Innspill fra Universitetet i Agder til revisjon av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning

Universitetet i Agder (UiA) takker for muligheten til å komme med innspill til den neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Høringssvaret er utarbeidet med bakgrunn i innspill fra en intern høring på alle fakulteter samt i Studentorganisasjonen i Agder. Innspillet har vært behandlet i interne ledermøter, samt i universitetets forsknings- og innovasjonsutvalg og utdanningsutvalg. Innspillet er strukturert etter høringens definerte spørsmål.

UiA har fulgt prosessen med høringsinnspillet fra Universitets- og høgskolerådet tett og gir vår støtte til deres innspill. Innspillet belyser en rekke saker som er vesentlig for den videre utviklingen av universitets- og høyskolesektoren og vår betydning for samfunnet. I revideringen av langtidsplanen støtter vi særlig UHRs innspill om at utdanning bør få en tydeligere plass i planen. I høringssvaret fra UiA presiseres områder vi mener er av særlig betydning.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

FNs bærekraftsmål må ligge til grunn også for den neste langtidsplanen. Planen bør samtidig fremheve målene som har fått økt sin aktualitet siden gjeldene plan.

Det grønne skiftet trenger mer fart, noe siste rapport fra FNs klimapanel bekreftet med all tydelighet. Verden står midt i menneskeskapte klima- og miljøendringer som påvirker omgivelsene våre og det biologiske mangfoldet. Dette må i større grad påvirke hvilke forskningsområder som prioriteres, og akselerasjon i utviklingen må vektes sterkere. Samtidig bør det i større grad påvirke hvordan UH-sektoren organiseres. Det bør for eksempel drøftes hvordan UH-sektoren bruker byggene sine og hvordan sektoren bidrar til sirkulær økonomi, f.eks. gjennom bærekraftige offentlige anskaffelser.

Demokrati og medborgerskap er et strategisk satsingsområde for UiA. Det er en endring i samfunnet der demokratiet, de demokratiske institusjonene, den akademiske friheten og ytringsfriheten utfordres eller settes under press. Det digitale rommet gir muligheter, men utfordrer samtidig med falske nyheter, politisk påvirkning, hard retorikk, personangrep og et bakenforliggende mål om økonomisk profitt. Noe som igjen kan bidra til å svekke tilliten i samfunnet. Dette kan særlig være utfordrende for unge mennesker og studenter. Det er derfor viktigere og mer utfordrende enn noen gang at fakta og forskning når gjennom i samfunnsdebattene. Det krever også i særlig grad at utdanningsinstitusjonene oppfyller sitt dannelsesoppdrag og utdanner kandidater med evne til kritisk refleksjon.

Økende utenforskap og sosial ulikhet krever forsterket innsats også innen forskning, utdanning og innovasjon. Vi vet at kompetanse og utdanning har avgjørende betydning for at den enkelte får en plass i arbeidslivet, og vi vet hvor viktig det er for den enkeltes tryggheten og selvfølelse. At flest mulig finner veien inn i arbeidslivet har avgjørende betydning for velferdsstatens bærekraft. De demografiske endringene i befolkningssammensetninger øker presset på at alle som vil og kan jobbe, må gis mulighet til det. Det er trender som peker i feil retning som må snus, særlig bekymringsfullt er andelen unge som faller utenfor. At flest mulig gjennomfører videregående opplæring, og at UH-sektoren bidrar med både grunnutdanninger og fleksible etter- og videreutdanninger er avgjørende for at den enkelte skal kunne bidra.

Koronapandemien har i full bredde vist oss hvor utfordrende det er for mange å isoleres fra omverdenen. Samtidig som det har vært en negativ trend gjennom flere år, er det særlig grunn til bekymring for langtidseffektene av koronapandemien. Pandemien har forsterket noen utfordringer, som at de som før pandemien hadde svakest tilknytning til arbeidslivet har fått det enda vanskeligere. Kompetanse og deltakelse i arbeidslivet henger tett sammen psykisk helse. Det kan være vanskelig å løse utfordringene uten å se dem i sammenheng. Psykisk helse fordrer tverrfaglig innsats og bør få økt oppmerksomhet i den kommende planen.

Fremtidens arbeidsliv krever ny kunnskap og at mennesker tilegner seg ny kompetanse. Blant annet vil automasjon og robotisering påvirke fremtidens arbeidsplasser og samhandling mellom mennesker og maskiner. Forskningsbasert kunnskap, relevante utdanninger og innovasjon vil igjen kunne vise hvordan dette påvirker samfunnet.

Konklusjonene fra forskningsprosjektet «Future of Work in the Nordic Countries», utført av FAFO m.fl. på oppdrag fra Nordisk Ministerråd, peker på kompetansegap og mangel på kvalifisert arbeidskraft som mulige utfordringer for det nordiske arbeidslivet over de neste 15-20 årene. To offentlige utredninger avgitt i fjor (NOU 2020:12 og NOU 2021:15) peker videre på at den senere tids demografiske utvikling legger nye føringer for hvor i landet mennesker bor og arbeider. I lys av disse utviklingstrekkene har det blitt en økt forståelse for at tilgangen til forskning og høyere utdanning må desentraliseres for å møte samfunnets behov for kompetent arbeidskraft, og fleksibel utdanning og livslang læring er løftet høyt på agendaen. Effekten av pandemien er så langt at disse trekkene forsterkes ytterligere. Digitaliseringen har skutt fart og som nasjon har vi ny erfaring både med betydningen av kritisk kompetanse nasjonalt, men også betydningen av sterkt internasjonalt samarbeid. Dette må ligge til grunn for innretningen av planens virkemidler.

Innovasjon er forutsetningen for endringer og det grønne skiftet, og det er økende forventninger til UH-institusjonens bidrag. Universiteter og høyskoler har en stor uutnyttet kapasitet for å bidra til innovasjon og omstilling av Norge. Det er også potensiale for økt involvering av studenter i forsknings- og innovasjonsaktiviteter og bedre tilrettelegging for studententrepenørskap. For å møte samfunnets omstillingsbehov må UH-sektoren utdanne flere kandidater med innovasjonskompetanse som kan bidra til omstilling i eksisterende arbeidsliv, samt til å skape nye jobber. Det er behov for rammebetingelser som insentiverer dette i sektoren. For å realisere potensialet, må innovasjon få en langt tydeligere plass i den kommende langtidsplanen. Et bredt innovasjonsbegrep som omhandler samfunnsbidrag og nytenkning innenfor, og på tvers av, alle fagområder i både offentlig og privat sektor og det sivile samfunn må legges til grunn. Dette er så sentralt for alt som skal skje at vi mener den kommende planen bør hete Langtidsplan for forskning, høyere utdanning og innovasjon.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Grunnfinansieringen er viktig og gir institusjonene muligheter til å handle både strategisk og langsiktig, noe som er viktig for at universiteter og høyskoler skal kunne tilby utdanning og forskning av høy kvalitet. Samtidig stilles det økte krav til hva vår sektor skal levere av forskning med høy relevans og kvalitet, og økte krav til hva sektoren skal levere av fleksibel utdanning i tillegg til ordinære utdanningsløp med økt arbeidsrelevans. Det er nødvendig med endringer i finansieringsmodellen og UiA ser frem mot det kommende arbeidet.

Sektorprinsippet i norsk forvaltning og forskningspolitikk hindrer en helhetlig forsknings-, innovasjons- og utdanningsstrategi og kan gjøre det utfordrende å få finansiering til forskning, utdanning og innovasjon innen enkelte fagområder, forskning på tvers av fagområder eller utdanninger på tvers av institusjoner. Tverrfaglige prosjekter er ressurskrevende både faglig og administrativt, og det er behov for insentiver og virkemidler for å stimulere til tverrfaglig samarbeid i det omfanget som kreves for å møte samfunnsendringene vi står ovenfor. Neste langtidsplan bør adressere dette og legge til rette for en bedre samordning av forsknings-, utdannings- og innovasjonsinnsatsen på nasjonalt nivå.

Som en del av dette bør neste langtidsplan inneholde en bredere redegjørelse for og diskusjon av hele forsknings- og innovasjonssystemet, med vekt på mangfoldet og sammenhengene i systemet, samt de ulike behovene som systemet skal svare på, og hvor langtidsplanens rolle som styringsredskap tydeliggjøres.

Styringen av de statlige UH-institusjonene har i for liten grad lagt til rette for mangfold og arbeidsdeling i sektoren. På enkelte områder er styringen også for stram, bl.a. knyttet til utdanningsvirksomheten og spesifikt de rammeplanstyrte utdanningene. Detaljerte og forskriftsfestede retningslinjer vil f.eks. kunne svekke institusjonenes muligheter til å respondere på samfunnsendringer gjennom endringer i og tilpasning av utdanninger. Den nye styringsmeldingen er positiv i så måte, men fordrer at også innholdet i langtidsplanen er tilpasset, relevant og kommer hele sektoren og de ulike UH-institusjonene til gode.

Konkurransebaserte midler til forskning, utdanning og innovasjon er både en driver og en utfordring for sektoren. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om den samlede summen ressurser som brukes på å utvikle søknader i UH-sektoren, er formålstjenlig. UiA støtter at det må være en balanse mellom grunnfinansiering og konkurransebaserte midler, men mener dagens innretning ikke treffer godt nok. Det bør det legges til rette for gjennom innretning av midler slik at flere miljøer kvalifiserer til å delta på konkurransearenaene.

Distriksmeldingen Det handler om Norge - Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene (NOU 2020:15) understøtter at universitets og høyskolesektoren er et av de viktigste verktøyene staten har for regional utvikling. Det kan oppstå motsetninger mellom institusjonenes mulighet for å utvikle tilbud i samskaping med, og tilpasset til distriktenes behov, og mulighetene for finansieringen av aktivitetene. Særlig for oppbyggingen av nye utdanningstilbud, kan varigheten på finansieringen være en utfordring. Vi observerer at penger gitt gjennom konkurransearenaene ofte er kortsiktige med mål om å bygge opp et tilbud. Fra UH-sektorens side er dette ressurskrevende arbeid som kan være vanskelig å realisere når det er usikkerhet om finansiering for videre drift. Tydelighet og langsiktighet i lengden på finansiering av nye tilbud er viktig.

Vi observerer en Matteuseffekt når det gjelder hvor forskningsmidlene ender opp. Når forskningsmidlene konsentreres på færre steder og institusjoner kan dette vanskeliggjøre måloppnåelsen for langtidsplanen. Det kan i denne sammenheng være betimelig å stille spørsmål ved om forskningsfinansiering faktisk kommer hele landet til gode? Lav tilslagsrate på frie forskningsprosjekter gir samtidig grunn til stille spørsmål om konkurransearenaene og omfanget av forskningsfinansiering til slike prosjekter i tilstrekkelig grad evner å løfte opp de innovative, ambisiøse og fremadstormende forskningsmiljøene som på sikt kan få stor samfunnsbetydning? Langtidsplanen bør legge til rette for en bredere fordeling av midlene.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

UiA mener de overordnede målene i langtidsplanen i hovedsak er gode og bør videreføres. Målene om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne for å møte store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet, er grunnleggende for vår virksomhet og utvikling.

Behovet for omstilling er så prekært at det kan vurderes å løfte dette tydeligere inn i målene. Samtidig er dette en forutsetning for å møte de store samfunnsutfordringene og er slik sett godt ivaretatt.

UiA støtter UHRs betraktninger om at grunnforskning må være en prioritering i langtidsplanen for sin egen del, ikke bare som instrument for andre områder. Den forskerinitierte, langsiktige og grunnleggende forskningen er vår kunnskapsberedskap for å møte de utfordringene vi ikke kjenner i dag. Ikke all grunnleggende forskning skjer i fagmiljøer av fremragende kvalitet, som per definisjon bare omfatter et begrenset antall fagmiljøer. Bredde og soliditet i fagmiljøer må derfor også være et overordnet mål for forsknings- og utdanningspolitikken, selv om langtidsplanen har et særskilt mål om å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

UiA støtter at den reviderte langtidsplanen har prioriteringer for å samle innsatsen. Prioriteringene bør rettes mot de store samfunnsutfordringene der det er bred enighet om utfordringsbildet. Det er sentralt at prioriteringene er brede nok til å romme den tverrfagligheten, og bredde av fagmiljø som er kreves for å møte utfordringene.

Det ligger stor makt i å definere hvor innsatsen skal rettes, og det er slik sett av betydning hvem som løser denne oppgaven. Det kan for eksempel være uheldig for den samlede måloppnåelsen om det legges politiske eller byråkratiske føringer for konkrete teknologier som skal utvikles. Vi mener forskningsmiljøene sammen med arbeids- og næringslivet er best skikket til å utvikle den konkrete kunnskapen og de konkrete teknologiene som best møter samfunnsutfordringene.

Klima, miljø og miljøvennlig (fornybar) energi bør videreføres i revideringen av langtidsplanen. Om noe er dette en prioritering som krever mer oppmerksomhet enn tidligere.

Tilsvarende er satsingen på hav nødvendig å videreføre, men prioriteringen bør utvides til «Hav, kyst og kystsamfunn» for å kunne se helhet og sammenheng mellom naturgrunnlaget, næringsutvikling og samfunnssystemer.

I tråd med innspillet om endringer siden forrige langtidsplan, mener vi «Demokrati og medborgerskap» bør løftes som en egen prioritering. Trendene peker i retning av at demokratiet, de demokratiske institusjonene, den akademiske friheten og ytringsfriheten i økende grad utfordres og settes under press, noe som igjen utfordrer samfunnssikkerheten. Bærekraftige demokratier der innbyggere opplever seg som en del av samfunnet, er en forutsetning for frihet, samarbeid og tillitt. På flere områder er det sammenfallende med dagens femte prioritering om Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Et alternativ kan være at denne deles i tråd med hvordan Horisont Europa nå skiller mer mellom secure and inclusive societies.

Skal velferdsstaten opprettholdes må det rettes oppmerksomhet mot utenforskap og sosial ulikhet. Særlig i kombinasjon med forventede demografiske endringer. Vi er avhengige av at færre havner utenfor samfunnet. Dette handler både om individers psykiske helse og om samfunnets bæreevne. Dette bør få økt oppmerksomhet i revideringen. Flere av vårens stortingsmeldinger viser til behovet for livslang læring og fleksibel utdanning som en del av løsningen for å møte utfordringene. Gjeldene prioritering tre om Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester bør vurderes endret til Bærekraftig velferdssamfunn for å dreie innsatsen. Dette vil også inkludere betydningen av kunst og kultur i samfunnet. Langtidsplanen bør synliggjøre satsing på profesjonsrettet forskning som er praksisnær, deltakerorientert, brukerinitiert, og basert på samhandlings- og samarbeidsprosjekter. Tilsvarende bør langtidsplanen synliggjøre en satsing på utdanninger som møter det ventede kompetansegapet, særlig innen helsefagene.

Planens fjerde prioritering om Muliggjørende og industrielle teknologier bør endres og i større grad rettes mot det tilstedeværende og enorme omstillingsbehovet i samfunnet. Prioriteringen bør rettes mot innovasjon og insentivere nye teknologier og nye løsninger. Det er her sentralt at prioriteringen tegner utfordringsbildet, mens løsningene kommer frem gjennom forskning og samarbeid på tvers.

Grunnleggende og nysgjerrighetsdrevet forskning bør løftes frem som en tydeligere prioritering.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

UiA mener bruken av opptrappingsplaner med tallfestede målsettinger for økte bevilgninger er en styrke ved langtidsplanen, og ser frem til at dette fortsetter også i neste planperiode.

Når det gjelder områder som er aktuelle for særskilte opptrappingsplaner støtter UiA de områder som er trukket frem i UHRs innspill til departementet:

• Midler til livslang læring

Å lykkes med målet om livslang læring krever økt finansiering til UH-institusjonene for ikke å risikere at økt EVU-tilbud går på bekostning av det ordinære utdanningstilbudet og forskningen som ligger til grunn for disse.

• Digitalisering

Det er behov for en forpliktende plan og ytterligere investeringer i digital infrastruktur knyttet både til tilrettelegging og gjennomføring av forskning og utdanning på nye og endrede måter og av høy kvalitet, i tillegg til digital infrastruktur som sikrer høy grad av informasjonssikkerhet.

• Grunnforskning og virkemidler for økt deltakelse i Pilar 1 i Horisont Europa

En slik opptrappingsplan bør særlig inneholde en økning av bevilgningene til Forskningsrådets konkurransearena for Banebrytende forskning (Fri prosjektstøtte) for å motvirke en lav innvilgelsesrate tross høy kvalitet på mange av søknadene, og på denne måten sørge for at vi får frem flere fremragende forskere som er aktuelle for å søke til og få gjennomslag i ERC.

• Midler til forskningsinfrastruktur og oppgradering av lærings- og forskningsarealer

Det er et kontinuerlig behov for nybygg, ombygginger og vedlikehold og utvikling av infrastruktur i sektoren og det må sikres tilstrekkelige midler til dette. Ikke minst gjelder dette infrastruktur for åpen tilgang til forskning.

• Midler til ev. samfunnsoppdrag/«missions»

Dersom den norske forsknings- og innovasjonspolitikken skal utvides med samfunnsoppdrag/«missions» som et virkemiddel så må dette finansieres med friske midler.

UiA mener videre at følgende forslag til ny opptrappingsplan også må vurderes:

• Kompetanse-, forsknings- og innovasjonsløft i offentlige velferdstjenester

Dette forslaget må ses i sammenheng med vårt innspill knyttet til langsiktige prioriteringer i neste langtidsplan, og spesifikt innspillet knyttet til «Bærekraftig velferdssamfunn» («Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester» i dagens langtidsplan). En opptrappingsplan som foreslått må rette seg mot å fylle behovet for økt forsknings- og innovasjonsinnsats og kompetanse og utdanningskapasitet innen sentrale velferdstjenesteområder, f.eks. knyttet til flere av profesjonsfagene samt samfunnskritiske fag hvor det fremtidige kompetanse- og arbeidskraftsbehov vil være stort. Dette gjelder særlig innen deler av helsetjenestene, som f.eks. behovet for intensivsykepleiere, og behovet for økt forsknings- og innovasjonsinnsats knyttet til de kommunale helse- og omsorgstjenester, men gjelder også innen andre offentlige velferdstjenester.

En slik opptrappingsplan må sikre en sammenheng mellom løft innen utdanning og forskning. Flere av utdanningene og fagområdene som ligger til grunn for de som arbeider innen offentlige velferdstjenester har kortere forskningstradisjoner og utilstrekkelig forskningsinnsats, som derfor bør økes. Dette vil styrke den forskningsbaserte utdanningen, gi mer kunnskapsbasert profesjons- og yrkesutøvelse og øke kapasitet og kompetanse til å ta forskning i bruk og å gjennomføre forskning og innovasjon i de offentlige velferdstjenestene, og ikke minst i kommunene.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

UiA slutter seg til de innspill UHR har gitt til dette spørsmålet både hva gjelder UH-institusjonenes kontinuerlige arbeid med å drive kostnadseffektivt og behovet for arbeidsdeling i sektoren for å redusere overlapp og dobbeltarbeid. Institusjonenes evne til dette også fremover er bl.a. betinget av en fortsatt solid og stabil og forutsigbar grunnfinansiering samt akademisk frihet og stor grad av institusjonelt selvstyre. UiA mener at den retningen på styringen av de statlige universitetene og høyskolene som nå er lagt gjennom Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler og Stortingets behandling av denne vil gi et godt grunnlag for dette fremover.

Spørsmålet om mulige effektiviseringstiltak for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger kan ikke vurderes uavhengig av de årlige ABE-kuttene, som også er delvis begrunnet med å skape rom for å finansiere nye satsinger. Det er et spørsmål hvordan fremtidige effektiviseringstiltak og omprioriteringer kan gjennomføres på en måte som gjør at det ikke truer eller går direkte utover institusjonenes evne til å levere på et omfattende samfunnsoppdrag. Når det gjelder dette spørsmålet vil UiA fremheve følgende grep og tiltak som viktige for å sikre en fortsatt effektiv UH-sektor med evne til omprioritering og omstilling når dette kreves:

• Tverrinstitusjonsstudier- og forskningsmiljøer: for å sikre bedre og mer effektiv ressursbruk bør man se på muligheter for mer integrert og koordinert samarbeid på tvers av institusjoner når det gjelder studietilbud og forskningsaktivitet innenfor enkelte fagområder. Det må være insentiver for institusjonene til å samarbeide nærmere om dette på enkelte områder, f.eks. gjennom å etablere nye samarbeidsmodeller som kombinerer konkurranse, selvstendighet og samarbeid på en effektiv måte.

I enkelte situasjoner og på enkelte områder mener UiA det kan være nødvendig med tydeligere nasjonal samordning og koordinering for å sikre at sektoren leverer på en bestemt utfordring. Et eksempel på dette er forskning knyttet til koronapandemien, hvor forskersamfunnet har vært uvurderlig i å respondere på det enorme kunnskapsbehovet som pandemien har medført, men hvor vi også må spørre oss om forskningen, på enkelte områder, kunne blitt gjennomført mer effektivt og vært av høyere kvalitet dersom det var tydeligere nasjonal samordning og forventninger til samarbeid på tvers av institusjoner og fagmiljøer. Fagmiljøene har bl.a. møtt utfordringene med samarbeid og samordning under koronapandemien, innen både (digital) utdanning og forskning, med en omfattende delingskultur. Å dyrke og legge til rette for en slik delingskultur også etter pandemien, som bl.a. har klare forbindelseslinjer til målene om mer åpen forskning, vil kunne være et viktig grep for å sikre effektiv og god forskning og utdanning.

• Sikre omstillingsevne i UH-sektoren og blant UH-institusjonene: hensynet til institusjonenes autonomi tilsier at omprioriteringer mellom fagområder, f.eks. når det kommer til dimensjonering av utdanningskapasitet eller nyetablering av utdanningstilbud, i vesentlig grad må gjøres av institusjonene selv. UiA registrerer at Kunnskapsdepartementet har stilt spørsmål ved institusjonenes evne til å ta ansvar for dette i Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler (s. 66). UiA legger til grunn at et økende behov for omstilling og omprioriteringer internt på institusjonene skal og må møtes med evne til å ta ansvar for dette ved institusjonene og av institusjonsstyrene, og at den nylig vedtatte styringspolitikken legger til rette for dette.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/»missions» i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

UiA er positiv til at Norge utvikler ett eller flere samfunnsoppdrag samtidig som vi også deltar i de fem samfunnsoppdragene i Horisont Europa. UiA støtter opp under UHRs forslag om et samfunnsoppdrag for Omstilling av norsk olje- og gassøkonomi til en grønn økonomi innen 2035 med de begrunnelser som er gitt av UHR.

UiA vil i tillegg til dette foreslå at man vurderer et samfunnsoppdrag i Norge for Økt inkludering og redusert frafall fra arbeids- og samfunnsliv. Dette målet og oppdraget er senest beskrevet av regjeringen i Meld. St. 32 (2020–2021) Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Et eget samfunnsoppdrag på dette området vil kunne være et svært viktig bidrag til at Norge evner å opprettholde et samfunn med høy arbeidsdeltakelse, små ulikheter og et godt sosialt sikkerhetsnett, samtidig som økonomien omstilles. Forslaget om et slikt samfunnsoppdrag må også ses i sammenheng med staten, kommunenes og samfunnets omfattende utgifter til inntektssikringsordninger over offentlige budsjetter, og behovet for at dette møtes med en tilsvarende offensiv satsing på forskning og innovasjon bl.a. for å sikre at alle som kan inkluderes og tar del i arbeidslivet.

Når det gjelder innretningen på ev. samfunnsoppdrag i Norge mener vi i likhet med UHR at det må innrettes som et reelt nytt virkemiddel, finansiert med friske midler. Metoden for å løse samfunnsoppdraget eller -oppdragene må innebære bredt samarbeid mellom fag, sektorer og samfunnsaktører. En forutsetning for å få dette vil etter UiAs syn derfor være at det er en reell vilje og evne til nasjonal samordning og koordinering både i utforming og gjennomføring av oppdragene. Det er videre behov for nytenkning knyttet til organisering og finansiering av samfunnsoppdragene og at man bevisst jobber med å unngå høye transaksjonskostnader og at konkrete prosjekter innenfor oppdraget/oppdragene har en finansiering og et tidsperspektiv som står i tråd med ambisjonene. Ev. samfunnsoppdrag i Norge må også ha en gjennomtenkt strategi for hvordan man kan få til samhandling med ulike samfunnsgrupper, og må spille sammen med politiske endringer og tiltak innen området for samfunnsoppdraget.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Tilliten til forskning er høy i Norge. Vi mener det er prisverdig at Kunnskapsdepartementet så tydelig trekker frem behovet for å sikre og opprettholde denne tilliten som en sentral del av neste langtidsplan. På generelt grunnlag vil vi trekke frem viktigheten av at tiltak for både å opprettholde og øke tilliten til forskning er kunnskapsbaserte og bygger på en god forståelse av betingelsene for tillit til forskning. Å sikre at vi har tilstrekkelig kunnskap om hvorfor vi har høy tillit til forskning i Norge og hvordan tillit til forskning opprettholdes bør derfor være en del av dette området i neste langtidsplan.

Utover dette vil vi trekke frem følgende forutsetninger og faktorer som viktige for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen:

• Åpen forskning – åpenhet om hvordan forskning gjennomføres samt deling og tilgjengeliggjøring av forskningsresultater for offentligheten er et viktig grunnlag for tillit til forskning og kunnskap i samfunnet. Brukerinvolvering i forskning og såkalt folkeforskning kan også øke befolkningens tillit til forskning og kunnskap. Den nye langtidsplanen må gi et ytterligere løft og tiltak som understøtter og bidrar til å realisere målene om åpen forskning. Koronapandemien har gitt et løft for åpen forskning og det er viktig at hele den norske UH-sektoren og resten av forskningsverdenen lærer av og bygger videre på erfaringene som er gjort.

Et annet element knyttet til åpen forskning og erfaringene fra koronapandemien er åpenhet om og generell kunnskap i befolkningen om vitenskapelig metode og mekanismer for kvalitetssikring av forskning. Vi antar at det i løpet av pandemien har skjedd en form for folkeopplysning bl.a. når det gjelder kunnskap om mekanismer for kvalitetssikring av forskning. Begreper som «fagfellevurdering» og «pre-prints» er nå å finne i vanlige nyhetsartikler i media. Man bør bygge videre på dette og ha oppmerksomhet om at befolkningens kjennskap til disse mer generelle standardene innen vitenskapen også kan være en viktig forutsetning for høy tillit til forskningsbasert kunnskap.

• Samarbeid med samfunnet om forskning og formidling - i dette ligger f.eks. samarbeid med barnehager, skoler og høyere utdanning om innovasjon, utvikling, kunstnerisk utviklingsarbeid, forskning og formidling. Det innebærer å involvere elever, lærere, studenter og forskere i læringsfellesskap og gjennom dette bidra til at alle får innsikt i forskningsprosessen og vitenskapelig arbeid. Vi vil også trekke frem betydningen av gode leseferdigheter og kritisk tekning som del av læreplanen/grunnopplæringen. Desentralisert utdanning er også en måte å nå, og inkludere, større deler av befolkningen, samt åpne arrangementer for alle hvor forskere formidler egen forskning. Betydningen av god forskningsformidling bør fremheves i denne sammenhengen. Hele sektoren og forskerfellesskapet må bli bedre på å formidle forskning for et bredere publikum. Det kan f.eks. bety at belønningssystemet/resultatbasert finansiering endres og at man i større grad kan legge til rette for utvikling av formidlingsferdigheter. Vi mener hele sektoren har et at ansvar for at forskere i større grad bidrar i den offentlige debatt og som folkeopplysere, og den neste langtidsplanen må understøtte dette. Også på dette punktet må vi lære av erfaringene fra koronapandemien, hvor en rekke forskere har vært uvurderlige i å formidle og fortolke forskningsresultater til og for befolkningen.

9. Andre innspill

• Den neste langtidsplanen må speile en mangfoldig UH-sektor med forskjellige institusjoner som har ulik størrelse, styrker og roller. Dette er særdeles viktig i lys av signalene i stortingsmeldingen om styring av de statlige UH-institusjonene hvor langtidsplanen betydning for mer differensiert etatsstyring fremover vektlegges.

• Langtidsplanen må adressere utfordringer ved konkurranseutsetting av utdannings- forskningsfinansiering. Som fremhevet flere steder i vårt innspill er det utfordringer med å konkurranseutsette forskningsmidler, og en del av de samme utfordringene gjør seg også gjeldende for utdanningsfinansiering. Sentrale utfordringer er konsentrasjon av konkurranseutsatte forskningsmidler, lave tilslagsrater og utilstrekkelige bevilgninger samt ressursbruk på å søke konkurranseutsatte midler. Den neste langtidsplanen må adressere disse utfordringene og presentere løsninger. Det bærende prinsippet for konkurranseutsetting av midler i sektoren må være at det sikrer kvalitet. Konkurranseutsetting kan ikke alene være en mekanisme for å fordele midler. Den neste langtidsplanen bør bl.a. adressere disse utfordringene gjennom å presentere nye rammer og løsninger for finansiering av institusjonenes utdannings- og forskningsvirksomhet og legge til rette for større utprøving av nye former for finansieringsvirkemidler, f.eks. knyttet til institusjonenes utviklingsavtaler med KD.

• Langtidsplanen bør ha fortsatt fokus på nyskaping, men i større grad satse på utviklingen av gode ordninger for åpen innovasjon og samspill mellom næringsliv, akademia og offentlig sektor. Det bør legges til grunn en bredere definisjon av innovasjon og nyskaping, også med tanke på hvordan sektoren måles og bidrar til dette gjennom både forskning, utdanning og samskaping med samfunnet for øvrig.

• Selv om gjeldende langtidsplan er tydeligere på at bidrag fra humaniora og samfunnsfag er viktige for å oppnå målene i planen, oppleves det likevel som at disse fagene fortsatt fremstilles hovedsakelig som redskaps- og støttefag. Fagene må få en tydeligere plass i planen på egne premisser. For eksempel må estetikk, språk og historie i større grad løftes frem som fundamentalt for erkjennelse, identitet og deltagelse i et åpent, demokratisk samfunn og for forståelse av kulturelle og sosiale fenomen. Disse fagene har for eksempel mye å bidra med i hvordan forstå samspillet mellom teknologi og endringer i samfunnet. Kunstnerisk utviklingsarbeid må integreres tydelig i forskningsbegrepet og inkluderes i satsingen.

• Teknologi- og kunnskapsoverføring er et viktig bidrag fra UH –sektoren, og sektoren har en sentral rolle knyttet til kommersialisering, og kunnskapsoverføring av offentlig finansiert forskning. Dele og forvalte ideer gjennom åpne innovasjonsprosesser er viktig og også en sentral rolle for sektoren. Langtidsplanen må inneholde strategier og planer for videre utvikling og forankring av disse rollene som del av rammebetingelsene for universitetenes innovasjonsbidrag

• Mangfold i akademia, bl.a. når det gjelder kjønn, fødested og opprinnelse, er en kvalitet i seg selv, samtidig som mangfold er viktig for tillitt i samfunnet. Mangfold er også viktig for fagmiljøet og det gjør forskningen bedre. Den neste langtidsplanen må ha større søkelys på mangfold.

• Styrking av forskningsbasert utdanning. Førstekompetanse og toppkompetanse i utdanningene er viktig for studentenes læringsmiljø. Det er behov for ytterlige kvalifisering av akademisk ansatte for å styrke den forskningsbaserte utdanningen, særlig innen en del av profesjonsfagene.

• Neste langtidsplan kan med fordel se helhetlig på hele utdannings- og forskningssektoren, og hvor sammenhengen med hele grunnopplæringen kommer frem. Med fagfornyelsen er det kommet en rekke overordnede strukturelle og innholdsmessige endringer som til en viss grad bør tas opp i langtidsplanen. Det er nærliggende å tenke på de tverrgående temaene i fagfornyelsen