Høringssvar fra Lars Harald Gathe

Jeg sier nei til forslag om forlengelse av midlertidige forskriftshjemler i smittevernloven og helseberedskapsloven for håndtering av koronapandemien. Mange, meg selv inkludert, frykter at hjemlene her bidrar til den stadige erosjonen av den demokratiske rettsstaten og skaper istedet en økt maktkonsentrasjon iblant helsebyråkratiet eller det som jusprofessor Hans Petter Graver har døpt "smittevernstaten".

La oss ta et konkret eksempel. Selv etter den første bølgen med omikron-varianten var det tydelig at det ikke var strengt nødvendig for deler av samfunnet å stenge ned eller innføre grovt inngripende smitteverntiltak. Helsemyndighetene har i etterkant innrømmet at deres modeller var altfor pessimistiske. Likevel ble store deler av landet kastet ut i stor økonomisk usikkerhet over en modell som det viste seg var feil. Her ser vi at misbruk og misforståelse av forholdsmessighets-prinsippet i smittevernloven skapte utilsiktet skade; f.eks. hull i utdannelsen til hundretusener av barn som måtte sitte hjemme, innskrenkinger i bevegelsesfrihet, økonomiske og mentale problemer en hel generasjon må slite med i årene som kommer. Med dette ferskt i minne, hvordan har vi noen garanti for at myndighetene vil bruke loven korrekt ved neste kritiske veiskille? Hvor er legitimiteten i å videreføre hjemler som vi nå tydelig ser har ført til statlig overtramp?

For en demokratisk stat er den aller viktigste kontroll den over lover, og at de folkevalgtes representanter kan kontrollere dem (Stortinget). En nødsituasjon skal gå over når den er over - og i skrivende stund er vi ikke lenger der vi var i mars 2020. Om nødsituasjonen kommer tilbake – vil det i så fall være en ny nødsituasjon, og da bør det være en ny parlamentarisk prosess over inngripende tiltak basert på den kunnskapen vi har. Å ignorere all den utilsiktede skaden som uforholdsmessige smitteverntiltak påfører organisasjoner, bedrifter; enkeltpersoner hvor en god del har vært irrasjonelle, forvirrende og svært feilslåtte, er å la et damoklessverd henge over samfunnsøkonomien og vår kollektive mentale helse.

Samfunnet trenger normalitet og langsiktige mål om stabilitet ut av pandemien. Ikke en smittevernstat, som har vist seg å ha ganske vilkårlige prinsipper, hvor enn 'midlertidig' den loves oss å være.