Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 232167

Dato: 10.02.2021

Innreiserestriksjoner gjør både psykiske og økonomiske vanskeligheter for min familie og for sikkert flere andre familier i lignende situasjoner.

Jeg og min norske mann fikk vårt tredje barn i desember 2019 og planen var at pensjonerte besteforeldre som bor i USA ville reise til Norge, bo sammen med oss, og passe på barnebarnet i mai og juni i år (2021) når både jeg og mannen er tilbake i jobb. Desember barn er jo ikke garantert plass i barnehage til august etter at de har fylt ett år.

Som forventet, er det ikke noe ledige plasser i en barnehage i nærområdet eller i nærheten av jobb (i tilfelle vi får mulighet å jobbe utenfor hjemmet i det hele tatt i 2021; jeg jobber hjemmefra nå). Jeg har allerede tatt ulønnet permisjoner i flere måneder i fjor og nå må jeg enten gjør det igjen i to måneder, eller må jeg betale en dagmamma som er helt ukjent til oss å passe på mitt barn i et par måneder istedenfor besteforeldrene som kjenner og er så glad i henne.

Moren min kom i november 2020, tok covid test flere ganger før reisen, og var på karantenehotellet. Selv om det var ensom og vanskelig for henne, så ville hun gladelig gjør det igjen hvis det betyr at hun og min far har muligheten til å reise hit og ha så mye verdifull tid sammen med barnebarnet. De får ikke mange muligheter til å skape minner med barnebarn som bor så langt borte. Livet er kort og mine barn mister viktig og verdsatt tid med besteforeldre. Men nei, som restriksjoner er nå får mormor og morfar ikke lov å reise hit (selv om de blir mest sannsynlig vaksinert før da!) og vi må da betale en fremmed person å passe på vårt barn frem til hun begynne på barnehage (og må da begynne på nytt når det gjelder trygghet, tillit, og trøst med de som har omsorg for henne - ikke lett for en ettåring som har bare vært sammen med familien siden fødsel pga pandemien) eller må jeg gå uten lønn enda lengre.

Dette synes jeg er jo forferdelig og skammelig.