Høringssvar fra Industri Energi

Høringssvar - Europakommisjonens forslag til ny grensetilpasningsmekanisme (CBAM)

Innledningsvis vil Industri Energi påpeke at for mange høringsinstanser er det svært vanskelig å ta stilling til komplekse direktiver og forordninger som sendes ut på engelsk uten en gjennomgang og spesifikk forklaring på norsk hva endringene medfører for Norge. Industri Energi vil minne departementet om at Utredningsinstruksen fra 2016 også gjelder for innføring av EU Direktiv og Forordninger.

Med høyere klimaambisjoner blir det stadig viktigere å sikre like konkurransevilkår globalt. Ambisjonen om å legge klimakostnader på import slik at man ikke får karbonlekkasje er en god intensjon. Det er positivt at EU jobber med å utvide virkeområdet for karbonprising, og at utfordringene med karbonlekkasje for europeisk industri tas på alvor. Samtidig er tanken bak like fullt noe som burde vært løst gjennom globale og forpliktende avtaler. Slik sett hadde tiltak mot karbonlekkasje vært bedre å løse på klimatoppmøtet i Skottland i høst, enn regionalt i hver del av verden.

Det er komplisert å utforme en karbonskatt som gir de ønskede virkningene. Forslaget fra kommisjonen slik det nå foreligger framstår ikke som en fullgod erstatning for dagens karbonlekkasjevirkemidler, og ulempen for industri i Europa kan øke. For at karbonskatten skal både gi ønsket effekt og ikke resultere i negative virkninger for næringslivet, må det utvises klokskap i behandlingen til man har en endelig ordning på plass.

Flere norske og stadig flere europeiske industribedrifter og organisasjoner har gitt uttrykk for at de ikke ønsker at deres sektor skal være inkludert i den første fasen av CBAM. Dette gjelder blant annet hele aluminiumsektoren i Europa. En viktig årsak til dette er at industrien mener at ordningen er mangelfullt utredet og ikke tar hensyn til hvor komplekse handelsstrømmene for noen av de involverte produktene er, i tillegg til at ordningen er mulig å omgå. Disse sektorene har bedt om at konsekvensene og mulige løsninger utredes bedre før ordningen trer i kraft for deres sektorer.

Ved å fjerne dagens karbonlekkasjevirkemidler vil produksjonskostnadene for europeiske produsenter øke. Utenfor Europa ilegges ikke konkurrentene samme karbonpris. Det gjør at europeiske produsenter som eksporterer til tredjeland mister konkurranseevne på grunn av høyere produksjonskostnader, også selv om de europeiske produktene har et lavere karboninnhold.

For å løse dette problemet har næringslivet tatt til orde for en tilbakebetaling av CO2-kostnaden for eksport. En slik tilbakebetaling ville medført likebehandling av europeiske og utenlandske produsenter. Signalene fra EU-kommisjonen er at tilbakebetaling ikke nå er med i forslaget til utforming av karbonskatt. En slik eksportrabatt for CO2-kostnader vil være en forbedring av forslaget. Eksport ut av Europa er viktig både for norsk aluminiumsindustri og mineralgjødsel. Uten en løsning på virkningen av økte produksjonskostnader

blir det ikke like konkurransevilkår globalt, noe som kan slå negativt ut for norske og europeiske industriprodukter.

Jo mer komplekse importerte produkter er, desto vanskeligere blir det å si hva som er karboninnholdet. Ferdigstilte produkter kan ha mange forskjellige komponenter bestående av ulike materialer produsert forskjellige steder, og som har vært innom flere land i produksjonsprosessen. Det gjør det krevende å verifisere karboninnholdet i alt materialet og det vil kreve omfattende prosedyrer og uavhengige kontrollører som arbeider i henhold til aksepterte standarder med full tilgang til de enkelte lands industrianlegg.

En karbonskatt på kun råvarer, halvfabrikata og deler av verdikjeden vil øke kostnadene for produsentene som kjøper disse materialene i Europa som innsatsmateriale for videreforedling for eksempel til bilprodusenter eller bygningsindustrien. Dette gjelder både metaller og kjemikalier.

Samtidig vil man kunne importere disse produkter fra tredjeland som ikke har samme økte produksjonskostnad og som heller ikke vil bli omfattet av noen prisøkning i Europa siden det ikke legges karbonskatt på dem. Dette medfører at europeiske produsenter lenger ned i verdikjeden får økte kostnader, men ikke økt salgspris. Disse blir ikke konkurransedyktige noe som både gir redusert produksjon i Europa og negative etterspørselseffekt for produsentene av primærmaterialer.

For å være et effektivt karbonlekkasjemiddel må karbontoll bli pålagt så langt ned i verdikjeden som mulig. Kommisjonens forslag går etter vår vurdering ikke langt nok på dette punktet, noe som øker risikoen for utilsiktede effekter for industri lenger ned i verdikjeden.