Høringssvar fra Bufetat, region vest

Høringssvar fra Bufetat region vest - Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern og forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid

Bufetat region vest har behandlet høringsforslagene knyttet til ovennevnte forskrifter for masterutdanninger i barnevern og barnevernsarbeid. Innledningsvis vil vi si at vi støtter departementet i at det er behov for å heve den formelle kompetansen i både kommunalt og statlig barnevern, og at det innføres krav om utdanning på masternivå for ledere og medarbeidere med utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet.

I høringsskrivet fra Kunnskapsdepartementet presiseres at forslagene til forskrift om nasjonale retningslinjer for barnevernfaglige masterutdanninger sees i sammenheng med Barne –og familiedepartementets høringsnotat om kompetanse i barnevernet. Dette er vi helt enige i, og vi finner det nødvendig å komme med noen mer generelle og overordnede betraktninger knyttet til høringsnotatet om kompetanse i barnevernet før vi går inn på de konkrete høringsspørsmålene relatert til forskriftene som kunnskapsdepartementet ønsker innspill på.

Utredninger blant annet fra Statens Helsetilsyn har avdekket betydelig svikt både i det kommunale og statlige barnevernet, og flere stortingsmeldinger har pekt på behovet for mer spesialisert kompetanse i barnevernet. Norsk barnevern trenger fagmiljø med høy kompetanse og med høy grad av legitimitet i befolkningen. Barnevernet skal yte tjenester av høy kvalitet og sikre at barn og familier får rett hjelp til rett tid. Barnevernet skal ivareta noen av samfunnets mest krevende og komplekse oppgaver, som bygger på god faglig skjønnsutøvelse og god dokumentasjon i beslutningsprosesser.

Dette krever stor grad av analytiske ferdigheter og klinisk kompetanse. Vi tenker at utdanning alene ikke er nok, men må følges opp av mekanismer som kan beskytte mot uforsvarlig praksis. Rapporter fra helsetilsyn og andre instanser dokumenterer med all tydelighet dette behovet. Vi ser at Bufdir i sin utredning om kompetanse i barnevernet gikk inn for autorisasjonsordning for ansatte med master i barnevern. Vi viser også til Helsetilsynets uttalelse om behov for autorisasjon (12.06.2008) Vi synes det er uheldig at dette forslaget ikke er fulgt opp i departementets innstilling. Dette kan gi virkemidler som beskytter mot uforsvarlig praksis. I tillegg vil en autorisasjonsordning kunne blitt fulgt opp av et veiledningssystem som gir rett og plikt til opprettholdelse og videreutvikling av kompetanse, på lik linje med det en finner i andre profesjoner f.eks psykologene.

Bufdir gikk også inn for innføring av lovkrav om veiledning første året etter fullført utdanning. Departementet har i sin innstilling ikke støttet dette, og begrunner det med at utdanning på masternivå vil redusere behovet for veiledning første året. Vi finner det svært bekymringsfullt at masterutdanningen ikke blir fulgt opp av krav til og tilbud om veiledning. Vi tror at om veiledningsplikt ikke blir tydeliggjort i lov eller som krav til opprettholdelse av autorisasjon vil kommune og Bufetat i en presset økonomisk situasjon nedprioritere et slikt tilbud. Det pekes av departementet på at manglende støtte og utilstrekkelig veiledning fører til stor gjennomstrømming av tilsatte i barnevernet. Dette er kostbart, særlig er gjennomstrømmingen stor i kommunalt barnevern. Masterutdanning vil gi et godt grunnlag for å øke ansattes analytiske kompetanse og tilegne seg kliniske ferdigheter. Men kunnskap er også på masternivå «ferskvare» og må utvikles og «foredles» gjennom en veiledet praksis.

I høringsnotatet knyttet til kompetanse i barnevernet vektlegges i kap.7.2.3 at Oslo Economic vurdere, ifm beregning av kostnader for masterutdanningen, forslaget om veiledet praksis i studieperioden som det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme enkelttiltak. De viser til at det har begrensede kostnader, vil bedre samsvar mellom utdanning og arbeid noe som vil øke kvaliteten på tjenesten og redusere risikoen for turnover. I dette perspektivet er det underlig at ikke departementet ser gevinsten ved å innføre lovkrav om veiledning for ny-ansatte i barnevernet. Dersom barnevernfeltet møter nyutdannede som «ferdigvare» og ikke legger til rette for en kvalifiseringsprosess som pågår både i utdanning og yrkesliv er faren stor for at «praksissjokket» med påfølgende turnover blir stor også for nyutdannede på masternivå.

I høringsnotatet knyttet til kompetanse i barnevernet drøftes også hvordan studentene skal sikres gode praksistilbud i studietiden. Her mener departementet det skal stilles krav til både kommunalt og statlig barnevern om at de skal samarbeide med utdanningsinstitusjonene om praksis-studier, og at plikten inntreffer når utdanningsinstitusjonen ber om samarbeid. Bufetat region vest ønsker at samarbeid om praksisplasser som del av et masterprogram skal utvides til også å gjelde samarbeid som bidrar til fagutvikling av barnevernfeltet gjennom FOU arbeid, masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger som praksisfeltet ser behov for. Et tettere forpliktende samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene vil gi en synergi mellom erfaringsbasert kunnskap og forskningsbasert kunnskap som er nødvendig og viktig for å høyne kompetansen i barnevernet og sikre at barn og familier får rett hjelp til rett tid.

Bufetat region vest støtter departementets valg om å ha en treårig bachelor og toårig masterutdanning for barnevernfeltet, men finner at det virker unødvendig å ha to nesten like masterutdanninger. Vi kan heller ikke se at høringsnotatet knyttet til kompetanse i barnevernet viser til faglige begrunnelser som underbygger behovet for to masterløp. Sosionomer og barnevernpedagoger utgjør ca 80% av årsverkene i barneverntjenestene. Hvis det var slik at utdanningene alene kvalifiserte for spesialiserte oppgaver kunne to utdanninger forsvares, men for våre profesjoner skal kunnskapselementene i utdanningen knyttes sammen gjennom de sammensatte kravene en står overfor i praksis, noe som må tilegnes og utvikles gjennom et forpliktende veilednings - og kvalifiseringsløp etter fullført masterutdanning.

Når vi så ser på høringsspørsmålene knyttet til forslag til forskrift om retningslinje for masterutdanning i barnevern og masterutdanning i barnevernsarbeid ser vi at den førstnevnte ikke har med under kapittel 1. § 1.virkeområde og formål at forskriften skal sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå på utdanningen, slik at kandidatene som uteksamineres, har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon. Med mindre masterutdanning i barnevern bare skal legges til en utdanningsinstitusjon finner vi at også denne forskriften må sikre et nasjonalt likeverdig nivå på utdanningen.

Høringsspørsmålene som departementet ønsker innspill på er likelydende for begge masterutdanningene med unntak av ett ekstra spørsmål for master i barnevernsarbeid knyttet til opptakskrav. Høringsspørsmålene blir knyttet til generelle vurderinger om læringsutbyttebeskrivelsene vil dekke behovet for kompetanse i barnevernet. Bufetat region vest vurderer at læringsutbyttebeskrivelsene på litt ulikt vis vektlegger analytisk og klinisk kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som vil gi et mer kunnskapsbasert og kompetent barnevern. Et viktig mål i barnevernreformen er at kommunens samlede ressurser skal bidra til tidligintervensjon og bedre tilbud for barn og familier. I dette perspektivet mener vi at kunnskap og ferdigheter knyttet til samhandling på tvers både på system –og individnivå med fordel kan vektlegges i beskrivelse av læringsutbytte for begge masterutdanningene.

Høringsspørsmål fem til begge utdanningene etterspør om det er kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift, og i så fall hvilke. For begge masterutdanningene er relasjonell kompetanse, kommunikasjonsferdigheter og klinisk bevissthet knyttet til hvem en er som person i møte med brukeren sentral kompetanse som bør inngå i et masterprogram og beskrives som et eksplisitt kulepunkt eller eget kompetanseområde under §3 i forskriftene. Barnevernet skal gi rett hjelp til rett tid for barn og deres familier. Å trygge personer i stress og kriser, oppnå tillit som legger til rette for gode endringsprosesser for barn og familier er sentrale elementer som bør vektlegges i begge utdanningsløpene. Dette kan gjøres både gjennom trening i samtalemetodikk, som del av praksisstudier og ved større bruk av digitale verktøy i utdanningen. Praksisfeltet har også stort behov for fokus på kultursensitiv kompetanse og hvordan denne bør komme til utrykk i møte med brukerne. Dommene fra EMD understreker betydningen av at slik kompetanse vektlegges i utdanningene.

Høringsinstansene blir bedt om å gi innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige masterutdanningene. Bufetat region vest mener det er viktig, sett i lys av funn fra utredninger, tilsynsrapporter og dommer fra EMD, at juridisk kompetanse blir vektet bedre gjennom utdanningsløpene både på bachelor – og masternivå. I forslag til forskrift for master i barnevern er kapittel 4, ref § 3, viet kompetanseområdet forsvarlig rettsanvendelse og rettsikkerhet i barnevernet. Dette er ikke et eksplisitt kompetanseområde for master i barnevernsarbeid, mens det er foreslått nasjonal deleksamen for begge utdanningene. Det er vanskelig å se begrunnelsen for hvorfor kompetanseområdet er vektet forskjellig i de to utdanningsløpene, særlig tatt i betraktning at begge masterprogrammene utdanner kandidatene til arbeid i «kjernebarnevernet». Imidlertid tenker vi at gode veiledningsordninger og kvalitetssikringsrutiner i praksisfeltet bedre vil sikre at jussen ivaretas i det barnevernfaglige arbeidet framfor en nasjonal deleksamen i utdanningene.

Høringsinstansene blir bedt å vurdere særlig om det bør forskriftsfestes krav til praksis i utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Bufetat region vest mener at praksis bør være en integrert del av utdanningsløpet også på masternivå, og inngå i et formalisert forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet. Flere kompetansekrav som er omtalt i forslagene til forskrift for masterutdanningene krever kliniske, kommunikasjons - og relasjonelle ferdigheter som kan tilegnes og utvikles gjennom undervisning og praksis. Praksis bidrar til integrasjon av kunnskap, ferdigheter og kompetanse. Vi vil her trekke frem analysen fra Oslo Economic og deres vurdering av forslaget om veiledet praksis i studieperioden som det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme enkelttiltak. Som de viser til innebærer praksis som integrert del av utdanning på masternivå begrensede kostnader, vil bedre samsvar mellom utdanning og arbeid noe som vil øke kvaliteten på tjenesten og redusere risikoen for turnover. Vi mener det derfor vil være riktig å forskriftsfeste krav til praksis i utdanningene. Vi støtter forslaget i § 17 i forskrift for master i barnevern hvor det presiseres at det skal inngås samarbeidsavtaler med praksistilbyder, og at avtalene skal regulere ansvar, roller, kapasitet på praksisplasser, kompetanse og samarbeidsarenaer på alle relevante nivå, og kan også regulere forsknings-, utviklings- og innovasjonssamarbeid. Dette mener vi skal gjelde for begge masterprogrammene. Å vektlegge forsknings-, utviklings- og innovasjonssamarbeid ser vi som særlig viktig for å redusere risikoen for turnover og øke og videreutvikle kvaliteten på barnevernets tjenestetilbud.

Høringsinstansene blir til slutt bedt om å gi andre innspill til forslag til forskriftene som er utarbeidet for de to masterutdanningene. Bufetat region vest støtter de overgangsordningene som departementet foreslår i høringen om kompetanse i barnevernet for ledere og medarbeidere med utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet. Der er en stor, spennende og nødvendig kompetanseopprustning i barnevernfeltet, gjennom videreutdanningstilbud og læringsnettverkene i regi av fylkesmennene. Videre har Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet og utdanningsinstitusjoner utviklet videreutdanninger og godkjenningsløp for klinisk- og veiledningskompetanse. Dette er kompetanseløp som må ivaretas – integreres og videreutvikles som del av masterprogram i barnevernet.

Avslutningsvis vil vi vektlegge betydningen av å se dette høringssvaret i sammenheng med regjeringens høringsnotat om kompetanse i barnevernet. Vi mener forslag til forskrift om retningslinje for masterutdanning i barnevern og barnevernsarbeid vil bidra til å sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå på utdanningen, slik at kandidatene som uteksamineres oppnår en felles sluttkompetanse uavhengig av utdanningsinstitusjon. Imidlertid finner vi det viktig å påpeke at for våre profesjoner skal kunnskapselementene i utdanningen knyttes sammen gjennom de sammensatte kravene en står overfor i praksisfeltet. I dette perspektivet er krav om masterutdanninger i barnevern et første steg i riktig retning, men må følges opp og sikre at kunnskap og kompetanse utvikles gjennom et forpliktende veilednings - og kvalifiseringsløp etter fullført masterutdanning.