Høringssvar fra RKBU Nord

Vi viser til utsendte saksdokumenter i forbindelse med høringsuttalelse knyttet til:

A) Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern

B) Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid

RKBU Nord har tre innspill vi ønsker å gi til høringsspørsmålene.

1) Valg av tiltak: I begge masterutdanningene som skisseres, er det et grunnpremiss at utdanningen skal gi barnevernfaglige ferdigheter («klinisk kompetanse») for både kommunalt og statlig barnevern. Læringsutbyttebeskrivelsene for utdanningene har i utkastet en vesentlig mangel når det gjelder å dekke kompetansebehovet i barnevernet. Mangelen er knyttet til punktet om kunnskapsbasert praksis. Å sette studentene i stand til å velge riktig tiltak for barn og familier er en svært sentral kompetanse. Vi vet fra en hel rekke studier at kvaliteten og effekter av mange tiltak som er tatt i bruk i praksis, er usikker. Samtidig finnes det tiltak med god dokumentasjon fra forskning, men som likevel ikke blir tatt i bruk i praksis. Studenter bør lære å kunne velge riktig tiltak ut fra hva som er problemområdet og utfordringene i en familie, og bør etter masterutdanning kunne finne og anvende dokumentasjon om hvorvidt tiltaket virker etter hensikten, og om det ligger til rette for bruk i praksis. Det har lite hensikt å reprodusere en praksis der tiltak som ikke har effekt eller som virker mot sin hensikt brukes i barnevernet.

2) Praksis: I følge leder i norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO), er det en stor utfordring at nyutdannede som blir ansatt i barnevernet mangler sentrale ferdigheter i barnevernsarbeid. Oversettelse av teoretisk kunnskap til ferdigheter krever øving, og det er derfor en fordel for tjenestene om nyutdannede har hatt praksis. Å jobbe i barnevernet er et yrke som krever en rekke ferdigheter. I en praksisperiode bør man ha deltatt på hjemmebesøk og prøvd på å samtale med barn, og dette bør man ha øvd på sammen med en praksisveileder. Det er uhensiktsmessig at tjenestene skal måtte bruke ressurser på å gi nyansatte disse ferdighetene etter at de er utdannende, for å sette dem i stand til å utføre jobben på en tilfredsstillende måte. Vi mener at det bør forskriftsfestes krav til praksis i utdanningene, og det bør ikke være opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å velge bort.

3) Veiledningskompetanse: I «Forskrift for felles rammeplan for helse- og sosialutdanninger» er det etablert 12 felles læringsutbyttebeskrivelser i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal kandidatene ha de 12 læringsutbyttene dersom ikke det er gitt unntak. Veiledningskompetanse er et læringsutbytte vi mener mangler i de nye masterutdanningene. Å kunne veilede familier, kollegaer og studenter etter at en selv er ansatt i tjenesten er en svært sentral ferdighet som bør ha mer fokus i utdanningen. I andre profesjonsutdanninger (for eksempel sykepleie og lærerutdanning) er det i økende grad vanlig at man må eller kan ta inntil 5 stp i veiledning. Det finnes gode videreutdanninger i veiledning for barnevernet, men det bør også inngå som en tydelig grunnkompetanse ifølge rammeplanen.