Høringssvar fra Sarah Rosenbaum

Dato: 23.02.2021

Dersom fristen for å nekte innreise for utlendinger skal forlenges, bør listen av unntak inkludere utlendinger med nære relasjoner til noen bosatt i Norge (e.g. kjærester, voksne barn, besteforeldre, søsken).

Innreiserestriksjonene rammer oss med nære relasjoner til mennesker i utlandet. Når tiltaket dras ut over så lang tid, så blir vi til en ny «sårbar gruppe» som ikke ekisterte fra før av, og som innreise tiltaket rammer ekstra hardt. Uten å spille på offerrollen, er det et faktum at en liten gruppe lider unødvendig mye som et direkte resultat av denne loven.

Hva hvis disse restriksjonene hadde gått spesielt hardt utover en allerede definert «sårbar gruppe», som handikappede eller stoffmisbrukere? Det hadde ikke vært politisk forsvarlig. Men det er «bare» folk med nære relasjoner i utlandet. Det antas at vi ikke trenger spesielt hensyn, fordi vi ikke er «sårbare».

Feil. Denne loven har faktisk gjort mange av oss om til «sårbare», noe vi ikke var fra før av. Det å nekte et menneske samvær med sin næreste, enten partneren eller andre sentrale personer i deres liv, over flere måneder og år er et ekstemt tiltak med stor psykisk påkjenning som ikke er jevnt fordelt i samfunnet. Det rammer noen få, og ekstra hardt.

Dette henger ikke på greip med likhetsprinsipper som ellers står sterkt i norsk ideologi. Og flere land som Norge liker å sammenligne seg med - f.eks. Danmark, Finland, Sverige, Island, Tyskland, Belgia, Sveits, Østerrike - har funnet bedre løsninger på dette problemet uten at det svekker smittevernhensynet.