Høringssvar fra Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge - NUBU

Dato: 29.09.2020

Høringssvar fra Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) – forslag til forskrift om retningslinje for masterutdanning i barnevern

1) Utkastet til forskrift må blant annet ses i sammenheng med regjeringens høringsnotat om kompetanse i barnevernet, der det foreslås å innføre krav om mastergrad for visse oppgaver i barnevernet. I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i barnevernet?

I regjeringens høringsnotat om kompetanse i barnevernet heter det at «Den overordnede målsettingen med endringer i barnevernet er at barn og familier skal få rett hjelp til rett tid. Dette forutsetter at barnevernet yter tjenester av høy kvalitet. Mer kunnskap og faglig støtte skal gi de tilsatte bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver og stå i krevende saker.» Videre sies det at «Det er satt i gang arbeid med å utvikle nasjonale retningslinjer for læringsutbytte i barnevernsfaglige masterutdanninger, der det særlig skal legges vekt på utvikling av analytisk kompetanse og kliniske ferdigheter.»

I forslaget til læringsutbyttebeskrivelser for masterutdanning i barnevern søkes utviklingen av analytisk kompetanse og kliniske ferdigheter dekket gjennom at studentene arbeider med teoretiske og praktiske problemstillinger i studiesituasjonen. Med omfattende forskningskunnskap og flere ti-års erfaring med opplæring og anvendelse av denne type kunnskap og ferdigheter, mener vi at her er ikke teori og studiearbeid tilstrekkelig.

Under kompetanseområdene «Barnevernsfaglig kompetanse» og «Utredning, analyse og beslutning om tiltak knyttet til barnets omsorgssituasjon» beskrives flere ferdigheter som krever klinisk kompetanse. Studentene skal etter endt masterutdanning bl.a. kunne bruke relasjonell kompetanse og ferdigheter i barnevernsfaglig arbeid, de skal kunne gjennomføre samtaler med barn som er utsatt for vold, seksuelle overgrep og/eller annen omsorgssvikt på en selvstendig måte, kunne bruke metoder knyttet til å motivere og gjennomføre veiledning av barn, unge og familier i lærings-, mestrings- og endringsprosesser, og kunne bruke relevante metoder for veiledning og oppfølging av barn og foreldre som ledd i hjelpetiltak, akuttvedtak, fosterhjem, omsorgsovertagelse og ettervern. En slik klinisk kompetanse bør tilegnes gjennom en kombinasjon av teoretisk læring og trening i praktiske ferdigheter under kyndig veiledning.

Når det gjelder utvikling av analytisk kompetanse, særlig beskrevet under kompetanseområdet «Utredning, analyse og beslutning om tiltak knyttet til barnets omsorgssituasjon», er dette nært knyttet til, og en forutsetning for, at barn, ungdom og familier skal få rett hjelp til rett tid. Betydningen av, og opplæring i, bruk av treffsikre og pålitelige kartleggings- og analyseverktøy og –metoder som fanger kompleksiteten av risiko- og beskyttelsesfaktorer, bør være en del av dette kompetanseområdets læringsutbytte.

Det bør legges mer vekt på helheten i og sammenhengene mellom de ulike læringsutbyttebeskrivelsene. At god barnevernspraksis må være kunnskapsbasert, og at forskningskunnskap er en viktig del av kunnskapsbasen, bør komme bedre fram i alle kompetanseområdene. At studentene må lære kunnskapsbaserte metoder for å vurdere forskningskunnskapens validitet trenger også å komme bedre fram.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Brukermedvirkning og samarbeid med barn, unge og familier bør kunne tillegges større vekt. Dette er et nasjonalt satsningsområde, og både mål og metoder for å sikre medvirkning og godt samarbeid bør komme bedre fram i flere av kompetanseområdene. Det samme gjelder kunnskap om hensynet til ulike minoritetsgrupper og vektleggingen av kulturell tilpasning i barnevernsarbeidet. Behovet for å bedre hjelpen til unge voksne i overgangen til et selvstendig liv (ettervern) er et viktig framtidig satsingsområde, og bør få en plass i et nytt masterprogram.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får samme sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

En samordnet grunnkompetanse er viktig for å sikre at profesjonsutdanningene er kunnskaps- og forskningsbaserte, og sentrale føringer på hva som bør dekkes i det faglige og kunnskapsbaserte innholdet sikrer faglige tilnærminger i samsvarer med oppdatert forskningskunnskap. En viss grad av kulturell tilpasning ut fra utdanningsinstitusjonens geografiske plassering, men innenfor de overordnede nasjonale rammene, kan ivareta spesielle regionale behov når det gjelder befolkningssammensetning og hensynet til særskilte grupper.

5) Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift? I så fall hvilke?

Det behov for basiskunnskaper innenfor flere områder:

1. Kunnskap om hvordan barns utvikling skjer i et økologisk perspektiv, med en forståelse av hvordan barn utvikler seg innen en kontekst av familie, barnehage/skole, venner, nærmiljø og andre kontekstuelle forhold.

2. Kunnskap om virksomme familiebaserte metoder for barn og unge med komplekse problemer som er implementert i barnevernet. (eks. PMTO, TIBIR, DUÅ. MST, FFT, TFCO).

3. Kunnskap om implementering og kvalitetssikring, herunder hvordan nye arbeidsmåter implementeres. Organisering og ledelse er kunnskapsområder som inngår i dette.

4. Kompetanse på kunnskapstilegnelse, dvs. utdanningsinstitusjonene bør både vektlegge og undervise studenter i innhenting og vurdering av forskningskunnskap. For å sikre at risikoutsatte barn og unge får forskningsbaserte tiltak, trengs lett tilgjengelige og oppdaterte norske kunnskapsbaser (f.eks. det elektroniske vitenskapelige tidsskriftet Ungsinn (www.ungsinn.no).

5. Kunnskap om betydningen av tidlig innsats for å snu negativ utvikling for risikoutsatte barn og unge før problemene blir fastlåste og av mer varig karakter.

6. Oppdatert kunnskap om dokumenterte tiltak, samt hvordan sluse barn og unge og deres familie til rett innsatsnivå.

7. Hvordan fremme tverrfaglige innsatser og styrke barnevernets koordinerende funksjon for å møte ulike og sammensatte behov hos risikoutsatte barn, unge og deres familier.

8. Basiskunnskap om hva som er effektive, trygge og nyttige elementer i tiltak for sårbare barn, ungdom og familier som generell kompetanse for alle som arbeider i hjelpetjenester for barn og unge. Såkalte kjerne-elementer er de virksomme elementene som effektive tiltak har til felles. De kan organiseres og settes sammen i fleksible behandlingsmodeller slik at behandlingen tilpasses individuelt og i tråd med den enkeltes families behov. De som utdannes for å jobbe med utsatte barn og unge bør få en innføring i slike kjerneelementene som et minimum.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

7) Det er foreslått nasjonal deleksamen for utdanningene. Vi ber om høringsinstansenes innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige masterutdanningene.

8) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Det er ikke lagt inn krav om praksisstudier i utdanningene. Utdanningsinstitusjonene kan likevel tilby praksisstudier som en del av utdanningene. Vi ber høringsinstansene særlig vurdere om det bør forskriftsfestes krav til praksis i utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon?

Det bør stilles krav om noe praksis som hjelper studentene til å tilegne seg noe klinisk kompetanse, det vil si praktiske erfaringer som gir trening i endringsarbeid med barn, ungdom og/eller familier. Studentene trenger ikke nødvendigvis være utplassering på en arbeidsplass i lang tid, men kan for eksempel være å følge et barn/en ungdom eller en familie over tid, og få veiledning på det direkte klientarbeidet.

9) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Utdanningsinstitusjonene bør kunne knytte innholdet i masterutdanningen i barnevern (som selv er en del av den nasjonale kompetansehevingen i barnevernet) til pågående nasjonalt utviklingsarbeid omkring barnevernets undersøkelses- og tiltaksarbeid (som også er en del av den samme kompetansehevingen). Nasjonale innsatser, som f.eks. «Digi Barnevern», «Barnevernfaglig Kvalitetssystem» og «Grunnmodell for hjelpetiltak i barnevernet» er aktuelle prosjekter med målsettinger som overlapper med utdanningsinstitusjonenes mål for studentenes læringsutbytte. Særlig kompetanseområdet «Utredning, analyse og beslutning om tiltak knyttet til barnets omsorgssituasjon» bør kunne knyttes nært opp til dette utviklingsarbeidet i regi av Bufdir, som har som mål å styrke kvalitet, forutsigbarhet og likeverdighet i barnevernets arbeid og at barn, ungdom og familier i kontakt med barnevernet skal få tilpasset og riktig hjelp til rett tid.

Overordnet sett virker det noe underlig at man skal ha behov for to ulike masterutdanninger innen barnevern. Utdanningene ser ut til å overlappe innen mange områder, og studentene vil kunne fylle mange av de samme stillingene etter endt utdanning. Behovet for økt kompetanse i barnevernet burde kunne dekkes med én masterutdanning, men med krav om praksis innen arbeid med barn og unge eller en barnevernfag del-eksamen på bachelornivå for studenter med annen sosialfaglig grunnutdanning enn bachelor i barnevern.

Høringssvar fra Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) - forslag til forskrift om retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid

Økt kvalitet på I regjeringens høringsnotat om kompetanse i barnevernet heter det at «Den overordnede målsettingen med endringer i barnevernet er at barn og familier skal få rett hjelp til rett tid. Dette forutsetter at barnevernet yter tjenester av høy kvalitet. Mer kunnskap og faglig støtte skal gi de tilsatte bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver og stå i krevende saker.» Videre sies det at «Det er satt i gang arbeid med å utvikle nasjonale retningslinjer for læringsutbytte i barnevernsfaglige masterutdanninger, der det særlig skal legges vekt på utvikling av analytisk kompetanse og kliniske ferdigheter.»

I forslaget til læringsutbyttebeskrivelser for masterutdanning i barnevernsarbeid søkes utviklingen av analytisk kompetanse og kliniske ferdigheter dekket gjennom at studentene arbeider med teoretiske og praktiske problemstillinger i studiesituasjonen. Med omfattende forskningskunnskap og flere ti-års erfaring med opplæring og anvendelse av denne type kunnskap og ferdigheter, mener vi at her er ikke teori og studiearbeid tilstrekkelig. En klinisk kompetanse som innebærer ferdigheter beskrevet i læringsutbyttebeskrivelsene for masterutdanning i barnevernsarbeid bør tilegnes gjennom en kombinasjon av teoretisk læring og trening i praktiske ferdigheter under kyndig veiledning.

Når det gjelder utvikling av analytisk kompetanse dette nært knyttet til, og en forutsetning for, at barn, ungdom og familier skal få rett hjelp til rett tid. Betydningen av, og opplæring i, bruk av treffsikre og pålitelige kartleggings- og analyseverktøy og –metoder som fanger kompleksiteten av risiko- og beskyttelsesfaktorer, bør være en del av masterutdanningens læringsutbytte.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

5) Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift? I så fall hvilke?

Det behov for basiskunnskaper innenfor flere områder:

2. Faktorer som fremmer (beskyttelsesfaktorer) og hemmer (risikofaktorer) en positiv utvikling hos risikoutsatte barn og unge.

3. Kunnskap om virksomme familiebaserte metoder for barn og unge med komplekse problemer som er implementert i barnevernet. (eks. PMTO, TIBIR, DUÅ. MST, FFT, TFCO).

4. Kunnskap om implementering og kvalitetssikring, herunder hvordan nye arbeidsmåter implementeres. Organisering og ledelse er kunnskapsområder som inngår i dette.

5. Kompetanse på kunnskapstilegnelse, dvs. utdanningsinstitusjonene bør både vektlegge og undervise studenter i innhenting og vurdering av forskningskunnskap. For å sikre at risikoutsatte barn og unge får forskningsbaserte tiltak, trengs lett tilgjengelige og oppdaterte norske kunnskapsbaser (f.eks. det elektroniske vitenskapelige tidsskriftet Ungsinn (www.ungsinn.no).

6. Kunnskap om betydningen av tidlig innsats for å snu negativ utvikling for risikoutsatte barn og unge før problemene blir fastlåste og av mer varig karakter.

7. Oppdatert kunnskap om dokumenterte tiltak, samt hvordan sluse barn og unge og deres familie til rett innsatsnivå.

8. Hvordan fremme tverrfaglige innsatser og styrke barnevernets koordinerende funksjon for å møte ulike og sammensatte behov hos risikoutsatte barn, unge og deres familier.

9. Basiskunnskap om hva som er effektive, trygge og nyttige elementer i tiltak for sårbare barn, ungdom og familier som generell kompetanse for alle som arbeider i hjelpetjenester for barn og unge. Såkalte kjerne-elementer er de virksomme elementene som effektive tiltak har til felles. De kan organiseres og settes sammen i fleksible behandlingsmodeller slik at behandlingen tilpasses individuelt og i tråd med den enkeltes families behov. De som utdannes for å jobbe med utsatte barn og unge bør få en innføring i slike kjerneelementene som et minimum.

10. For Master i barnevernsarbeid, der kandidater er ment å bli kvalifisert til arbeid i blant annet forsknings- og utdanningsmiljøer, vil det i tillegg kreves basiskunnskap i forskningsfaglig metode, og kunnskap om forskjellige utviklingsveier mot uhelse og marginalisering.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

7) I kapittel 5 Opptakskrav, studiets oppbygning og praksisstudier er det beskrevet opptakskrav til masterutdanning i barnevernsarbeid. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt forskriften bør omtale opptakskrav og hva opptakskravene eventuelt bør være.

Overordnet sett virker det noe underlig at man skal ha behov for to ulike masterutdanninger innen barnevern. Utdanningene ser ut til å overlappe innen mange områder, og studentene vil kunne fylle mange av de samme stillingene etter endt utdanning. Behovet for økt kompetanse i barnevernet burde kunne dekkes med én masterutdanning, men med krav om praksis innen arbeid med barn og unge eller en barnevernfag deleksamen på bachelornivå for studenter med annen sosialfaglig grunnutdanning enn bachelor i barnevern.

8) Det er foreslått nasjonal deleksamen for utdanningene. Vi ber om høringsinstansenes innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige masterutdanningene.

Vi kan ikke se at deleksamen i juss er beskrevet læringsutbyttebeskrivelsene til masterutdanning i barnevernsarbeid. Et slikt krav bør absolutt gjelde for begge masterutdanninger.

9) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Det er ikke lagt inn krav om praksisstudier i utdanningene. Utdanningsinstitusjonene kan likevel tilby praksisstudier som en del av utdanningene. Vi ber høringsinstansene særlig vurdere om det bør forskriftsfestes krav til praksis i utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon?

10) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Når det gjelder hvordan fremme tverrfaglige innsatser og bedre samordningen mellom tjenesteområdene for å møte ulike og sammensatte behov hos risikoutsatte barn, unge og deres familier så er det viktig at eventuelle tverrfaglige arbeidsgrupper gis et konkret innhold som beskriver hvordan, for hvem og om hva tverrfaglig samarbeid skal omhandle. Det bør også her spesifikt vektlegges behovet for å styrke utdanningenes opplæring i og bruk av forskningsbasert kartlegging for tidlig og treffsikker identifisering av tiltaksbehov, tiltaksutforming, -gjennomføring og -oppfølging av utsatte barn og unges læring og utvikling.

Forsiden