Høringssvar fra Gunnhild Hagberg-Karlsen

Dato: 21.03.2022

Som norsk statsborger og innbygger i Norge, mener jeg at forslaget om å forlenge virketiden til de midlertidige lovene i smittevernloven (§ 4-3a og § 4-3 andre og tredje ledd) og i helseberedskapsloven (§ 5-2 andre ledd og § 6-2 tredje ledd) må forkastes i sin helhet – blant annet fordi:

1. Det er generelt problematisk at regjeringen/HOD til stadighet søker å forlenge virketiden for midlertidige lover og fullmaktshjemler. I utgangspunktet skulle de midlertidige lovene som nå foreslås forlenget, vare frem til 1. juli 2021. Hvis de nå vedtas forlenget for et tredje år, begynner det som skulle være midlertidig å få et skinn av permanens. Praksis i både smittevernloven og helseberedskapsloven for øvrig er at kriser som defineres til å utløse regjeringens fullmakter til å vedta inngripende tiltak, kun skal vedtas for en måned ad gangen, så å gi regjeringen tilsvarende midlertidige fullmakter for et helt år av gangen er i seg selv svært betenkelig og problematisk.

2. De midlertidige lovene som regjerningen/HOD foreslår å forlenge ble utviklet i en nødssituasjon, etter hasteprosedyrer og uten innspill fra faglige instanser og berørte interesser, og individets rettsikkerhet er langt dårligere under disse midlertidige lovene enn under de permanente lovene i smittevernloven, helseberedskapsloven og forvaltningsloven. Kanskje blir heller ikke koordineringen av myndighetene på sitt beste når tiltak i hastverk skal vedtas av regjeringen/HOD alene for å håndtere krevende situasjoner det ikke er uventet at kan oppstå?

3. De permanente bestemmelsene i helseberedskapsloven gir hjemler til å kreve beredskapsøvelser, varsler og rapportering, beredskapsregistre, rekvirering av fast eiendom, rettigheter og løsøre, tjenesteplikt og beordring, registrerings- og øvelsesplikt samt omlegging og omleggingsrestriksjoner for de virksomheter loven omfatter – alt dette skulle dekke nødvendige mobiliseringsbehov. Det er følgelig unødvendig å forlenge de midlertidige hjemlene/bestemmelsene.

4. Det er betenkelig at det i de midlertidige lovene legges opp til at også personer som «anses å være smitteførende» eller «har økt risiko for å ha SARS-CoV-2» på ubestemt tid kan pålegges å oppholde seg «på annet egnet oppholdssted» og at personkretser med «forhøyet risiko for å smitte andre» skal kunne pålegges «generelle handlingsplikter» ettersom alle disse operative begrepene som benyttes i høringsnotatet er vage og åpner for en vid bruk av skjønn til å innføre inngripende tiltak fra regjeringens side.

5. At regjeringen skal kunne fatte tiltak om isolering og smittekarantene for hele eller visse deler av landet, står i motstrid til de permanente lovene i smittevernloven kap. 5. (som sier at slike tiltak skal fattes individuelt, skal foregå på sykehus og som det er en betydelig rettsikkerhet knyttet til). Smittevernlovens kap. 4 gir de enkelte kommunestyrer anledning til å innføre møteforbud, stenging av virksomheter, begrensninger i kommunikasjon, isolering og smittesanering. Det synes derfor unødvendig å skulle sentralisere (hos regjering) og generalisere (til å kunne gjelde for hele landet og befolkningen) disse beslutningsmyndighetene med midlertidige lover fremover.

Til slutt vil jeg bemerke at det at HODs forslag om forlengelse av smittevernloven § 4-3a og § 4-3 andre og tredje ledd og helseberedskapsloven § 5-2 andre ledd og § 6-2 tredje ledd ble lagt ut på høring 4. mars med ca. to ukers svarfrist (21. mars), er i seg selv er et demokratisk problem og brudd med utredningsinstruksen kap. 3-3, som sier at «Høringsfristen skal normalt være tre måneder, og ikke mindre enn seks uker». Jeg vil derfor benytte anledning til å be HOD og regjeringen om å avstå fra å legge opp til prosesser som er i strid med utredningsinstruksen og/eller andre instrukser, forskrifter og lover i fremtiden.