Generelle kommentarer

Trondheim kommune vil understreke behovet for en masterutdanning i barnevern. Arbeidsfeltet er komplekst, og har blitt mer spesialisert også i den kommunale 1. linjen. Og barnevernreformen vil øke kravene til kommunene ytterligere. I årene fremover vil kompetansebehovet bli løst på en god måte med en bachelorgrad med toårig masterpåbygning, og kanskje erstatte deler av dagens nasjonale satsing videreutdanning.

De foreslåtte masterprogrammene tar imidlertid for lite hensyn til at dagens barnevernsarbeid står i en tverrfaglig kontekst. Dette gjelder særlig i kommunene, der familien og familiens sosiale situasjon må ses og behandles i en helhetlig sammenheng. Det er behov for tverrfaglig fagkompetanse, og et masterprogram i barnevern bør være åpne også for studenter med bachelor i pedagogikk, psykologi eller helsefaglig bakgrunn. Dette vil ha stor betydning for rekruttering og det faglige nivået i alle kommuner. Å ha et masterløp forbeholdt barnevernpedagoger er ikke fremtidsrettet. Slik dette er foreslått kan det også stilles spørsmål om det er bærekraftig å opprette to masterløp i barnevern, jfr uttalelsen fra NTNU om dette.

I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse?

Trondheim kommune vil her støtte uttalelsen fra NTNU om at “de to foreslåtte masterprogrammene gir et svært ulikt bilde av hvilken kompetanse det legges vekt på for utdanning på masternivå, samt hvilken kompetanse som trengs for å øke kompetansen i barnevernet. Perspektivene det legges vekt på i forskrift om retningslinjer for master i barnevernsarbeid er omtrent fraværende i forskrift om retningslinjer for master i barnevern. Vi opplever at den foreslåtte masteren i barnevern etterspør mer av det samme som allerede finnes i bachelorprogrammet og forslaget tar ikke høyde for at masterprogrammet skal ha en klarere vitenskapelig profil. For eksempel er verken vitenskapsteori, kvalitativ eller kvantitativ metode eller masteroppgaven nevnt i læringsutbyttebeskrivelsene og vi stiller spørsmål ved om masterprogrammet vil kvalifisere for opptak til ph.d.”

I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Trondheim kommunes erfaring over år er at studenter og nyansatte med sosionomutdanning er mer klar for det forvaltningsarbeidet som barnevernet omfatter. Det blir viktig at et masterprogram tar inn over seg behovet for hvordan man utøver endringsarbeid i en barnevernkontekst. I tiltaks-avdelingene er det større bredde i fagsammensetning der vernepleiere, helsefagarbeidere, lærere/pedagoger er like aktuelle som sosionom og barnevernpedagoger.

Uansett grunnutdanning har alle som jobber i barnevernfeltet nytte av økt kompetanse på offentlig forvaltning, andre særlover enn barnevern, barnekonvensjonen, arbeid med minoriteter m.v. Og dette er vel så aktuelt for de som har kontakt med barn/familier i tiltaksarbeidet som for de som jobber med saksbehandling.

Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning) og sikringen av at kandidater med samme utdanning får samme sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved?

Trondheim kommune støtter her uttalelsen fra NTNU om at “de foreslåtte 50 læringsutbyttebeskrivelser for master i barnevern, tilsier at utdanningsinstitusjonenes faglige autonomi (og dermed mulighet for lokal tilpasning) er svært begrenset.”

Et masterprogram har flere faste aktiviteter og et begrenset antall studiepoeng. Totalt sett oppfattes læringsutbyttene som svært omfattende og vil kunne få svært liten tid til den fordypningen som forventes i et masterløp.

Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift?

Trondheim kommune oppfatter at fokuset på relasjonell kompetanse og brukermedvirkning, og læringsutbyttebeskrivelsen på dette er godt detaljert og dekkende. Det samme gjelder analytiske og teoretiske ferdigheter i master barnevern. Kommunen savner imidlertid behovet for relasjonell og kommunikativ kompetanse i forskriften. Dette er helt nødvendige ferdigheter i barnevernet.

Vi ber om høringsinstansenes innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige masterutdanningene.

Trondheim kommune kan støtte forslaget om en nasjonal deleksamen i jus, men det bør vurderes om behovet for økt juridisk kompetanse og eventuell deleksamen heller bør integreres i bachelor- utdanningen. Vår erfaring er at den juridiske kunnskapen er svært mangelfull når kandidaten blir ansatt i det kommunale barnevernet.

Vi ber høringsinstansene særlig vurdere om det bør forskriftsfestes krav til praksis i utdanningene eller om dette kan vurderes ved den enkelte utdanningsinstitusjon?

Krav til praksis bør inngå i forskriften, og at det legges inn et krav om 1-2 års relevant praksis før opptak i masterprogrammet. Dette vil helt klart styrke fordypningen og læringsutbyttet til studentene. Selve masterløpet bør i tillegg inneholde et "trainee-program" der studenten får tilbakemeldinger om hvilke retninger innen barnevernet han/hun vil være best egnet til. Personlige egenskaper og egnethet er like viktig som faglig kompetanse for å forebygge den turnoveren barnevernet opplever i dag. Det er viktig at “trainee-programmet” knyttes til arbeid med barn og familier, og at studenten sikres nødvendig, personlig veiledning om videre veivalg i barneverntjenesten.