Svalbard Arbeiderparti (SAP) viser til Justis- og beredskapsdepartementet høringsnotat om
ENDRING AV REGLER OM STEMMERETT OG VALGBARHET VED VALG TIL LONGYEARBYEN LOKALSTYRE M.M.

Svalbard Arbeiderparti (SAP) er et av Longyearbyens største, aktive politiske partier, og sitter i dag i posisjon med lokalstyreleder (ordfører) og 5 av 15 representanter i Lokalstyret. Partiet har diskutert denne høringen særskilt i medlemsmassen over 2 medlemsmøter og ønsker å gi følgende innspill i denne høringsprosessen.

Endringer i Svalbardloven:

Et samlet SAP stiller seg bak forslaget til endring i Svalbardloven der man ved valg av kandidater til verv som meddommer stiller krav til norskspråklighet og at ikke-nordiske borgere må ha bodd 3 år i en norsk kommune, i Longyearbyen eller ha 3 års sammenlagt botid på Svalbard, for å være valgbare.

Endringer i Lokalstyreforskriften:

Medlemsmassen i SAP er delt i denne delen av høringen. SAP har derfor bestemt seg for å gjengi begge syn, med sin argumentasjon, i dette høringssvaret.

Medlemmene som ikke støtter forslaget har følgende innvendinger og bemerkninger:

Det er forståelig at den endrede befolkningssammensetningen gir grunnlag for å vurdere Lokalstyreforskriften. Samtidig har Justis- og beredskapsdepartement bare vurdert det juridiske grunnlaget uten å ha tatt opp i seg effekten dette får på samfunnet. Som i høringen fra Lokalstyret påpekes det at høringen også er mangelfull hva gjelder tall, data, og en evaluering av dagens valgforskrift samt oversikt over befolkningssammensetningen (antall stemmeberettigede, antall norske statsborgere, utvikling siste år osv.)

Det er forøvrig tydelige indikasjoner på at deler av politikken for å opprettholde et norsk samfunn i praksis fungerer. Hvilke typer næringer som etableres er selvsagt viktig for balansen i befolkningssammensetningen, men fokuset på helårsarbeidsplasser i de etablerte næringene, ordnede lønns- og arbeidsvilkår (eks gjennom anbudsregimer, løyvetildeling m.m), samt innføring av nytt lovverk (allmenngjøring av tariff / ferieloven m.m) er et særlig viktig arbeid. Dette er trolig medvirkende til at antallet norske statsborgere ligger fast og er tidvis svakt økende, så også siste året, selv om andelen utenlandske innbyggere har blitt større. Dette i en tid hvor næringsstrukturen har endret seg dramatisk og man blant annet har mistet omlag 400 årsverk fra gruveindustrien, som i hovedsak sysselsatte nordmenn. Vi mener tiltak som de nevnt ovenfor vil bidra til den ønskede utvikling og derfor burde intensiveres, fremfor at man innskrenker lokaldemokratiet.

Hvis høringsforslaget blir vedtatt risiker vi politisk å skape større skiller mellom oss og dem i Longyearbyen. Dette vil selvsagt også smitte over på barn og unge. Eksempelvis ved skolevalg som må ha to grupper; de med- og uten stemmerett. Slike skiller er uheldige, uansett hva som er argumentasjonen for å lage dem, og uansett hvor i samfunnet. Derfor må de samfunnsmessige konsekvensene av dette forslaget gjennomgås nøye. Om vi ser på valgdeltakelsen til lokalvalg i Longyearbyen så er den økende, men lavere enn på fastlandet. Lokalstyret - som består av 15 folkevalgte - har en klar overvekt av nordmenn med en lengre snittbotid enn samfunnet samlet sett. I dag byttes om lag 25% av lokalbefolkningen ut hvert år. Slik sett kan man stille spørsmål med om et lokaldemokrati kun bestående av et fåtall norske lokalpolitikere, og der «øyeblikksvelgere» får større innflytelse enn mangeårige innbyggere, er til det beste for utviklingen av byen og lokalsamfunnet.

Rammene for Longyearbyen er så ulik fra fastlandskommuner at det ikke er grunnlag for å hevde at botid i en fastlandskommune gir en større forståelse for disse. Det er derimot rett å hevde at vi tidvis må tette «kompetansehull» i og blant nordmenn på linje med utenlandske innbyggere. Så også blant Stortingets medlemmer. Vi mener at botid i Longyearbyen er mer viktig enn botid på fastlands-Norge da forståelsen for Svalbardpolitikken særlig bygges opp av lokale og nasjonale myndigheters evne i styring av Longyearby-samfunnet. Det er også vårt inntrykk, etter mange år i lokalpolitikken, at det oftere er norske «øyeblikks»-innbyggere som har større krav til tjenestetilbud og utfordrer de Svalbardpolitiske rammene.

Det er uheldig med en lovgiving som trolig vil lede til økt segregering, skjulte maktstrukturer og et mer klassedelt samfunn der færre kan bidra. Og dette i et lokalsamfunn av stor internasjonal interesse. Verdien av å ha et inkluderende samfunn, der flest mulig kan bidra innfor rammene av den norske Svalbardpolitikken, er derfor svært stor.

Til slutt påpeker vi at det er betydelige muligheter (lovgiving, arealplaner m.m.) til å avgrense de folkevalgtes handlingsrom. Strengt tatt er alle lokalpolitiske vedtak – dersom de er motstridene til den norske svalbardpolitikken – i prinsippet ugyldig og vil kunne løses opp av myndigheter overordnet LL og lokaldemokratiet.

Medlemmene som støtter forslaget har følgende bemerkninger:

Svalbardtraktaten med bergverksordningen danner grunnlaget både for norsk suverenitetshevdelse og råderett over grunnen Longyearbyen hviler på. Statens gruveselskap, og departementet som eier dette og grunneiendommen, kan som såkalt okkupant bestemme hvilken aktivitet som skal foregå i Longyearbyen i tillegg til de rettigheter statsinstitusjoner er gitt gjennom klausuler i skjøtet. Dermed er ikke rett til å ta opphold i Longyearbyen en selvfølge for noen. Longyearbyens utvikling fra ren company town til den funksjonen bosettingen har i dag, er preget av disse rammene. Dette vil også innebære at samfunnet og de som til enhver tid er en del av dette, må tilpasse seg disse forholdene.

Opprettholdelse av samfunnsfunksjoner i Longyearbyen er i stor grad basert på overføring av statens skatteinntekter med opprinnelse i arbeids- og næringsliv på fastlandet. Det er ikke legitimt å bruke slike midler til å gi andre traktatlands borgere et offentlig tjenestetilbud på Svalbard eller å la disse delta i lokaldemokratiets fordeling av byrder og goder i større grad enn det høringsutkastet legger opp til. Det er å forvente at andre lands borgere med opphold i Longyearbyen både forstår og aksepterer de folkerettslige rammene og norsk suverenitetshevdelse. Samtidig som de også må forholde seg til at et svært lavt skatte- og avgiftsnivå ikke kan gi den enkelte offentlige ytelser eller demokratisk påvirkning som man kan finne i de best utviklede normalsamfunn i vår verdensdel. Debatten omkring stemmerett og valgbarhet har også vist følgende:

• En lokalbefolkning med stor, løpende utskifting har generelt lav kunnskap om og interesse for de folkerettslige rammene for norsk suverenitetshevdelse, Longyearbyens opprinnelige og nåværende funksjon, samt betydning i norsk svalbardpolitikk
• Mange ytringer avdekker forventninger både fra norske borgere og andre lands borgere bosatt på Svalbard om at Longyearbyen skal være et normalsamfunn
• Rause ordninger både for norske og andre lands borgere som tar opphold i Longyearbyen, kan ha skapt uklarhet og grunnløse forventninger om hvilke krav vi som bor her med rimelighet kan stille

Medborgerskap, involvering og inkludering er av enkelte trukket fram som viktige verdier som kan svekkes gjennom de foreslåtte endringer i Lokalstyreforskriften. Dette er ikke krav man uten videre kan stille som gjest i en fremmed virksomhets bosetting, men naturlige mål å styre etter i et hvert demokratisk normalsamfunn. Heldigvis kan tilgang til et etter forholdene godt offentlig tjenestetilbud, akuttberedskap innenfor trygghet og helse, samt et rikt kulturliv og fritidstilbud bidra til at alle som oppholder seg i Longyearbyen opplever sosial tilknytning, respekt, likeverd og en godt beskyttet rett til å ytre seg. I tillegg må det nevnes at et opphold på Svalbard er frivillig og at en utenlandsk borger med relativ kort botid på det norske fastlandet kan oppnå både stemmerett og valgbarhet i forhold til Longyearbyen lokalstyre. Men de foreslåtte endringene i bestemmelser om stemmerett og valgbarhet kan innebære at noen kan miste en stemmerett de ikke skulle hatt.

Med dagens ordninger med begrensede krav til norsk og lokal tilknytning for å oppnå stemmerett og valgbarhet, kan relativt små endringer i befolkningssammensetning og eventuelle lokalpolitiske mobiliseringer skape utfordringer for norsk svalbardpolitikk. Derfor er det ut fra et føre var-prinsipp ikke nødvendig å belyse tallmateriale for befolkning og sammensetning i denne, eller konsekvensutrede foreslåtte innstramminger i stemmerett og valgbarhet. Det er nærmest umulig å forutse hvilken utvikling som vil skje i disse tallene i årene som kommer, men med dagens ordninger er Norges styring på lokalplanet unødvendig risikoutsatt. Den innstramming som høringsutkastet innebærer ligger vel innenfor Norges handlingsrom og innebærer en fornuftig justering i samsvar med norsk svalbardpolitikk. Opplysninger i årsrapporter fra Sysselmesteren og utspill fra norske folkerettseksperter og Svalbard-kjennere underbygger dette synet.