Høringssvar fra Norges museumsforbund

Høringssvar fra Norges museumsforbund for NOU:15 Det handler om Norge

Norges museumsforbund representerer museene i Norge under Kulturdepartementet og Sametinget, universitetsmuseene og vitensentre, museer under øvrige departementer og private museer. Museumsforbundet er en interesseorganisasjon som arbeider for museenes faglige og økonomiske utvikling gjennom arbeidet i organisasjonens sekretariat og ni ulike fagseksjoner.

Museumsforbundet ønsker først og fremst å kommentere forslaget om saneringsstøtte mot fysisk forslumming i kapittel 10.7.4. Deretter ønsker vi å bidra i virkemiddeldugnaden det oppfordres til i kapittel 10.7.6, med å spille inn forslag til andre tiltak som ikke er inkludert i utredningen.

10.7.4 forsøk med saneringsstøtte mot fysisk forslumming – gull eller gråstein?

Bygningsmessig forfall er et av museenes kompetanseområder, og vi oppfordrer til å behandle «verdiløs bygningsmasse» med aktsomhet og foreta en kvalitetsvurdering, før en eventuell tildeling av saneringsstøtte. Flere museer har godt fungerende bygningsvernsentre som kan veilede både kommuner og private eiere. Riksantikvaren er også et sentralt nasjonalt kompetanseorgan som bør rådspørres i utviklingen av en regional kompetanse som bør ligge til grunn for en slik ordning.

Gamle falleferdige bygninger bærer spor av lokal historie, kunnskap og levesett. De kan være attraksjoner for tilreisende og vise lokale egenarter og variasjoner i byggeskikk. Bygningene er en del av vår kulturarv og er identitetsskapende i nærmiljøet. De bør vernes, og ikke fjernes, for en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. «Verdiløs bygningsmasse» har potensialer som arbeidsplasser og arenaer for læring og medvirkning. Museene driver blant annet opplæring av håndverkere i samarbeid med universitet og høyskoler, og spilte i høst inn støtte til det nye utdanningsprogrammet «Håndverk, design og produktutvikling» i videregående skole i den nye læreplanen. Museene har et sterkt behov for bygningsmessig håndverkskompetanse, og mange fylkeskommuner kan her knytte utdanningsprogrammer for små og utsatte tradisjonshåndverksfag til bygningsmessig forfall, i samarbeid med museene i sin region.

Museene forvalter både materiell og immateriell kulturarv og er viktige arenaer for læring, medvirkning og videre utvikling. Museene vil være et attraktivt marked for kommende håndverkere, både som fremtidige arbeidsplasser og som brukere av eksterne håndverktjenester. Erfaringene viser at det å knytte håndverksopplæring til eget lokalmiljø, fører til fagstolthet og gjør kompetansebygging mer spennende. I museene fokuseres det på basisferdigheter ved selve håndverket og verktøybruk. Dette krever systematisk opplæring, gjennom øving og veiledning i praksis. Museumsforbundet vet at det å drive kompetanselæring i tradisjonshåndverkene er en knapphetsressurs, og her kan fylkeskommunene gå til museene for å finne baser for utdanning ved falleferdig bygningsmasse. Det er også viktig at huseiere av «verdiløs bygningsmasse» blir informert om verdien som ligger i det falleferdige, og får rådgivning for å ivareta eldre bebyggelse. Dette er også viktig med henblikk på klimaendringer som påvirker bygningsarven.

Mange museer vil oppleve dette som en viktig jobb for lokalsamfunnet. Museumsforbundet mener en verdivurdering basert på bygningens mulighet for kunnskapsdeling og autentisitet, vil være en mer fremtidsrettet og relevant håndtering av bygningsmessig forfall, enn å fokusere på «en mer eller mindre verdiløs bygningsmasse» klar for rivning. Dessverre er det slik at engasjementet og dugnadsinnsatsen innen håndverk i dag ofte ligger hos de frivillige organisasjonene, og mye kunnskap vil her etter hvert dø ut. For at museene skal kunne drive troverdig vern og forvaltning av samlingene, er riktig kompetanse en forutsetning. Det er alltid en utfordring for museene å finne den rette håndverkeren når de skal på markedet for å finne arbeidskraft. Vi trenger å bygge fagmiljøer, se ressursbehovet for kompetanse og midler, og at håndverkerne får opplæring i sitt lokalmiljø.

Eldre bygninger fungerer som en kunnskapsbank som åpner for muligheter for kopiering og bevaring av en autentisitet i prosessen som gjenspeiles i de gamle materialene. Bærekraft er også viktig gjennom miljøvennlige materialer, gjenbruk og kortreiste løsninger. Museumsforbundet håper saneringsstøtteforslaget vil legge en kombinasjon av historie, tradisjon og nyskaping til grunn for en slik ordning, og oppfordrer fylkeskommunene til å ta kontakt med sine respektive museer for utveksling av spesialkompetanse for bygningsmessig forfall.

Fysisk forslumming

Kulturminner er ifølge kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Når det gjelder fysisk forslumming, som gamle batterier, oljesøl, rust, forurensning og gjenstander som kan skade både dyr og mennesker, vil dette være en etterlengtet ordning. Men selv her finnes det gjenstander som for mange oppfattes som kulturskatter. Det står for eksempel mange bilvrak i skogene som holdes hemmelig i frykt for at de fjernes. Det begrunnes blant annet med bevaring av verdifulle deler, en egen estetikk med naturen som gror inn i bilene og hendelser og historier som er knyttet til disse. Noen har brukt bilen som hvilebrakke under skogsarbeid, og som i dag fungerer som jaktpost. Rustne biler er miljøskadelig avfall, men kanskje det er mulig med en miljøforsvarlig antikvarisk løsning på noen gjenstander med en klar lokal verdi knyttet til historiske hendelser og fortellinger. Det kan føre til bedre kontroll av motorisert avfall plassert i naturen, og samtidig skape tilhørighet. Et eksempel på en slik ivaretakelse kan ses på Kokelv sjøsamiske museum, der en Gråtass-traktor fra 1955 står i en lyssatt stall av glass under låvebrua.

Levende lokalsamfunn

Museene er gode støttespillere i distriktspolitisk utvikling av identitet, historie og kulturarv, og forsterker mulighetene for boattraktivitet, arbeid og verdiskaping. De kan bidra i arbeidet med et desentralisert og fleksibelt utdanningstilbud, ved å være kompetanse- og kunnskapsinstitusjoner, som blant annet beskrevet i kommentaren til kapittel 10.7.4. Museumsforbundet har også ved tidligere anledninger meldt inn nødvendigheten av å styrke og tilrettelegge utdanning i distriktskommunene. Med økt grad av desentralisert og fleksibel undervisning, kan kommunene beholde de unge voksne som flytter mest og skape fagmiljøer for de personene som allerede er etablert i sitt distriktsområde. Museene kan være arenaer og læresteder for tradisjonsfag som kan bidra til kompetansebygging lokalt og regionalt. Denne type strukturelle endringer i undervisningen ved universiteter og høyskoler over hele landet vil kanskje bli enklere å utvikle med erfaringene fra koronaperioden.

Museene blir i økende grad ansett som relevante partnere i forskningsprosjekter, fordi de besitter verdifull kunnskap for forskningsarbeid. Det understreker deres rolle i kunnskapsoppbygging og formidling til et bredt spekter av publikumsgrupper fra unge i barnehage og skole til ulike voksne segmenter. Museenes ivaretakelse av materiell og immateriell kulturarv, og kulturarvens gjenstander og bygninger, bidrar også til å ivareta og utvikle den immaterielle kunnskapen knyttet til bygningsvern og håndverk generelt.

Museenes rolle som samhandlingsarenaer, attraksjoner og møteplasser i utvikling av næringsliv, turisme og lokal videreføring av tradisjonskunnskap og håndverk, må tydeliggjøres og videreutvikles ved at etablerte strukturer videreføres og man utvikler nye. Museenes rolle for utvikling av slike næringer må etter vårt syn vektlegges tyngre i det videre arbeidet med konkrete strategier for de kommende årene. Det er i dag et underbrukt potensial for å utvikle nye typer samarbeid om utvikling av kunnskapsbaserte og autentiske «reiselivsprodukter» mellom næringslivet og museer, som kan satses på gjennom Innovasjon Norge.

Kommentar til 6.9 Yngre eldre kan være en viktig ressurs i frivillig arbeid

De eldre besitter viktig kunnskap for museene, og som vi har skrevet tidligere i dette innspillet, ligger det mye engasjement i denne gruppen med kunnskaper som snart vil forsvinne. Noe kunnskap er alt gått tapt, og flere museer har fått revitalisert glemt kunnskap i håndverksprosjekter gjennom EØS-prosjekter med land som har levende tradisjon. Museumsforbundet vil understreke at museene i denne sammenheng er viktige arenaer for «frivillig innsats på andre arenaer i lokalsamfunnet». Museumsforbundet støtter anbefalingen om å benytte frivillig innsats i større grad. I museene kan frivillig arbeid bidra til å etablere sosiale relasjoner som kan motvirke følelsen av ensomhet, og det å føle seg nyttig styrker selvbildet. Dette kan også gjelde uføre og enslige uten familie eller sosiale nettverk. Fysisk helse er en annen side ved frivillig arbeid, der aktivitet og deltagelse bidrar til å forebygge sykdom. Mye frivillig arbeid går til å istandsette og vedlikeholde gamle bygninger og andre kulturminner, drifte lokalhistoriske arkiv, guide, arrangere kurs og barneaktiviteter. Museene kan være en arena for styrket folkehelse gjennom økt mangfold og engasjement i lokal kulturarv, samtidig som kulturarven i museene styrkes.

Boks 4.3 Demografiutfordringer setter samiske språk og kultur under press

Museumsforbundet deler Sametingets bekymring for opprettholdelse av samisk språk og kultur. Mange museer har et sterkt ønske om å bidra til å formidle og skape forståelse for flerspråklighet og ta vare på den sammensatte nasjonale historien som omfavner både minoriteter og majoriteten. Dette arbeidet utføres best i samarbeid mellom flere aktører. Faglig er den statlige utredningen «Hjertespråket» med øremerkede midler fra Sametinget et eksempel på en vellykket språksatsning i de samiske institusjonene. Det samme med Árran Lulesamisk senter som i samarbeid med tre andre forskningspartnere kartlegger sanking, stedsnavn, språk og fortellinger, og Várdobáiki Museum bevarer ord, uttrykk og språk med lite midler i sin virksomhet. Det er flere museer som driver aktiviteter som er viktige for språkutviklingen, og for å oppnå et nødvendig faglig grunnlag er mange av dem avhengige av samarbeid med andre.

Flere museer har navne- og ordsamlinger som kan bli gjort tilgjengelig i samarbeid med Språksamlingene ved UiB eller Nasjonalbiblioteket. Museene har selv tatt initiativ til basen KulturNav, som inkluderer terminologilister. Dette er tilgjengelig på åpen kildekode. Museene samarbeider gjerne med andre institusjoner om å lage bedre, flere og mer tilgjengelige terminologilister på sine fagområder på samiske språk, i tillegg til bokmål, nynorsk og engelsk. For at museene skal ivareta sitt ansvar med å avspeile samfunnet, må samarbeidet på tvers av institusjonene økes. Museumsinstitusjonene ønsker å integrere, spre kunnskap og være steder for gjenkjennelse for utsatte grupper og de som har blitt utsatt for assimilasjon. Museene vil ha stor nytte av et større språkfokus, samtidig som økt språkforståelse og bruk i museene vil føre til økt tilhørighet for flere grupper.

Museumsforbundet vil gjerne legge til at museene også er steder for «innvandrerspråk». Mange av museene arbeider målrettet for å inkludere innvandrere og flyktninger. Med mellom 200–300 ulike innvandrerspråk i landet, er det noen som opplever det som uønsket. Museene er steder der den nye flerspråkligheten kan bearbeides inn i det etablerte. Asylsøkere og innvandrere representerer en viktig del av den nasjonale historien for kommende generasjoner, og kommer fra andre steder med andre historier. Museene kan bidra til å gi rom og tilhørighet til bredden av befolkningen. Erfaringene fra slikt arbeid i museene tilsier at samarbeid på tvers av institusjonene er nødvendig, og en av de største utfordringene er nettopp språk. Språkarbeid ved museene forutsetter at ressurser stilles til disposisjon og digital infrastruktur utvikles. Dette gjelder i særskilt grad de samiske og de nasjonale minoritetsspråkene.

Museumsforbundet bistår gjerne med urfyllende informasjon dersom det er ønskelig.

Med vennlig hilsen

Cecilie Øien, styreleder

Liv Ramskjær, generalsekretær

Helle C. Ravn, seniorrådgiver