Høring - Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern og forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid

Det vises til høringsbrev vedlagt spørsmål knyttet til forslag til forskrifter om nasjonale faglige retningslinjer for to de to ovennevnte masterutdanningene. Helsedirektoratet har følgende innspill til de retningslinjene.

Vi ser det som svært positivt at disse to masterstudiene opprettes. Vi viser bl.a. til Barne- og familedepartementets utredninger og høring på forslag til endringer i barnevernloven. I Helsedirektoratets høringsuttalelse til endringer av 29.06.20 uttaler vi bl.a.:

"Helsedirektoratet støtter forslaget om mer kunnskap, faglig støtte og veiledning til de ansatte i barnevernet, for å bidra til bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver og stå i krevende saker. Høyere krav til kompetanse kan også styrke anseelsen fra omgivelsene og gjøre barnevernet til et bedre og mer attraktivt arbeidsted, for å tiltrekke seg nye kompetente fagpersoner og holde på disse. Dette er avgjørende, både for at befolkningen skal ha tillit til barnevernet og for at barn og familier skal få rett hjelp til rett tid."

Det er lagt til grunn at forslagene til retningslinjer skal vektlegge utvikling av analytisk og klinisk kompetanse, og at begge utdanningene skal være relevante for arbeid både i kommunalt barnevern og barnevernsinstitusjon. Helsedirektoratet har ikke innspill på alle fagområder på barnevernsområdet, men har noen innspill knyttet til spørsmål 5 om kompetanse som mangler i retningslinjene og som bør vurderes å ta inn/tydeliggjøres i læringsutbyttebeskrivelsene for disse utdanningene.

Vi ser ikke at det er tydeliggjort at kandidaten må kunne noe om forskjellen på fysiske og psykiske funksjonshemninger versus barns oppførsel som et resultat av omsorgssvikt. Kandidaten må da først ha kjennskap til barns normalutvikling, men det antar vi er dekket på bachelor-nivå. Dette er et vanskelig område der kandidaten må ha noe grunnleggende kunnskap og der de må vite hvordan de skal samarbeide med andre og innhente ekspertise på området.

Det bør komme tydelig frem at studentene bør ha kunnskap om psykiske helseproblemer som følge av traumatiske opplevelser, omsorgssvikt, vold og overgrep. Dette gjelder også kunnskap om oppfølging etter traumer. De bør også ha kunnskap om andre tjenesters tilbud, da det er behov for tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Kunnskap fra det pågående tverretatlige samarbeidet for å bedre psykiske helsetjenester til barn i barnevern bør tas inn.

Læringsutbyttebeskrivelsene inneholder noe av dette, men det synes å være noe utydelig og overordnet formulert. Det gjelder begge utdanningene. Det står også lite om ruskompetanse og kulturforståelse/kompetanse, som er av stor betydning for dette arbeidet.

I tråd med Helse- og omsorgsdepartementets strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen (2019-2023) og i lys av oppdraget gitt i tildelingsbrev for 2020 fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet, bør kunnskap om helsekompetanse – både personlig og organisatorisk helsekompetanse – ivaretas i utdanningene. Helsekompetansestrategien utdyper behovet slik:

"Grupper som ikke selv kan oppsøke helse- og omsorgstjenester eller ivareta egen helse, er avhengig av både pårørende og helsepersonell. Dette innebærer at informasjon om hvordan man øker helsekompetansen blant disse gruppene også må rettes mot hjelpeapparatet."

Videre fastslår strategien at "helsekompetanse skal inkluderes i de helse- og sosialfaglige utdanningene og ulike etter- og videreutdanninger." Ett av delmålene for operasjonalisering av strategien er:

"I løpet av strategiperioden 2019-2023, skal Helsedirektoratet bistå og/eller bidra i utviklingsarbeidet knyttet til operasjonalisering av nye kompetanse- og læringsmål i RETHOS."

Barndom og ungdomstid er livsfaser hvor de fleste av oss gjennomgår fysiske, kognitive og emosjonelle utviklingsprosesser. Gjennom ungdomstiden tar de unge ofte mer ansvar for ivaretakelse av egen helse. Likeledes vil også den unges helsefremmende holdninger, tro og atferd dannes i denne fasen. Dermed er det avgjørende med god og riktig informasjon som imøtekommer deres behov, og som kan stimulere dem til å ha bevissthet om og engasjement i egen helse. Blant annet viser forskning en tendens til lavere fysisk aktivitet gjennom ungdomstiden og at mange etablerer usunne spisevaner. Videre kan flere utvikle mental uhelse i løpet av ungdomstiden. Dessuten er det i denne perioden at unge er mest sensitive og sårbare for utvikling av vanedannende atferd. En annen utfordring er at ungdom i mindre grad bruker helsefremmende og sykdomsforebyggende tjenester enn voksne. Det hevdes derfor at økt satsing på barn og unges helsekompetanse fra tidlig alder er en viktig investering.