Høringssvar langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Høgskolesenteret i Kongsvinger (HIK) takker for muligheten til å komme med innspill i arbeidet med Strategi langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Vi vil samtidig benytte sjansen til å berømme regjeringen for mange positive initiativ på feltet de siste årene.

Først en liten beskrivelse av vår situasjon: HIK har akademisk aktivitet, utvikler og fasiliterer utdanninger og initierer og driver ulike forsknings- og utviklingsprosjekter. Vi er et eksempel på at satsing på et utdanningssenter bidrar til kompetansearbeidsplasser og positiv utvikling av både næringsliv og kommuner, i en hel region. Vi som Høgskolesenter mangler en grunnfinansiering, og er prisgitt lokal økonomi og prosjekter. En eventuell grunnfinansiering vil gi en forutsigbarhet som bidrar til et enda mer langsiktig fokus, samt at vi kan bidra enda mer i prosjekter som ikke gir oss økonomisk uttelling. Som utdanningssenter tar vi en rolle som ingen andre tar. Vi avdekker behov, utvikler tilbud og leverer – på tvers av bransjer/sektorer. Vi tilrettelegger, kobler, skaper og tar muligheter som er utviklende for vår region. Ofte uten at det er økonomi i det for oss selv. Vår rolle er å sørge for verdiskaping i regionen, ikke nødvendigvis for HIK.

For å belyse rollen kan vi nevne følgende eksempel: I Kongsvinger har Høgskolen i Innlandet (HINN) hatt bachelor i sykepleie på heltid siden 1996. Det har fungert utmerket. Likevel har verdiskaping knyttet til utdanning for regionen vært fraværende helt til 2016. Da fikk vi finansiering av kommunene i regionen og fylkeskommunen til å ansette to personer. Gjennom dette har vi sett en rekke verdiskapende aktiviteter knyttet til utdanningene. Næringsliv, kommuner, sykehus og akademia kobles i utviklings- og forskningsprosjekter. Dette er utviklende for alle parter, og gjennom aktivitetene er det generert ekstern finansiering både til HIK, kommuner, og andre offentlige virksomheter/etater, næringsliv og Høgskolen. Vi mener vi trygt kan nevne at dette ikke ville skjedd uten HIK som aktør. Det er svært viktig for små og mellomstore bedrifter og kommuner at det finnes aktører som kan ta denne rollen. Vi kobler miljøer på tvers av sektorer for å løse aktuelle samfunnsutfordringer, og vår hovedprioritering er å jobbe for regionens interesser gjennom å sikre kvalitet på prosjekter og aktiviteter. Konsekvensen er samtidig at vi selv ender opp med en uforutsigbar økonomisk situasjon.

Vi har blitt så relevante at Høgskolesenteret i Kongsvinger er pekt som en av tre lokasjoner der Sparebankstiftelsen Hedmark ønsker å etablere Innlandet Science Park. De har varslet at det skal brukes 1 milliard på dette prosjektet over tid.

Sammen med regionen har vi som en konsekvens av, og for å forsterke øvrige satsinger, reist 100 MNOK til forskerstillinger i et nyetablert forskningssenter innen digitalisering og bærekraft i Kongsvinger.

I samspill med arbeidslivet evner vi å øke kapasiteten på praksisplasser og arenaer der studentene samarbeider med arbeidslivet.

Med dette som bakgrunn spiller vi inn følgende til langtidsplan for forskning og høyere utdanning:

Kortfattede svar på konkrete spørsmål

Vi mener en satsing i tråd med innspillene under vil bidra til innovasjon og omstilling som vil gi økt verdiskaping i privat og offentlig sektor. De bidrar til det grønne skiftet og justeringer av UH-sektoren vil kunne både effektivisere sektoren og bidra til å øke dens relevans.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Det er økt forståelse i samfunnet for at fokuset på bærekraft økes. Ofte diskuteres tekniske løsninger og/eller fokus på miljøer som kan komme opp med tekniske løsninger. Vi mener det også er et behov for en satsing på utvikling av bærekraftige forretningsmodeller, innovasjon, omstilling og utvikling sett fra et handelshøgskoleperspektiv. Det er godt dokumentert at medarbeidere som jobber med bærekraft ikke har utdanning på feltet, ikke har jobbet med det før og ikke måles på det. Det er et kompetansegap i samfunnet.

Vår erfaring er at teknologien og mulighetene ofte er til stede, men at det mangler kompetanse på ledelse, strategi og innovasjon innen bærekraftig- og digital transformasjon. Innsatsen for å støtte oppunder utdanninger og forskningsmiljøer som bidrar til å øke kompetansen på disse feltene må økes. Teknologi i seg selv endrer lite.

Digital transformasjon og teknologi skaper nye muligheter. I tillegg kan for eksempel automatisering av hele eller deler av verdikjeder erstatte folk i arbeid, samtidig som det kan utløse behov for ny kompetanse og arbeidsplasser. Utviklingen går svært raskt og det krever at både privat og offentlig sektor har tilgang på miljøer (som oss) som kan bistå raskt. Særlig viktig er dette for små kommuner og små- og mellomstore virksomheter.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Endringer i sektoren tar ofte lang tid. Kompetansegapene i samfunnet er på enkelte felt tydelige, og godt dokumenterte, men sektoren har få eller ingen grunner til å skape relevante tilbud raskt. Eksempler kan være innen bærekraftsøkonomi og analytics (for eksempel bruk av store datamengder til strategisk beslutningstaking), der vi var drivkraften bak, å på rekordtid, utvikle nye emner og tilby utdanninger som bidrar til å tette kritiske kompetansegap. Å ha tillit til, og å tørre å bruke utviklingsmiljøer som utdanningssentrene aktivt for å bidra til raskere omstillingstakt i sektoren vil hjelpe. Mangel på grunnfinansiering av utdanningssentrene er en konkret hindring. Likeså er mangel på incentiver for UH-sektoren for å samarbeide med utviklingsmiljøer og levere desentrale tilbud som treffer lokale forhold også en konkret hindring. Finansieringssystemet bør endres dersom målet er å treffe hele befolkningen (ref. Meld. St. 14 (2019-2020) Lære hele livet) som peker på at det ikke er tilstrekkelig å utdanne den oppvoksende slekt.

Vår erfaring er at fokuset i akademia kan slå uheldig ut. Vi ser frem til holdningsendringer der en forståelse for at alt arbeid har som mål å skape verdi for samfunnet, det være seg for offentlig forvaltning, næringslivet og/eller i studentenes læringsutbytte.

I de store byene (særlig Oslo) er det begrenset med for eksempel praksisplasser til sykepleierstudenter. Flere studieplasser bør legges til andre steder med sykehus og kapasitet slik at studentene kan ha relevant praksis på sykehus (og ikke i barnehager og skoler). I tillegg mangler det studentboliger i Oslo samtitid som kapasiteten ofte er god andre steder.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

Hovedmålene kan videreføres. Som nevnt i forrige punkt bør det være et søkelys på hvem fagmiljøene og den fremragende kvaliteten er til for. Vi som utdanningssenter kan bidra til at utdanning, forskning og fagmiljøer blir tilgjengelige for en større del av befolkningen.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Prioriteringene er alle viktige. Vi mener særlig punkt 3 og 5 borger for en økt satsing i tråd med våre hovedsatsinger på digitalisering og bærekraftsøkonomi. Kunnskap og kompetanse om transformasjon innen disse fagfeltene er avgjørende for at «verden» skal være i stand til å nyttiggjøre seg relevant teknologi.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Som nevnt mener vi et økt fokus på punkt 3 og 4 vil være hensiktsmessig.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Se øvrige svar.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

Vi mener det bør utvikles virkemidler som åpner for at mindre miljøer skal kunne søke (gjerne sammen med større miljøer/aktører). Det er langt fra gitt at de beste ideene kommer kun fra etablerte miljøer. Etablerte institusjoner leverer på sine oppdrag og mandater. Større tillit til, for eksempel oss som høgskolesenter, vil gi andre resultater. Vi har et bredere mandat og tenker ofte både «ut av boksen» og på tvers av sektorer og etablerte siloer i samfunnet. Det vi har skapt de seneste årene er synlige bevis på dette. Det krever mot å slippe kontrollen over prosessene, men vi mener potensialet i å gjøre det er stort. Små utviklingsmiljøer vil kunne være svært verdifulle supplementer til de store etablerte aktørene.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Det bør være et mål å bygge ned barrierer ved å tilgjengeliggjøre høyere utdanning i hele landet. Ikke gjennom heldigitale løsninger, men gjennom fysiske lokasjoner (utdanningssentre) som gir sektoren et ansikt og bidrar til å avdekke behov, utvikle tiltak, kvalifisere og rekruttere deltagere samt markedsføre og gjennomføre. Vår erfaring er at enkeltindivider, som har et negativt eller nøytralt syn på akademiske utdanninger endre holdning etter for eksempel å ha deltatt i et møte eller et kort kurs hos oss. Ofte ender de med å ta utdanninger og/eller fremsnakke/påvirke slik at det skapes en kultur for læring i bedriften og lokalsamfunnet. På den måten bidrar fysiske lokasjoner til å bygge ned barrierer, synliggjøre verdien som ligger i utdanning og skape tillit til UH-sektoren.

Aktører som oss selv bidrar til å synliggjøre at akademisk aktivitet (FoU-prosjekter) og etter- og videreutdanning er både behovsorientert og relevant. At det bidrar til bedre resultater og flere jobber bygger tillit.

9. Andre innspill.