Høringssvar fra Jonathan Teuchert

Jeg ønsker å henvise til artikkel 25 i 'Implementation of the international covenant on civil and political rights' fra november 2004, der det står: “...Furthermore, persons who are not Norwegian nationals, but otherwise satisfy the conditions mentioned in the previous paragraph, are entitled to vote in local government elections if they were been registered in the Population Register as being resident in Norway for the last three years prior to Election Day...”

kilde: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Implementation-of-the-international-covenant-on-civil-and-political-rights/id420420/?fbclid=IwAR3H9O6hauMsQ7UjRlNWvnJAXNhgAjav2ND6UBOVjoFLXgbVNtpJDaYlCVc

Videre står det i 'Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett' paragraf 5 at: “Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.”

kilde: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/*#KAPITTEL_emkn-1

Bortsett fra menneskerettskonvensjonen er det usikker om Svalbardtraktaten tillater en slik forskjellsbehandling. Skjønt, traktaten sier ingenting om valgrett eller valgbarhet, men den absolutte likestillingen av alle signatarmaktens subjekter står likevel sentralt.

Utenom mulige rettslige innvendinger mot høringsforslaget ønsker jeg å fremheve den unike sjansen, som byr seg for Longyearbyen gjennom Svalbardtraktaten, til å være et eksempel på et velfungerende internasjonal samfunn uten at den Norske suvereniteten på øygruppen settes i fare. Utlendingsloven og Schengen-avtalen gjelder ikke på Svalbard, som garanterer at Svalbard ikke kan brukes som smutthull for ukontrollert innvandring i det norske trygdesystemet. Og det virker som de fleste utlendinger bosetter seg på Svalbard på grunn av et oppriktig interesse og kjærlighet til øygruppen, heller enn til å profittere gjennom norske skattepenger.

Det er helt åpenbar at høringsuttalelsen gjenspeiler en politisk frykt om å havne i mindretall på Svalbard, sjøl om nordmenn har vært i mindretallet gjennom hele 60 og 70-tallet, uten at dette har medført kritisk fare til den norske suvereniteten. Heller vil en vel integrert internasjonal samfunn i den norske bosetningen på Svalbard skape gode allianser med traktatens signatarmaktene dersom norsk suverenitet skulle utfordres av enkelte aktører, som før eksempel Russland eller Kina.

Dersom Longyearbyen skal bære preg av et norsk samfunn bør det heller legges vekt på å integrere utlendingene i det norske systemet: Gjennom norskundervisning, som ikke har blitt tilbudt på lenge, gjennom muligheten for utlendinger til å åpne norsk bankkonto og bidra til vekst og økonomisk stabilitet i det norske samfunnet, som ble nylig tatt fra dem etter banken stengte kontoret sitt. Det å ekskludere eller diskriminere utlendingene vil bare skape unødvendig misnøye og fremmedgjøre dem fra Norge. Jeg har det vanskelig å se fordelen ved et slikt klaseskille, spesielt i et land som blir roset for sin egalitære befolkningsstruktur. Lokalpolitisk deltakelse styrker samholdet i byen og følelsen av felles eie. Gjennom å utelukke store deler av befolkningen fra lokale styringsprosesser vil sannsynligheten for misnøye og manglende gjensidig forståelse øke.

Det er riktig at Svalbard og Longyearbyen krever subsidiering gjennom norske skattepenger. Det samme gjelder de fleste kommunene på fastlandet. Skjønt kan det argumenteres at norske skattepenger subsidierer utlendingenes bosetning, men på motsatt hvis bør det ikke overses at utlendingene gjør en uvurderlig bidrag til å opprettholde den norske bosetningen på Svalbard. Den offisielle Svalbard-politikken ønsker et stabilt familiesamfunn med forskning/undervisning og reiseliv som økonomiske hovedpilarene. Både forskning og reiselivet er derimot svært internasjonale bransjer, som ikke bare tiltrekker seg mange utlendinger, men som er helt avhengig av internasjonalitet for å kunne levere på høyt nivå. En systematisk diskriminering av utlendingene på Svalbard vil derfor har større negative ringvirkninger for norske interesser på øygruppen enn positive. Dersom et stabilt norsk flertall blant innbyggerne i Longyearbyen skal være et politisk mål, bør det undersøkes hvorfor ikke flere nordmenn som ønsker å bosette seg på øya, heller enn å gjøre livet vanskeligere for mange som bidrar positivt til lokalsamfunnet.

Det å utelukke utlendingene i Longyearbyen fra lokalpolitisk medvirkning ville vært uheldig symbolpolitikk med svært dårlig evne til å fremme norske interesser på Svalbard.