NITO takker for muligheten til å komme med innspill til arbeidet med regjeringens neste langtidsplan

for høyere utdanning og forskning. I utgangspunktet mener vi at de overordnede målene og de langsiktige prioriteringene i den eksisterende langtidsplanen er gode. Det som blir avgjørende er hvordan de årlige opptrappingene følges opp med midler i statsbudsjettene.

Videre er NITO opptatt av at utdanning (både ordinær gradsutdanning og livslang læring) må få en større plass i den kommende langtidsplanen. Det tar lang tid å utdanne personer med kompetanse som skal bidra til å bemanne forskningsmiljøer i verdensklasse. Da må det settes inn virkemidler gjennom hele utdanningsløpet om vi skal sikre framtidas kompetansebehov.

Det er viktig å styrke koblingene mellom forskning og innovasjon samt å styrke innsatsen for utvikling av kunnskap. NITO mener derfor at langtidsplanen i større grad må synliggjøre nødvendigheten av å skape synergier mellom utdanning, forskning og innovasjon.

NITO har følgende kommentarer til spørsmålene fra departementet:

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Det grønne skiftet vil kreve kompetanseheving på mange nivåer. Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil påvirke eksisterende jobber og stille krav til ny kompetanse. De seks mest etterspurte yrkene i 2010 eksisterte ikke i 2004. Sagt annerledes utdanner universitetene og høyskolene studenter til yrker som ennå ikke eksisterer. Studentene skal implementere teknologier som ikke har blitt funnet opp og løse problemer som ennå ikke er identifisert. En overgang til lavutslippssamfunnet og en sirkulær økonomi der klima- og miljøhensyn er integrert i alt arbeid vi gjør, vil derfor kreve endringer i utdanningssystemet. Avansert digital teknologi som robotikk, maskinlæring, tingenes internett, skytjenester, stordata og intelligente sensorer, i tillegg til sirkulær økonomi – spesielt når det gjelder design, prosjektering og livssyklustankegang, batteriproduksjon, autonom skipsfart, fornybar energi og CO2-fangst og- lagring, er områder hvor det er behov for kompetanse.

Klimaendringer gjør at vi trenger mer kunnskap om klimatilpasning og hvordan vi innenfor alle sektorer skal redusere klimagassutslipp. I Norge vil temperaturstigningen føre til et varmere og våtere klima med større risiko knyttet til fysisk infrastruktur og matproduksjon. Ny teknologi og sterkere digital infrastruktur endrer samfunnet på nye måter, og vi ser et høyt omstillingstempo som stiller stadig nye krav til alle samfunnsaktører.

Covid-19-pandemien har forsterket denne utviklingen. Nedstengingen krevde en omlegging av store deler av arbeidslivet, og gjorde det enorme potensialet som ligger i digitalisering tydeligere enn noen gang. Solid digital infrastruktur muliggjør en mer desentralisert og fleksibel arbeidshverdag som har stor innvirkning på hvordan vi arbeider, hvordan vi bor og hvordan vi beveger oss. Endringene vi ser i adferd og holdninger viser en betydelig omstillingsvilje og tilpasningsdyktighet, og potensialet for bærekraftige tilpasninger er stort.

Endringene som finner sted, viser behovet for ny kunnskap og kompetanse. Som eksempel må olje- og gassnæringen omstille sin kompetanse mot mer bærekraftige energisystemer eller mot nye næringer, kanskje spesielt innenfor «ny fornybar»-løsninger som vind- og solkraft. Transport- og mobilitetsleverandører trenger ny innsikt i bevegelsesmønstre for å tilby tjenester som svarer til de nye reisevanene. Byutviklere som ingeniører og arkitekter trenger spisskompetanse på områder som f.eks. teknisk infrastruktur for å håndtere større vannmengder og mer ustabile værforhold, men også systemforståelse for å se byen og byggene fra et sektorovergripende perspektiv. Alle ledd i mat- og landbrukssektoren må utvikle og ta i bruk ny teknologi for å redusere klimagassutslipp, fra f.eks. automatisering og presisjonsverktøy i primærleddet, til holdbarhetsdato i strekkoden som reduserer matsvinn hos forhandler og forbruker.

Behovet for kompetanse på bærekraft og klima vil bare fortsette å øke i årene fremover, i takt med et høyere omstillingstempo og stadig strengere reguleringer nasjonalt og internasjonalt.

Sykehusene anvender avansert teknologi og har et økende behov for ingeniører, bioingeniører og teknologer. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 nevner ikke verken bioingeniører eller andre ingeniører, og i sjelden grad teknologer, selv om teknologi og teknologisk utvikling i helsesektoren har en sentral plass i planen. Det vil bli svært vanskelig å løse de utfordringer som framtidas sykehus står overfor, uten god tilgang på ingeniører og teknologer.

NITO etterlyser en plan for hvordan vi skal sørge for at landet har den rette kompetansen for å møte disse utfordringene. Det må settes inn virkemidler gjennom hele utdanningsløpet om vi skal sikre framtidas kompetansebehov.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Forventingene til UH-sektoren er i stadig endring, f.eks. med krav til innføring av praksis, innovasjon, digital kompetanse og bærekraft i studieprogrammene. Summen av nye oppgaver og forventninger er stor og krever økte ressurser til studieadministrativ kompetanse, samtidig som «effektiviseringskuttet» og innføring av mva. på en rekke sektorinterne oppgaver rammer UH-institusjonene sterkt.

Utdanningsinstitusjonene må ha rammevilkår som sikrer langsiktighet, god infrastruktur, tilstrekkelig med undervisere og oppdatert utstyr. Dagens finansieringssystem bidrar ikke til dette. Det er spesielt utfordrende for ressurskrevende utdanninger, som for eksempel ingeniør- og bioingeniørutdanninger.

Videre må det satses på nye utdanninger som møter framtidas behov for kunnskap, innovasjon og teknologiutvikling. Det må bevilges midler og ressurser til forskning og utvikling av nye fagmiljøer ved utdanningsinstitusjonene, slik at universiteter og høgskoler kan legge til rette for en nødvendig kunnskapsomstilling i samfunnet.

Insentivsystemene rundt kompetanseløftet, i form av tilskudd til utvikling og oppskalering av fleksible tilbud, både bransjespesifikke og mer generelle, har vist at universiteter og høgskoler har klart å snu seg rundt raskt og tilby relevant kompetanse. Her har det imidlertid vært snakk om midlertidige tildelinger. En mer permanent og forutsigbar finansiering må på plass dersom UH-sektoren skal kunne opprettholde et bredt og fleksibelt tilbud. Dagens finansiering er lite forenelig med kravet om at midlertidige ansettelser skal ned i UH-sektoren.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

NITO mener de overordnede målene i den etablerte langtidsplanen bør videreføres. Målet om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne bør ta inn over seg den digitale transformasjonen som har funnet sted de senere årene. Dette har gjort det mulig for bedrifter og det offentlige å samle inn og analysere betydelige mengder data på tvers av systemer og plattformer. De store teknologiske fremskrittene har åpnet dører for nye forretningsmodeller, som ikke bare kan bidra til å redusere bruk av naturressurser, men også kostnader for selskaper som er villige til å investere i miljøvennlig teknologi.

Vi trenger mer fokus på og kunnskap om hvordan vi skal omstille til et lavutslippssamfunn, ivareta klima og miljø, og omstille til en sirkulær økonomi, der vi designer og utvikler varige produkter og tjenester, og dermed reduserer forbruket av naturressurser og klimautslipp. Avansert digital teknologi som robotikk, maskinlæring, tingenes internett, skytjenester, stordata og intelligente sensorer, og ikke minst bioteknologi, vil spille en viktig rolle i den sirkulære og bærekraftige økonomien. Dette krever imidlertid at det satses på ny teknologi og på spisskompetanse i norske virksomheter i samarbeid med større forskningsmiljøer.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Prinsippet om akademisk frihet er viktig, samtidig som høyere utdanning er et offentlig ansvar. Regjeringen bør, gjennom bevilgninger og styringsdialog, sikre effektiv ressursutnyttelse og ivareta behovet for nasjonal samordning og dimensjonering mellom universiteter og høyskoler. Staten må dessuten ta en tydeligere rolle i dimensjonering og arbeidsdeling mellom utdanningsinstitusjonene slik at de gjennom sine ulike styrker og profiler dekker landets behov for kunnskap – på kort og lang sikt.

Det bør etableres finansielle støtteordninger, for UH-sektor og næringsliv, for å styrke muligheten for etter- og videreutdanning. En utvikling av allerede etablerte ordninger, som kompetanseløftet og bransjeprogrammer vil kunne bidra til en dreining mot mer grønn kompetanse.

Bransjeprogrammene for olje og gass og leverandørindustrien, for elektro-, automasjons-, fornybar- og kraftnæringen og for maritim sektor bør videreføres i minimum fem år. Både blant operatørene og underleverandørene i disse bransjene skjer det en rask utvikling, og det er stort behov for faglig påfyll blant høyt utdannede. Det er viktig at våre fremste kompetansemiljøer ved universiteter og høyskoler nå mobiliseres til å gi korte og treffsikre fleksible tilbud til høyutdanningsgruppene innen disse bransjene.

Det bør lages en plan for arbeidsstyrken og økonomien etter hvert som produksjonen på norsk sokkel synker. Det er avgjørende å etablere omskoleringsprogrammer muliggjør glidende overganger for arbeidstakere i fossil industri til fornybarnæringer og til annen industri.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Norges svar på globaliserte markeder har vært et mer kunnskapsbasert næringsliv. NITO støtter solide rammebetingelser for forskning, og understreker at forskning må ha høy reel relevans. Det er behov for å gi forskningen en retning og mål slik at samfunnet får en strategisk styring av midlene som bevilges. NITO viser i den sammenheng til begrepet “missions” og behovet for at staten definerer en tydelig retning på hvilke store samfunnsproblemet forskningen skal være med å løse. Satsing på strategiske programmer o.l vil være viktig for å styrke det kunnskapsbaserte næringslivet inn i en digital og bærekraftig framtid.

Digitalisering

IKT-kompetanse blir stadig viktigere i alle deler av arbeidslivet, ikke bare i IKT-næringene. En rapport utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse, på vegne av NITO og seks andre organisasjoner, viser at antall sysselsatte med IKT-utdanning har økt fem ganger mer enn den generelle sysselsettingen de siste årene. IKT har bidratt til 80 prosent av den samlede produktivitetsøkningen i økonomien og vil ha en avgjørende rolle i omstillingsutfordringene Norge står overfor. Ifølge rapporten kommer Norge til å ha behov for 66 prosent flere arbeidstakere med IKT-utdanning fram mot 2030. I dag må mye kompetanse hentes utenfra – gjennom arbeidsinnvandring, tjenesteimport og outsourcing. Spisskompetanse er særlig etterspurt, men tar lang tid å utvikle gjennom utdanningssystem og arbeidserfaring.

Helse

NITO har lenge etterlyst nasjonale planer for kompetanseutvikling innen helse, der grunnutdanningene og etter- og videreutdanningene må prioritere digitalisering mer i sine læreplaner. Det er viktig å tenke langsiktig for å utdanne nok bioingeniører. Det vil også være behov for tilgang på relevante masteremner, master- og doktorgrader for de som ønsker å spesialisere seg. Tilstrekkelig antall praksisplasser i grunnutdanningen er en flaskehals som det er viktig å finne løsninger på i tiden framover. NITO har i tillegg gitt innspill om at det må ses på økt utdanningskapasitet på studiene for ortopediingeniører og medisinsk teknisk personell.

Arbeidslivsrelevant utdanning

Relevans i utdanningstilbudet må styrkes slik at kompetanse om miljø og bærekraft gjennomsyrer utdanningene bredt. Det er ikke bare behov for nye studietilbud. De eksisterende utdanningene må justeres og få inn mer relevant kunnskap om bærekraft. Dette må gjøres gjennom et tettere samarbeid med arbeidslivet (privat og offentlig) og i dialog om hva slags bærekraftkompetanse det er behov for. Det er viktig at de uteksaminerte oppfatter at deres utdanning er relevant for de oppgaver de forventes å løse. Samtidig må det legges til rette for mer tverrfaglige utdanninger som er koblet til temaområdet bærekraft.

Livslang læring

Det er et uttalt politisk mål at alle skal kunne ta utdanning i ulike faser av livet. Etter- og videreutdanning innen fagområder som bidrar til en bærekraftig utvikling må styrkes, slik at flere kan omstille egen bransje, men også at flere kan omstille seg til nye bærekraftige bransjer. Med fremlegging av Tilstandsrapporten for høyere utdanning ser vi at det nye direktoratet for høyere utdanning og kompetanse nå har fått i oppdrag å se nærmere på hvordan en kan legge til rette for dette på en bedre måte. Tilstandsrapporten viser at tilbudene for EVU er best innen de tradisjonelle profesjonene. EVU-tilbudet må derfor styrkes og breddes ut innen flere områder og treffe behovet på en bedre måte.

Faglig flerspråklighet

Vi må styrke faglig flerspråklighet. For å møte klimakrisen trenger vi nye teknologiske løsninger og nye vaner, men også innsikt og kunnskap om samfunn, etikk, identitet og kultur. Vi behøver dessuten kunnskap som kan bidra til forpliktende internasjonale avtaler. Nettopp derfor understreker både OECDs analyser og Holden-utvalget viktigheten av at framtidas kandidater ikke bare har digital kompetanse, men generiske ferdigheter, evne til kritisk og etisk refleksjon og bevissthet. Dette gir kandidatene en kognitiv grunnmur og evne til å lære hele livet. Det forbereder dem ikke bare på jobb nummer en, men også nummer to og tre. Norge trenger humanister og samfunnsvitere med forståelse for realfag og naturvitenskap, og framtidens realister og naturvitere bør ha forståelse for humaniora og samfunnsvitenskap.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

NITO har ingen kommentarer til dette punktet.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

Norge har sluttet seg til Horisont Europa, som er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram der det er pekt ut fem samfunnsoppdrag man ønsker å finne en løsning på gjennom banebrytende forskning og innovasjon. Norge bør delta aktivt i disse. I tillegg mener vi at det bør utvikles et samfunnsoppdrag knyttet til omstilling av norsk olje- og gassøkonomi til en grønn økonomi.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Satsning på systematiske kunnskapsoppsummeringer i alle fagfelt, økt forskning på desinformasjon/misinformasjon og ekkokamre. Kritisk tenkning, medieforståelse og forståelse for faktabasert kunnskap i skolen.