Innspill til neste langtidsplanen for forskning og høyere utdanning

Handelshøyskolen BI (BI) takker for muligheten til å avgi høringssvar til Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

BI vektlegger i høringssvaret innspill som muliggjør at BI som handelshøyskole kan være en aktiv bidragsyter for at regjeringen skal nå målene om å legge til rette for vekst i samlet verdiskaping og nye lønnsomme arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet.

BI støtter at "Regjeringen vil satse på hele bredden av forsknings- og utdanningsinstitusjoner og stimulere til økt samspill og samarbeid mellom offentlige og private forskningsaktører. Vi trenger en kombinasjon av mangfold og kvalitet: Alle skal ikke være gode til det samme, men alle skal være gode. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning gir mål og prioriteringer for denne innsatsen."

Langtidsplanen fokuserer på målsetninger, men vektlegger etter vårt syn i for liten grad omstillinger som er en forutsetning for at vi skal komme dit. BI anbefaler at omstilling integreres og løftes frem innen alle de prioriterte områdene.

Verden står foran store utfordringer knyttet til global oppvarming. For å lykkes med å begrense klimaendringene, er det nødvendig med en dreining mot et bærekraftig samfunn. Men dette handler ikke bare om å utvikle ny teknologi og fornybar energi. Skal Norge bidra til å lykkes med de nødvendige omstillingene nasjonalt og globalt, bør økonomi- og ledelsesfagene i bred forstand få en tyngre og mer integrert rolle i det norske utdannings- og forskningssystemet. Disse fagområdene har stor betydning på flere områder: For det første er disse fagområdene avgjørende viktige for å belyse to av målsettingene, konkurransekraft og innovasjonsevne, og store samfunnsutfordringer. For det andre bør de langsiktige prioriteringene utformes slik at de sektor- og /eller teknologispesifikke beskrivelsene komplementeres av fagområder som muliggjør organisering og skalering av nye løsninger og som vurderer de potensielle effektene av innovasjon. For det tredje bør man vurdere om de store samfunnsutfordringene (veivalgsalternativ II) skal legges til grunn fordi de i større grad muliggjør flere og flerfaglige tilnærminger til forskningen. Skal vi finne de beste løsningene, må vi ha mennesker som representerer et mangfold av ulik utdanning og egenskaper, som utfyller hverandre. BI ønsker å bidra med å levere fremdragende og relevant forskning og utdanning som gjør Norge i stand til å bedre takle de utfordringene vi står ovenfor.

Som handelshøyskole bidrar BI med forskning som tar utgangspunkt i økonomifagets kjerne, å få mest mulig nytte ut av begrensede ressurser. Dette er ikke bare viktig i økonomisk politikk, men også for de nye satsingene i miljø og bærekraft. Økonomen Harold Hotelling publiserte allerede i 1931 en artikkel om optimal utnyttelse av ikke-fornybare ressurser og ressursøkonomi er et aktivt forskningsfelt.[1] Miljøøkonomi som fagfelt er også opptatt av klassiske temaer som offentlige goder og optimal skattlegging.

Oppsummert ønsker vi å løfte frem at disiplinfagene, for eksempel samfunnsfag, økonomi og ledelsesfagene må få en tydeligere plass i planen på egne premisser, ikke bare som støttefag.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Norge er et råvarerikt land, som skiller seg ut ved å ha hatt en lang periode med høy og stabil vekst og lav ledighet. Ringvirkningen av ressursrikdommen, og forvaltningen av denne, har påvirket norsk økonomi i en gunstig retning. Økonomisk politikk knyttet til utforming og forvaltning av naturressursene har vært viktig for å sikre en effektiv ressursallokering.

Vi står som resten av verden ovenfor store økonomiske endringer i årene som kommer. Hvordan skal vi tilpasse oss en stadig mer digital verden? Det vil være blant annet være behov for endringer i næringsstrukturen som følge av omfattende robotisering og digitalisering. Analyse av store datamengder og nye typer data har blitt vanlig i store deler av næringslivet og er ikke lenger noe man bare finner i store teknologiselskaper. Det er derfor viktig at digitale ferdigheter blir en integrert del av utdanningene.

Norge trenger økt forståelse for hva slags økonomisk risiko samfunnet står overfor. Hvor sårbar er internasjonal og særlig norsk økonomi overfor endringene i klima og de nødvendige klimatiltakene?

De siste årene har økt proteksjonisme skapt utfordringer for handel og samarbeid på tvers av landegrensene. Pandemien har forsterket disse utfordringene. Langtidsplanen bør vektlegge behovet for økt internasjonalt samarbeid og kunnskapsoverføring. De beste løsningene kommer ikke i isolasjon. Forskning og utdanning må bidra til å økt åpenhet, og sikre overføringen av kunnskap og kompetanse på tvers av landegrensene.

Omstillingene vil kreve nye teknologiske løsninger og tilnærminger, samt endre måten vi handler og organiserer oss på, både på individ- og institusjonsnivå. Langtidsplanen må anerkjenne og iverksette aktiviteter og insentiver som sikrer dette. For å lykkes må individer, bedrifter og organisasjoner jobbe målrettet og i samme retning.

Videre har Norge en særlig utfordring i den forventede nedtrappingen av petroleumsvirksomheten. Hvordan bør økonomisk politikk innrettes for å dempe virkningen på norsk økonomi av klimarisiko og bidra til å omstille samfunnet?

Vellykket omstilling kan gi økt produktivitet, og økt produktivitet er nøkkelen til økonomisk vekst. Overgangen og omstillingen til lavutslippssamfunnet og digitaliseringen av økonomien representerer derfor ikke bare store utfordringer, men også store muligheter.

Norge trenger økt forståelse for hvordan omstillingen fra en petroleumsøkonomi kan bidra til en effektiv ressursallokering. Statens pensjonsfond utland (SPU) har vokst kraftig det siste tiåret og spiller en betydelig større rolle for norsk økonomi. Nå som det forventes at inntekstveksten fra petroleumsvirksomheten vil falle, blir håndteringen av SPU enda viktigere. Spørsmål om hvordan økonomisk politikk bør være utformet for å stabilisere konjunkturene samtidig som den skal bidra til en langsiktig forvaltning som sikrer dekning av fremtidig inntektsbehov bør belyses.

En liten åpen økonomi vil bli påvirket av internasjonale konjunkturer og rammevilkår. Konjunkturene smitter på tvers av landegrensene, og økonomisk politikk kan ha store ringvirkninger mellom land. Med styringsrenter nær null og dermed et begrenset handlingsrom i pengepolitikken, har finanspolitikken fått en større rolle. Det er behov for mer forsknings som kan belyse samspillet mellom makroøkonomiske konjunkturer og politikk, herunder samspillet mellom penge- og finanspolitikken.

Finansmarkedene spiller også en sentral rolle i å tilrettelegge for en effektiv allokering av kapital. Det er behov for bedre kunnskap om hvordan finansielle markeder påvirker realøkonomien, herunder hvordan finansmarkeder tar innover seg klimarisiko. EU har tatt et stort initiativ på dette området med den såkalte taksonomi-forordningen. Dette regelverket kommer til å ha veldig store konsekvenser for næringslivet generelt, og for finansnæringen spesielt. Samtidig er dette et område som har et enormt behov for systematisk og nøkternt orientert forskning.

Finansiering av velferdsstaten vil også bli utfordret på flere områder og det vil være sentralt å forstå omfanget og konsekvensene av dette. Norge gjennomgår en endring i befolkningssammensetning, samtidig som det er et ønske om å opprettholde og øke standarden på offentlige tjenester. Videre vil en globalisert økonomi med storstilt skattetilpasning over landegrensene kunne være med på å svekke skattegrunnlaget. Hovedspørsmålene rundt utformingen av og drivere bak en bærekraftig velferdsstat bør analyseres.

Ett av formålene med UH-institusjonene er å bidra til bærekraftig utvikling. Gjennom å understøtte bærekraftsmålene i forskning og utdanning, i tett samspill med offentlig sektor og privat næringsliv, legges grunnlaget for innovasjon og internasjonal konkurranseevne.

Koronapandemien har hatt store globale økonomisk og helsemessige konsekvenser. I alle land er det tjenestenæringene (inkludert offentlig produserte tjenester), som har blitt særlig hardt rammet. I Norge er det spesielt turisme, reiseliv, transport, kunst og kulturnæringene som er påvirket negativt. Selv om pandemien vil avta gradvis i Norge i takt med økt vaksinering, er det grunn til å forvente at normaliseringen vil ta lengre tid andre steder der vaksineringen har kommet kortere. Langtidsplanen bør inneholde tiltak hvor forskning bidrar med innsikt til hvordan disse næringene best kan gjenoppbygges og hvordan sårbarheten kan reduseres for framtiden.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

World Economic Forum trakk i Future of Jobs Report 2018 frem at 42% av kompetansen som det er behov for i arbeidslivet vil endre seg i perioden 2018-2022.[2] Mer enn noensinne er det nå behov for at utdanningssystemet er i stand til å respondere på samfunnsendringene og -etterspørselen.

Kompetansereformen – Lære hele livet Meld. St. 14 (2019–2020)[3] har som mål at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse. Meldingen inneholder flere tiltak rettet mot å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har. Tiltakene bør understøttes av insentiver for ytterligere å øke samspillet mellom privat- og offentlig sektor og utdanningsinstitusjoner. Dette for å kunne imøtekomme ambisjonen om at opplærings- og kunnskapssystemet bedre responderer på etterspørsel og kunnskapsgap i befolkningen. Det bør også stimuleres til tverrfaglig samarbeid i forskning mellom teknologifagene og økonomi- og ledelsesfagene. I fremtiden trenger vi mennesker med ulik utdanning, kompetanse og egenskaper, som utfyller hverandre for å løse samfunnets utfordringer.

Et annet sentralt insentiv er finansieringssystemet. Dette ble sist revidert i 2017. Spørsmålet om å innføre et nytt finansieringssystem for universitet og høgskoler som i større grad skal sørge for bedre arbeidslivsrelevans og større omfang av etter- og videreutdanning (EVU) har på nytt blitt aktualisert. BI mener at finansering av EUV må baseres på modeller som likestiller og gir likeverdig konkurransegrunnlag for offentlige og private aktører (fra UH-sektoren). Manglende likestilling vil vesentlig hinder både for forskning, utdanning og innovasjon, og dermed også for mulighetene til å adressere samfunnsutfordringene lokalt og globalt. I mars la regjeringen frem styringsmeldingen for statlige universiteter og høyskoler. Der kommer det blant annet frem at de ønsker å i større grad ha et makroperspektiv på styringen, samt gjennomgå finansieringssystemet. BI støtter dette.

BI vil likevel påpeke at en gjennomgang av virkemiddelapparatet med sikte på å utløse potensiale for innovasjon fra universitets- og høgskolesektoren bør gjennomgås. Dette forutsetter en samordning av insentiver mellom privat- og offentlig sektor, og utdanningsinstitusjoner. Det har bl.a. i flere rapportert blitt stilt spørsmål ved om resultatene som bl.a. TTOene leverer holder mål og hvorvidt de er hensiktsmessig organisert og finansiert. Innovasjonsøkosystemet for samarbeid mellom akademia og næringsliv fungerer godt i dag, med gode virkemidler som blant annet SFI/FME- ordningen, som støtter opp om kunnskapsoverføringen mellom næringsliv og forskningsmiljø. Disse og tilsvarende ordninger bør videreføres og økes i omfang.

BI støtter at digitalisering fikk en større omtale i forrige versjon av planen. Dette må følges opp i neste versjon, og med enda større vekt på digitalisering i utdannings- og forskningssektoren.

Utkastet til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren setter høye ambisjoner for digitaliseringen av både utdanning og forskning i den neste fireårsperioden, og dette må gjenspeiles i langtidsplanen.

BI vil gi honnør til de ekstrabevilgninger som har vært gitt for å støtte den raske omstillingen til digital undervisning som var nødvendig våren 2020.

BI mener at formuleringene i regjeringens forslag til digitaliseringsstrategi om at “Universiteter og høyskoler skal være attraktive for studenter i alle livsfaser og tilby utdanninger som imøtekommer endringer i arbeidslivet og i samfunnet generelt,” kan med fordel også gjentas i langtidsplanen.

BI støtter behovet for bedre infrastruktur og mer samordning, men det er en svakhet at de offentlige organene som er ansvarlig for forskningsstøtte, har verktøy som til dels overlapper med hverandre og retningslinjer og krav som ikke er samordnet. For eksempel har både Forskningsrådet og UNIT har prosjektkataloger som er svært like, og NSD (nå splittet mellom flere forvaltningsorgan) og Unit tilbyr løsninger for datahåndteringsplaner og data-arkivering. BI anbefaler at det etableres insentiver for at det offentlige virkemiddelapparatet samles, og samarbeider om etablering av fellesløsninger.

BI ønsker å understreke at for å møte de store samfunnsutfordringene kreves det samarbeid på tvers av fag og disipliner. Tverrfaglige prosjekter er imidlertid ressurskrevende både faglig og administrativt. Det er viktig at det blir utviklet insentiver og virkemidler for å utvikle tverrfaglig samarbeid. Dette gjelder både for utvikling av utdanning og for forskning. Det er viktig at det fortsatt vektlegges konkurransebaserte midler som finansieringsform av slike prosjekter.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

BI stiller seg bak hovedmålene og at disse bør videreføres i langtidsplanen. Samfunnsutfordringer må imidlertid løses på tvers av disipliner og sektorer, og bør utformes på en slik måte at de ikke bygger opp under sektoriell tenkning. Vi må også anerkjenne at mange av løsningene er globale.

BI mener det er riktig at et langtidsplanen har som mål å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, uten at vi kjenner alle utfordringene fremover. Evnen til å omstille samfunnet er for øvrig også bærende i Horisont Europa, EU sin svært ambisiøse og godt finansierte satsing på forsking og innovasjon. Et slikt fokus får flere implikasjoner for langtidsplanen.

Langtidsplanen bør derfor få frem forskning som leder til internasjonal kunnskap og publiseringer av høy vitenskapelig kvalitet også i et internasjonalt perspektiv, og som gjør det mulig å løse fremtidens samfunnsutfordringer. Norge er et lite land med knappe ressurser, men vi har noen kompetansefortrinn, som kan videreutvikles når vi prioriterer fremragende forskning. Da må man satse og spisse våre ressurser.

Langtidsplanen bør få frem at veien fra forskning til faktisk samfunnsendring også kan gå via utdanningsprogrammer som setter kandidatene i stand til å lede eller støtte omstilling, innovasjon og entreprenørskap. Mens vi etter hvert har funnet måter å måle og belønne kunnskapsutvikling, bør neste langtidsplan også supplere med måter å sikre at kunnskapen, verktøyene og ferdighetene som trengs faktisk kommer til anvendelse i samfunnet i form av sysselsetting, entreprenørskap eller for den saks skyld videre forskning.

Langtidsplanen bør skape rom for forskning som gir relevant kunnskap for næringsliv, offentlig sektor og ikke minst, økonomisk politikk, gjennom anvendte teoretiske og empiriske analyser. Vi må utnytte det komparative fortrinnet vi har i Norge med god tilgang til mye data og stor grad av åpenhet, som igjen er avhengig av nærhet og tillitt mellom byråkrati, næringsliv og universitet- og høyskolesektoren. Men det forskes generelt for lite i Norge sett i forhold til landene vi ønsker å sammenligne oss med, og særlig i næringslivet. Omstilling av Norge krever taktskifte i forskning både i universitet og høyskolesektoren, men også med, og i næringslivet.

De langsiktige prioriteringene må ta utgangspunkt i utfordringene som langtidsplanen skal bidra til å løse som: omstilling av norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet, verne om sentrale verdier som frihet og demokrati og alle skal ha tilgang til høyere utdanning av høy kvalitet/livslang læring.

Videre mener BI at bærekraftig utvikling hvor alle de 17 bærekraftmålene adresseres, bedre beskriver nødvendige transformasjoner enn de grønne skiftet. Bedriftsøkonomiske perspektiv og modeller kan bidra til det grønne skiftet, gjennom for eksempel ansvarlig forbruk, men kan i enda større grad bidra til de øvrige 16 bærekraftmålene. En bærekraftig utvikling oppnås i krysningspunktet mellom lønnsomhet, mennesker og planet, og dermed blir det viktig å legge et bredere perspektiv til grunn.

Økt velferd for sårbare grupper, slik som for eksempel arbeidsledige, syke og eldre bør prioriteres. Her er fagfeltet transformativ tjenesteforskning relevant, som fokuserer på økt velferd i befolkningen og økt kvalitet på tjenester til sårbare grupper spesielt, men også befolkningen generelt. Samfunn har aldri vært så mangfoldige, og enkeltpersoner har aldri vært så eksplisitte om sine personlige valg. Kunnskapsutvikling om inkludering og mangfold basert på en tverrfaglig tilnærming er nødvendig. Offentlige tjenester er fortsatt ikke av tilstrekkelige kvalitet ei heller er innovasjonsevnen tilstrekkelig. Dette påvirker store deler av befolkningen. Målinger av kvalitet og innovasjonsevne i private virksomheter viser at også her er det en lang veg å gå. Offentlige innkjøp er et annet område som er viktig og av samfunnsmessig betydning og hvor potensiale for forbedring er stort.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Det er vanskelig å være uenig i de fem punktene i dagens prioriteringer, men som rettesnor for nettopp «prioriteringer» er punktene etter BIs syn for upresise. BI anbefaler at prioriteringene utdypes og spisses i retning av samfunnsutfordringene de skal bidra til å gi svar på, slik vi har diskutert i punktene ovenfor

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Opptrappingsplanene knyttet til Norges deltakelse i Horisont 2020 har vært viktige virkemidler for å øke aktivitet i rammeprogrammet, men selv om Norge har overgått sine ambisjoner for returandel, er det likevel slik at en svært stor andel av pengene som forskningsinstitusjonene har hentet er knyttet til noen få institusjoner. Regjeringens har enda høyere ambisjoner for norsk deltakelse i EUs nye rammeprogram, og det er bra, men skal Norge lykkes enda bedre i Horisont Europa er det behov for kraftig mobilisering av betraktelig større breddedeltakelse. En langtidsplan må tilrettelegge for dette.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Ingen kommentarer.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

UH-sektorens samfunnsoppdrag er i revidert UH-lovens i § 1-1. Formålet med universiteter og høyskoler[4] er utvidet til fire punkter: Tilby høyere utdanning, utføre forskning, formidle kunnskap og det nye punktet som er å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling.

Det må være et samfunnsoppdrag for norske utdanningsinstitusjoner å sette alle samfunnsgrupper i stand til å delta i arbeidslivet. BI mener at det derfor blir viktig å ha fokus på mange innfallsvinkler til kompetanseutvikling og livslang omstilling, også for arbeidstakere.

UH-institusjonenes ansvar for å bidra til å løse samfunnsutfordringene er gjennom det nye punktet konkretisert. BI mener at det er viktig at samfunnsoppdrag som går utover de som er nedfelt i UH-loven ikke ytterligere må bidra til sektortenkning, men at de innrettes på en sektorovergripende måte. Utfordringene som skal løses er store og globale, og krever samarbeid på tvers av landegrensene. BI mener at det vil være hensiktsmessig at samfunnsoppdragene langt på vei harmoniseres med EUs fem missions, men det er også klart at Norge står i særlig situasjon knyttet til omlegging av en hel industri som må hensyntas i de nasjonale samfunnsoppdragene.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Langtidsplanen må bidra til å fremme akademiske verdier, akademisk integritet og fri og uavhengig forskning. I en undersøkelse gjennomført av Kantar på oppdrag fra Forskningsrådet vedrørende nordmenns tillit til forskning, dokumenterer at denne økte under pandemien. Det er en direkte sammenheng mellom høy tillit og høy utdannelse, også i tilfeller hvor forskningsresultatene i utgangspunktet strider mot egen overbevisning.[5] Høy tillit til forskning og ny kunnskap er derimot avhengig av at forskningen oppleves som åpen og uavhengig, og ikke styrt av politiske interesser og næringsliv. Det er også viktig at forskning kan belyse alle problemstillinger, herunder det som er relevant i norsk arbeids- og velferdsperspektiv.

Ifølge World Economic Forum er evnen til kritisk tenkning det kompetansebehovet som vil øke mest i den neste femårsperioden.[6] I en digital hverdag der tilgjengelig informasjon er uendelig, er kritisk tenkning et behov som er like viktig på individ-, organisasjon- og samfunnsnivå. UH-institusjonene skal utdanne kandidater som evner å vurdere data og datakilder, problematisere og stille spørsmål som igjen er med på å øke kvaliteten på data, og begrense falske nyheter. Dette gjør BI ved blant annet ved å utfordre studenter i alle våre kurs og programmer, ved å belyse situasjoner basert på forskning og bruke flere perspektiver til å forstå og tolke data, ved å gi studentene trening i konstruktiv dialog, evne å reflektere, stille spørsmål og lytte. Gjennom case-studier får studentene trent seg på å bruke forskjellige teknikker rundt kritisk tenkning, samtidig som de får anledning til å ta i bruk sine erfaringsbaserte kunnskaper. BI løfter frem i sin strategi mangfold, inkludering, og samarbeid.

Forskningskommunikasjon, dvs formidling av kunnskap og aktiv deltakelse i samfunnsdebatten er sentralt for å sikre faglig frihet, åpenhetskultur og ytringsfrihet.

9. Andre innspill

BI slutter seg til UHR-ØA innspill til høringssvar fra UHR vedrørende «Sterkere fokus på behovet for tverrfaglige og flerfaglige tilnærminger på mange sentrale områder [...]».[7] Høyere utdanning har en helt sentral rolle i formidling av ny, forskningsbasert kunnskap og innsikt. I nåværende langtidsplan er hovedvekten på forskning, og høyere utdanning omtales ikke særlig systematisk langs denne dimensjonen. Men formidling av forskning og innovasjon skjer i stor grad via undervisningen, og studentene er en veldig viktig kanal for å bringe ny kunnskap og innsikt ut til nærings- og samfunnslivet. Dette er viktig både for tradisjonell gradsgivende utdanning, og i relasjon til livslang læring.