INNSPILL TIL NESTE LANGTIDSPLAN FOR FORSKNING OG HØYERE UTDANNING FRA NORGES MUSIKKHØGSKOLE

Etter invitasjon fra Kunnskapsdepartmentet, datert 21. mai 2021, sendes herved innspill til neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning på vegne av Norges musikkhøgskole. Innspillene er strukturert som kortfattede svar på de fleste av spørsmålene som er nevnt i invitasjonen, og ved å bruke de aktuelle spørsmålene som overskrifter.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Som påpekt i flere av webinarene om langtidsplanen, vil det såkalte «grønne skiftet» gi behov for endringer og forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer. Dette gjelder også samfunnsutviklingens grunnleggende uforutsigbarhet, som har blitt forsterket og tydeliggjort gjennom pandemien som har pågått det siste halvannet året. På begge disse områdene mener vi kunstnerisk utviklingsarbeid, forskning på og gjennom kunst og høyere kunstutdanning har noe å tilby som ikke dekkes av de mer tradisjonelle og naturvitenskapelige fagområdene som gjerne trekkes frem i denne sammenheng. Kunst ­– og for vår institusjons del – musikk, kan ikke løse de teknologiske og medisinske utfordringene vi står overfor, men kan bidra til samfunnsutviklingen på andre og utfyllende måter. Vi vil her kort beskrive hvordan.

Når det gjelder det grønne skiftet, utgjør endringer i holdninger, tankemønstre og verdisett – og de påfølgende endringene i menneskers valg og handlemåter – en like viktig del som teknologiske nyvinninger. Her kan kunst, kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning på ulike deler av kunstfeltet bidra med å problematisere det tatt-for-gitte og våre holdninger og verdier på et dypere plan, og utfordre oss eksistensielt når det gjelder forholdet til oss selv, andre mennesker, naturen, våre prioriteringer og måter å leve livene våre på. Musikk og kunst gir tilgang til dyptgripende opplevelser som virker inn på hele mennesket. Musikk, kunst og kultur engasjerer oss emosjonelt, så vel som biologisk, kognitivt og eksistensielt, er identitetsdannende og innbyr til sosial deltagelse. På sitt beste kan kunsten være noe som vekker, engasjerer og provoserer og som dermed også bidrar til sosial endring. Kunstnerisk utviklingsarbeid og kunstforskning kan beskrive, utforske, forklare og/eller utdype sammenhenger mellom individ, samfunn, eksistens og tiden vi lever i og kan slik bidra til en type kunnskapsutvikling som bør ses som et vesentlig supplement til annen vitenskapelig kunnskapsproduksjon.

Samfunnsutviklingens grunnleggende uforutsigbarhet har som nevnt blitt svært tydelig det siste året. En konsekvens av dette er en synliggjøring av behovet for at kunnskapsutviklingen ikke kobles for tett til det man på et gitt tidspunkt mener kommer til å gjøre seg gjeldende i framtiden. Snarere er det behov for å se på forskningen som en del av samfunnets beredskap i møte med situasjoner man ikke kan forutse. I en slik kontekst vil det være risikabelt å legge for mye vekt på tilpasningen til markedet; snarere bør forskningspolitikken dreies mer mot åpnere og mer generelle satsninger. I denne sammenheng kan også kunstens grunnleggende uforutsigbarhet og åpenhet, og forskningen på dette som fenomen, gi viktige innsikter. Det kunstneriske utviklingsarbeidets eksperimentelle karakter – med utgangspunkt i åpne og åpnende uttrykk og metoder, uten fasit og gitte utfall – kan utgjøre et forbilde for kunnskapsutvikling gjennom liknende tilnærmingsmåter på andre fagområder. Likeledes kan den vitenskapelige forskningen på kunsten, kunstnerne og kunstfagenes vilkår kaste nytt lys over fenomener som i utgangspunktet er allmenngyldige i sin karakter. Som et eksempel på det siste, vil vi trekke fram forskning på uforutsigbarheten i det kunstneriske arbeidslivet som noe som kan bidra til å belyse den økende fleksibiliseringen av arbeidslivet mer generelt.

Både omleggingen til et grønnere samfunn og samfunnsutviklingens grunnleggende uforutsigbarhet kan relateres til utfordringer knyttet til menneskers helse, både den fysiske og den mentale. Forskning viser at deltagelse og engasjement i kunst og kultur ofte gir opplevelser av livsmestring og bedret livskvalitet, noe som igjen er en forutsetning for bedre helse. I utgangspunktet er tilgang til musikk og andre typer kunstuttrykk nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 27.1.: «Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder.» Denne tilgangen forstås dermed som en grunnleggende demokratisk rett. Dessverre er mange mennesker frarøvet denne tilgangen på grunn av begrensninger knyttet til sykdom, funksjonsnedsettelser, eller økonomiske, kulturelle og sosiale forhold. Innovativ forskning som belyser hvordan slike hindringer kan overvinnes, og høyere utdanning innenfor kunstfeltet som fokuserer på å sette flere i stand til å delta i kunst- og kulturtilbud som aktive mottakere og deltakere, har dermed muligheten til å bidra til å både utfordre og bygge verdier, samtidig som helse aktivt kan forebygges og fremmes, for enkeltindivid og samfunn.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Hvis vi legger som premiss at langtidsplanen og Norges forskningsråds programmer og utlysninger utgjør eller representerer en stor del av det norske kunnskapssystemet, blir det klart at forskning på og gjennom kunst og kunstfaglig rettet høyere utdanning i forsvinnende liten grad kan gjenfinnes i denne delen av systemet. I den grad kunstutdanning er nevnt i den gjeldende langtidsplanen, er det i tilknytning til byggeprosjekter med prosjekteringsbevilgning og ikke begrunnet i kunstutdanningens verdi for samfunnet. Søker man på ordet «kunst» finner man videre referanser til kunstgjødsel og kunstig intelligens, men ikke til selve det kunstfaglige området. NFRs programmer har heller ingen innretninger der kunstrelatert forskning inngår på en selvfølgelig måte. Dette er underlig, all den tid de såkalte «creative industries» utgjør en stor og raskt voksende del av brutto nasjonalprodukt, både nasjonalt og internasjonalt. Kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning på kunstfag er vesentlig for utvikling av kunnskapsgrunnlaget for denne voksende og stadig viktigere næringen. Noe kunstnerisk utviklingsarbeid finansieres gjennom Program for kunstnerisk utviklingsarbeid i HK-dir, men både dette og stipendiatstillinger knyttet til de nye doktorgradsprogrammene i kunstnerisk utviklingsarbeid er svært underfinansierte sett i relasjon til feltets størrelse og vekstpotensial. Kunnskapsdepartementet har selv beskrevet kunstnerisk utviklingsarbeid som «de utøvende og skapende kunstfagenes selvstendige bidrag i kunnskapsproduksjon». Vi vil her legge til at slike bidrag også ytes gjennom forskning på kunst, og kunstens og kunstneres vilkår. Etter vår mening, og med utgangspunkt i vårt svar på spørsmål 1, er en av hindringene i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen at kunstnerisk utviklingsarbeid, kunstrelatert forskning og kunstutdanninger i stor grad er utelatt fra dette kunnskapssystemet, og dermed forhindret fra å gi et fullverdig bidrag på linje med andre fagområder.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

I tråd med det ovenstående, bør målene i langtidsplanen omformuleres slik at de også åpner for bidragene som kan komme gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid, kunstrelatert forskning og kunstutdanning. Dette gjelder både målet om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne (her bør for eksempel potensialet til creative industries trekkes inn), målet om å møte store samfunnsutfordringer (se utfyllende forklaringer på dette under vårt svar på spørsmål 1) og målet om å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet (nødvendig for at det kunstneriske utviklingsarbeidets, den kunstrelaterte forskningens og kunstutdanningenes bidrag skal være av ypperste kvalitet).

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

I beskrivelsen av prioriteringene i langtidsplanen legges det svært stor vekt på utvikling av ny teknologi for å løse samfunnsutfordringer. Vi er enige i at dette er en viktig prioritering, men ønsker igjen å påpeke, i tråd med våre innspill ovenfor, at en viktig del av det å håndtere samfunnsutfordringene faktisk består i å endre menneskers holdninger, tankemønstre og verdisett, og derigjennom deres valg og handlemåter. Dette bør inkorporeres i beskrivelsen av de ulike prioriteringene.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Som en følge av våre observasjoner under svar på spørsmål 2, mener vi det er nødvendig med en opptrappingsplan med tanke på økt finansiering av kunstnerisk utviklingsarbeid og kunstrelatert forskning. Dette kan gjøres ved å tydeligere «åpne» enkelte programmer i Norges forskningsråd mot denne formen for forskning i beskrivelser av formål og omfang, eventuelt ved å opprette egne programmer som har finansiering av slik forskning som fokusområde. Det nåværende Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) i HK-dir fokuserer kun på kunstnerisk utviklingsarbeid, men er svært underfinansiert, dersom PKU skal være den eneste kilde til eksternfinansiering av kunstnerisk utviklingsarbeid og dersom kunstnerisk utviklingsarbeid skal ha noenlunde likeverdige vilkår som vitenskapelig forskning på andre fagområder. For å fange den større bredden i hva kunstnerisk utviklingsarbeid og kunstrelatert forskning kan bidra med i det norske kunnskapssystemet og i næringsutvikling, bør altså NFRs programmer og PKU muliggjøre dette i større grad enn det som i dag er tilfelle. Det er også et behov for å øke aktiviteten på ph.d.-nivå, gjennom flere stipendiatstillinger. Forskningen på dette nivået vil styrkes av å kunne utføres i et større miljø. Ressursene som brukes på forskerutdanningen vil kunne utnyttes bedre om flere tar del i programmet. Særlig stipendiatstillinger knyttet til de nye ph.d.-programmene i kunstnerisk utviklingsarbeid er forholdsmessig langt færre enn for fagområder det er naturlig å sammenlikne med, og det er her naturlig med en opptrapping som gjør at antallet rekrutteringsstillinger står i relasjon til fagområdets størrelse forøvrig, målt i prosentandel av stillinger i UHR-sektoren.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Et tydelig innspill fra store deler av sektoren under webinarene gjaldt ønsket om større akademisk frihet og mindre styring. Her vil vi gi vår tilslutning. Økt tillit i styringssystemet vil kunne effektivisere institusjonens arbeid med forskning og forskerutdanning. Dette gjelder også utdanningsdelen mer generelt.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Undersøkelser viser at den norske befolkningen generelt har høy tillit til forskningsbasert kunnskap. For å opprettholde denne tilliten mener vi det er viktig med demokratisk forankring av prioriteringene i forskningen, et videre fokus på økt utdanningsnivå i befolkningen, utvikling av koblinger og et bedre samspill mellom forskning og høyere utdanning, og at det politiske apparatet og menneskene i det anvender og tydelig viser tillit til forskningsbasert kunnskap.