Revidering av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning

KS gir med dette sine innspill til revideringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Utviklingen av et bærekraftig samfunn er komplekst og sammenvevd, der tiltak på enkelte samfunnsområder kan ha både positive og negative effekter på andre. Dette illustreres av FNs bærekraftsmål. Langtidsplanen bør ivareta de tre dimensjonene, miljø, sosial og økonomisk bærekraft, og det faktum at disse tidvis står i delvis motsetning til hverandre. Bl.a. må det samfunnsøkonomiske perspektivet inn med betydningen av en rettferdig omstilling i overgangen til et grønt samfunn.

KS har sammen med medlemmene identifisert ungt utenforskap, demografiutfordringene, samt klima og miljø som noen av de største utfordringene det må finnes løsninger på. Forskningsinnsatsen må bidra til å utvikle løsninger på disse samfunnsutfordringene. Det er viktig både for forskningens legitimitet, og for kvaliteten på nye løsninger. Det innebærer at forskningspolitikken og innovasjonspolitikken må kobles tett.

Kommunesektoren er grunnstenen i det norske velferdssystemet. Det er i kommunene livene leves og hoveddelen av tjenester leveres. Og det er i kommunene man møter kompleksiteten og erfarer sammenhengene, eller manglende sammenheng. Når helheten skal ivaretas, bør man ikke trekke frem enkeltendringer som krever forsterket innsats, men vi ser tre overordnede tema som det er viktig at den reviderte langtidsplanen adresserer. De store samfunnsutfordringene krever for det første at vi jobber tverrfaglig, for andre at vi identifiserer og forserer systembarrierer, og for det tredje får til raskere skalering og implementering av nye løsninger basert på forskning og innovasjon. Premisset for denne måloppnåelsen er en forskningsinfrastruktur for kommunal sektor.

Forskningsinfrastruktur for kommunal sektor

Virkemiddelaktørene er tydelig på at struktur, kritisk masse og kompetanse er avgjørende for tilgang til forskningsfinansiering. I dag finnes ingen forskningsinfrastruktur i kommunal sektor. En slik forskningsinfrastruktur vil bidra til at forskningen som produseres er relevant for samfunnet, og styrker endringsevnen i kommunal sektor som en stor og viktig tjenesteleverandør.

KS arbeider mot et målbilde om «Kommunenes strategiske forskningsorgan», en regionalt basert forskningsinfrastruktur som tverrfaglig og samlet skal søke frem relevante kunnskapsbehov og understøtte implementeringen i tjenestene. De store samfunnsutfordringene løses på tvers av sektorer og fag, og kunnskap om hva som virker er et avgjørende premiss for å levere prioriterte og gode tjenester til innbyggerne. KS finansierer, og piloterer nå denne infrastrukturen for de kommunal helse- og omsorgstjenestene, og gevinstene er tydelige allerede.

KS ber om at departementet tar et tydeligere ansvar for forskning- og kunnskapsutvikling i kommunal sektor, noe som innebærer et finansieringsansvar for en forskningsinfrastruktur. Det er viktig å understreke i denne sammenhengen ref. punkt 9, at hvis Norge skal lykkes inn mot EU-programmer og Horisont Europa, så må vi først lykkes nasjonalt.

Tverrfaglighet i utdanningene og i forskningen er nødvendig for å løse de store samfunnsutfordringene

Det er for lite tverrfaglighet i både utdanningen og forskningen. Selv om målet er tverrfaglighet, trekker man seg fort inn i faget igjen når teori møter praksis. Det er et behov for store, tverrfaglige satsninger både ved utdanningsinstitusjonene, der studenter og forskere jobber systematisk og tverrfaglig med ulike tema, og i forskningen. Se også spørsmål 7. Vi mener at Forskningsrådets utlysningspraksis basert på sektoriserte programmer, i for stor grad opprettholder sektorinndelingen i forskningen.

Identifisere systembarrierer - implementering og oppskalering

Det tar for lang tid før ny forskning og innovasjoner implementeres og tas i bruk i tjenestene. Kommunal sektor er på lik linje med andre sektor kjent med «pilotsyken», og det streves både med implementering i drift og oppskalering. Det er behov for en forsterket innsats for å raskere anvende forskning og skalere opp innovasjoner. Det må videre være et mål å identifisere systembarrierene for nyskaping og innovasjoner og å fjerne disse.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Offentlig sektor, herunder kommunesektoren, er en selvstendig og viktig leverandør av helt essensielle samfunnstjenester. Langtidsplanen må derfor både adressere offentlig sektors kunnskaps- og innovasjonsbehov som tjenesteyter, og offentlig sektors rolle som tilrettelegger for innovasjon i nærings- og samfunnsliv. KS understreker behovet for at også kommunesektoren har tilgjengelige risikoavlastende midler, og at det er en fortsatt og forsterket innsats i virkemiddelapparatet for å understøtte dette området. F.eks. mottar privat sektor mer enn 90% av Forskningsrådets innovasjonsmidler. KS mener at den lave investeringen i relevant kunnskapsutvikling for kommunal sektor er uheldig og hemmer omstillings- og innovasjonsevnen i sektoren. Allerede etablerte virkemidler som Regionale forskningsfond, Innovasjonspartnerskap, offentlig sektor-phd, og Forkommune-programmet i Forskningsrådet må videreføres og oppskaleres. Dette vil øke forskningskompetansen i kommunal sektor og minske avstanden til akademia og næringslivet.

Den største svakheten i forhold til måloppnåelsen for ambisjonen i langtidsplanen er den manglende infrastrukturen for forskning i kommunal sektor. Ref. overnevnte punkt. Kunnskapsbehovene må identifiseres og defineres av kommunene selv, og kommunal sektor må derfor sikres tilstrekkelig innflytelse når nasjonale forskningsmidler prioriteres og nye virkemidler skal utvikles.

I dagens langtidsplan sier regjeringen at de vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning som fornyer, forbedrer og effektiviserer offentlig sektor, og som kan bidra til bedre og mer effektive tjenester og tiltak for befolkningen. Det er bra. KS vil løfte fram finansieringsmodeller for universitet, høgskoler og høyere yrkesfagskole. Dagens finansieringsmodell oppleves som et hinder for å kunne tilby desentraliserte og fleksible studietilbud som enkelt kan kombineres med jobb. Vi støtter arbeidet med å se på en ny modell for finansiering som er framtidsrettet, og bidrar til at institusjonene i større grad utvikler studietilbud i samarbeid med arbeidslivet. Det skal bidra til at studietilbudene bedre og mer fleksibelt dekker arbeidslivets kompetansebehov.

Spesialisthelsetjenesten har tradisjonelt hatt i oppgave å utdanne flere av de sentrale helseprofesjonene, som leger og sykepleiere. Den teknologiske, medisinske og samfunnsmessige utviklingen har ført til at stadig flere og mer komplekse oppgaver ivaretas av kommunehelsetjenesten. Dette krever at en tilsvarende stor andel av forskning og utdanning må foregå i og med kommunene, men det er i dag ikke strukturer og incentiver for dette, støttet av staten. Behovet for en slik struktur er anerkjent av Helse- og omsorgsdepartementet, men ikke finansiert. KS piloterer byggingen av denne forskningsinfrastrukturen på helse, men innbyggerne er avhengig av at staten også tar et ansvar for denne finansieringen. Et annet eksempel er finansiering av veiledet praksis som vil gi flere kommuner mulighet å tilby studenter praksis av god kvalitet.

Det er viktig for KS å oppnå forståelse for at eksisterende virkemiddelapparat for stimulering og veiledning til EU-programmer, ikke minst for Horisont Europa, må hensynta deltakelse fra offentlig sektor generelt, og kommunal sektor spesielt. KS savner tydelige signaler fra departementene på hvordan norske aktører bør rigge seg for å imøtekomme mål om økte synergier mellom EU-program og finansieringskilder. Dette er et viktig kommunikasjons- og kunnskapsbyggende arbeid med tanke på å hente ut gode resultater og effekter av deltakelse. Nasjonale virkemiddelaktører må i større grad synliggjøre relevansen og tilgjengeligheten av ulike virkemidler for kommunal sektor (særlig gjelder dette kurstilbudet og PES-midler). Der virkemidler ikke treffer behovene i kommunal sektor, bør man vurdere å justere eller opprette nye tiltak som kan bidra til å mobilisere det ubrukte potensiale som eksisterer i denne sektoren. EU-nettverkene er et godt eksempel på et virkemiddel som i større grad kan vinkles mot økt deltakelse i offentlig sektor. Dette kan ytterligere styrkes ved at fylkeskommunen får ha en mye tydeligere rolle i de regionale EU-nettverkene. I tillegg bør NCP-ene få økt kunnskap om behov i offentlig sektor knyttet opp mot muligheter i Horisont Europa for å kunne målrette sin innsats bedre mot denne sektoren.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

KS er i stor grad enig i beskrivelsen av målene, og at bl.a. anskaffelser, spesialisert, variert og oppdatert digital kompetanse, tverrfaglighet og innovasjonskompetanse er viktige faktorer for å nå målene.

KS mener at systembarrierene for innovasjon bør tillegges mer vekt i ny langtidsstrategi. Dette er nødvendig for å utvikle løsninger på de tverrsektorielle og komplekse samfunnsutfordringene. Forskningen bør derfor bidra til å identifisere systembarrierer for innovasjon i offentlig sektor. Vi vet at sektortinndeling og spesielt mål og resultatkrav, budsjettering og lovverk står i veien for innovasjoner og nye måter å organisere og levere tjenester på. Det er et behov for mer eksperimentering med det formål å identifisere og fjerne disse systembarrierene og finne nye løsninger. Forskningen må bidra til dette. Samtidig må høyere utdanning innrettes slik at nettopp det å tenke tverrfaglig, helhetlig og å identifisere systembarrierer er et viktig element.

Det bør videre legges større vekt på å legge til rette for nye, private næringer basert på behovene i offentlig sektor. I den nåværende langtidsplanen trekkes anskaffelser og kunnskap om dette frem som et viktig middel for å få til en omstilling. Som nevnt over, er det viktig at man her ser til de virkemidlene og programmene som allerede er etablert, og klarer å se dette i sammenheng.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Prioriteringene i langtidsplanen er gode. KS mener det er viktig at forsknings- og utdanningspolitikk kobles enda bedre på kunnskapsbehovet og rekrutteringsbehov i kommunesektoren. For kommunal sektor er følgende momenter viktige:

- Det må tilrettelegges for partnerskap mellom kommunal sektor og UH-sektoren. Kommunesektorens Arbeidsgivermonitor viser at systematisk samarbeid mellom kommuner og UH-sektoren resulterer i økt forskningssamarbeid og samarbeid om fagutvikling. Både for kommuner og fylkeskommuner har samarbeidet gitt økt veiledningskompetanse, og bidratt til utvikling av innholdet i utdanninger i tråd med egne behov. I tillegg har samarbeidet gjort det lettere å rekruttere nyutdannede. KS viser her til lærerutdanningene, og mener det er mye å løre og overføre til andre utdanninger herifra.

- KS viser videre til Universitetskommune 3.0-samarbeidet mellom Trondheim kommune og NTNU, og betydningen av å støtte og videreutvikle denne typen systematisk samarbeid. Målet er integrering mellom faglige siloer for å fremme forskning, undervisning og innovasjon som svarer på komplekse sosiale og teknologiske samfunnsutfordringer. Samarbeidet har allerede resultert i en rekke konkrete prosjekter. Det finnes flere ulike Universitetskommune-samarbeid i Norge i dag, og de kan fungere som en katalysator for et tettere samarbeid mellom akademia og kommunesektoren for økt forskning og mer relevante utdanninger.

- Innenfor forskningen er det helt nødvendig med økt grad av effektstudier. Vi vet for lite om hvilke tiltak som virker for hvem. Dette krever en større vektlegging enn i dag.

- Det er nødvendig å bygge ut virkemiddelapparatet og forskningsinfrastrukturen for kommunal sektor.

- Utdanningskapasiteten i deler av høyere utdanning må vurderes for å tilpasses til offentlig sektors fremtidige behov. Dette gjelder for eksemplen sykepleierutdanningen. Videre er det et behov for forskning på hvordan mangelpersonell kan utnyttes på en bedre måte, både for å heve kvaliteten i tjenesteyting og for å møte framtidige kapasitetsutfordringer.

- Innholdet i utdanningene må kobles på kompetansebehovene i arbeidslivet på en bedre måte. Det må videre legges til rette for styrket etter- og videreutdanning slik at utdanningene kan understøtte endringsbehovene i arbeidslivet. Flere undersøkelser utarbeidet på oppdrag fra KS, viser at innføring av ny teknologi i de fleste tilfeller vil medføre endringer i arbeidsrutiner, organisering og oppgavefordeling. Ofte medfører ny teknologi et bredere oppgavespekter enn det tradisjonelle fag- og profesjonsgrenser tilsier. Dette skaper et kontinuerlig opplærings- og utdanningsbehov.

- Majoriteten av kommunene og fylkeskommuner har behov for å utvikle IKT-ferdigheter/digital kompetanse blant medarbeiderne generelt. Behovet gjelder hele spekteret av digital kompetanse, uavhengig om man måler behov for generell-, spesialisert, grunnleggende eller profesjonsfaglig digital kompetanse. Det rapporteres også om et stort behov for å utvikle evner og kompetanse innen innovasjon, samhandling og læring/omstilling. Det store flertallet av kommuner og fylkeskommuner ser de samme kompetansebehovene hos ledere som blant medarbeiderne.

- Langtidsplanen må se til og bygge på Nasjonal kompetansepolitisk strategi, som nå skal revideres, samt støtte opp under målet i kompetansereformen om at vi skal lære hele livet.

- KS støtter arbeidet med en digital kompetanseplattform for bedre å koble kunnskapssøkende individer og virksomheter opp mot kunnskapstilbydere, samt sørge for bedre samhandling mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet.

- Veiledet praksis. En rekke aktører fremhever økt bruk av praksis som læringsform for å sikre arbeidslivsrelevans. Flere utdanninger og institusjoner som tradisjonelt ikke har hatt praksis, bør tilby praksis i kommunal sektor. KS viser her til Operasjon praksis ved NOKUT. Økt omfang av veiledet praksis i kommunale tjenester for helse- og velferdsutdanningene krever godt samarbeid mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner, samt et finansieringssystem som tar høyde for kommunenes kostnader. Målet bør være at alle kommuner, alene eller i samarbeid med andre kommuner, skal kunne ta imot studenter.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

KS understreker behovet for at kommunal sektor har et tilgjengelig kunnskapsgrunnlag på alle forvaltningsnivåer, samt risikoavlastende midler. Skjevfordelingen av forsknings- og innovasjonsmidler mellom privat og offentlig sektor er kjent. Det bør være et mål å videreutvikle eksisterende ordninger, og etablere nye virkemidler som understøtter forskning og innovasjon i kommunal sektor på en langt mer helhetlig og effektiv måte. Som nevnt over, mangler vi i dag en infrastruktur og tilstrekkelige virkemidler for forskning og innovasjon i kommunal sektor. Det betyr at man bør ha en opptrappingsplan innen prioriteringen «fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester».

De ansatte og ledere i offentlig sektor må ha kunnskap og kompetanse som fremmer nye måter å arbeide og samhandle på, særlig knyttet til utdanning, forskning og innovasjon. I den nåværende langtidsplanen har en trukket fram eksempler fra de store organisasjonene, som de største kommunene og NAV. Det er fint. Vi ser imidlertid at små og mellomstore kommuner, som det er flest av, har noen andre forutsetninger for å kunne komme i inngrep med akademia. Ikke minst gjelder dette kapasitet. Det bør være planer for hvordan man kan få et kunnskapsløft for kommunesektoren som helhet, der kapasitetsdimensjonen ivaretas. Som eksempel viser KS til ulike Universitetskommunesamarbeid mellom UH-sektoren og kommuner, samt partnerskapet for «forskning og innovasjon i offentlig sektor for Trøndelag» som består av kommunene, fylkeskommunen, KS, Statsforvalteren og Forskningsrådet. Hensikten er å mobilisere, bistå og legge til rette for økt forskning og innovasjon i offentlig sektor i Trøndelag.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Et effektiviseringstiltak er å se forskning og høyere utdanning i sammenheng med andre virkemidler. KS vil i denne sammenheng trekke frem regulatoriske virkemidler og anskaffelser.

Det er behov for å tenke nytt rundt finansieringen av forskning og innovasjon. Dersom vi skal løse de store samfunnsflokene vil statlige midler aldri kunne strekke til. Det offentlige må bidra til å skape/utvikle markedet i en bærekraftig retning. For å få til omstillingen er det behov for å se ulike virkemidler samlet. Investeringer i forskning og innovasjon må ses i sammenheng med nødvendige regulatoriske endringer og offentlige anskaffelser. Målet må være at flere aktører drar i samme retning, på tvers av sektorer. For eksempel kan man ha samme avgiftsregime på utvalgte anleggsmaskiner på byggeplasser, slik at kommuner kan pålegge gebyr hvis man som leverandør stiller med maskiner som gir utslipp. Dette vil skape et marked for utslippsfrie anleggsmaskiner som vil kreve forsknings- og innovasjonsinvesteringer. I den nåværende langtidsplanen trekkes anskaffelser frem som et middel for å nå målene. KS støtter dette. Vi viser derfor til Leverandørutviklingsprogrammet, der KS, NHO, DFØ, Innovasjon Norge og Forskningsrådet er programansvarlige. Programmet har som oppgave å øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser. For økt effekt bør dette virkemiddelet styrkes ytterligere.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

Missions på norsk bør fungere som strategiske, helhetlige satsinger der innovasjon, forskning og virkemiddelapparatet samspiller i brede, koordinerte innsatser, koblet til tverrsektorielt, involverende samarbeid.

KS støtter en missions-tilnærming også i Norge for å løse omfattende samfunnsutfordringer, og er innstilt på å bidra i dette arbeidet. EUs missions-konsept bør tilpasses norske forhold, og blant annet baseres på at kunnskaps- og innovasjonsbehovet i missions skal komme nedenfra og opp, og rette søkelys på involvering av innbyggere. Involvering av innbyggere vil også være avgjørende for å øke samfunnets tillit til forskning og tilhørende ressursbruk (se under).

Det er en styrke dersom norske missions-initiativ er tett koblet med utvalgte missions i EU. Dette kan bidra til å lykkes med å kombinere regionale, nasjonale og internasjonale virkemidler. Innledningsvis har EU vektlagt klima, miljø og teknologiske løsninger. Dette kan utnyttes i kommunenes miljø-satsinger. Vi legger til grunn at fremtidige missions også må adressere sosial og økonomisk bærekraft. KS Partnerskap for radikal innovasjon (PRI) er i norsk sammenheng et gryende eksempel på en mission-orientert tilnærming til sosial og økonomisk bærekraft. KS ved PRI har sammen med medlemmene identifisert ungt utenforskap og demografiutfordringer som to av de største samfunnsutfordringene vi står ovenfor. KS er allerede i samtaler med ulike aktører, som Forskningsrådet og Innovasjon Norge, der utvikling av missions på disse områdene er et av handlingspunktene.

Lokale og regionale myndigheter er sentrale aktører for å oppnå bærekraftsmålene og få til omstillingene som kreves. Kommunesektoren er således avgjørende i missions. Særlig er rollen som velferdsprodusent og samfunns- og arealplanlegger relevant, men det er også viktig å vise til byer som smeltedigler for innovasjonen og nyskapingen som må til. Dersom flere enn spydspissene blant KS’ medlemmer skal ta en aktiv rolle i arbeidet med missions, vil det kreve engasjement og utvikling av kunnskap blant sentrale beslutningstakere på lokalt og regionalt nivå. For å mobilisere flere kommuner i samspill med akademia, næringsliv og virkemiddelapparatet om samfunnsutfordringer, bør man vurdere en cluster-tankegang. I missions-arbeidet må fylkeskommunen som regional samfunnsutvikler, sammen med større og/eller spydspissene blant kommunene og andre aktører, dra arbeidet fremover og samordne regional innsats. UH-sektoren, instituttsektoren, Leverandørutviklingsprogrammet og regionale virkemiddelaktører må gå i samme retning. Det er viktig at det er utviklet risikoavlastning og andre virkemidler for alle aktører, herunder kommunesektoren. Det er en mangelvare i dag.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Forskningsrådets arbeid med brukerinvolvering, åpen forskning og demokratisering av forskningen, samt ansvarlig forskning er riktig vei å gå. Ved en evt. mission-tilnærming bør involvering av innbyggerne være et premiss. På den måten kan forskningen demonstrere sin relevans i forhold til samfunnets utfordringer slik innbyggerne erfarer disse.

9. Andre innspill

Strategien må ses i sammenheng andre relevante initiativ på området, som blant annet strategier for norsk deltakelse i Horisont Europa, Erasmus+ og kompetansereformen Lære hele livet, samt strategien Digital hele livet.