Høringssvar fra Høgskolen i Østfold

Høring: Innspill til neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning fra Høgskolen i Østfold

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Utfordringsbildet som gjeldende langtidsplan tegner opp, er fortsatt aktuelt og relevant. FNs bærekraftmål må fortsatt ligge til grunn, og bærekraftperspektivet må gjennomsyre planen. Store samfunnsutfordringer som bl.a. klimaendringer (grønn omstilling), demografiske endringer (eldre befolkning og migrasjon), demokrati som er under press og økende ulikhet, er sentrale og viktige og har blitt ytterligere aktualisert i den siste perioden. Det er også viktig at langtidsplanen legger til rette for satsing på forskning og høyere utdanning som fremmer arbeidet med å opprettholde og styrke tilliten til forskning og kunnskap i det norske (og internasjonale) samfunnet, herunder livslang læring og internasjonalisering. Satsingen på åpen forskning må fortsette: Koronapandemien har aktualisert hvor viktig det er for det internasjonale samfunnet å ha så fri flyt av forskningsresultater som mulig. Det grønne skiftet og Norges behov for omstilling knyttet til petroleumssektoren er fortsatt viktige faktorer. Bærekraftige og varige næringer bør ha en viss kritisk masse. Dersom vi skal bygge opp en langsiktig erstatning for olje/gass-industrien, bør innsats innenfor forskning og høyere utdanning trolig fokuseres i noe større grad enn i dag. Fokuseringen bør gjøres mot samfunns- og næringsområder som vi kan ha særskilte forutsetninger for.

2.Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

En sterk grunnfinansiering av UH-sektoren gir forutsigbarhet og er viktig for at UH-institusjonene kan gjøre strategiske og langsiktige prioriteringer, tilby høyere utdanning og utøve (fri) forskning av høy kvalitet. Samtidig er det et faktum at å konkurrere om forskningsmidler på en åpen arena er blitt et stadig viktigere virkemiddel for å nå målene regjeringa har satt for forskningen. Mange forskere bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på å utforme søknader til Forskningsrådet uten å få tilslag. Det er viktig at det ses på muligheten for å øke potten til prioriterte områder innenfor både forskning, innovasjon og utdanning der det er mange støtteverdige prosjekter, eller se på andre muligheter for å utnytte potensialet i disse prosjektene best mulig.

Effektiviseringskuttet rammer HiØ som de fleste andre UH-institusjoner og bidrar til å svekke administrativ kapasitet i en tid hvor det stilles stadig sterkere krav til både studie- og forskningsadministrativ kompetanse og -kapasitet og oppleves mot sin hensikt.

Karrieresystemet i UH-sektoren bør videreutvikles. Strategien for forskerrekruttering og karriereutvikling som var til høring før sommeren, er i så måte viktig å implementere. Den setter mer romslige rammer for hva som er meritterende i en forskers karriereutvikling og er spesielt viktig for unge forskere som skal bygge en karriere. Samtidig er det uklart hvordan denne strategien faktisk skal implementeres. Mye ansvar overlates til institusjonene selv, samtidig som store grep neppe kan gjøres før et reelt internasjonalt samarbeid rundt dette er på plass.

Den høye andelen av midlertidige stillinger i sektoren kan være en hindring for måloppnåelsen i og med at den kan lede talentfulle forskere vekk fra en karriere innen akademia. Ønsket om mobilitet og internasjonalisering kan i noen grad bidra til at de investeringer som gjøres i talentfulle studenter og forskere ikke kommer det norske samfunnet og norske ambisjoner til gode. Det er derfor viktig å finne en balanse mellom utveksling av personell, kompetanse og ideer på den ene siden, og ivaretakelse av langsiktighet i oppbygning av gode fag- og utdanningsmiljøer på den andre siden.

3. Hva bør videreføres og hva bør endres ved målene i gjeldende langtidsplan?

Målene kan videreføres som de er. Fordi de store samfunnsutfordringene er sektorovergripende, er satsing på tverrfaglig forskning fortsatt viktig. Hva som legges i begrepet «tverrfaglig», kan kanskje tydeliggjøres. Det er også viktig å ta humaniorameldingen på alvor og legge til rette for at humanistiske forskningsperspektiver kan integreres på en substansiell måte i tverrfaglig forskning. Langtidsplanen må likevel ikke se seg blind på problemorientert tverrfaglig forskning, innovasjon og næringslivsrelevans, og den må derfor også legge opp til gode og sterke ordninger som støtter fremragende, nysgjerrighetsdrevet, fri grunnforskning – som også er i stand til å legge et grunnlag for å løse store samfunnsutfordringer. Utvikling av vaksiner mot korona har vist dette i all sin tydelighet. Satsingen på åpen forskning må fortsette, og koronapandemien har aktualisert hvor viktig det er for det internasjonale samfunnet.

4. Hva bør videreføres og hva bør endres ved prioriteringene i gjeldende langtidsplan?

Når det gjelder prioriteringsfeltet «Fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester», er viktig at langtidsplanen får fram viktigheten av kunnskapsbasert profesjonsutøvelse. Utdanningen av f.eks. lærere er selve grunnlaget for at barn og unge får en god utdannelse som gir dem dannelse, og gjør dem rustet til å bl.a. delta aktivt og ha tillit til demokratiske prosesser. For å bygge opp under og styrke lærerutdanningene bør utdanningsforskning synliggjøres i planen. Vi viser her til strategiene Lærerutdanning 2025 og Strategi for utdanningsforskning 2020-2024. I de siste årene er det blitt stadig mer vanlig å involvere brukere i forskningen, såkalt «citizen science», og langtidsplanen bør således speile denne utviklinga og fremme praksisnær forskning og innovative partnerskapssamarbeid.

Horisont Europa har en egen «klynge» kalt «Culture, Creativity, and Inclusive Society” som i hovedsak fokuserer på demokrati, kulturarv og sosiale og økonomiske endringer. Arbeidet med den neste langtidsplanen kan la seg inspirere av denne klyngen og se om prioriteringsområdet “Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden» kan utvides med et lignende program som i sterkere grad inkluderer perspektiver fra humaniora, f.eks. fra lingvistikk, litteraturvitenskap og kulturkunnskap. «Kulturarv» kan således tolkes bredt slik at det inkluderer også arv knyttet til litteratur, kunst og språk. «Samfunnssikkerhet og samhørighet» kan også tenkes sammen med utfordringene knyttet til demokrati og ulikhet i denne sammenhengen. Estetiske fag bør også synliggjøres i langtidsplanen; kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) bør således integreres inn i denne sammenhengen. Estetiske fag og språk er to humanistiske forskningsperspektiver som er grunnleggende for menneskets erkjennelse, identitet og deltakelse i og tillit til demokratiske prosesser. Den neste langtidsplanen bør også inneholde en strategi for å ivareta små studier og fag innenfor fremmedspråk for å opprettholde en kompetanseberedskap som bør være av nasjonal betydning.

5. Hva slags opptrappingsplaner bør den nye langtidsplanen ha, og hvordan og på hvilke områder bør de innrettes?

Hvis det skal innføres «missions» eller samfunnsoppdrag etter modell fra EU, må disse finansieres via friske midler. Samfunnsoppdrag bør knyttes til å skape ny, bærekraftig industri, og dette vil kreve prioriteringer og langsiktighet. Kompetansen og viljen til å velge, evaluere og korrigere langsiktige satsninger bør bedres og konsentrere seg om disse samfunnsoppdragene. Dette innebærer også krav til større faglig bredde i vurderingene, hvor en samfunnsmessig helhetsforståelse legges til grunn.

6. Er det områder som kan prioriteres ned eller mulige effektiviseringstiltak som kan iverksettes for å sikre handlingsrom til prioriterte opptrappinger?

Det er spesielt viktig at rammevilkårene som gir UH-institusjonene generelt gode muligheter til å drive faglig utvikling og gjøre strategiske, langsiktige prioriteringer, videreføres. En god grunnfinansiering er derfor sentral. Effektiviseringskuttet (ABE-reformen) er i denne sammenhengen svært uheldig og bidrar heller til å svekke UH-institusjonenes handlingsrom. Det samme gjelder kuttene som Forskningsrådet er blitt påført. Kompetansen til å følge med på andre lands grunnleggende forskning og ta denne over i samfunns- og næringsmessige anvendelser bør styrkes. Samlet vil dette kunne innebære en viss omprioritering til forskning som er fokusert på å ta grunnleggende forskning i bruk.

7. Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/"missions" i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?

Vi registrerer at det er ofte snakk om et samfunnsoppdrag knyttet til nedskalering av oljevirksomheten og grønn omstilling. Det er viktig at et slikt oppdrag blir bredt anlagt og inkluderer og inviterer til reelle bidrag fra fagdisipliner som ofte ikke nevnes i samme åndedrag som oljevirksomhet og grønn omstilling, nærmere bestemt humaniora og samfunnsvitenskap. Større virksomhetsområder enn man hittil har lykkes med kan være løsningen for å ta vare på hele verdikjeden fra forskning til implementert anvendelse og oppfølging.

8. Hva er det viktigste som kan gjøres for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i befolkningen?

For å sikre denne tilliten, må det satses på forskningsvirksomheten i lærerutdanningene. Det gjelder både forskningen som utføres på selve lærerutdanninga, men også studenters opplæring og deltakelse i forskningsvirksomhet. Forskningen bør bidra til å gjøre utdanningene relevante og fremtidsrettede, slik at utdanningsinstitusjonene evner å omstille og utvikle seg i takt med samfunnet ellers. Det vil sikre at nyutdannede lærere blir enda dyktigere og profesjonelle bidragsytere i utdanningssektoren. HiØ leverer på tre samfunnsoppdrag – utdanning, forskning og formidling – og det kontinuerlige arbeidet med å sikre høy kvalitet på disse tre viktige aktivitetene er viktig for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap. Formidling bør ses som en naturlig del av forskningen, og det dreier seg ikke bare om å formidle selve forskningsresultatene, men også gi et innblikk i hvordan den aktuelle forskningen faktisk foregår. Det må derfor arbeides langsiktig med å vise at bruk av forskningsbasert kunnskap i forvaltning, samfunnsliv og næringsliv gir en merverdi for befolkningen og miljøet. Samtidig må etikk, nytte, miljø og bærekraft tillegges stor vekt når satsinger defineres, implementeres og evalueres. Åpenhet og uavhengighet rundt disse prosessene er viktig, slik at befolkningen opplever at myndighetene har et bredt og positivt, men også kritisk blikk på utvikling og bruk av forskningsbasert kunnskap på alle samfunnsområder.

9. Andre innspill.

Ikke besvart.

På vegne av Høgskolen i Østfold, Kristi G. Bache, Prorektor for forskning og formidling