Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 209376

Dato: 13.12.2021

Jeg vil svært gjerne bidra med synspunkter både på praktiseringen av høringsverktøyet generelt og på den nye foreslåtte paragraf 269 som skal begrense noen former for skjult fotografering.

1 Argumentasjon for et nytt straffebud

1.1 Økende behov

Det er forslått et nytt straffebud som gjelder skjult fotografering i private settinger. Bakgrunnen er blant annet at slik uønsket fotografering kan være svært psykisk belastende for de som blir utsatt for dette og resultere i vesentlig redusert livskvalitet. Et slikt straffebudet ble også foreslått i 1978 men uten å bli vedtatt. Det er flere grunner til at det er et økende behov for et slikt lovbud nå:

· Muligheten for å bedrive skjult fotografering har økt drastisk. Normal «anstendig» livsførsel er ikke lenger nok. Kameraene blir stadig mindre og bedre og kan plasseres i knagger i baderom, i vifter, lister og håndtak. De kan bli plassert av besøkende, håndverkere, rengjørere og andre i private hjem og offentlige anlegg eller på hotellrom av tidligere gjester. Kameraene blir mindre og mindre og vanskeligere å oppdage både med det blotte øye og også med teknisk utstyr. I tillegg har vi mobiltelefoner som kan bli hacket og kamerafunksjonen aktivisert uten brukers kjennskap. Etter hvert får vi også mikrodroner med kamerafunksjon som kan «henge» utenfor bad- og soveromsvinduer.

· Det er økt fare for at bilder kan komme på avveie og bli massivt spredt også selv om det ikke er fotografens intensjon og fotografen har tatt alle rimelige sikkerhetstiltak. Tidligere var det først og fremst videreformidling som var forbudt. Det er i dag økende behov for å stoppe bilder som kan oppleves som krenkende og belastende allerede når de blir tatt. I dag kan fotografen ha en seriøs intensjon om å ikke formidle bildene videre, men hacking, tyveri og tap av digitale lagringsmedia kan skje selv om fotografen har tatt alle rimelige tiltak. Spredningen vil kunne skje raskere, bredere og være vanskeligere å stoppe enn tidligere. Det støttes derfor absolutt at det blir en innstramming allerede ved det å ta bildet og ikke bare videreformidling av dette.

· Tilgjengelighet av enkle kameraer har flyttet grenser for hva man finner det akseptabelt å fotografere. Det er nå blitt nærmest en holdning om at hvis man har lov til å se så har man lov til å fotografere. F.eks. er terskelen for å fotografere ved ulykker redusert. Dette går altså ikke bare på tilgjengelighet av kameraer, men i stor grad på holdninger. Dette er situasjoner hvor man ikke ville ha fotografert tidligere selv om man hadde hatt kamera tilgjengelig.

· Samfunnet har et uklart syn på hvordan man skal møte de som har opplevd spredning av private bilder. Mange er f.eks. redd for at mulige arbeidsgivere, organisasjoner og lignendes kjennskap til slike bilder skal redusere sjansen for få stillinger, tillitsverv m.m. Det er ikke klare holdninger fra arbeidsgivere, organisasjoner og andre om at (uforskyldt) spredning av slike uønskede bilder ikke skal få negativ konsekvenser ved vurdering av kandidaten.

· En viktig årsak til at dette blir en psykisk belastning er skampåføring som ligger i kulturen. Som oftest er den avbildede og/eller den avbildede handlingen godt innenfor vanlig variasjon og hva som anses som akseptert oppførsel. Ofte ville heller ikke offentlig (ikke-visuell) kjennskap vært spesielt belastende. Skampåføringen fra kulturen ligger i en forventning om at man skal holde dette visuelt skjult for andre. Det er også slik at vi for tiden har en kulturell strømning både mot større bluferdighet og hvor nakenhet i stadig større grad blir fortolket kun seksuelt. Mens man f.eks. tidligere kunne dusje nakne med eget kjønn i fellesgarderober har dette blitt stadig mindre vanlig og bidrar da til å kunne øke traumaet hvis man faktisk blir avbildet naken.

1.2 Forskjellig oppfatning av hva som er privat og krenkende

Hva man vil oppleve som privat og krenkende er ikke entydig. Det selvfølgelige er nakenhet i dusj i eget hjem, og nesten like selvsagt er nakenhet/lettkleddhet i dusj og garderobe i treningsanlegg, bad, spa o.l. Andre situasjoner er mer diskutable. Hvis man kommer fra en kultur hvor kvinner skal dekke håret så vil man kunne oppleve det som krenkende å bli fotografert uten et slikt hodeplagg. Et annet eksempel er at mange vil ha en opplevelse om at det er privat hvis man har reist langt ut i naturen og tror man er langt fra folk. Denne oppfattelsen av at det er privat ute i naturen kan medføre at personer som ellers ikke kunne tenke seg å være naken med fremmede, heller ikke i en kjønnsdelt garderobe, allikevel drister seg til å ta et nakent morgenbad et sted man har en forestilling om at man er alene. Et tredje eksempel er naturister som besøker en offentlig fristrand. Dette er et sted hvor i utgangspunktet alle har adgang, men hvor det er en underforstått «kun-der-og-da» forutsetning for nakenheten. En fotografering der vil bringe nakenheten ut av sin kontekst og kunne oppleves sterkt integritetskrenkende.

1.3 Forslag til formulering som bedre dekker antatt intensjon

Høringsinvitasjonens forslag til ny paragraf 269 er:

Den som i hemmelighet uberettiget fotograferer eller filmer noen som oppholder seg innendørs i en bolig, på et toalett, i en garderobe eller på et annet sammenlignbart sted, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Bestemmelsen rammer ikke fotografering eller filming som er forsvarlig ut fra formålet og forholdene ellers.

Slik den første del av paragrafen («i en bolig») er foreslått i høringsinvitasjonen kan den nærmest omfatte alt mulig innendørs, også påkledning, situasjoner og aktiviteter som det store flertall ikke ser noe skamfullt i. Ut fra dette kunne man forestille seg at også kvinner som ville kunne oppleve det skamfullt å bli fotografert uten hijab også ville kunne være dekket. Neste del indikerer med referanse til toaletter og garderober at nakenhet og grader av nakenhet er relevant og antyder at det er dette man ønsker å rette seg inn mot.

Utgangspunktet for ønske om paragrafen er vel at det er blitt tatt bilder som anses som skambelagt etter dagens rådende holdninger i majoritetskulturen og at dette medfører redsel for fremtidig karriere, mulighet for tillitsverv, sosial status, omdømme o.l. Selv om et bilde skulle medføre skam i en minoritetskultur så er det vel ikke naturlig å inkludere dette så lenge majoritetskulturen ikke fordømmer dette. Det vil da ikke medføre begrensninger i forhold til utdanning, yrke, tillitsverv og sosial anseelse unntatt akkurat i forhold til minoritetskulturen.

Den nye paragrafen bør være tydelig på at det er snakk om bilder som er skambelagt av dagens majoritetskultur. Det er vel egentlig det som er intensjonen? En slik formulering vil gjøre det klart at man ikke vil beskytte skam i subkulturer. En slik formulering vil også vise at det er en dynamisk forståelse og hva som er dekket av paragrafen vil endre seg over tid. Det betyr f.eks. at skjult fotografering av kvinner i undertøy er dekket mens kvinner i bikinier ikke er dekket nettopp fordi det første er skambelagt mens det siste, etter rådende kulturelle holdninger, ikke er det. Dette selv om begge typer plagg dekker de samme områdene. Det betyr også at siden menn snart i hundre år har kunnet være toppløse på kjønnsblandede steder uten straffeforfølgelse og sosial fordømmelse mens kvinner ikke kan dette, så vil paragrafen ikke beskytte fotografering av toppløse menn, men kun toppløse damer. Det er opplagt en utfordring her at hva som blir skambelagt av majoritetskulturen er i stadig endring og det vil være vanskelig å sette grenser. Dette er imidlertid ikke et problem man vil kunne komme utenom da hva som er skamfullt alltid har vært og alltid vil være i endring. Et mulig forslag til den nye paragraf 269, hvor det understrekte marker tillegget, kan dermed være:

Den som i hemmelighet uberettiget fotograferer eller filmer noen som oppholder seg innendørs i en bolig, på et toalett, i en garderobe eller på et annet sammenlignbart sted, og hvor etableringen av bildet oppfattes som skamfullt av majoritetskulturen på det aktuelle tidspunktet, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Bestemmelsen rammer ikke fotografering eller filming som er forsvarlig ut fra formålet og forholdene ellers.

Det er et poeng her at det er etableringen av bildet som medfører skam og at det behøver ikke å være noen skamfullt i kulturen ved den avbildede eller den avbildedes handlinger.

1.4 Naturisme

En av grupperingene som utformingen og praktiseringen av dette lovforslaget vil berøre, er som nevnt over, naturistene. Ifølge den franske naturistforeningen er den største trusselen for naturismen i dag unge kvinners redsel for å uønsket havne på sosiale medier og hvilke eventuelle negative konsekvenser det kan ha for deres fremtidige karriere.

Departementet vil begrense paragrafen til å gjelde innendørs. Argumentasjonen er behovet for klarhet og potensielt krevende spørsmål i forhold til droner med kamerafunksjoner. Den nye paragrafen vil dermed ikke bidra til å løse konflikter og skape mer forutsigbarhet og trygghet rundt fristrender. Jeg vil i det følgende beskrive litt av situasjonen rundt Huk fristrand på Bygdøy i Oslo.

1.4.1 Huk fristrand

På innendørs naturistbadinger er fotografering forbudt. Langt de fleste naturister ønsker også fotoforbud på naturiststrender ute. I dag er det en utbredt selvjustis hvor folk som blir tatt i å fotografere blir jaget. Det er også eksempler på mobiltelefoner som blir kastet i vannet.

Det fremstår kanskje merkelig for de som er ukjente med denne kulturen at naturister flest samtidig kan være naken på et offentlig sted hvor alle har adgang, og samtidig reagerer så negativt på å bli fotografert. Årsaken er selvfølgelig at man på en fristrand/nakenstrand viser seg naken, i en ikke-seksuell setting, likeverdig for andre i akkurat samme situasjon. Det ligger en «kun-der-og-da» forutsetning i denne nakenheten. Bilder vil ta nakenheten ut av situasjonen, kunne gjøre den avfotograferte til et (seksual-) objekt og man mister kontroll over situasjonen nakenhet blir presentert i. Det å ha manglende kontroll over hvordan ens nakenhet blir presentert vil selvfølgelig være en stor belastning for mange. Selv om et straffebud ikke ville forhindre all fotografering ville det sende et tydelig signal om hvilke holdninger samfunnet har til dette. På f.eks. en fristrand/naturiststrand vil man da kunne skilte om forbud med referanse til straffebudet. Det vil

a) gjøre det entydig klart ovenfor mulige fotografer at dette er forbudt,

b) gjøre det lettere for andre å gripe inn ved at de kan referere til skilting og lover,

c) redusere usikkerhet og skape mer trygghet for potensielle besøkende om hvilke lover/normer som faktisk skal gjelde.

Uklarhet og utrygghet rundt dette er først og fremst en belastning for kvinner, unge mennesker og kjente personer. Det er all grunn til å tro at mange, spesielt i gruppene over, ikke tør å praktisere nakenhet/lettkleddhet/toppløshet slik de ønsker på grunn av usikkerhet rundt dette.

1.4.2 Det offentliges respons på ønske om fotoforbud på Huk fristrand

Ved forspørsmål til Oslo Kommune om man kan sette opp skilt om fotoforbud så er svaret fra kommunen at det juridiske grunnlaget for dette er uklart og at man dermed ikke kan gjøre dette. Ved henvendelse til jurister ved politiet i Oslo er svaret at det er verken generelt lovlig eller ulovlig å fotografere på fristranden. Dette må ifølge politiet vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er paragraf 298 om «seksuelt krenkende og annen uanstendig adferd» som politiet referer til. Ifølge juristene ved politikammeret er det tre forhold som kommer inn: a) om den avfotograferte opplevde det som en seksuell krenkelse, b) om fotografen hadde et seksuelt motiv, c) hvordan man skal oppfatte fristranden som et offentlig område i dette hensende. Det er sikkert mulig at dette er juridisk korrekt, men det er umulig å forholde seg til både for de som kan bli fotografert og for fotografen. Man kan ikke sette opp et skilt med at man ikke har lov til å fotografere hvis det er seksuelt motivet mens det er fritt frem hvis man er mer «informativt» interessert. For den som blir uønsket fotografert så har det vel også liten betydning hva som er motivet til fotografen.

1.4.3 Behovet for fristed utendørs hvor man kan praktisere nakenhet/toppløshet beskyttet

Noen har et ønske om å kunne bade/sole seg naken, toppløs eller lignende ute uten å bli fotografert mot eget ønske og ønsker seg frisoner for dette. Den foreslåtte paragrafen beskytter ikke de som ønsker dette på noen måte eller noe sted. Begrunnelsen for denne manglende beskyttelsen er blant annet at dette blir uforutsigbart. Et minimum man kunne gjøre er å sette av områder hvor dette var lov og hvor det ble innført fotoforbud. Tydelig skilting og kunngjøring vil kunne gjøre dette meget forutsigbart. Da hadde de som ønsker å bade/sole seg nakne eller toppløse i hvert fall noen områder de kunne oppsøke og praktisere dette.

Departementet legger vekt på at en paragraf må bidra til forutsigbarhet. Slik den er forslått nå vil den ikke bidra til forutsigbarhet for fristrender og naturiststrender og selvjustis vil fortsatt bli praktisert. Departementet har sikkert rett i at det vil være usikkerhet rundt alminnelige hager bak hekker i vanlige boligstrøk. Men naturiststrender skiller seg ut ved at de er tydeligere markert. Det er også mitt inntrykk at det blant ikke-naturister er større forståelse for at man ikke skal fotografere på en fristrand/nakenstrand enn hvis man beveger seg rundt mellom villahager. Når det gjelder argumentet at det skaper utfordringer i forhold til kameradroner så er ikke det noe spesielt for fristrender/naturiststrender. Det er andre områder hvor det er forbud mot overflygning med droner og hvor dette er avmerket på offentlige kart som droneflygere skal kjenne til. Det burde ikke være noen større utfordring å ta med fristrender/naturiststrender på disse kartene enn andre områder hvor det er behov for dette. (En annen sak er at det også av sikkerhetshensyn og privatvernshensyn burde være ulovlig å fly med droner over tekstilstrender i helger i sommerhalvåret.)

1.5 Behovet for forbud også mot åpen fotografering

I høringsinvitasjonen så står det at paragrafen gjelder skjult fotografering og ikke ved åpenlys fotografering. Argumentet er at ved åpenlys fotografering så har man mulighet for å dekke seg til eller bevege seg ut av situasjonen. I en del sammenhenger er nok det rimelig, men ikke på steder hvor intensjonen er at man skal kunne være naken. Det vil neppe være særlig rimelig at ved å ta frem et kamera og erklære at en vil fotografere, skal kunne «jage» andre ut at av kjønnsdelte eller kjønnsblandede fellesdusjer og garderober, vekk fra fristrender, naturiststrender o.l. Det vil ikke være rimelig at fordi at om man nekter å la seg «jage» vekk eller dekke seg til fra en fristrand eller i en sauna så skal fotografen ha lov til å fotografere fritt. Det bør derfor være en mulighet for også å forby åpen fotografering på enkelte steder.

1.6 Spa, innebading m.m. med hel eller delvis nakenhet

Ut fra den foreslåtte formuleringen kan det virke som om heller ikke spa og bad hvor nakenhet er lovlig eller pålagt vil bli beskyttet av den nye paragrafen. Også mange som besøker disse stedene vil forvente at de skal ha samme beskyttelse mot uønsket fotografering der som i private bad eller i offentlige garderober (som ser ut til å være inkludert i forslaget). Det vil nok ikke være åpenbart for mange at nakenhet i garderobe og dusj er beskyttet av straffeloven mens nakenhet i badstuer og basseng ikke er det. Eventuelt kan det tenkes departementet ønsker å beskytte også disse områdene, men bare ikke har vært klar på dette.

Det er også slik at enkelte spa har uteområder hvor man kan praktisere nakenhet/toppløshet. Dette er gjerne områder uten alminnelig offentlig adgang og uten offentlig innsyn fra bakkenivå men hvor man ville kunne ha innsyn fra droner. Disse områdene kommer i samme situasjon som private naturiststrender og naturistcampinger eid av foreninger, andelslag, privatpersoner og lignende.

1.7 Forslag om at man kan vedta lokal utvidet beskyttelse

Et alternativ er at man skal kunne vedta lokalt utvidet beskyttelse etter den aktuelle paragrafen. Dette forutsetter selvfølgelig tilstrekkelig skilting og kunngjøring. Myndighet til dette kan ligge hos kommunen eller lokalt politi. En formulering av paragraf 269 som kan muliggjøre dette er:

Den som i hemmelighet uberettiget fotograferer eller filmer noen som oppholder seg innendørs i en bolig, på et toalett, i en garderobe eller på et annet sammenlignbart sted, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Straffebudet gjelder også åpen og skjult fotografering på områder inne og ute bestemt av politiet. Bestemmelsen rammer ikke fotografering eller filming som er forsvarlig ut fra formålet og forholdene ellers.

Den understrekte tilføyelsen gjør at det også er mulighet for straffelovsmessig å beskytte fristrender, naturiststrender, steder i nærheten av turisthytter benyttet til nakenbading, spa, kunstneriske forestillinger ute og inne med innslag av nakenhet/lettkleddhet m.m. Beskyttelsen kan være permanent, midlertidig, eller begrenset til tid på dagen, ukedager, datoer o.l. Tanken er at eier søker politiet om å få en slik beskyttelse. Eier er da selvfølgelig nødt til å ha en rimelig grad av skilting for å opplyse om dette. En slik tillatelse som gjelder uteområde, vil da også gi rett til å komme på kart over områder med droneforbud. Ved behov for åpen fotografering er tanken at unntak kan gis ved skriftlig tillatelse fra eier. Forsvarlig behov, som f.eks. å dokumenter seksuell aktivitet på fristrender for å kunne anmelde dette, vil selvfølgelig fortsatt være lov.

Et slikt lovforslag betyr f.eks. at Oslo Kommune kan få det lovgrunnlaget kommunen mener at man nå mangler og dermed kunne be politiet om fullt fotoforbud på Huk fristrand. Det betyr også at en får en forenkling for politi og påtalemyndighet ved at man ikke behøver en vurdering av fotografens eventuelle seksuelle motiv og om den avfotograferte opplever dette som en seksuell krenkelse eller ikke, slik politiet i Oslo mener man må vurdere i dag. Det vil også skape mindre uklarhet rundt den selvjustis som i dag praktiseres og som uansett vil fortsette om loven ikke beskytter stranden.

Et slikt lovforslag vil også gjøre det mulig at private naturiststrender, naturistcampingplasser og spa (som f.eks. "The Well" utenfor Oslo) kan få forbud mot uautorisert droneflyging over private uteområder hvor det blir praktisert helt eller delvis nakenhet.

2 Manipulerte bilder

Lovparagrafen og høringsinvitasjonen omtaler ikke manipulerte bilder. Muligheten for å lage troverdige manipulerte bilder vil øke fremover. Et eksempel er ved bruk av såkalt kunstig intelligens og maskinlæring. Denne programvaren kombinerer en referansedatabase og et lite utsnitt av målobjektet for å estimere resten av målobjektet. Det betyr i denne sammenheng at ved å benytte generelle nakenbilder tilgjengelig på Internett som referanse, og kombinere dette med bilde av ansiktet og helfigur (med klær) av en utvalgt person, så kan programvaren raskt lage et bilde av hvordan vedkommende ser ut naken. Selvfølgelig vil man ikke få med fødselsmerker og andre særtegn, men man vil kunne lage et bilde som er troverdig og det nesten er umulig for andre å se er manipulert. Slike bilder vil kunne være en nesten like stor belastning som reelle bilder. En formulering som kan inkludere det er:

Den som i hemmelighet uberettiget fotograferer eller filmer noen som oppholder seg innendørs i en bolig, på et toalett, i en garderobe eller på et annet sammenlignbart sted, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Dette gjelder også produksjon av troverdige manipulerte bilder. Bestemmelsen rammer ikke fotografering eller filming som er forsvarlig ut fra formålet og forholdene ellers.

3 Felles dugnad for skadereduksjon

Menneske har en sterk evne til å absorbere kulturelle regler for hva som er anstendig i den lokale majoritetskulturen man omgir seg med. Man tenker, føler og argumenterer gjerne i henhold til denne kulturen, ofte uten å stille kritiske spørsmål til berettigelsen i egne regler. Hvis man, selvforskyldt eller uforskyldt, kommer i konflikt med slike anstendighetsregler vil mange føle en sterk skam, kunne utvikle psykologiske problemer som paranoia og depresjoner, og sterk redsel for hvordan dette kan påvirke egen fremtid. Dette i en grad som kan virke sterkt ødeleggende på egen livskvalitet og som i noen tilfeller kan resultere i selvmord. Man kan forenklet si at det foreslåtte lovbud har som funksjon å forhindre situasjoner som vår kultur skambelegger.

I tillegg til å redusere sjansen (med et nytt straffebud) for at noen havner i en slik situasjon er det også viktig å redusere skaden når den først har skjedd. Ved et slikt brudd vil mange, kanskje spesielt unge, kunne få en sterk redsel med mange marerittaktige forestillinger om hvordan dette kan ødelegge egen fremtid. Mange av disse forestillingene er opplagt overdrevet negative. Noe av problemet er at samfunnet ikke har noen klar holdning/støtte til de som blir utsatt for dette. På sosiale medier leser man forestillinger/spekulasjoner om at f.eks. lekkasje av nakenbilder vil kunne medføre at en blir vraket i forhold til stillinger man søker på, at det svekker ens kandidatur til tillitsverv m.m.

Slik utviklingen er vil det være stadig vanskeligere å kunne beskytte seg mot snikfotografering og lekkasjer. Selv de som har tatt hva man kalle rimelig sikkerhetstiltak og vist normal forsiktighet vil kunne bli utsatt for dette. Det er dermed viktig at, i tillegg til å innføre et nytt lovforbud, at arbeidsgivere, organisasjoner, politiske partier, religiøse institusjoner og andre er tydelig på at eventuelle uønskede og uforskyldte lekkasjer av kulturelt skambelagte bilder ikke skal være til offerets disfavør. En klar, samstemt og åpen holdning rundt dette vil kunne bidra til å redusere noe av de psykiske belastningene og redslene ofrene opplever.

4 Oppsummert forslag

Alle forslagene i det foregående satt sammen kan gi følgende tekst for ny paragraf 269:

Den som i hemmelighet uberettiget fotograferer eller filmer noen som oppholder seg innendørs i en bolig, på et toalett, i en garderobe eller på et annet sammenlignbart sted, og hvor etableringen av bildet oppfattes som skamfullt av majoritetskulturen på det aktuelle tidspunktet, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Straffebudet gjelder også

a) åpen og skjult fotografering på områder inne og ute som bestemt av politiet,

b) produksjon av troverdige manipulerte bilder med samme type innhold.

Bestemmelsen rammer ikke fotografering eller filming som er forsvarlig ut fra formålet og forholdene ellers.

5 Om høringer generelt og denne høringen spesielt.

5.1 Respekten for private høringssvar

I oktober 2018 var det høringsfrist for et lovforslag om beskyttelse mot spredning av særlig krenkede bilder. Totalt var det 111 aktører som ble invitert og/eller svarte. I departementets oppsummering fra denne høringen, presentert våren 2020, ble alle nevnt på en eller annen måte med ett unntak. Unntaket var det eneste private svaret, et svar på over 15 sider hvor man altså ikke hadde funnet noe som det var verdt å bringe videre samtidig som man fant det verdifullt å nevne at f.eks. Trygderetten, Sametinget og Tolldirektoretet ikke hadde noen kommentarer. Det var med andre ord ingen tegn på at det private svaret faktisk var blitt lest. Til sammenligning lover f.eks. Oslo Kommune ved høringer at alle forslag vil bli lest, referert og kommentert.

5.2 Vanskelig å nå frem med forslag som ikke går direkte på lovforslaget

Formålet med å endre eller etablere en lov vil gjerne være å forby en handling som skaper en skade. Ofte vil det være andre tiltak som kan være aktuelle sammen med straffebudet for å forhindre/redusere sjansen for at en skade skjer eller for å dempe konsekvensen av skaden når den først har skjedd. For private (og muligens andre) vil et høringssvar være et naturlig sted å presentere slike forslag. Et høringssvar oppleves som en av få muligheter private har for å nå frem til politikere og andre lesere/interesserte i problemstillingen. Det kan virke som om departementet kun er interessert i å forholde seg til tilbakemeldinger som går direkte på lovforslaget. Departementet bør i sin oppsummering også ha med en del (appendix?) hvor man referer problemstiller og forslag nevnt i høringssvarene som det er verdt å referer videre til politikere/lesere og som ikke går direkte på formuleringen av det aktuelle lovforlaget. Nå virker det som om disse blir klassifisert som «ikke relevant» og ikke blir referert på noen måte.

5.3 Valget av høringsinstanser

Når det gjelder den nye foreslåtte paragraf 269 så er det snakk om en lov hvor man vil forhindre skjult fotografering. Departementet foreslår å begrense dette til innendørs i private hjem, garderober, toaletter o.l. Dette betyr f.eks. at lovforslaget ikke vil beskytte

· Personer som bader nakne ute i naturen et sted hvor det normal ikke er andre,

· Personer som fremstår nakne i kunstnerisk sammenheng f.eks. i en forestilling på Nationaltheatret,

· personer som besøker spa-anlegg hvor det praktiseres full eller delvis nakenhet ute og/eller inne,

· private naturiststrender (tilhørende foreninger, sameier o.s.v.)

· offentlige fristrender.

I listen over inviterte høringsinstanser ser vi i liten grad organisasjoner, bedrifter og andre aktører relatert til punktene over. F.eks. kunne man ha invitert

· Den Norske Turistforening,

· interesseorganisasjoner for skuespillere, kunstnere og fotografer,

· private (og offentlige spa og badeanlegg) som f.eks. spaanleggene The Well, Farris Bad o.l.

· norske naturistforeninger og Norges Naturistforbund.

Det oppleves som om departementet har gjort seg stor flid med å studere andre lands lover på dette området mens man i liten grad selvstendig har satt seg inn i (og diskutert) behovet for beskyttelse utenfor den private sfære. Det virker som om listen over inviterte høringsinstanser er en standard liste man bruker uten at denne er vurdert i relevans til det foreslåtte lovforslaget.

6 Takk

Takk til alle som har lest så langt!

13 desember 2021.