Innspill til revisjon av langtidsplan for forskning og høyere utdanning fra Høgskulen på Vestlandet

Høgskulen på Vestlandet (HVL) takker for muligheten til å gi innspill til den kommende revisjonen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. HVL mener ordningen med 10-årige langtidsplaner er et viktig redskap for å sette kurs og gi rammer for prioriteringer, samtidig som revisjonene hvert fjerde år kan svare på nye utviklingstrekk og endrede forutsetninger.

Vi vil i dette innspillet løfte fram de punktene vi mener er særlig viktige i utformingen av en ny langtidsplan for perioden 2023-2032, og strukturer innspillet i tråd med spørsmålene i høringsbrevet. Innledningsvis vil vi midlertid gi en kort samlet omtale av de momentene som etter HVLs mening er aller viktigst å legge til grunn ved utformingen av ny langtidsplan.

Klimaendringer og naturkrise er del av det utfordringsbildet gjeldende langtidsplan er rettet mot. Den neste langtidsplanen vil måtte vie slike utfordringer enda større oppmerksomhet og legge enda bedre til rette for at utdanning og forskning kan møte de alvorlige utfordringene. Et annet område som har vokst seg viktigere siden forrige revisjon, er et sett utfordringer knyttet til selve samfunnsveven: Demokratiets fremtid virker mindre selvsagt i land også i vår del av verden, og voksende ulikhet og polarisering og sviktende tillit til samfunnsinstitusjoner identifiseres som en del av problemkomplekset.

For å løse disse og ande utfordringer er det viktig at planen har et helhetlig kompetanseperspektiv, slik at utdanning, inkludert etter- og videreutdanning i enda større grad innlemmes i langtidsplanen. Utfordringene forutsetter et tett samspill mellom utdanning og forskning.

Et overordnet poeng i vårt innspill er at langtidsplanen må gi en større plass til innovasjonsoppdraget til de høyere utdanningsinstitusjonene. Og planen må ha et bredt innovasjonsbegrep som ikke begrenses til kommersialisering, men som fremmer det viktige arbeidet for innovasjon og omstilling sektoren bidrar med i samarbeid og samspill med aktører i både privat og offentlig virksomhet. Å lykkes med dette forutsetter forsterkede tiltak og virkemidler for tverrsektorielt samarbeid og at det legges til rette for en differensiert sektor der ulike institusjoner med ulik profil bidrar på et mangfold av måter til overordnede mål om omstilling og innovasjon.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Pandemien som har preget Norge og verden siden mars 2020, avdekket behov, styrker, svakheter og utfordringer knyttet til kunnskap, forskning og høyere utdanning. Ikke minst ble nødvendigheten og verdien av det internasjonale samarbeidet demonstrert, samtidig som det ble tydelig hvor viktig det er at kunnskapssystemet er i stand til å reagere raskt og omstille seg for å svare på akutte og uventede utfordringer. Samtidig som internasjonalt samarbeid var en nødvendig strategi overfor pandemiens mange utfordringer, viste pandemien også noen av internasjonaliseringens og den internasjonale arbeidsdelingens utfordringer. Spørsmål knyttet til dimensjonering med tanke på å sikre nødvendig kompetanse, fremfor alt innenfor helsefag, har fått en særlig aktualitet gjennom pandemien.

Klima og naturkrise – et voksende alvor

Viktigheten av å styrke innsatsen for å løse de kolossale utfordringene knyttet til klima, natur og miljø er åpenbart blitt enda større siden gjeldende langtidsplan ble utformet. Den siste FN-rapporten, sommeren 2021, har forsterket alvoret ytterligere. Dette vil måtte være et gjennomgående perspektiv for utdanning og forskning i den kommende tiårsperioden. Med vår plassering på Vestlandet og den sterke maritime tilknytningen vil spørsmål knyttet til det grønne skiftet, hav, fremtidig risiko og elektrifisering være nøkkeltema for videre virksomhet. Her er forskning viktig for ny kunnskap og nye løsninger, mens viktig kapasitet for omstilling i arbeids- og samfunnsliv bygges målrettet gjennom utdanning.

Forsterkede utfordringer: Demokrati, ulikhet, tillit

I et internasjonalt perspektiv er det klart at utfordringene har økt de siste årene på områder som oppslutning om demokrati, voksende ulikhet, manglende tillit til så vel samfunnsinstitusjoner som kunnskap, polarisering, utenforskap mm. Disse områdene er i noen grad omfattet av gjeldende langtidsplan, selv om perspektivet i betydelig grad er knyttet til innvandring, integrering og migrasjon. Ved forrige revisjon ble et nytt prioriteringsområde lagt til, og samfunnsfaglige og humanistiske kunnskapsområder ble sterkere betont. Vi vil i vårt innspill også peke på at det å styrke og videreutvikle velferdssamfunnets profesjoner generelt og utdanning spesielt er viktige grep for å håndtere disse utfordringsområdene.

Et helhetlig kompetanseperspektiv og regionale kunnskapsbehov

I 2020 kom to NOU’er som fra ulike perspektiv begge omhandlet tema som regionale og lokale utdanningstilbud, regionale arbeidsmarkeders behov for utdannet arbeidskraft, etter- og videreutdanning og digital og fleksibel utdanning. NOU 2020:12 Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn peker på viktigheten av lokale utdanningstilbud, behov for etter- og videreutdanning og fleksibel utdanning. NOU 2020:15 Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene viser til betydningen av geografi og at nær geografisk plassering gjør det enklere for regionale organisasjoner å ta kontakt med universitet og høyskoler. Det siste tiåret har det pågått en omfattende strukturendring i norsk høyere utdanning der et hovedargument har vært å slå mindre og fragmenterte fagmiljø sammen i større og mer faglig slagkraftige miljø. Samtidig har den opprinnelige strukturen med antall studiesteder i all hovedsak blitt opprettholdt. En langtidsplan for forskning og høyere utdanning bør ha et helhetlig kompetanseperspektiv som omhandler samspill og samarbeid mellom utdanning, forskning og arbeidsliv og som klargjør hvilken rolle etter og videreutdanning og prinsippet om livslang læring skal ha framover. Det er viktig at sterke fag- og studiemiljø legges til grunn også fremover, og at ikke de tilsiktede gevinstene fra strukturreformen settes på spill.

Samtidig som langtidsplanen rettes inn mot de store samfunnsutfordringene, må prinsippet om den akademiske friheten for institusjoner, studenter og forskere vernes om. Det er i seg selv en viktig forutsetning for at utdanning og forskning kan fylle de samfunnsrollene de er tiltenkt.

2. Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Manglende insentiver for tverrsektorielt samarbeid

HVL mener en betydelig hindring i det norske kunnskapssystemet er at det i for liten grad legges til rette for og stimuleres til samarbeid på tvers av sektorer. Det å styrke slike koblinger vil være viktig for evnen til omstilling og innovasjon, for å gå i retning av en «missions»-tenkning med tydeligere vekt på forskningens samfunnsmessige effekter og utdanningens arbeidsrelevans, slik dette blant annet ble uttrykt i Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Det må utvikles en tettere dialog mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner og praksisfelt, tjenesteproduksjon og sivilsamfunn, og ved UH-institusjonene må samarbeidet omfatte både utdanning og forskning.

I dag er insentivordningene i den høyere utdanningssektoren i begrenset grad rettet inn mot samspill og samarbeid på tvers av sektorer. Ordninger som nærings-ph.d. og offentlig sektor-ph.d. er viktige og bør styrkes og videreutvikles med tanke på økt deltakelse. Regjeringens nylige forslag til strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling inneholder også positive elementer for økt samspill mellom høyere utdanningsinstitusjoner og omverden og for evnen til omstilling og innovasjon. Som helhet stimulerer insentiv- og finansieringssystem likevel i for liten grad til samarbeid mellom sektorer. Med bedre tilrettelegging kan utdannings- og forskningsinstitusjonene fremover innta en tydeligere rolle som knutepunkt og møteplass for et tverrsektorielt kunnskapssamarbeid for økt omstilling og innovasjon.

Innovasjon og omstilling i offentlig sektor krever satsing

I tillegg til insentivstruktur og finansiering av høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner handler dette om satsing på og tiltak for forskning- og kunnskapssamarbeid i andre samfunnssektorer i privat og offentlig sektor. For HVL med en stor del av virksomheten knyttet til store velferdsprofesjoner er det særlig relevant å peke på utfordringer knyttet til offentlig sektor og forutsetningene for kunnskapssamarbeid med aktører her. Forskning både i, om og med offentlig sektor må styrkes for at målene om omstilling og innovasjon skal kunne nås, framfor alt gjelder dette kommunesektoren. Regjeringen presenterte i Meld. St. 30 (2019-2020) En innovativ offentlig sektor — Kultur, ledelse og kompetanse ambisjoner for innovasjon og omstilling. Stortinget la særlig vekt på at innsatsen må økes når det gjelder kommunesektoren. HVL slutter seg til dette synspunktet, og selv om offentlig sektor-ph.d. bidrar til samspill på tvers av sektorer, er det HVLs erfaring at mange mindre og mellomstore kommuner ikke ser seg i stand til å bidra med 50 prosent av finansieringen.

Et mangfoldig institusjonslandskap – profesjons- og arbeidslivsretting

Gjennom de siste årenes strukturreformer og endringer er vi på vei mot et mer enhetlig landskap i høyere utdanning når det gjelder institusjonstyper. Samtidig signaliserer regjeringen at den ønsker å bruke institusjonsvise utviklingsavtaler for å støtte opp om at institusjoner kan utvikle ulike profiler. OECD pekte i en gjennomgang av norsk høyere utdanning i 2018 på faren for at de pågående struktur- og institusjonstypeendringer på sikt kunne føre til en uønsket ensretting i institusjonslandskapet og at noe av et verdifullt mangfold kunne gå tapt (Higher Education in Norway: Labour Market Relevance and Outcomes, OECD 2018).

HVL er i dag inne i en prosess der siktemålet er at vi skal bli et profesjons- og arbeidslivsrettet universitet. Vi skal gjøre profesjonsutdanninger mer forskningsbaserte og utføre mer og bedre praksis- og profesjonsnær forskning i tett samspill med stadig mer kunnskapsintensive omgivelser i både privat og offentlig sektor. Slik bidrar vi til nødvendig utvikling, omstilling og innovasjon. Andre nyere universitet med bakgrunn som profesjonsutdannende høyskoler har en liknende profil og mål. En felles utfordring er oppbygging av forskningsvirksomhet fra et lavt utgangspunkt på områder som i mange tilfeller er preget av svake forskningstradisjoner. Langtidsplanen bør vie større oppmerksomhet til behovet for og verdien av et mangfoldig institusjonslandskap i arbeidet for omstilling og innovasjon, og fokusere på hvordan en slik mangfoldig sektor best kan realiseres gjennom tilpassede insentiv- og finansieringsordninger. Skjevhetene i finansieringen mellom de eldste og historisk forskningsintensive universtitene og nyere universiteter og høyskoler med stort urealisert potensial for forskning, må utbedres.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

HVL vil ikke nødvendigvis foreslå spesifikke endringer i de tre formulerte målene for langtidsplanen, men ønsker å rette oppmerksomheten mot den rollen «innovasjon» har i plan og mål. Slik målet om «konkurransekraft og styrket innovasjonsevne» er formulert, er det et spørsmål om hvorvidt innovasjonsbegrepet favner vidt nok, slik det er knyttet til «konkurranseevne». Langtidsplanen må ha en bred tilnærming til «innovasjon» og fremme virkemidler som går utover kommersialisering og patentering, og like fullt ut omfatte innovasjon i tjenester, innovasjon i offentlig sektor og sosial innovasjon. For en institusjon som HVL med vekt på praksis- og profesjonsnær utdanning og forskning er dette vesentlig for at vi skal oppfylle vårt samfunnsmandat. Selv om øvrig tekst i gjeldende langtidsplan vider ut innovasjonsbegrepet, er det viktig at også målformuleringene bidrar til tydelighet om dette.

De tre målene i langtidsplanen er ikke atskilte og sidestilte mål, men områder som er tett forbundet med hverandre og dels forutsetninger og verktøy for andre mål. Eksistensen av fremragende fagmiljø kan fremme konkurransekraft og innovasjonsevne, og kan hjelpe oss i møtet med store samfunnsutfordringer. På samme måte er innovasjonsevne en ferdighet som setter oss bedre i stand til å nå samfunnsmessige mål. Fagmiljø av fremragende kvalitet kan være én viktig forutsetning for å styrke innovasjonsevnen, men også andre forutsetninger må være på plass, fremfor alt samspillet mellom aktører i ulike samfunnssektorer. For å lykkes med innovasjonsevne og omstillingsdyktighet og i håndteringen av samfunnsutfordringene er det nødvendig å utvikle tverrsektorielle samspill utover det vi har i dag. I andre punkter nedenfor omtaler vi nærmere hvordan behovet for økt samspill bør prege den kommende langtidsplanen. Etter vår oppfatning er imidlertid dette punktet så viktig at det også bør vurderes å tydeliggjøre dette i målstrukturen for langtidsplanen.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Prioriteringene i langtidsplanen svarer til det utfordringsbildet som ble tegnet opp i forkant av forrige revisjon. Utfordringsbildet er mye i det samme i dag, og prioriteringene har fortsatt stor relevans. Den gang ble det under inntrykk av blant annet flyktningkriser tatt inn en ny prioritering om «samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden». Under punkt 1 over omtalte vi at tydelige utfordringer i dag er knyttet til brede tema som manglende støtte til demokrati, voksende ulikhet, utenforskap, tillit til samfunnsinstitusjoner, polarisering mm. Dette er utfordringer som kan fortjene en tydeligere plass i langtidsplanen, og UH-institusjonene må ha en viktig plass i arbeidet med denne type utfordringer med sine ulike samfunnsoppdrag.

Utdanning er viktig på alle områder

Utdanning må ha en nøkkelrolle når disse utfordringene skal møtes som ett viktig element i en satsing på barn og unge. I dagens langtidsplan har satsinger på barn og ungdom, oppvekstvilkår, livsmestring osv. liten plass, og bør styrkes. Det er viktig å satse på danning og kreative og kulturelle praksiser i utdanningene. Økt innsats for dette i lærerutdanningene er ett viktig grep, og for HVL er det naturlig å vise til doktorgraden vi har etablert, «Studiar av danning og didaktiske praksisar» som er et viktig tiltak for å styrke kunnskapen på området. Lærerutdanningen er for øvrig relevant for langtidsplanens prioriteringer i bredden og kan integreres i andre enn dedikerte forskningsprogrammer som FINNUT.

Prioriterte områder må ses i sammenheng

Videre blir det viktig å legge til rette for koblinger og sammenhenger mellom de prioriterte områdene. Et eksempel på dette er forskning på teknologi i helse og omsorg, som en del av innovasjonsrettet forskning, og dette området bør styrkes. Her er praksisrettet forskning viktig, men annen forskning bør også prioriteres. Det antas mye bl.a. om økonomi og effektivisering knyttet til teknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenester som det ikke finnes forskningsmessig belegg for, hverken i norsk eller internasjonal forskning. Teknologi i kommunale helse- og omsorgstjenester er fortsatt et ungt felt der det gjenstår mye å lære. Dermed trengs også kartleggende og utforskende forskning for å etablere et tilstrekkelig kunnskaps- og erfaringsgrunnlag for implementering av teknologi i tjenestene.

En vidtfavnende og sektoruavhengig tilnærming til innovasjon

Et overordnet synspunkt fra HVL er at innovasjon må ha en tydelig plass i den kommende langtidsplanen, og at innovasjonsbegrepet må være vidtfavnende og sektoruavhengig. Langtidsplanen bør gjøre UH-sektorens innovasjonsbidrag og rammebetingelsene for å oppfylle dette, langt tydeligere enn i dag, og det må prioriteres virkemidler som legger til rette for og stimulerer til dette. I arbeidet med langtidsplanen bør det vurderes hvorvidt dette skal være en plan for forskning, utdanning og innovasjon. Å gå i retning av økt «missions»-tenkning for kunnskapssektoren vil kreve en større grad av integrasjon mellom utdanning, forskning og innovasjon i et bredt samspill på tvers av sektorer. Utfordringer, kompetanse- og kunnskapsbehov og løsninger må formuleres på en måte som omfatter både studentenes læring og utbytte, forskere og praksisfeltene i offentlig, privat og sivil sektor. Et slikt samspill er nødvendig for å skape den ønskede evnen til innovasjon og omstilling. I dag stimulerer finansieringssystem og insentivstruktur knyttet til faglig aktivitet ikke i tilstrekkelig grad til et slikt helhetlig samspill mellom aktører.

I dette kunnskapssamspillet er studentene viktige aktører og vi må legge til rette for og utnytte det potensiale de representerer for innovasjon og omstilling også som studenter, og ikke bare som arbeidskraft i fremtiden. Det er viktig å tilstrebe den helheten begrepet «kunnskapstrianglet» sikter mot.

Styrke det profesjons- og arbeidslivsnære

HVL og andre institusjoner med stort innslag av profesjonsutdanninger preges i stor grad av fag med unge forskningstradisjoner. Det å styrke forskningen på disse områdene, løfte kunnskapssamarbeidet med praksisfeltene og å utvikle profesjonene i lys av forskning og tverrsektorielt samarbeid er vesentlige forutsetninger for å lykkes med kunnskapsbasert og nødvendig omstilling i offentlig sektor. Det er et stort behov for å utvikle forskningen innenfor profesjonsutdanninger, og det er viktig å opprettholde en tydelig forbindelse til disiplinene også når det gjelder anvendte fag og profesjoner. Innenfor helse- og sosialfag er det for eksempel viktig med en videre begrepsutvikling og erkjenne at begrepsutvikling i seg selv er en del av innovasjonsprosesser.

Institusjoner med mye profesjonsutdanning innenfor fag med svake forskningstradisjoner satser tungt på å styrke forskningsinnsatsen. Langtidsplanen må være tydelig på den rollen utvikling av utdanning og forskning, ofte praksisnær, i profesjonsutdanningene bidrar til måloppnåelse på viktige områder, og prioritere og legge til rette i tråd med dette.

Når det gjelder forskning, er det et klart behov for støtte til forskning om og med offentlig sektor. Utgangspunktet er særlig svakt når det gjelder kommunesektoren, så det bør prioriteres tydelig.

Ved forrige revisjon var det et utgangspunkt at utdanning skulle gjøres tydeligere i planen. Også gjeldende plan bærer imidlertid preg av å være forskningsprioriteringer. Planen bør ha et helhetlig kompetanseperspektiv der både forskning og utdanning og viser hvordan de to områdene sammen skal bidra til å dekke det samlede kompetansebehovet i landet. Med tanke på den rollen etter- og videreutdanning, fleksibel utdanning og livslang læring må forventes å ha i neste tiårsperiode, må langtidsplanen være en plan også for denne delen av utdanningsvirksomheten.

Flercapmusinstitusjoner sikrer regional kompetanseutvikling

Det nasjonale kompetansebehovet må også ses i et geografisk og regionalt perspektiv. For HVL er det et vesentlig mål å bidra til regional utvikling og innovasjon som flercampusinstitusjon i tett samspill med omgivelsene. Vi styrker utdanning og forskning ved å bygge sterkere fagmiljø på tvers av ulike campus og geografiske plasseringer, samtidig som den regionale konsentrasjonen av fagmiljø er en viktig motor for utvikling i sine respektive områder. Samtidig skaper digitalisering muligheter for desentraliserte tilbud. Slike må imidlertid ikke undergrave den viktige regionale dimensjonen som også etter strukturreformer og sammenslåinger preger norsk høyere utdanning, blant annet gjennom flercampusinstitusjoner. Slike institusjoner representerer en viktig verdi i norsk høyere utdanning. Strukturreformen har bidratt til å styrke fagmiljø og øke kvaliteten på forskning og utdanning på tvers i flercampusinstitusjonene. De gir store grupper studenter et utdanningstilbud i egen region og de er sterke kompetansesentra i sine respektive regioner. Finansiering og virkemidler må sikre opprettholdelsen av sterke og levedyktige campus rundt i landet og sørge for disse kan spille en sentral rolle i tilbudet av fleksibel utdanning fremover.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

I tråd med hva vi har kommentert ovenfor, vil HVL løfte fram følgende punkter for opptrappingsplaner:

Styrket satsing på innovasjon, tverrsektorielt samarbeid

Det er et hovedformål med planen at den skal bidra til omstilling på en rekke samfunnsområder. Dette krever mer oppmerksomhet om og større vekt på innovasjon enn i dag. Universiteters og høyskolers innovasjonsoppdrag er ikke finansiert tilstrekkelig i dagens finansieringsmodell. Virkemidler og støttesystem bør i større grad støtte opp om direkte samarbeid mellom universiteter og høyskoler og næringsliv og offentlig sektor om innovasjon. Dette bør inneholde, men ikke begrenses til styrket satsing på ordninger som offentlig sektor-ph.d. og nærings-ph.d.

Et slikt samarbeid vil også være et viktig tiltak for å nå målene om økt arbeidsrelevans i studiene. En finansiering som gir et bedre samspill mellom akademia og andre sektorer vil også legge til rette for samarbeid om utdanningstilbud, mer og bedre praksis for studenter og studentenes involvering og medvirkning i forskning, utvikling, innovasjon og omstilling. Studentene er her en viktig ressurs også som studenter, og tiltak og ordninger må utformes med tanke på dette.

Styrket forskningsinnsats på, om og med offentlig sektor

Dette punktet henger nært sammen med det foregående, men vi mener det likevel bør løftes frem som eget punkt. I tillegg til en helhetlig og prinsipiell satsing på innovasjon og tverrsektorielt samarbeid som omtalt over, bør det gjøres et spesielt løft når det gjelder forskning på, om og med offentlig sektor. Målene om omstilling, utvikling og innovasjon må ikke minst gjelde for offentlig sektor. For deler av offentlig sektor, framfor alt kommunesektoren, er verken forskningsinnsatsen eller de offentlige aktørenes forutsetninger til å involvere seg i forsknings- og utviklingsarbeid i samarbeid med akademia tilstrekkelige. HVL opplever at dette er en betydelig begrensning for muligheten til å nå langtidsplanens mål om fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester.

Økt satsing på internasjonalisering i profesjonsutdanninger

Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning pekte på internasjonalt samarbeid som en forutsetning for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning. Videre viste den til internasjonalitet som en definerende egenskap ved høyre utdanning. I norsk høyere utdanning varierer graden av internasjonalisering mye mellom ulike utdanningstyper, der profesjonsutdanninger, særlig rammeplanstyrte, har et svakere internasjonalt preg. I 2020 lyste Diku ut midler for økt studentutveksling i slike utdanninger. HVL mener dette var et betimelig tiltak, men ser på det som en forsiktig begynnelse som bør styrkes videre. Studentmobilitet er viktig, men likevel bare en begrenset del av arbeidet med å gi utdanningene en internasjonal dimensjon, og å styrke selve utdanningene gjennom internasjonalt samarbeid. Utlysningen fra 2020 bør derfor følges opp av en mer omfattende satsing mot de samme utdanningene som favner internasjonalisering og internasjonalt faglig samarbeid også utover studentmobilitet.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

I punktene ovenfor har vi tatt til orde for at den tverrsektorielle innsatsen bør styrkes for å møte utfordringene langtidsplanen legger til grunn. For en eventuell «missions»-tilnærming vil både tverrsektorielle og tverrfaglige satsinger stå sentralt, og HVL vil understreke at tverrgående innsats ikke må avgrenses til eventuelle «missions» rettet mot særlig prioriterte områder.

Diskusjonen om områder for eventuelle «missions» må se hen til internasjonale prosesser som EUs «missions»-satsinger og relateres til en eller flere av EUs «missions» med tanke på samspill og synergier. Videre et FNs bærekraftsmål et viktig bakteppe for arbeidet med norske «missions».

I dagens situasjon virker det vanskelig å komme utenom klimaendringer i diskusjonen om tidens mest presserende utfordringer. Utover dette ønsker ikke HVL på dette tidspunktet å peke ut hvilke områder som bør prioriteres høyest eller konkretisere nærmere hvordan en «missions»-tilnærming kan gjennomføres. Men det er avgjørende at en satsing er basert på forpliktende involvering på tvers av departementer og ansvarsområder, og vi støtter forslaget fra Forskningsrådets internasjonale utvalg om først å iverksette en «prøve-misson» med tanke på å utvikle et verktøy for framtidige satsinger.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

Det synes å være en internasjonal trend at tilliten til forskningsbasert kunnskap i mange sammenhenger er lavere enn tidligere. Trolig handler dette minst like mye om svekket tillit til myndigheter og samfunnsinstitusjoner i sin alminnelighet som til forskningskunnskap mer spesielt. Uttrykk for denne tendensen har vi kunnet observere i Norge som vel som i andre land i vår del av verden. Samtidig har pandemien i 2020 og 2021 vist oss at former for tillit varierer mye mellom ulike land og samfunn, og Norges vei gjennom pandemien har tydet på at tillitsnivået i befolkningen er høyt til både samfunnsinstitusjoner og forskningskunnskapen politikken er begrunnet i. Utfordringene gjelder likevel også Norge, og det er viktig å arbeide målrettet for at tilliten til forskningskunnskap spesielt opprettholdes og styrkes også hos oss. Vi vil peke på noen vesentlige forutsetninger for dette.

HVL mener at det tverrsektorielle samarbeidet vi har omtalt tidligere i form av gode partnerskap mellom akademia og ulike aktørgrupper i privat og offentlig sektor og sivilsamfunnet vil styrke opplevelsen av at relevant forskning utgjør et viktig og nødvendig bidrag til samfunnet.

Videre er god kommunikasjon og formidling av forskning en forutsetning for tillit. På samme måte som insentiv- og finansieringssystemer i begrenset grad stimulerer til tverrsektoriell samhandling for UH-sektoren, stimulerer de i liten grad til formidling og kommunikasjon utover akademiske kanaler. For å opprettholde og styrke tilliten til forskning og forskningskunnskap er det viktig at forskningsmiljøene gir høy prioritet til formidlingsoppdraget også utover akademiske publikasjoner.

Norsk som fagspråk må sikres og utvikles

Kommunikasjon, formidling og dialog mellom forskning og samfunn handler også om språk. Mens engelsk i mange sammenhenger fyller rollen som internasjonalt akademisk fellesspråk, er opprettholdelsen og utviklingen av et norsk fagspråk av stor betydning av mange grunner. Vår profesjons- og praksisnære utdanning og forskning er avhengig av et godt og velfungerende norsk fagspråk som muliggjør den nødvendige samhandlingen mellom akademia og samfunnet omkring. Å opprettholde og videreutvikle norsk fagspråk er en viktig del av vårt arbeide med å fylle den rollen vi skal ha overfor samfunnet, og er nødvendig for inkludering og demokratisk deltakelse i samfunnsliv og kunnskapsutvikling. Det å sikre norsk som fagspråk vil være et viktig tiltak for å sikre legitimitet og tillit til forskning og forskningsbasert kunnskap.

Samtidig skal vi ha høye ambisjoner om å delta i og bidra til den internasjonale kunnskapsutviklingen. Det må derfor finnes en god balanse i språkbruken. En god balanse må legge aktivt til rette for at vi når våre internasjonale ambisjoner samtidig som samfunnets behov for et inkluderende norsk språk blir tatt til følge.