Forslag til forskrift om retningslinje for master i barnevern og master i barnevernsarbeid

Høringssvar fra: Fakultet for helse- og sosialvitskap, Høgskulen på Vestlandet

Dette notatet omfatter våre vurderinger av de to forslagene til forskrifter som er sendt ut for Master i barnevern og Master i barnevernsarbeid.

Vårt fagmiljø på fagfeltet barnevern arbeider ved Institutt for velferd og deltaking, der de i hovedsak er knyttet til utdanningene i sosialt arbeid og barnevern. Vi har også aktuell kompetanse ved utdanningene for vernepleie, samfunnsarbeid og psykisk helse og rusarbeid. I tillegg etablerer fakultetet fra 2021 masterstudium for relasjonelt arbeid, der familieterapimiljøet utgjør en sterk klinisk kompetanse av relevans for barnevernsfeltet.

Begge forskriftene er preget av at de er utarbeidet med spesielt fokus på å løse det særskilte kompetansebehovet i barnevernstjenesten pr i dag. Dette var også sentralt i mandatet for de to programgruppene som ble etablert. Den sterke oppmerksomheten rundt kompetansebehovet i barnevernet er positivt for utdanningsinstitusjonene, men utgjør også en utfordring med tanke på framtidsrettingen av utdanningene samt behovet for å sikre kompetansemål rettet mot tverrprofesjonell og generisk kompetanse på masternivå.

I det følgene vil dette belyses ut fra spørsmålene som er stilt i forbindelse med høringen.

1. Utkastet til forskrift må blant annet ses i sammenheng med regjeringens høringsnotat om kompetanse i barnevernet, der det foreslås å innføre krav om mastergrad for visse oppgaver i barnevernet. I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i barnevernet?

Master i Barnevern:

Ved å legge stor vekt på forsvarlig rettsanvendelse og forsvarlige beslutningsprosesser dekker utkastet kompetanseområder det er stort behov for i barnevernet. Isolert sett vil kandidater fra en slik utdanning kunne oppfylle det som presenteres som dagens behov i høringsnotatet om kompetanse i barnevernet. Det som blir problematisk er at den kliniske kompetansen som er grunnleggende for barnevernspedagogens mer helhetlige arbeid med sårbare barn og unge og deres familier i en sosial kontekst, ikke ivaretas i dette forslaget. Sikringen av barnets perspektiv inngår som del at den generelle barnevernsfaglige kompetansen, men er tilnærmet fraværende i kompetanseområdene som beskrives i kapittel 2, 3, 4 og 5.

Tematikken knyttet til rettsanvendelse og rettssikkerhet og juridisk metodekunnskap vil bli svært dominerende i masterutdanningen hvis det får stå slik det er presentert i forslaget. Samtidig er det en sterk erkjennelse at arbeidet i barnevernet gir stor makt og en kan bli sett til å vurdere svært inngripende tiltak etter barnevernlova med tilhørende forskrifter. Dette krever stor grad av juridiske vurderinger, noe dagens bachelorutdanning i barnevern ikke gir tilstrekkelig grunnlag for. Det bør vurderes om ikke elementer at jus-kompetansen som beskrives bør legges på bachelornivå, slik at masternivået kan bygge videre for å sikre inngående og avansert kunnskap på mer utvalgte områder. Som forskrift blir beskrivelsen for omfattende og detaljert, samtidig som det er viktige temaområder som ikke er berørt. Forslaget er spesielt svakt med hensyn til styrkingen av analytisk kompetanse som etterspørres i høringsnotatet.

Læringsutbyttene for kompetanseområdet innovasjon, kritisk tenkning og kunnskapsbasert praksis bruker et relativt «manualpreget» begrepsapparat. Kunnskapsmålene viser ikke til behovet for uavhengighet og kritisk distanse i utøvelsen av profesjonelt arbeid i barnevernet. Hele kapittelet er lukket inn mot en målsetning om å få barnevernet til å fungere så effektivt som mulig.

Master i barnevernsarbeid:

Utkastet for master i barnevernsarbeid skisserer en tydeligere generalistkompetanse som også omfatter arbeid med utsatte barn og unge og deres familier utenfor barnevernets rammer. Utkastet er dermed sterkere på konteksten arbeidet i barnevernet skal gjennomføres innenfor enn på det konkrete arbeidet i barnevernet. Opptaksgrunnlaget som skisseres er åpent. For at dette skal fungere for å løse kompetansebehovene i barnevernet vil det vært behov for å sikre praksiserfaring/klinisk erfaring for de gruppene som ikke har en sosialfaglig grunnutdanning.

Det kan virke usikkert om master i barnevernsarbeid er tilstrekkelig spisset for å svare på kompetansebehovet i barnevernet. Kunnskapsmålene som omhandler juridisk kompetanse blir ikke presentert samlet. Forskriften sikrer likevel kompetanse i juridisk metode og velferdsrett (§7 f), menneskerettigheter (§7g), rettssikkerhet (§8d) og det sentrale begrepet barnets beste (§8d). Disse læringsutbyttene fungerer godt på masternivå, og gir rom for fordypning som det er behov for i barnevernet.

Læringsutbyttene i kapittel 3 som retter seg mot arbeid med utsatte barn og unge blir for like de som allerede finnes i barnevernspedagogens grunnutdanning. I den grad kandidater med bachelor i barnevern skal gjennomføre utdanningen, er den en fare for at de ikke får en reell fordypning.

2.I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Master i barnevern:

For å gi tjenester i tråd med brukernes behov, er det nødvendig å opparbeide og videreutvikle et kunnskapsgrunnlag rettet mot dette temaet. Dette krever en tverrvitenskaplig forankring sammen med kontinuerlig utvikling av den profesjonell praksis. Kompetanseområdet innovasjon, kritisk tenkning og kunnskapsbasert praksis blir i den sammenhengen for snevert og instrumentelt definert. Det bidrar også til å svekke profileringen av den miljøterapeutiske og kliniske kompetansen brukerne har behov for.

Kompetanse som dreier seg om barns deltakelse og barns stemme mer eksplisitt, kommer svært lite fram i forslaget til forskrift. Et konsept som samskaping blir ikke nevnt, og det refereres heller ikke til lokalmiljø eller sivilsamfunn som en arena for å sikre barns innflytelse i sin egen situasjon.

Master i barnevernsarbeid:

Kompetanseområdet innovasjon og fagutvikling i møte med barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner nevner brukerinvolvering i fagutvikling (§11, pkt b). I tillegg gir mer åpne læringsutbyttebeskrivelser et større rom for å inkludere barnets stemme og barnets perspektiv inn i studiet. Ikke minst gjelder dette når læringsutbyttene viser til en større del av konteksten som barnet står i. Videre er det positivt at det er inkludert læringsutbytter rettet mot utvikling av faglig skjønn og kritisk tenkning i situasjoner med stor usikkerhet og verdimessige motsetninger (§8a og §8h).

3. Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Master i barnevern:

Det slås fast at dette skal gjennomføres innenfor en 3+2 modell, men utformingen og opptaksgrunnlaget gjør at dette i realiteten må bli en integrert mastergrad for barnevernspedagoger. I seg selv er dette ikke i strid med autonomien, men detaljeringsgraden og ensrettingen fratar institusjonene muligheten til å bygge utdanningen mer i tråd med egen forskningsaktivitet og styrker i eget fagmiljø. Læringsutbyttene er også formulert tydelig ut fra dagens behov og tar i liten grad inn endringstakten både i samfunnet og i tjenestene. Forskriften bygger på et svært lite dynamisk kunnskapssyn.

Forslaget til forskrift for Master i barnevern bryter dermed tydelig med institusjonenes mulighet til å ha hånd om den konkrete utformingen av masterstudier. Forskriften er svært detaljert og omfattende, særlig på det juridiske området. Detaljeringsgraden for flere av emnene er på et sånt nivå at forskriften er tilnærmet lik en studieplan. Det blir tydelig at planen er alt for omfattende til å kunne gjennomføres på to år, ikke minst med tanke på at det også skal gis rom for akademiske kvalifisering på masternivå.

Bortsett fra kompetanseområdet «barnevernsfaglig kompetanse», er de tre andre kompetanseområdene spisset på en sånn måte at de er best egnet for etter- og videreutdanning for ansatte i barnevernet. Eventuelt kunne man tenke seg er erfaringsbasert mastergrad med tydelig praksiskrav og som kan gjennomføres i tett samarbeid med praksisfeltet.

Det er vanskelig å se at forskriften slik den står nå gir rom for den uavhengige rollen til forskningsmiljøene. Mulighet til nyskaping og kritisk blikk på fagutvikling blir dermed sterkt redusert.

Master i barnevernsarbeid:

Master i barnevernsarbeid har et mindre omfattende og detaljert sett av læringsutbytter. Den er dermed mer åpent beskrevet og gir mer spillerom for fagmiljøene for videre utforming av studieplan. Dette gir mulighet til å bygge inn elementer av pågående forskning ved de ulike institusjonene og kan også gi en større variasjon mellom utdanningstilbudene. Muligheten til å utvikle masterstudiet i samspill med pågående forskning vil heve kvaliteten og sikre aktualiteten til utdanningen.

4. Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får samme sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene

Vi kan forvente en større variasjon mellom kandidatene som utdannes fra Master i barnevernsarbeid enn fra Master i barnevern slik forskriftene står nå. Det viktigste er likevel at kandidatene sikres en generisk kompetanse for selvstendig arbeid i barnevernsfeltet. De to forslagene har litt ulike styrker og svakheter i den sammenhengen.

5. Er det kompetanse som mangler i høringsutkastet til forskrift? I så fall hvilke?

Master i barnevern:

Retningslinjene er prega av en institusjons- og styringslogikk som systemet selv har definert. Retningslinjene bør i større grad inkludere kritiske perspektiv på kunnskap og praksis, og inkludere læringsutbyttebeskrivelser som bidrar til å styrke selvstendig reflekterende praktikere. Dette blir spesielt tydelig i kapittel 3. Her er det behov for en tydeligere vektlegging på å forstå barn og unges utvikling og oppvekst i lys av levekår- og mangfoldsperspektiv, samt tverrfaglig arbeid.

Forskriften retter seg først og fremst mot et definert praksisfelt i kommunalt barnevern og institusjon, selv om formålsbeskrivelsen presiserer at utdanninga også skal kvalifisere for andre arenaer for arbeid med utsette barn og unge.

Det er vesentlig at en masterutdanning skal gi kompetanse til å bruke forskning i arbeidet og kvalifisere for videre forskerutdanning. Forskriften mangler konkrete forslag til læringsutbytter for metode og vitenskapsteori. Dermed mangler læringsutbytter som er vesentlige som forutsetning for selvstendig analytisk arbeid.

Master i barnevernsarbeid:

I utkastet som foreligger kan det se ut som tverrfaglighet begrenses til samhandling mellom profesjoner. Samhandling og samskapings-kompetanse må også innbefatte eksterne aktører slik som frivillig sektor (fritidsarenaer), erfaringskompetanse og bredere nettverk. Denne kompetansen er nå i liten grad eksplisitt til stede i forslaget, selv om det kan oppfattes som å være underliggende i beskrivelsen av teoretiske perspektiver. Dette bør også komme klart frem som konkrete læringsmål.

Dette kan eksempelvis løses med en utvidet tekst i (kap 4) § 10, punkt b): ha inngående kunnskap om vilkårene og mulighetene for fagutvikling, samskaping, innovasjon, og integrering av erfaringskompetanse for tjenesteutvikling i barnevernet.

6. Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

7. Opptakskrav, studiets oppbygning og praksisstudier er det beskrevet opptakskrav til masterutdanning i barnevernsarbeid. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt forskriften bør omtale opptakskrav og hva opptakskravene eventuelt bør være.

Master i barnevern:

Vi merker oss at dette spørsmålet ikke stilles for Master i barnevern. Det mener vi er meget beklagelig. Vi mener det er avgjørende viktig at Master i barnevern åpnes både for sosialt arbeid og barnevern. Det er vanskelig å se hvordan en oppnår kompetansehevingen som ønskes uten at de to sentrale profesjonsgruppene i barnevernet får anledning til å kvalifisere seg. Et bredere rekrutteringsgrunnlag er også vesentlig for å sikre driften av studiet.

Master i barnevernsarbeid:

For master i barnevernsarbeid åpnes det for at det kan rekrutteres bredt. Dette gir handlingsrom til institusjonene. For å sikre kvaliteten rettet mot profesjonelt, klientrettet arbeid kan det likevel være nødvendig å stille praksiskrav for studenter som ikke har sosialfaglig grunnutdanning. Det vil være nødvendig for institusjonene å vurdere dette grundig i lys av øvrig innhold i studiet.

8. Det er foreslått nasjonal deleksamen for utdanningene. Vi ber om høringsinstansenes innspill på en mulig innføring av nasjonal deleksamen i jus for de barnevernsfaglige masterutdanningene.

En nasjonal deleksamen vil spille en rolle som sertifisering for arbeid i barnevernet og bør dermed i prinsippet ligge på bachelornivå. Alternativt kan det gjennomføres som et EVU-tiltak med egen eksamen. Masterutdanningene bør bygge videre på grunnleggende kompetanse i jus slik at kandidatene opparbeider ferdigheter til å tolke og anvende jussen i møte med nye problemstillinger. Dette vil da fungere som en generisk ferdighet som kan overføres mellom saksområder.

9. Annet:

Begrunnelsen for å etablere to masterutdanninger:

Det er et fåtall store sosialfaglige masterutdanninger med god gjennomstrømming på nasjonalt nivå. Bildet er helt annerledes på bachelornivå, der det er store program med god gjennomstrømming. Det kan synes ganske krevende å bygge opp en god tradisjon for masterutdanning på dette fagfeltet. De sosialfaglige profesjonsutdanningene (BSV) er tverrfaglige og bygger på integrasjon mellom fagdisipliner som sosiologi, pedagogikk, psykologi, og praksisnær og anvendt kunnskap fra helse og sosialfag.

Det er behov for finansiering av studieplasser og heving av den vitenskapelig kompetansen blant ansatte for å styrke omfang og gjennomstrømming i masterutdanningene. I arbeidet med å videreutvikle vår studieportefølje har HVL utviklet en modell for vurdering av strategisk betydning, faglig og økonomisk bærekraft (SEFØ-modellen). I arbeidet med å videreutvikle porteføljen av mastergrader er vi best tjent med å organisere fordypninger innenfor en romslig definert faglig ramme. Dette sikrer at vi har høy kvalifikasjon blant ansatte, at vi har et aktivt forskende og publiserende fagmiljø for masterstudiene.

Når det planlegges for to mastergrader, er det naturlig at man forsøker å utforme dem så ulikt som mulig. Men dette er ikke hensiktsmessig for institusjonene. Det er de samme fagmiljøene og for en stor del den samme forskningen som skal danne grunnlag for begge studieløp. Det er også tvilsomt at det er hensiktsmessig i forhold til kompetansebehovet i barnevernet. Motivet for begge forskrifter er å sikre kompetansebyggingen i barnevernet. Det legges for stor vekt på detaljer i læringsutbyttene heller enn å sikre tilstrekkelig generisk kompetanse for kandidatene som skal gå inn i jobbene i barnevernet. Det oppstår en svært uheldig motsetning mellom akademisk kvalifisering og praksisorientering på masternivå innenfor barnevernsfeltet. Fra vårt perspektiv ville det vært en fordel med at de to forslagene ble samlet i en mastergrad, og at videre spissing direkte mot barnevern ble gjort gjennom bruk av modellen for erfaringsbasert master.