å tiltrekke seg tilflyttere og ny aktivitet. Ødehus kartlegges for å se hvilke som kan formidles til nye eiere som vil flytte til kommunen. Dette har resultert i en «ødehus-bevegelse», godt dekket i sosiale medier, aviser og TV. Erfaringen fra Sverige er tydelig, tomme hus kan aktiveres som ressurser og skape ny aktivitet.

Også i Norge har vi gode erfaringer blant annet fra prosjektene «Huga på gard» og «Lys i alle glas». To kommuner i Valdres arbeidet gjennom «Huga på gard» for å se tomme gårder som ubrukte ressurser. Gjennom innledende kartlegging av tomme bruk, kontakt med eier, og etablering av kontakt med interessenter skapte prosjektet en bruksendring på 35 tomme gårder, og var involvert i både utleie og salg. Kommunene Vang og Vestre Sildre var de eneste i Valdres som fikk flere innbyggere i prosjektperiodens to første år (Huga på gard: Sluttrapport 2019). Et lignende prosjekt i Buskerud registrerte 780 bruk uten fast bosetting, og ved sluttrapporten i 2012 hadde det skjedd en endring i eierforhold på 183 av disse (Sluttrapport Lys i alle glas 2012).

Flere slike prosjekter bør også støttes i Norge. Utfordringen med tomme hus som ikke når et marked med boligmangel kan dels løses av slike prosjekter. Dette må følges opp med tilskudd til istandsetting. En rekke tiltak kan gjøre det mer attraktivt å bosette seg i et tomt hus. Vedlikehold og istandsetting av eldre hus må gjøres mer lønnsomt. Ordningen med fradragsrett for utgifter til istandsettelse av hus i landbruket må gjeninnføres. Det må innføres et landsomfattende fritak fra eiendomsskatt på fredede hus, og MVA-fritak. Kulturminnefondet må videre sikres årlige bevilgninger på minst 200 millioner kroner. Ved å koble ubrukte hus i bygdene med nye eiere, og så gi de råd om bygningsvern, tilskuddsmuligheter og kontaktnett, vil ødehus i Norge kunne bli en ressurs i stedsutviklingen i norske bygder.

Fortidsminneforeningen mener:

• Støtteordninger bør rettes mot bruk, ombruk og transformasjon av gamle hus
• Prosjekter som identifiserer tomme bygg og kobler dem til nye eiere og tilflyttere bør prioriteres
• Det bør innføres fradragsrett for istandsetting av hus i landbruket
• Det bør ikke gis støtte til riving av hus