Høringssvar fra Universitetet i Agder

Universitetet i Agders innspill til høring om NOU 2020: 15. Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene og NOU 2020: 12 Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn.

Universitetet i Agder (UiA) takker for invitasjonen til å gi innspill til de regjeringsoppnevnte utvalgene som har sett på næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn (NOU 2020:12) og konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene (NOU:2015).

UiA kommer her med en felles uttalelse til begge meldingene. Vårt høringssvar tar utgangspunkt i det som er mest relevant for vår sektor. Meldingene har ulik tematisk inngang, men det er flere steder overlapp mellom problemstillinger og tiltak som omhandler universitets- og høyskolesektoren. Universitetet i Agder ser høringsinnspillet i sammenheng med det pågående strategiarbeidet for desentralisert og fleksibel utdanning, og sender derfor vårt høringsinnspill også til Kunnskapsdepartementet.

Beskrivelse

Agder har rett over 300.000 innbyggere og består i dag av 25 kommuner. Over halvparten av innbyggerne bor i Kristiansand eller Arendal, og 18 av kommunen har under 10.000 innbyggere. Regionplan Agder 2030 beskriver tendensen som at Agder de siste 10 årene har vært en av landets raskest voksende regioner i folketall, men at befolkningsveksten er ujevnt fordelt. Veksten er høyest i Kristiansandsregionen, mens flere innlandskommuner ville opplevd befolkningsnedgang uten innvandring. Agder er blant regionene med lavest sysselsettingsgrad og for å opprettholde dagens velferdsnivå må sysselsettingsgraden og verdiskapingen per arbeidstaker økes.

Universitet i Agder støtter Demografiutvalgets henstilling om at vel så viktig som å jobbe for vekst, vil det fremover bli sentralt å jobbe for å sikre gode tjenester i områder med spredt bosetting.

Aldring vises til som en av tre utfordringer som rommes av «demografiutfordringen». Den såkalte eldrebølgen krever at vi utdanner flere innen helse- og omsorgsyrker, at vi evner å ta i bruk ny teknologi og ikke minst at helse- og omsorgsarbeiderne dekker behovet i hele landet. UiA mener derfor det er et viktig poeng når Demografiutvalget skriver «(…) det er viktig at økningen i utdanningskapasitet skjer gjennom at man også legger til rette for desentralisert og fleksibel utdanning, og at man benytter seg av praksisplasser i distriktskommuner».

Begreper

Fleksibel-, distriktsvennlig-, desentral-, etter- og videreutdanning er noen av begrepene som brukes for å beskrive hva slags utdanning vår sektor skal levere på. Boks 8.3 i NOU 2020: 15 definerer begrepene og skiller mellom ulike måter å organisere fleksible tilbud på. Like fullt opplever vi både på tvers av meldingene, gjennom det nasjonalt pågående strategiarbeidet og i vårt daglige virke, at ulike aktører stiller med ulike forventinger til ulike tilbud. Når dette fremover skal bli en satsing for sektoren er det sentralt at forutsetningene for de ulike modellene tydeliggjøres og gjøres kjent for alle aktører.

Geografisk og demografisk fleksibilitet

Et eksempel på dette er hvordan det i flere sammenhenger sammenblandes behovet for utdanning nært eget bosted, og deltidsutdanning. For eksempel står det under overskrift 8.3 «Fleksibel og desentralisert utdanning er viktig for rekruttering til og kompetanseheving i distriktene» at «Desentralisert utdanning innebærer at det er mulig å ta utdanning og kombinere den med et etablert familieliv. Av den grunn bidrar desentraliserte utdanningstilbud med høy grad av lokal rekruttering til det lokale arbeidsmarkedet. Det er derfor argumentert for at styrking av desentralisert utdanning kan være viktig for å sikre rekruttering til distriktene.»

UiA er enige i at desentrale studier er viktig for kompetanseheving i distriktene. Men etablert familieliv kan i mange sammenhenger tale vel så sterkt for et utdanningstilbud som tas på deltid, og slik kan kombineres med både arbeid og familie.

Demografiutvalget skriver at «35 prosent av kvinnene og 11 prosent av mennene mellom 20 og 66 år jobber deltid. Andelen som jobber deltid er høyere i distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. Her jobber 45 prosent av kvinnene deltid, mens andelen i Oslo-regionen (sentralitet 1) er på kun 24 prosent.» Dette taler for at deltidsutdanninger både kan være en mulighet for flere om tilbud tilgjengeliggjøres, og at det kan potensiale til å bidra til at flere på sikt jobber mer heltid.

Vår sektor har gjennom kompetansereformen fått som mandat å tilby mer fleksibel utdanning. Tilbudet skal tilpasset arbeidslivets- og den enkeltes kompetansebehov. Målet med vårt arbeid er slik sett ikke økt vekst i distriktene, men tilgang til nødvendig kompetanse hos den enkelte og i arbeidslivet. Vi savner i utredningene et større kunnskapsgrunnlag som skiller mellom betydningen av de ulike måtene å organisere utdanningen på og mener dette også kan ha stor betydning for kompetanseheving i distriktene.

Formål og finansiering

Alle meldinger og utredninger de senere årene viser til behovet for mer fleksibel utdanning. NOU 2020: 12 beskriver det blant annet slik «For å dekke det lokale og regionale næringslivets behov for arbeidskraft er det behov for fleksible etter- og videreutdanningstilbud i regi av universitetene, høyskolene og fagskolene, utover det som tilbys i dag.»

Samtidig er det uklare insentiver for at vår sektor virkelig skal ta det store løftet. NOU 2020: 15 beskriver det slik: «Institusjonene har i dag et uklart mandat om å tilby fleksibel og desentralisert utdanning. Kunnskapsdepartementet må i styringen av sektoren sikre at institusjonene tilbyr et fleksibelt utdanningstilbud som sikrer folk i distriktene tilgang til utdanning og gir mulighet for livslang læring.»

Regjeringen har i stor grad konkurranseutsatt satsingen gjennom midler til DIKU og Kompetanse Norge. I kombinasjon med målene til demografiutvalget og distriktsnæringsutvalget kan dette by på noen utfordringer.

Søknadsbasert konkurranse er ressurskrevende for sektoren som helhet. Det er krevende å utvikle søknader. Logikken med at de beste søknadene vinner gjennom er i utgangspunktet god, men det kan også få noen utilsiktede konsekvenser. Strikte søknadskriterier kan medføre at det ikke nødvendigvis er søknadene med potensielt størst effekt for distriktene som vinner gjennom. Konkurranse kan også være en utfordring for institusjonens forutsigbarhet. Det er krevende å bygge opp nye studier og nye tilbud, og vår sektor er avhengige av langsiktighet. Det kan bli motsetninger mellom institusjonenes mulighet for å utvikle tilbud i samskaping med, og tilpasset til distriktenes behov, om det ikke er god nok forutsigbarhet i finansieringen. Både langsiktighet i hvilke utlysninger som vil komme, og langsiktighet i lengden på finansiering av nye tilbud.

Forutsigbar finansiering vil ha betydning for hvor sterkt institusjonene vil våge å satse på tilbud som, i denne sammenheng, kan være viktige for distriktene. NOU 2020:15 sier det i klartekst under overskriften 8.3.2 Bekymringer for reduksjon i distriktsvennlige utdanninger «Færre studenter på desentralisert utdanning gjør at institusjonene sparer penger.» Dette bør endres om målene fremover skal nås.

Praksis

Demografiutvalget er tydelig på at tilhørighet til et distrikt, eller eksponering i et distrikt, er av avgjørende betydning for om en student senere vil velge å bosette seg i distriktet. UiA har samarbeider med alle Agders kommuner om praksis i ulike fag. Gjennom flere år har UiA jobbet systematisk for å gi flere studenter tilbud om praksis, også i fag der dette ikke er rammestyrt. Å tilby praksis i utdanninger der det ikke er tradisjon for det er et viktig og riktig skritt for utdanningssektoren.

Vi erfarer at dette gir stor merverdi for både studenter og virksomheter som tar imot studenter. Samtidig erfarer vi at det er ressurskrevende. Det krever mye planlegging og koordinering. Både mot studenter og virksomheter, men også på tvers av fagområder. Etter hvert som praksistilbudet vokser krever det koordinering på tvers av fagområder mot felles nedslagsfelt. UiA har på institusjonsnivå samarbeidsavtaler med alle næringsforeningene i regionen (Felles Løft) og de store klyngene. Samarbeid om praksis er en del av alle avtalene.

Vi ser stort potensiale i at praksis også kan brukes som metode for rural eksponering og med det øke sannsynligheten for at flere av våre studenter får tilgang til jobb og velger å bosette seg i distriktene etter endt utdanning. Det er imidlertid åpenbare utfordringer med å utvide nedslagsfeltet for studentenes praksis. Reisevei og bostedsalternativer er noen, fagmiljøenes koordinerende kontaktflate mot en bredde av aktører en annen. Samtidig som det fra UiA sin side på institusjonsnivå stilles klare forventninger om at fagmiljøene øker praksistilbudet for studentene, er det få insentiver til at fagmiljøene (utover de ikke-rammestyre) skal jobbe for flere praksisplasser i distriktene.

Om målet skal være å eksponere flest mulig studenter for mulighetene i nærliggende distrikter, bør det utvikles insentiver som motiverer både institusjonene og arbeidslivet til å jobbe for dette.

Morsmål

En utfordring som ikke adresseres særskilt i meldingene, men som er viktig for å løse oppdaget som gis oss om å løfte kompetansen særlig innen helse- og omsorgsyrkene, er språk. Demografiutvalget fremhever flere steder at befolkningen i flere mindre kommuner har stabilisert seg takket være innvandring. Flere av disse jobber i helsesektoren.

Agder kan ikke forvente en massiv tilvekst av helse- og omsorgsarbeidere utenfra. Vi må jobbe ut ifra regionens forutsetninger. På mer generelt grunnlag omtales det blant annet i NOU 2020: 15 «Potensialet for å sikre høyt utdannet arbeidskraft i distriktene er antakelig større hvis det satses på å utdanne dem som allerede bor der, framfor å forsøke å tiltrekke seg høyt utdannede som bor andre steder. Det er derfor særlig viktig med et desentralisert og fleksibelt utdanningstilbud til de personene som allerede er etablert i distriktsområder.»

UiA ser viktigheten av at vi særskilt bidrar til å heve kompetansen til flere som jobber i helse- og omsorgssektoren i distriktene gjennom ordinære og fleksible utdanningsløp. Vi registrer imidlertid et større frafall blant annet på sykepleierstudier blant studenter som ikke har norsk som morsmål. Studentene har bestått alle formelle språkkrav, men erfarer fremdeles at gjennomføringen av studiet utfordres av manglende språk- og kulturferdigheter.

Det er nødvendig med forsterket samarbeid både mellom utdanningsnivåene og helse- og omsorgssektoren for at vi skal lykkes. For flere som ikke har norsk som morsmål oppleves i dag et gap i forventningene mellom aktørene som gjør det utfordrende for den enkelte student å lykkes.

Regionalt har vi startet et samarbeid blant annet med fylkeskommunen for å etablere et eget forkurs spesielt tilpasset sykepleierstudenter med annet morsmål enn norsk. Målet er at kurset skal øke studentens mulighet for å gjennomføre utdanningen, og til senere å kunne lykkes enda bedre i utøvelsen av sitt yrke. Vi mener dette er et felt som fortjener økt politisk oppmerksomhet.

I tillegg til forsøkene demografiutvalget ønsker utredet, mener UiA det bør gjennomføres særskilte forsøk for å heve kompetansenivået hos de som jobber i helse- og omsorgssektoren i distriktene, som i dag ikke har høyere utdanning innen helsefagene, og som ikke har norsk som morsmål. Disse arbeiderne kan bli sentrale de kommende årene for at flere distriktskommuner skal evne å levere gode tjenester til sine innbyggere.

Kvalitetssikring av kompetansetilbud

Nettbasert undervisning vokser frem som et sterkt alternativ i flere sammenhenger. Med økt bruk av digitale plattformer i utdanning og undervisning, ser vi også et voksende marked av «disruptive» tilbud om utdanning. Fremover vil studentene ha tilgang til et vel av tilbud både gjennom tradisjonelle-, godkjente utdanningsinstitusjoner, men også fra nye aktører.

I distriktene kan fysisk avstand gjør dette særlig aktuelt for flere. Norsk arbeidsliv vil framover kunne benytte seg av et vel av internasjonale arenaer for livslang læring. Det er viktig at den norske UH-sektoren har muligheter for å ligge i forkant i utvikling av læringsverktøy og kurs som er relevant for norsk næringsliv. Samtidig er det vesentlig at vi får et marked for etter- og videreutdanning hvor det enkelt kan skilles mellom hva som er kvalitetssikret og akkreditert gjennom NOKUT eller andre internasjonale standarder, relativt til hva som ikke er det.

Verdien av læringsmiljø

Begge meldingene og den kommende strategien viser til behovet for mer fleksibilitet. Vi ønsker å poengtere verdien av læringsmiljø. Gjennom våre utdanninger skal vi ikke bare utdanne, men også danne studentene som er hos oss. Et studieløp er sammensatt med omhu. I vår strategi skriver vi under utdanning «Alle som studerer ved UiA skal gis gode forutsetninger for å bli engasjerte globale medborgere. De har evne til kritisk tenking, analytiske ferdigheter og etisk refleksjon».

Fremover vil det være nødvendig med en klarere grense mellom utdanning og kompetansepåfyll. Begge er nødvendige. Men det er ikke mulig å vektlegge dannelse i like stor grad i et enkeltstående emne, som i et studieløp. Spørsmålet fremover blir hvor grensen mellom de to bør gå.

Til slutt

Det er mange forventninger til hva utdanningssektoren skal levere på fremover. Vi er beredt på nytenking og endring. Men det vil kreve endringer i styringen og finansieringen av sektoren om alle mål skal nås. Universitetet består av sterke fagmiljøer som er både er uavhengige og en del av institusjonen. Endringene vi nå står ovenfor krever motivasjon og endring i arbeidshverdagen til den enkelte vitenskapelige og administrativt ansatte. Vi skal gjøre vår del, men er avhengig av systematiske insentiver som motiverer.

Under 10.5 Tiltak for utdanning og rekruttering av arbeidskraft i distriktene, i NOU 2020: 15 foreslår demografiutvalget at et regionalt oppdrag bør inngå som en del av oppdragsbrevene til institusjonene. UiA mener dette er et godt forslag som bør utredes nærmere.

Dagens regelverk for UH-sektoren har noen elementer som vanskeliggjør fleksibilitet. Det er behov for mer fleksibilitet på flere områder. Her er noen konkrete områder med behov for ytterligere konsekvensutredning for å øke institusjonens mulighet til å tilby fleksibel utdanning:

• Gratisprinsippet hindrer institusjonene i å kunne tilby enkeltemner som videreutdanning. Skal kursene kunne tas mot betaling må de utvikles som nye kurs.
• Opptaksforskriften angir at det kun er til deltidsstudier at universiteter og høyskoler kan sette et krav om geografisk tilknytning ved desentraliserte utdanninger. Som diskutert tidligere kan det fra studentenes ståsted både være behov for geografisk og demografisk fleksibilitet. Det bør vurderes om endringer i forskriften kan bidra til utdanningstilbud som er bedre tilpasset behovet i ulike studentgrupper.
• Vi ønsker at de yngste søkerne primært skal komme til campusene for å studere, og mener derfor en bør vurdere at kravet om førstegangsvitnemålskvote på 50% faller bort eller i alle fall reduseres for de desentraliserte tilbudene.
• Som hovedregel skal minst 50% av fagmiljøet tilknyttet et EVU-tilbud skal være ansatt i hovedstilling på institusjonen. Dette kan være utfordrende for optimale regionale samarbeid.

De politiske vedtakene som denne våren gjøres om styring, finansiering og mål for sektoren vil ha stor betydning for videre utvikling. Hvilke insentiver som etableres for fleksibel utdanning, vil ha påvirkning på hvordan sektoren responderer. Det vil også mål og muligheter for å tilby utdanninger eller kompetanse som etterspørres av arbeidsliv eller distrikter. Om det skal være et mål at utdanningsinstitusjonene skal dekke kompetansebehov i regionens distrikter, bør dette gjenspeiles i motiverende finansielle insentiver. Det blir også et mer sentralt spørsmål fremover hvem som skal betale for hvilke utdanninger – staten eller studenten?

Vi ønsker å bidra til at alle skal kunne lære hele livet. Vår virksomhet lever av læring. De to må ses i sammenheng.