Høringssvar fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet
INNSPILL TIL REGJERINGENS NESTE LANGTIDSPLAN FOR FORSKNING OG HØYERE UTDANNING – Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet
Innledning
Vi viser til invitasjonen fra Kunnskapsdepartementet datert 21. mai 2021, der departementet ber om innspill i forbindelse med revideringen av regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er fag- og forvaltningsmyndighet på området strålevern, atomsikkerhet og ikke-spredning, radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall. DSA utfører direktoratsoppgaver på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet, Utenriksdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Mandatet inneholder forvaltning av strålevernloven, strålevernforskriften, forurensningsloven og atomenergiloven. DSA forventes å ha kunnskap om alle typer stråling som har betydning for helse og miljø, atomsikkerhet og beredskap. DSA deltar selv i utdanning på fagområdet gjennom at ansatte underviser på kurs på en rekke universiteter og andre læresteder, og studenter gjennomfører masterstudier og tar doktorgrader under veiledning av våre ansatte.
DSA informerer publikum, virksomheter og andre etater om mange aktuelle temaer rundt stråling, og regelverk, forvaltning, beredskap og rådgivning skal være kunnskapsbasert.
For å få tilgang til kunnskap på sitt område, deltar DSA i en rekke forskningsprosjekter og faglige nettverk. Særlig viktig er det internasjonale samarbeidet innen forskningsprogrammet under European Atomic Energy Community (EURATOM), som omfatter strålevern, atomsikkerhet, dekommisjonering og radioaktivt avfall. Siden EØS-avtalen ikke omfatter medlemskap i EURATOM, finansieres Norges deltagelse nasjonalt, via Norges forskningsråd. DSA overvåker stråling og radioaktivitet i miljøet, og bidrar til klimaforskning med UV-data, blant annet til de årlige FN-rapportene om «State of the Climate». DSA medvirker i SFF CERAD (2013-2022), Centre for Environmental Radioactivity, som finansieres av Forskningsrådet og ledes av NMBU og DSA i fellesskap. DSA har bidratt også i andre relevante FoU-prosjekter, finansiert gjennom andre EU- programmer enn EURATOM, Forskningsrådet, Framsenterets flaggskip, Nordisk Kjernesikkerhetsforskning (NKS) med mer.
Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?
Her vil vi løfte frem særlig tre områder: 1) Avvikling av nukleære anlegg og håndtering av radioaktivt avfall, 2) klima og stråling, samt 3) medisinsk strålebruk.
1) Avvikling av nukleære anlegg og håndtering av radioaktivt avfall
I Norge er driften ved forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller stanset, og anleggene skal dekommisjoneres og det radioaktive avfallet håndteres. Dette arbeidet anslås å ta flere tiår å fullføre, og kostnadene vil bli betydelige. Mangel på ekspertise nasjonalt kan bare delvis avhjelpes ved å rekruttere og ta i bruk utenlandske konsulenter og rådgivere. I forbindelse med dekommisjonering av de norske forskningsreaktorene og nukleær avfallshåndtering i Norge er det nå et stort behov for kunnskapsutvikling og tilgang på høy, spesialisert kompetanse på disse områdene. Utdanning av nye kandidater med nukleær kompetanse bør få økt oppmerksomhet i Norge, og mobilisering på dette området bør skje raskt.
For å stimulere kunnskapsutviklingen nasjonalt er det behov for et dedikert, målrettet og langsiktig forsknings- og utviklingsprogram (FoU-program) for å støtte blant annet etableringen av den operative infrastrukturen for avfallshåndteringen. Dette er spesielt nødvendig for utvikling av et dyptliggende deponi. Det vil være effektivt med økt deltagelse i internasjonalt forskningssamarbeid om dekommisjonering, radioaktivt avfall og nukleær sikkerhet, slik at vi kan få mer direkte tilgang til oppdatert kunnskap.
2) Klima og stråling
Det er kjent at det er en tett kobling mellom svekkelse av ozonlaget, UV-klimaet og den globale drivhuseffekten. Endringer i miljøet foregår imidlertid stadig raskere, og det har stor betydning å fange opp nye vitenskapelige funn om UV-, synlig og infrarød stråling i atmosfæren. Stråling er med å påvirke naturmangfoldet f.eks. gjennom at mer UV-stråling antakelig vil påvirke livet i havet i nye isfrie områder i Arktis.
I denne sammenhengen er det også verd å merke seg betydningen av Montereal-protokollen som er med på å begrense fortynningen av ozonlaget. Ozon er en klimagass. Stortingsmelding 4 (2018-2019) sier: «Hvis vi ikke lykkes i å begrense utslippene av klimagasser kraftig, vil den globale oppvarmingen ifølge FNs klimapanel kunne stige med over 4°C innen slutten av århundret». UNEPs Environmental Effects Assessment Panel (EEAP) har regnet ut at uten den suksess Montrealprotokollen har hatt, tilsier prognosene at man vil oppleve en ytterligere stigning på mellom 1 og 5 °C avhengig av sted på jorden. Disse sammenhengene har med strålingsbalansen i atmosfæren å gjøre, og det sier seg selv at det er nødvendig for Norge å fortsette med vedlikehold og oppbygging av kompetanse om dette.
Valg av energieffektive lyskilder har blitt nødvendig etter utfasing av glødelamper. Disse nye lyskildene kan i noen tilfeller gi hittil ukjente helseeffekter, som UV-stråling innendørs eller positiv eller negativ virkning på helsa gjennom regulering av f.eks. døgnrytmer.
3) Medisinsk strålebruk
Medisinsk strålebruk har opplevd en rekke nyvinninger som stiller nye krav til DSA som myndighet, til produsenter og importører av legemidler og medisinsk utstyr, men særlig til personalet som bruker stråling innen medisin. Norge har sett gode eksempler på kommersialisering av forskningsfunn på dette området. Eksempelvis utvikling av radioaktive medisiner mot kreft (Algeta, som senere er kjøpt opp av Bayer og Nordic Nanovector) og kommersialisering av metodikker der lys brukes i kreftbehandling og utvikling av vaksinasjon (bl.a. gjennom PCI Biotech og Photocure). Tilsyn og optimalisering i disse nye metodene vil forbedre offentlige tjenester overfor pasientene (prioritert område 3) og muliggjøre norsk industriutvikling (prioritert område 4.). Det samme kan sies om nye lyskilders biologiske egenskaper, der det foregår en uventet rask utvikling, også i Norge, av teknologi knyttet til kortbølget UV i bekjempelse av koronavirus. Strålebruk innen det medisinske området er annerledes enn annen strålebruk siden det er en pasient involvert som vil ha nytte av strålebruken, men som også i noen tilfeller utsettes for risiko gjennom stråleeksponeringen. Det er derfor viktig at nytteverdien av undersøkelsen eller behandlingen overstiger risikoen og dermed er berettiget. Når undersøkelsen gjennomføres, er det viktig at den er optimalisert, slik at stråledosen blir så lav som mulig og samtidig gir god nok bildekvalitet. Behandling som involverer stråling, må også være optimalisert, slik at det området som skal behandles, får tilstrekkelig stråledose, og at det samtidig gis lavest mulig stråledose i omkringliggende vev. Ulike type undersøkelser eller behandlinger der stråling er involvert, vil også medføre at ansatte blir eksponert for stråling. Det er viktig at den eksponeringen holdes så lav som praktisk mulig. For å få til optimalisert strålebruk for pasienter og ansatte, er det nødvendig at involvert helsepersonell har god kompetanse i strålevern. Det er også helt nødvendig at de som henviser til strålegivende, medisinske undersøkelser og behandlinger, har tilstrekkelig kompetanse om de risikoer strålingen medfører.
Det medisinske området er hele tiden i utvikling. Det innføres både nye bruksområder for eksisterende apparatur, og det utvikles nye metoder der stråling inngår. Eksempel på dette er innføring av protonterapi for behandling av kreft og radioaktive legemidler til diagnostikk og behandling. Nye diagnostiske og terapeutiske metoder innføres i radiologi, stråleterapi og nukleærmedisin i takt med økt viten og utstyrsutvikling. Det anvendes både utstyr som gjør bruk av ioniserende stråling, slik som røntgenstråling, og ikke-ioniserende stråling, slik som laser og UV-stråling. I tillegg er det nye legespesialister som tar i bruk terapeutiske og diagnostiske radiologiske metoder. Dette stiller krav til økt kompetanse blant brukere, men også hos henvisende leger. Undersøkelser viser at det kan være et overforbruk av disse tjenestene, spesielt innen diagnostikk (Riksrevisjonens administrative rapport nr.1 2017: https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2016-2017/bildediagnostikk.pdf). En generell grunnleggende undervisning i strålevern og relaterte områder bør innføres i legestudiet, i tråd med det som kreves i EU sin Basic Safety Standard (EU 2013: COUNCIL DIRECTIVE 2013/59/EURATOM: laying down basic safety standards for protection against the dangers arising from exposure). Annet personell, som sykepleiere og annet helsepersonell, trenger også opplæring og kompetanse i strålevern. De trenger det for å kunne beskytte seg selv og ikke minst fordi ulike grupper helsepersonell har bestemte rettigheter i bruk av stråling i sitt daglige arbeid. Dette vil kunne være med å sikre et bedre strålevern av personell og pasienter og en bedre utnyttelse av helseressurser.
Det er ikke bare ved innføring av nye strålegivende metoder i medisin at det er viktig med god strålevernkompetanse. En tidligere kartlegging (Strålevernrapport 2014:5) har vist at mange helseprofesjonsutdanninger har hatt lite innhold av strålevern selv om flere av yrkesgruppene er store brukere av strålegivende utstyr og metoder. Kompetansekrav til betjening av ulike strålegivende apparatur til medisinske formål, er i strålevernforskriften knyttet til helseprofesjoner. For eksempel må du være stråleterapeut for å kunne betjene stråleterapiutstyr og radiografer, relevante legespesialister og tannlegespesialister har anledning til å betjene røntgen- og MR-apparatur og alt godkjent helsepersonell kan betjene laserapparater. Det er da lagt til grunn at en gjennom de ulike profesjonsutdanningene har tillagt seg nødvendig strålevernkompetanse. Selv om det er nødvendig at virksomheten skal sørge for tilstrekkelig opplæring av sine ansatte for å sikre forsvarlig medisinsk strålebruk, er det derfor viktig å sørge for at grunn- og videreutdanningene inneholder et tilpasset omfang av strålevern. Både EU og IAEA har gitt ut anbefalinger om stråleverninnhold i ulike utdanninger innen helsetjenesten, som kan brukes som en rettesnorer (IAEA 2014: Radiation Protection and Safety of Radiation Sources: International Basic Safety Standards, EU 2013: COUNCIL DIRECTIVE 2013/59/EURATOM: laying down basic safety standards for protection against the dangers arising from exposure , EU 2014 RP 175: Guidelines on Radiation Protection education and training of medical professionals in the European Union). Dette har også blitt påpekt som en anbefaling i IAEAs rapport etter revisjonen av staten Norge 2019 (Revisjonsrapport IAEA Norge). Rapporten er omfattende, og vi gjengir derfor formuleringen her: Recommendation (R5): The Government should establish provisions regarding the building and maintaining of competence of all parties having responsibilities in relation to the safety of facilities and activities, including the strengthening radiation protection training in health education programmes and the formal recognition of medical physicists.
Innen medisinsk strålebruk har yrkesgruppen medisinsk fysiker en sentral rolle. I Norge i dag har vi ikke noe enhetlig utdanningsløp for denne yrkesgruppen. De fleste som jobber som medisinske fysikere har en mastergrad i fysikk i bunnen og har tilegnet seg spesialisert medisinsk fysiker-kompetanse etter endt utdanning i den virksomheten de er ansatt. Både IAEA-retningslinjer og EU-regelverket trekker frem denne yrkesgruppen som særlig viktig for å sikre forsvarlig strålebruk i medisinen. I mange andre land er medisinsk fysiker ansett som helsepersonell, og har en autorisasjonsordning, på lik linje med for eksempel radiografer og leger. IAEA anbefaler (se forrige avsnitt) at det etableres ordninger som sikrer en formell anerkjennelse av yrkesgruppen medisinsk fysiker i Norge. For å kunne få til en slik formell anerkjennelse, for eksempel gjennom en autorisasjons- eller sertifiseringsordning, vil det være hensiktsmessig med et enhetlig utdanningsløp og definerte læringsmål for denne yrkesgruppen. Det å sikre nødvendig kompetanse i kreftbehandlingen gjennom utdanning (og rekruttering) av medisinske fysikere og stråleterapeuter er også trukket frem som et delmål i Nasjonal kreftstrategi (Nasjonal kreftstrategi 2018-2022 Leve med kreft).
Antall krefttilfeller øker, og det blir samtidig flere som overlever sin kreftsykdom. Disse pasientene kan oppleve langtidsbivirkninger av strålebehandlingen (og annen type kreftbehandling), som kan gjøre seg gjeldende mange år etter ferdig behandling. Det er viktig å etablere kompetanse om disse effektene, både i spesialisthelsetjenesten og blant fastleger, som ofte er de som følge opp pasienten i førstelinje. Omfanget av bruk av stråling innen medisin øker også, og det er viktig å kartlegge hvilke negative effekter strålebruken har for pasientene. DSA samarbeider nå med Helsedirektoratet med å etablere et nasjonalt system for overvåking av medisinsk strålebruk, med bruk av Norsk pasientregister som nøkkelregister. Systemet har som formål å følge utviklingen i bruk av stråling innen diagnostikk og behandling og registrere stråledoser. På sikt vil disse data utgjøre en unik database som kan brukes av forskningsmiljøer til å undersøke sammenhengen mellom stråledoser og eventuelle senskader av strålebruken.
Tilbud om protonterapi for strålebehandling av kreft er nå under etablering i Norge. Siden denne behandlingsteknikken er ny i Norge, er det viktig å sette i gang gode kliniske studier på behandlingseffekt. Her må det mer forskning til for å skaffe evidens for å kunne avgjøre hvilke pasienter som skal tilbys denne behandlingsmetoden. Ved bruk av protonterapi, kan stråledosen til omkringliggende, friskt vev reduseres betydelig. I og med at kreftoverlevelsen øker, blir det stadig viktigere å redusere risiko for utvikling av sekundærkreft som følge av behandlingen. Dette gjelder både barn og voksne med lang forventet levetid. Det er derfor viktig med støtte til forskningsprosjekter og deltagelse i studier for å etablere kunnskap om dette.
Innen nukleærmedisinsk terapi er det rask utvikling av nye radioaktive legemidler til behandling av pasienter. Nye isotoper kan medføre nye utfordringer både innen helse og miljø. Det kan være behov for mer kunnskap og forskning innen strålevern, biologiske effekter, miljøutfordringer, isotopers egenskaper eller lignende (eksempelvis kreftbehandling med Xofigo), både hos produsenter, sykehus, forskningsmiljøer og ved forvaltningsorgan som DSA. Med innføring av nye radioaktive legemidler er det ikke usannsynlig at individuell doseplanlegging og interndosimetri blir mer og mer aktuelt, og at kunnskap om dette kan bli nødvendig.
Bruken av laser, lys, ultralyd og elektromagnetiske felt som har gjort sitt inntog i kosmetisk behandling de siste årene. Tidligere var det liten oppmerksomhet rundt bruken av stråling til kosmetiske formål, bortsett fra regulering av solarier som er dekket ved egne avsnitt i forskriften. De øvrige kosmetiske områdene er nå likestilt med medisinsk strålebruk så langt det passer, dvs. når ikke det medisinske kapitlet i forskriften omhandler strålebruk som utelukkende gjelder for ioniserende stråling (røntgen-, gammastråling osv.).
Veterinærmedisinsk strålebruk
Veterinærmedisin omfatter både klinisk diagnostikk, behandling og helsekontroll av dyr. Det er kun et spørsmål om tid før veterinærer ønsker å ta mer avanserte metoder i bruk og det er naturlig å anta at alt som er tilgjengelig for mennesker innen medisinsk strålebruk vil bli aktuelt for bruk også innen veterinærmedisinsk virksomhet. Dette omfatter alt fra bruk av bildediagnostikk (røntgen, CT, MR og UL), nukleærmedisin (diagnostikk og terapi), hybridundersøkelser (SPECT/CT, PET/CT og PET/MR) samt stråleterapi (ekstern og brachyterapi). Flere europeiske land benytter allerede f.eks. linearakseleratorer for strålebehandling av dyr. Strålevernundervisningen i veterinærmedisin er i dag hovedsakelig knyttet til bruk av enkelt røntgenutstyr. Andre modaliteter som gjennomlysning, intervensjonsradiologi, CT, nukleærmedisin, MR, stråleterapi eller bruk av mobilt røntgenutstyr, blir ikke dekket i utdanningene. DSA opplever et betydelig antall henvendelser fra veterinærer som er usikre på reguleringen i strålevernforskriften, eller som mangler kunnskap for å kunne risikovurdere strålebruken sin og sette inn tiltak i tråd med regelverket (dose- og skjermingsberegninger, persondosimetri og bruk av personlig verneutstyr). For å sikre personalet som er involvert i veterinærmedisinsk strålebruk, er det derfor viktig å få et tilpasset omfang av strålevern inn i grunnutdanningen for veterinærer.
Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?
I Norge mangler det nasjonale forskningsprogram som fokuserer på kunnskapsbehovene innen DSAs ansvarsområder. Noe forskningsaktivitet blir finansiert av andre programmer nasjonalt, men ofte vil prosjekter som har høy relevans for DSAs forvaltning ikke nå opp i konkurransen på grunn av andre føringer og prioriteringer innen tema som miljø, klima, energi og helse.
Forskningsrådet hadde et strålevernprogram i årene 1996 – 2001, se file:///C:/Users/terjec/Downloads/Sluttrapport%20-%20Forskningsprogram%20om%20str%C3%A5ling%20og%20str%C3%A5levern.pdf. I ettertid har ikke Forskningsrådet hatt spesielle programmer som omfatter stråling, men man har tatt inn deler av problematikken, blant annet i CERAD SFF som nevnt over.
Mangel på forskningsaktivitet fører også til at det utdannes få personer innenfor fagområdene som er viktige for strålevern og atomsikkerhet. DSA har nytte av muligheten til å rekruttere personell fra andre land, men det er ikke tilstrekkelig til å dekke behovet. Det er behov for å knytte kompetansen til nasjonale forhold, regelverk og problemstillinger, og nasjonal FoU-aktivitet trengs også for å utnytte kompetanse og ekspertise fra andre land på en god måte.
DSA har, i likhet med andre direktorater, også behov for langsiktig teknisk og vitenskapelig støtte. Fra DSAs perspektiv, når det gjelder strålevern og atomsikkerhet, mangler dette leddet i kunnskapssystemet. De relevante fagmiljøer må stort sett prioritere forskning ut fra muligheter til prosjektfinansiering. Det mangler langsiktig basisfinansiering med utgangspunkt i behovene fra DSAs forvaltning. Det er ønskelig å få på plass en egnet organisering, slik at DSAs forvaltningsområde også kan dra nytte av langsiktig relevant kunnskaps- og kompetanseoppbygging, samt forskningstjenester av høy vitenskapelig kvalitet med fokus på forvaltningens prioriterte kunnskapsbehov.
Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?
DSA har ingen spesielle innspill, men klimaproblematikk er selvfølgelig minst like aktuelt som før.
Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?
DSA har ingen spesielle innspill.
Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?
DSA har ingen spesielle innspill.
Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?
DSA har ingen spesielle innspill.
Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?
DSA er positive til ideen om spesielle samfunnsoppdrag fordi det på vårt område ofte dukker opp problemstillinger som kan løses ved tidsbegrenset innsats, og som krever at vi og andre driver kunnskapsinnhenting f.eks. gjennom forskning. Dagens bidragsfinansiering og historiske oppdrag over Konsesjonsavgiftsfondet på forskning på effekter av stråling fra kraftlinjer er eksempler som illustrerer dette. DSA innser også i lys av vår brede samarbeidsprofil, at forskningen knyttet til spesielle oppdrag må oppfylle krav om åpenhet når oppdraget publiseres og være fri i den forstand at forskningsresultatene ikke styres av oppdragsgiver. Dette gjelder også publikumsinformasjon om forskningens betydning for allment strålevern. Kommunikasjonsvirksomhet er et vesentlig virkemiddel for DSA.
Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?
Siden stråling lett blir oppfattet av folk flest som noe som er spesielt farlig eller kontroversielt, er det viktig å styrke kunnskap om stråling i befolkningen. Riktig kunnskap må til for at befolkningen skal ha tillit til de rådene og pålegg myndighetene kommer med enten det er behov for tiltak eller ikke for å beskytte helse og miljø.
Det finnes mye informasjon tilgjengelig, spesielt i nye nettmedier, også informasjon som ikke er vitenskapelig basert og noe også direkte feil. Dette gjelder mange områder, og også om stråling og strålevern er det en utfordring at konspirasjonstenkning får fotfeste. Å søke opp informasjon på internett er blitt en selvfølgelighet for de fleste, og da er det viktig at det er enkelt å finne pålitelig informasjon. Det er selvfølgelig også viktig å fortsette med opplæring om kildesøk og kildekritikk i forbindelse med skole og utdanning.
Forskningen skal følge etiske retningslinjer. Dette er grunnleggende for tilliten folk kan ha til forskningsresultatene. I tillegg til det er det viktig med åpenhet, for eksempel ved at offentlig finansiert forskning skal gjøres tilgjengelig for alle (Plan S). I tillegg er popularisering og kommunikasjon nøkkelord.
Et annet aspekt som vi mener det er viktig å legge mer vekt på i framtida, er systematiske kunnskapsoppsummeringer. Når man trenger nøytral og kvalitetssikret informasjon om temaer som kanskje er relativt ukjente eller kontroversielle, er det utviklet metoder som blant annet krever informasjon fra biblioteksektoren og engasjement fra kyndige forskere. Systematiske kunnskapsoppsummeringer er tid- og ressurskrevende, og det kan være nyttig å inkludere utgifter til bruk denne metoden i framtidig finansiering av forskningsprosjekter. Slik kvalitetssikret kunnskap kan brukes til å heve kvaliteten på forvaltningen, publikumsinformasjonen, og bør være grunnlaget for planlegging av ny forskning når dagens kunnskap ikke er god nok. Metoden kan være et middel til å «avsløre» forskning av begrenset kvalitet eller forskning som kan ha som målsetning å fremme bestemte syn eller markedsføre produkter.
Det har være debatt om trådløse strømmålere, og de nærmeste årene står vi foran utrulling av 5G. Derfor er det avgjørende, også for å kunne dra nytte av digitalisering, å ha tillit til at man har tilstrekkelig kunnskap så teknologien er trygg.
Dessverre har forskere opplevd mye uønsket oppmerksomhet i sosiale medier og offentlig debatt. Disse problemstillingene er stadig mer aktuelle. Se rapporten: Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia, M. Mangset m.fl. 2021 (https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/handle/11250/2759833). Der står det blant annet: «…12 % svarer at de har unngått å formidle resultater av frykt for hets, trusler eller offentlig kritikk. Andelene som nevner henholdsvis hets/trusler og offentlig kritikk er like store. • 11 % sier at de lar være å formidle funn fordi de er politisk kontroversielle: De kan krenke minoritetsgrupper, de er ikke politisk korrekte, eller de kan misbrukes politisk». Det ser ut til at denne tendensen har blitt forsterket de siste årene. Derfor er det viktig å holde kvaliteten på forskningen høy og at forskningsinstitusjonene kan møte alternativ forskning eller «fake news» med tillitvekkende vurderinger og faglige argumenter. Også på dette området er god formidling av forskning det viktigste virkemiddelet.