Høringssvar fra Oslo Cancer Cluster

Dato: 09.09.2021

Et historisk oppdrag for Norge

Vi takker for muligheten til å gi innspill til ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Det er spesielt gledelig å lese at regjeringen legger vekt på missions som et virkemiddel for å løse konkrete problemer og utfordringer i samfunnet. Vi er enige i at det er nødvendig med nye grep i en politikk som bidrar til å identifisere, analysere og løse konkrete utfordringer. Utfordringen vi er mest opptatt av, er naturligvis kreft.

Vi går så langt som til å mene at det er et historisk oppdrag for Norge å bekjempe kreft.

Dette innspillet svarer først og fremst på spørsmål nummer sju i høringsbrevet: "Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?"

Vi svarer også på spørsmål nummer en: "Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?"

Norge må posisjonere seg

I EU skjer det ting med kreft. I fjor bestemte EU at kreft er en av de virkelig vanskelige utfordringene i medlemslandene, der de største firmaene og de beste statlige instituttene ikke klarer å finne løsningen på egen hånd. Kreft er derfor ett av fem missions for unionen. Foran denne europeiske satsingen må Norge posisjonere seg. Det er tross alt også Norges penger EU bruker på missions.

40 milliarder kroner går til EUs Beating Cancer Plan. De store europeiske landene posisjonerer seg nå for pengesekken i forskningsprogrammet Horizon Europe og de fem hovedmålene. Pengestrømmer på størrelse med det norske statsbudsjettet er i spill. I land etter land styrkes organisasjoner, og initiativer startes for å sikre relevans. For å være med på cancer mission må hvert land ha noe å bidra med.

I dag står Norge med lua i hånda og sparker i grusen. I stedet burde vi løpt rundt i Brussel og vist at vi kan være sentrale for å lykkes. Nå er tiden inne for å vise initiativ som sikrer relevans og medvirkning. Så hva kan Norge bidra med?

Vi kan redusere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling fra ti til fem år. Det ville være en slags norsk mission kreft.

Et senter for kreftinnovasjon

Raskere klinisk utvikling av ny kreftbehandling bør være målet til et nytt senter for kreftinnovasjon. Det er et ambisiøst og realistisk mål for et nasjonalt senter som kombinerer ny teknologi og unike offentlige og private data for bedre å forstå årsak, utvikling og oppfølging av kreft. Det er her vi sikrer plassen vår i EUs cancer mission.

Kreft er over 200 ulike sykdommer som krever samarbeid på tvers av fagdisipliner, offentlig forvalting og privat sektor. Europas Cern og USAs nasjonale laboratorier har tidligere vært sentrale for å løse slike komplekse samfunnsutfordringer, senest med vaksine for covid-19 gjennom Operation Warp Speed. Norge kan, på bakgrunn av nasjonale fortrinn som helsedata og biobanker, kombinert med ny teknologi, halvere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling. Tenk på hva det vil bety for norsk verdiskapning og arbeidsplasser. Tenk på hva det vil bety for pasientene.

Vi tror det er mulig, med statlig vilje. Ta Atom-programmet i USA som eksempel på hva som er mulig når staten vil. Det har som mål om å redusere preklinisk utvikling av legemidler fra seks til ett år. Der setter staten retning, og private og offentlige jobber sammen om en løsning.

Registre i kliniske studier

I klinisk utvikling er gevinsten enda tydeligere. Mye av tiden i kliniske studier går nemlig med til å finne pasienter og kontrollere at det gir bedre effekt å ta medisinen enn å ikke ta medisinen. I Norge kan vi bruke våre offentlige registre til dette. Gjennom registre får vi oversikt over aktuelle pasienter umiddelbart, og vi bruker deres data som kontroll. På den måten kan vi faktisk ta i bruk ny medisin mens vi overvåker hvilke pasienter som har nytte av den. Vi fortsetter å hente inn kunnskap mens vi justerer bruken etter effekten, og er også villig til å stoppe bruken om dataene tilsier det. Det høres enkelt ut, men mange har prøvd uten å klare det på grunn av manglede data og manglende mulighet til å følge pasientene over tid. Norge kan være først ute med gode nok data til å klare det.

En slik målsetning stemmer også med hva Helsedatautvalget konkluderte med i 2017: «Helsedata bør kunne brukes som dokumentasjonsgrunnlag for en raskere og bedre godkjennings- og evalueringsprosess for legemidler». Rapporten fra utvalget har vi nå en gylden mulighet til å følge opp.

Hvorfor trenger vi et nytt senter for å være med på cancer mission, kan vi ikke utvide dagens ordninger? Dagens næringsklynger, Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Senter for fremragende forskning (SFF) fra Forskningsrådet dekker kun en del av økosystemet og mangler tverrfagligheten og langsiktigheten som er nødvendig. Andre ordninger kommer også til kort: Katapult-satsingen til SIVA favner vidt, men driftsmodellen er ikke forenlig med å løse innsikt- og samfunnsutfordringer. IKT pluss er et bra program fra Forskningsrådet, men det dekker også bare en liten del av et stort felt.

Bryt ned siloene i kunnskapssystemet

Samarbeidet på kreftområdet er fragmentert, og eksperter jobber i sine siloer, slik de ofte gjør i det norske kunnskapssystemet.

Vi trenger det motsatte av siloer – økt tverrfaglig samarbeid – for å løse samfunnsutfordringer som kreft.

Eksperter har behov for å samarbeide om forebygging, behandling, oppfølging, biologi og teknologi. Det er også et prekært behov for tettere samarbeid mellom offentlig og privat. Et nasjonalt senter vil kunne være en vitamininnsprøyting for at akademia, byråkrater og næringsliv søker sammen for noe nytt, en ny plattform som bygger på tillit, samhandling og samarbeid.

Det trengs ikke dyre prestisjebygg, eller kostbare byråkratiske prosesser. Det som trengs, er ett felles mål. Et slikt mål er å redusere tiden for klinisk utvikling av ny behandling for kreft fra ti til fem år. Målet vil vi kunne nå i et nytt nasjonalt senter for kreftinnovasjon.

Et nasjonalt senter for kreftinnovasjon vil sette Norge på kartet og gi retning for firmaer, byråkrater, forskere og pasienter.

Vi ser for oss et «non-profit»-laboratorium med grunnfinansiering for å kunne bevare fri forskning og bygge kompetanse, slik at forskningen kan konkurrere internasjonalt og bidra til utdannelse og innovasjon. Senteret bør være vertskap for de nevnte SFF og SFI, og ha tett samarbeid med industrien for å forstå deres forskningsutfordringer og prioriteringer. I et slikt senter vil teknologi overføres fra forskning til forretning, gjennom spin-off selskaper og industrielle samarbeidsavtaler.

Viktigst av alt er at ett senter samler initiativer som i dag vokser seg store i isolerte siloer.

Norge er, med personnummer, registre og nasjonalt helsevesen, et av få land i verden som har muligheten til å redusere tiden for klinisk utvikling signifikant. Har vi ikke egentlig også et ansvar for å gjøre nettopp dette? Nå har vi en aktuell knagg i tillegg – EUs ressurser og prioriteringer i cancer mission.

Kreft kommer til hver tredje av oss i løpet av livet. Det betyr at de fleste familier vil se en av sine miste håret, kraften og livsgnisten, men de vil også se resultatene av ny medisin og behandling. Det er nettopp derfor mission kreft er et oppdrag Norge bør ta. For det er et oppdrag Norge kan være med på å løse.