Frischsenterets høringssvar LTP Forskning

Frischsenteret støtter i all hovedsak de synspunktene som kommer frem i høringssvaret fra Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA). Dette gjelder spesielt at

· Norge må øke innsatsen på anvendt, utfordringsdrevet forskning kraftig for å møte klima- og naturkrisa og omstille til nullutslipp og bærekraftig velferdssamfunn.

· Balansen mellom forskningssektorene i dagens forskningssystem forrykkes ved at grunnbevilgningene til universitets- og høyskolesektoren, sammen med økt vekt på eksternfinansier innebærer klare fordeler for UH-sektoren i konkurransen om forskningsmidler.

I tillegg vil vi fremheve at forskning på de store samfunnsutfordringene ikke nødvendigvis blir bedre av for stor grad av brukerstyring. Kunnskap er i utgangspunktet et fellesgode. Også forskerstyrt forskning vil kunne være anvendt og utfordringsdrevet. Spesielt innenfor samfunnsfagene vil forskningen styrkes ved uavhengighet fra særinteresser og eksisterende sektorinteresser. Relevans i forskning er ikke det samme som etterspørsel; betalingsviljen til enkeltaktører vil ofte ikke reflektere den samlede nytten for samfunnet. Samfunnsforskning vil for eksempel kunne belyse måter å organisere og regulere markeder som fremmer den nyskapningen og omstillingen som ikke kun er en videreføring av dagens næringsstruktur. Forskningsrådet eller andre offentlige instanser må sørge for at det også er mulig å drive omfattende forskning også på områder der det ikke er et marked. Det hindrer selvsagt ikke at forskningen må brynes i møte med kritikk også fra ulike brukerinteresser.

Utenforskap er et felt som i særlig grad mangler sterke interesseorganisasjoner eller aktører som kan betale eller arbeide for relevant forskning, men der kunnskap om årsaker og gode virkemidler kan gi forbedringer for store befolkningsgrupper. Norge og de andre nordiske landene har dessuten et særlig fortrinn for forskning på utenforskap pga de gode administrative registrene. Frischsenteret vil derfor støtte et samfunnsoppdrag/mission i langtidsplanen om å motvirke utenforskap, slik også andre samfunnsvitenskapelige institutter har foreslått:

Mission: Motvirke utenforskap

Samfunnsutfordring

Konsekvenser av utenforskap er store både for den enkelte og for samfunnet. På individnivå påvirker utenforskap levekår og livskvalitet. På samfunnsnivå er utenforskap kostbart, det medfører ulikhet og det kan redusere samfunnets samholdskraft.

Norge skal de nærmeste årene gjennom store omstillinger. Vi skal ut av oljeøkonomien og gjennom en digital transformasjon med økt globalisering. Skal omstillingene være bærekraftig også i sosial forstand må vi klare omstillingene uten økning i ulikhet og uten at grupper faller utenfor arbeidsliv og andre fellesskap. Sterke velferdsordninger bidrar i dag til å redusere forskjeller og kombinasjonen av velferds- og kompetansepolitikk styrker omstillingsevnen. Perspektivmeldinga peker imidlertid på at offentlige utgifter vil vokse mer enn inntektene i tida framover. Dette betyr at velferdsstaten må omstilles samtidig som økonomien omstilles, og høy deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for velferdsstatens bærekraft.

Den politiske utviklingen i flere land tyder på økende mistillit mellom befolkningsgrupper. Økende ulikhet, både mellom individer, klasser, aldersgrupper, og regioner, antas å være en viktig årsak til det. Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng med høye tillitsnivåer. Verdien av dette har vi blant annet sett under pandemien. Norge bør derfor ha en ekstra sterk interesse i å unngå at utenforskap bidrar til økende ulikhet og lavere tillitsnivåer.

Innsatsen må være kunnskapsbasert

Årsakene til utenforskap er mange og ofte sammensatte. Skal man lykkes i å motvirke utenforskap kreves innsats fra myndighetene, fra velferdsstatens etater, fra aktørene i arbeidslivet, fra frivilligheten – og fra forskning. For å finne de riktige virkemidlene for å redusere utenforskap må innsatsen være kunnskapsbasert. God forskning på årsaker til utenforskap og strategier for å motvirke dette vil være avgjørende for å lykkes. Norge har sterke forskningsmiljøer med faglige forutsetninger og internasjonale nettverk som kan bidra til å møte et slikt samfunnsoppdrag. I tillegg til de nasjonale interessene knyttet til forskning for å motvirke utenforskap, er dette temaet av stor internasjonal relevans. Mange land har langt større utenforskapsproblemer enn Norge, og forskning på forutsetningene for Norges, relativt sett, gunstige posisjon er etterspurt.

Sentrale tema

I et samfunn i sterk omstilling trenger vi å vite mer om hva som påvirker risiko for utenforskap for ulike grupper? Hvilken kompetanse kreves for å ta del i endringene, hvem blir stående utenfor i overgangen til et grønt og digitalt samfunn? For å belyse dette trenger vi mer kunnskap om hvordan ulike risikofaktorer, i kombinasjon eller alene, påvirker utenforskapsrisikoen. Dette kan både være individuelle risikofaktorer (som oppvekstforhold, familiebakgrunn, landbakgrunn, psykisk og fysisk helse, utdanning, digital kompetanse), og strukturelle faktorer (som nabolag, sosialt miljø, migrasjon, arbeidsmarked eller skolens innretning). Vi trenger også mer kunnskap om hvilke virkemidler som bidrar til å fremme inkludering. Hvilke offentlige, private og frivillige tiltak er tilgjengelige og hvordan fungerer de for hvem? Og hvilke forutsetninger som må være tilstede for at virkemidlene skal ha effekt.

Mulige indikatorer

Eksempler på mulige indikatorer kan være andelen som fullfører grunnutdanning og videregående utdanning, andelen som er inkludert i arbeidslivet, andel som deltar i ulike former for etter- og videreutdanning, andelen som aldri stemmer ved valg, indikatorer på digital kompetanse, sosial ulikhet, tillit i befolkninga, integrering av innvandrere, opplevelse av sosial tilhørighet, deltakelse i fritidsaktiviteter, og andre indikatorer på deltakelse i formelle og uformelle sosiale fora m.m.