Høringsuttalelse om Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern og forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevernsarbeid

Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslag til forskrift om retningslinjer for to barnevernfaglige masterutdanninger på høring. I vårt høringssvar legger vi til grunn høringsspørsmålene vedlagt høringen. Da de to masterutdanningen har tilnærmet likelydende høringsspørsmål vil de to utdanningen bli kommentert samlet. Til slutt har vi noen oppsummerende kommentarer.

Målgruppe for utdanningene
Når det gjelder forslaget til forskrift for master i barnevern er denne utdanningen rettet kun mot barnevernspedagoger, mens master i barnevernsarbeid særlig skal tilpasses kandidater med bachelor i sosialt arbeid og vernepleie.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at rundt halvparten av ansatte i kommunale barneverntjenester er barnevernspedagoger, rundt en tredel er sosionomer og de øvrige har annen bakgrunn (bl.a. vernepleie). Disse utfører i stor grad samme type arbeid innen den kommunale barnevernstjenesten. Det vil derfor framstå underlig at vernepleiere og sosionomer ikke kan søke på master i barnevern. Vi vil understreke at det som omtales som barnevernsfaglig kompetanse i forskriftsforslaget (fagområdene samfunnsvitenskap, humaniora, rettsvitenskap og naturvitenskap), samt praktisk barnevernarbeid, inngår også i bachelorutdanningen i sosialt arbeid. Det vil derfor være hensiktsmessig at en satsing på masterutdanninger for å øke kompetansen i barneverntjenester også retter seg mot sosionomer.

1. Læringsutbyttebeskrivelser og kompetansebehov i barnevernet
Ut fra perspektivet om at begrepet barnevern innbefatter vern av barn, jfr. FNs barnekonvensjon, er barnevern et universelt ansvar for offentlige instanser som arbeider med og for barn, direkte og indirekte. Begge masterløpene beskrives som relevante for arbeid innen kommunalt barnevern og institusjonsbarnevern, samt andre arenaer for barn og unge. Det som omtales som «barnevernsfaglig kompetanse» i forskriftsforslaget for master i barnevern vil derfor ha samme vekt i master i barnevernsarbeid.
Master i barnevernarbeid har i forskriftsforslaget et tydeligere fokus på betydningen av sosial og kulturell ulikhet, levekår og familier i utsatte livssituasjoner. Dette kommer også til syne under
læringsutbyttebeskrivelsene i forskriftsforslaget i kap 3. Det er en sentral del av en barnevernsfaglig kompetanse å kunne forstå både betydningen av ulike samfunnsmessige påvirkningsfaktorer på lokalsamfunn, familier og barn/unge, samt betydningen av samspillet mellom de ulike faktorene. Dette bør derfor vurderes tydeliggjort også i Master i barnevern.
Master i barnevernarbeid har i forskriftsforslaget ferdighetsmål om «forsvarlig faglig skjønn i et fagfelt preget av usikkerhet og faglige og verdimessige motsetninger». Betydningen av forsvarlighet i faglig, juridisk og etisk skjønns- og tjenesteutøvelse bør være sentralt også i master i barnevern, hvor forsvarlighet kun knyttes til rettsanvendelse. Her pekes også på at forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-4 ikke bare gjelder «tiltak» etter loven, men også «tjenester».
Master i barnevern har i forskriftsforslaget et tydeligere fokus på forsvarlig rettsanvendelse og rettssikkerhet i barnevernet (§10)/på barnevernområdet (§11). Disse kunnskaper og ferdigheter er sentrale i alt barnevernrelatert arbeid med barn/unge og deres familier, og bør derfor fremstå like tydelig i masterutdanningen i barnevernarbeid.
Master i barnevern har i forskriftsforslaget læringsutbyttebeskrivelser, f.eks i § 14, som i stor grad vektlegger selvstendig fortolkning, analyse og gjennomføring av vurderinger og tiltak på individ- og familienivå. Master i barnevernsarbeid på den andre siden legger større vekt på kritisk refleksjon, fagutvikling, tverrfaglig samarbeid, medvirkning og levekår. Dette er kunnskap- og ferdighetsmål vi mener er helt sentrale hos de som jobber i førstelinjen, og som derfor også bør komme tydeligere frem i master i barnevern.
Overfor er det gitt noen utvalgte eksempler på forskjeller mellom de to forskriftene. Det anses som hensiktsmessig at begge forskriftene ses på under ett. Likheter og forskjeller i formål og læringsutbyttebeskrivelser bør ha særlige begrunnelser.

2. Detaljeringsgrad og mulighet for lokal tilpasning
Graden av detaljering i forskriftene anses som for stor. Læringsutbyttebeskrivelsene er svært detaljerte og mettet med innhold. Det gir institusjonene begrenset frihet til å gjøre lokale tilpasninger. For utdanningsinstitusjonene berører dette spørsmålet om autonomi og muligheten til selv å bestemme retning og innhold på sine studier.

3. Hvilken kompetanse mangler i høringsutkastet til forskrifter?

Barnevernfeltets bidrag til barns levekår og forebygging av omsorgssvikt og sosiale problemer
Barnevernfeltets ansvar for å bidra til barns levekår og forebygging av omsorgssvikt og sosiale problemer synes noe underkommunisert i begge forskriftsforslagene, men berøres i noen grad i kompetansemål i forskriften for master i barnevernarbeid, § 9. Sammenhengen mellom oppvekstsvilkår/levekår, psykososiale utfordringer og utforming av velferdstjenester til barn og familier er belyst gjennom forskning. Barnevernfeltets – og særlig barneverntjenestens – erfaringer med og kunnskaper om sosiale problemer kan derfor anses som sentralt kunnskapsgrunnlag for forebyggende virksomhet i lokalsamfunnet.

Det etterlyses videre et større fokus på kunnskap om beslutningsprosesser og etiske dilemmaer i begge forskriftsforslagene. Det anses som sentralt at ansatte i barnevernet er bevisst hvilke kunnskapsformer, verdier, og politiske føringer som innvirker på deres skjønnsmessige vurderinger.

Skriftlige og analytiske ferdigheter
I forskriften bør det vurderes å fastsette krav til praksisrelevans og selvstendige empiriske undersøkelser i ulike lærings- og vurderingsformer i utdanningsløpet.

Vitenskapelig metode og vitenskapsteori
Ingen av forslagene til forskrifter forholder seg til kvalifikasjonsrammeverkets krav til hva en master bør inneholde. I forslag til forskrift for Masterutdanning i barnevernsarbeid §2 framkommer det at masteren skal kvalifisere til arbeid i ulike kompetansemiljøer, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. I så måte er det spesielt at det ikke er formulert læringsmål innenfor metode og vitenskapsteori. Dette vil være et nødvendig grunnlag for å gå videre med en karriere innen forsknings- og utdanningsinstitusjoner, samt et viktig element i utviklingen av en masteroppgave. Heller ikke i forslag til forskrift for Master i barnevern framkommer dette som læringsmål, noe som anses som underlig all den tid kandidaten skal kunne «identifisere og analysere indikatorer for kvalitet og kunnskapsbasert praksis» og «kunne analysere eksisterende teorier, metoder og fortolkninger» (utvalgte sitat fra læringsmålene). I læringsmålene vektlegges kunnskapsbasert praksis. Kunnskapsbasert praksis forutsetter god innsikt i vitenskapsteori og metode. Læringsmål i vitenskapsteori og metode vil bidra til at studentene utvikler en analytisk og kritisk tilnærming til både forskning og den kunnskapsforståelsen som ligger til grunn for kunnskapsgrunnlaget i barnevernfeltet.

4. Nasjonal deleksamen i jus
Ut fra perspektivet om behovet for økt kompetanse innenfor rettsanvendelse i barnevernrelatert arbeid, er det positivt med et fokus på en nasjonal eksamen. En nasjonal eksamen vil kunne danne sammenligningsgrunnlag og fremme felles kompetansenivå blant kandidater. Spørsmålet er om en eksamen i «jus» oppfyller formålet om økt kompetanse i barnevern/barnevernsarbeid. Rettsanvendelse innebærer å fortolke lovgivnings formål, innhold og avgrensninger, fastlegge reglers innhold, og å anvende disse på faktiske forhold ut fra en sammensatt helhetsvurdering. Forsvarlig barnevernrelatert arbeid fordrer flerfaglig og fagintegrert kompetanse, hvor faglige og etiske vurderinger og avveininger må utøves innenfor de rammer som fremgår av lovgivning. En ren «jus»-eksamen vil ut fra kompetansebehovet i barnevernet være for snevert, og det bør derfor heller vurderes å innføre en praksisrelevant fagintegrert eksamen (f.eks. case-basert). En fagintegrert eksamen om barnevernfeltets utfordringer og kompleksitet vil styrke kandidatenes kunnskaper og ferdigheter innenfor rettsanvendelse. En slik eksamen kan utgjøre et viktig bidrag til kompetanse i forsvarlig skjønnsutøvelse i barnevernrelatert arbeid.

5. Krav til praksisstudier i masterløpene
Begge masterløpenes forskriftsforslag inneholder ferdighetsmål som fordrer praktiske øvelser, eksempelvis gjennom ordlyd som «kan», «anvende», «bruke», «kommunisere» og «kan arbeide selvstendig». Praktiske, relevante øvelser i studiet er derfor nødvendig. Slik utkastet til forskrifter foreligger er læringsmålene detaljert formulert. Dersom læringsmålene skal gjennomføres innenfor
normerte rammer for en master, vil det ikke være rom for praksis i masterløpene. Vi foreslår derfor at et eventuelt krav til praksis bør ligge i opptakskravet, og at det bør settes krav til relevant praksis.

Avsluttende kommentarer
Som nevnt i innledningen, så har vi fokusert på en del forhold som omhandler felles områder for de to foreslåtte masterløpene. Mange av læringsutbyttebeskrivelsene til de to løpene har store likhetstrekk i sin utforming, og forskjellen mellom de to løpene framstår noe uklart utover opptakskravene for de to løpene. Ut fra dette bør det vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig med to adskilte masterutdanninger for barnevernfeltet.
Da begge løp skal kvalifisere for særlig kompetent arbeid innenfor barneverntjenester, institusjoner og andre arenaer for barn og unge, og begge løp skal kvalifisere til forsvarlig tjenesteutøvelse overfor barn og unge i utsatte livssituasjoner, reises spørsmål om hensiktsmessigheten av to ulike løp. I denne høringsuttalelsen er det fremhevet noen eksempler på at forskriften for det ene masterløpet har inneholdt læringsmålsbeskrivelser som bør gjelde begge masterløpene ut fra formålene.
Pr. i dag er det ikke krav om mastergrad for å arbeide i barnevernfeltet, og det er heller ikke knyttet til en autorisasjonsordning. Dette kan påvirke innsøking til og gjennomføring av masterløp, samt etterspørsel av masterkompetanse i praksisfeltet. Begrepene og ansvarsområdene «barnevern» og «barnevernarbeid» konsumerer hverandre, noe som også kommer til syne i de to forskriftsforslagene. Ut fra formålet om flere med spesialisert kompetanse og masternivå i barnevernet, synes det hensiktsmessig å vurdere hvorvidt en samlet masterutdanning innenfor barnevernsarbeid bedre kan bidra til at formålet oppnås. Det bør eventuelt vurderes om ikke læringsmålene som er beskrevet for master i barnevern bedre kan la seg realisere gjennom ulike etter- og videreutdanninger. I en master i barnevernsarbeid kan det om mulig tilbys valgfrie fordypninger slik at flere ulike kompetanseområder kan dekkes opp.

Vennlig hilsen
Bodil S. Olsvik
Assisterende instituttleder
–
bodil.s.olsvik@uit.no
77 05 81 05