Høringsspørsmål - forslag til forskrift om retningslinje for

masterutdanning i barnevernsarbeid

Svar på de spørsmål som oppfattes relevante. Det er mulig å svare generelt eller på

andre tema under siste spørsmål.

1) Utkastet til forskrift må blant annet ses i sammenheng med regjeringens høringsnotat

om kompetanse i barnevernet, der det foreslås å innføre krav om mastergrad for

visse oppgaver i barnevernet. I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i

utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i barnevernet?

Ingen kommentar

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige

behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på

dette spørsmålet.

Ingen kommentar

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes

behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig

utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Forskriften definerer omfanget av mastergraden på 2 år - tilsvarende 120 studiepoeng. I forskrift om krav til mastergrad differensieres ulike løp for tildeling av mastergraden. I § 3 kreves det 120 studiepoeng over en periode på 2 år. Dette betyr at en masterkandidat -på normert tid- kan oppnå graden ved fylte 23/24 år. I følge § 5 kan utdanningsinstitusjonene tildele graden som erfaringsbasert mastergrad på 90 eller 120 studiepoeng. Det stilles her krav til 2 års relevant arbeidspraksis etter fullført bachelorgrad. I følge § 6, 1. og 3. ledd som omhandler “masteroppgaven” / krav til selvstendig arbeid. Kravene varierer fra ett til to semestre/ fra 30-60 studiepoeng. Departementet bør vurdere kravene til studiets lengde og omfang av studiepoeng. Vi mener at erfaringsbasert mastergrad bør likestilles og at omfanget av studiepoeng til graden bør lyde som i forskriften 90/120 studiepoeng, evt om praksis skal utgjøre de resterende 30 studiepoengene.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får samme

sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved.

Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Ingen kommentar

5) Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift? I så fall hvilke?

I forskriftens § 3 «Kompetanseområder» bør utredningskompetanse / planlegging og gjennomføring av intervensjoner (herunder omsorgsvurderinger, behandlingstiltak og endringsprosesser) fremheves som eget kulepunkt. Det er viktig at denne kompetansen gjøres mer eksplisitt.

Relasjonell / relasjonskompetanse er beskrevet under “ferdigheter i barnevernfaglig kompetanse” som kommunikasjonsferdigheter i skisserte kontekster. Vi mener at relasjonell kompetanse er grunnleggende kompetanse og omfatter flere ferdigheter og gjelder i alle kontekster som barnevernsarbeidere jobber i på individ og systemnivå. Relasjonell kompetanse bør beskrives som eget kulepunkt under § 3.

Det mangler spesifikk omtale om perspektiver på samer og urfolk. Videre mangler det fokus på hjemmehørende minoriteter (herunder etniske og religiøse m.fl.). Flyktningfamilier og enslige barneflyktninger bør omtales særskilt. Det etterlyses fokus på kultursensitiv praksis i barnevernsarbeid.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Ingen kommentar

7) I kapittel 5 Opptakskrav, studiets oppbygning og praksisstudier er det beskrevet

opptakskrav til masterutdanning i barnevernsarbeid. Vi ber høringsinstansene

vurdere hvorvidt forskriften bør omtale opptakskrav og hva opptakskravene eventuelt

bør være.

Praksis bør være en integrert del av utdanningen (masterløpet) og inngå i et formalisert forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet. Flere kompetansekrav som er beskrevet i forslaget krever praktiske ferdigheter som kan tilegnes og utvikles i samspillet mellom undervisning og praksis. Praksis bidrar til integrasjon av kunnskap og relasjonsferdigheter. Forskriften bør være på et overordnet nivå, men likevel beskrive generelle kvalitetssikringskrav til praksisstedet, praksisens lengde, veiledningen og veiledere.

8) Det er foreslått nasjonal deleksamen for utdanningene. Vi ber om høringsinstansenes

innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige

masterutdanningene

Juridisk/forvaltningskompetanse kan godt ivaretas i utdanningsløpet på bachelor- og masternivå. En nasjonal deleksamen i ett enkelt fagområde i utdanningen virker dupliserende.

9) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet

nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte

utdanningsinstitusjon. Det er ikke lagt inn krav om praksisstudier i utdanningene.

Utdanningsinstitusjonene kan likevel tilby praksisstudier som en del av utdanningene.

Vi ber høringsinstansene særlig vurdere om det bør forskriftsfestes krav til praksis i

utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon?

Praksis bør være en integrert del av utdanningen (masterløpet) og inngå i et formalisert forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet. Forskriften bør være på et overordnet nivå.

10) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Forslaget adresserer ikke problemstillinger knyttet til eksisterende videreutdanninger på barnevernsfeltet og til godkjenningsordninger for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som forvaltes i dag av Fellesorganisasjonen. Disse ble i sin tid støttet og utviklet i samarbeid med SHdir. Videreutdanningene tilbys fortsatt på de fleste utdanningsinstitusjonene og blir delvis innpasset i eksisterende mastergrader. Godkjenningsordningene har eksistert i flere tiår og gjenspeiler viktige faglige behov som fagfeltet etterspør. Disse videreutdanningene er praksisorientert (noen krever at en har minst 50% stilling) og består av videreutdanningsløp på 60 eller 120 studiepoeng samt faglig veiledning av varierende omfang. Departementet bør indikere overgangsordninger som kan sikre at kompetansen som er ervervet anerkjennes og kan utvikles videre. Overgangsordningene bør beskrive hvilke videreutdanninger kan innpasses i fremtidige kompetansekrav mtp erfaringsbasert mastergrad.

Høringsspørsmål - forslag til forskrift om retningslinje for

masterutdanning i barnevernsarbeid

Svar på de spørsmål som oppfattes relevante. Det er mulig å svare generelt eller på

andre tema under siste spørsmål.

1) Utkastet til forskrift må blant annet ses i sammenheng med regjeringens høringsnotat

om kompetanse i barnevernet, der det foreslås å innføre krav om mastergrad for

visse oppgaver i barnevernet. I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i

utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i barnevernet?

Ingen kommentar

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige

behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på

dette spørsmålet.

Ingen kommentar

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes

behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig

utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Forskriften definerer omfanget av mastergraden på 2 år - tilsvarende 120 studiepoeng. I forskrift om krav til mastergrad differensieres ulike løp for tildeling av mastergraden. I § 3 kreves det 120 studiepoeng over en periode på 2 år. Dette betyr at en masterkandidat -på normert tid- kan oppnå graden ved fylte 23/24 år. I følge § 5 kan utdanningsinstitusjonene tildele graden som erfaringsbasert mastergrad på 90 eller 120 studiepoeng. Det stilles her krav til 2 års relevant arbeidspraksis etter fullført bachelorgrad. I følge § 6, 1. og 3. ledd som omhandler “masteroppgaven” / krav til selvstendig arbeid. Kravene varierer fra ett til to semestre/ fra 30-60 studiepoeng. Departementet bør vurdere kravene til studiets lengde og omfang av studiepoeng. Vi mener at erfaringsbasert mastergrad bør likestilles og at omfanget av studiepoeng til graden bør lyde som i forskriften 90/120 studiepoeng, evt om praksis skal utgjøre de resterende 30 studiepoengene.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får samme

sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved.

Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Ingen kommentar

5) Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift? I så fall hvilke?

I forskriftens § 3 «Kompetanseområder» bør utredningskompetanse / planlegging og gjennomføring av intervensjoner (herunder omsorgsvurderinger, behandlingstiltak og endringsprosesser) fremheves som eget kulepunkt. Det er viktig at denne kompetansen gjøres mer eksplisitt.

Relasjonell / relasjonskompetanse er beskrevet under “ferdigheter i barnevernfaglig kompetanse” som kommunikasjonsferdigheter i skisserte kontekster. Vi mener at relasjonell kompetanse er grunnleggende kompetanse og omfatter flere ferdigheter og gjelder i alle kontekster som barnevernsarbeidere jobber i på individ og systemnivå. Relasjonell kompetanse bør beskrives som eget kulepunkt under § 3.

Det mangler spesifikk omtale om perspektiver på samer og urfolk. Videre mangler det fokus på hjemmehørende minoriteter (herunder etniske og religiøse m.fl.). Flyktningfamilier og enslige barneflyktninger bør omtales særskilt. Det etterlyses fokus på kultursensitiv praksis i barnevernsarbeid.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Ingen kommentar

7) I kapittel 5 Opptakskrav, studiets oppbygning og praksisstudier er det beskrevet

opptakskrav til masterutdanning i barnevernsarbeid. Vi ber høringsinstansene

vurdere hvorvidt forskriften bør omtale opptakskrav og hva opptakskravene eventuelt

bør være.

Praksis bør være en integrert del av utdanningen (masterløpet) og inngå i et formalisert forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet. Flere kompetansekrav som er beskrevet i forslaget krever praktiske ferdigheter som kan tilegnes og utvikles i samspillet mellom undervisning og praksis. Praksis bidrar til integrasjon av kunnskap og relasjonsferdigheter. Forskriften bør være på et overordnet nivå, men likevel beskrive generelle kvalitetssikringskrav til praksisstedet, praksisens lengde, veiledningen og veiledere.

8) Det er foreslått nasjonal deleksamen for utdanningene. Vi ber om høringsinstansenes

innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige

masterutdanningene

Juridisk/forvaltningskompetanse kan godt ivaretas i utdanningsløpet på bachelor- og masternivå. En nasjonal deleksamen i ett enkelt fagområde i utdanningen virker dupliserende.

9) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet

nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte

utdanningsinstitusjon. Det er ikke lagt inn krav om praksisstudier i utdanningene.

Utdanningsinstitusjonene kan likevel tilby praksisstudier som en del av utdanningene.

Vi ber høringsinstansene særlig vurdere om det bør forskriftsfestes krav til praksis i

utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon?

Praksis bør være en integrert del av utdanningen (masterløpet) og inngå i et formalisert forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet. Forskriften bør være på et overordnet nivå.

10) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Forslaget adresserer ikke problemstillinger knyttet til eksisterende videreutdanninger på barnevernsfeltet og til godkjenningsordninger for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som forvaltes i dag av Fellesorganisasjonen. Disse ble i sin tid støttet og utviklet i samarbeid med SHdir. Videreutdanningene tilbys fortsatt på de fleste utdanningsinstitusjonene og blir delvis innpasset i eksisterende mastergrader. Godkjenningsordningene har eksistert i flere tiår og gjenspeiler viktige faglige behov som fagfeltet etterspør. Disse videreutdanningene er praksisorientert (noen krever at en har minst 50% stilling) og består av videreutdanningsløp på 60 eller 120 studiepoeng samt faglig veiledning av varierende omfang. Departementet bør indikere overgangsordninger som kan sikre at kompetansen som er ervervet anerkjennes og kan utvikles videre. Overgangsordningene bør beskrive hvilke videreutdanninger kan innpasses i fremtidige kompetansekrav mtp erfaringsbasert mastergrad.

Mvh

Mohamad Mehdi

Klinisk sosionom i familieterapi