Høringssvar fra Universitetet i Agder

Dato: 20.09.2021

Masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for

sykepleiere

1) I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke

behovet for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette

spørsmålet.

Forskriften synes å være i godt samsvar med behov som er meldt fra tjenestene, slik det er reflektert i ulike fora og utredninger som stortingsmeldinger m.v. Universitetet finner at utdanningen er godt forankret i tjenestene.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på

fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi

innspill på dette spørsmålet.

Innholdet i forskriften vurderes å være i samsvar med et økt behov for kompetanse som inkluderer hele mennesket, også det fysiske. Brukermedvirkning er beskrevet i læringsutbyttene, men bør operasjonaliseres under §5 "Sykepleiefaglig kjernekompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighetsarbeid - Ferdigheter". Forslag: Læringsutbyttet §5c (mangelfullt innhold): "kan være åpen og kreativ i møte med pasienter/ brukere og anvende sine kunnskaper på nye måter", bør byttes ut med deler av §11c fra forskriften for videreutdanningen: "kan bruke kunnskap om kommunikasjon og relasjon til selvstendig å legge til rette for at de det gjelder kan få uttrykke sine opplevelser, erfaringer og forståelse og der disse beskrivelsene anerkjennes og danner utgangspunkt for utformingen av hjelp (sykepleien)".

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Universitetet mener at retningslinjen innebærer en detaljert styring av studietilbudet med forholdsvis lav mulighet for lokal tilpasning. Retningslinjen innebærer overordnet detaljstyring på flere måter:

Detaljstyring på innholdsnivå. Utkastet til retningslinje for programmet har 86 læringsutbytter fordelt på 6 kompetanseområder. Når læringsutbyttene er formulert svært detaljert innebærer dette samlet en sterk, overordnet styring med lite rom for autonomi ved lærestedene. Vi anbefaler at læringsutbyttene gjennomgås med tanke på reduksjon av antall og detaljeringsgrad.

Detaljstyring på organisasjonsnivå. Innholdet i studiene til de to studietilbudene som nå er på høring har også flere likhetstrekk og overlapp i beskrivelsene av læringsutbytte. Når studietilbudene lanseres som et fagspesifikt masterprogram og en tverrfaglig videreutdanning, altså to uavhengige utdanninger, så reduseres institusjonenes muligheter for å se studietilbudene i sammenheng og f.eks. utvikle et felles masterprogram med spesialiseringer for sykepleiere. Dette kunne på en mer fleksibel måte ivareta institusjonene behov for autonomi og lokale tilpasninger, og samtidig gi den faglige styringen som departementet ønsker. Slik forslagene fremstår nå er det styring både i det store og i det små, og dette begrenser institusjonenes autonomi og muligheter for lokal tilpasning. Særlig finne universitetet det bekymringsfullt at detaljstyringen begrenser mulighetene for å tilby utdanningene. Grunnen er at studietilbudene må etableres to parallelle studieprogram som begge skal innfri kravene i studietilsynsforskriften og også må finansieres som to program.

Det kan bemerkes at det også av historiske grunner anbefales varsomhet med detaljstyring fra KD uten forutgående dialog med fagmiljøene. I 1998 la Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ned videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie samtidig med opprettelsen av tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid. Denne endringen ble møtt med til dels store protester fra de fagmiljøene som den gang tilbød videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. I de 20 årene som har gått har det vokst frem et tverrfaglig utdannings- og forskningsmiljø på norske universiteter og høgskoler, og den monofaglige tradisjonen innen psykiatrisk sykepleie har blitt supplert og utdypet med andre fagkompetanser i tråd med de politiske føringene. Dette har også konsekvenser for den langsiktig oppbygging av kompetanse og forskning på institusjonene. Universitetet i Agder er kritisk til at departementet for andre gang gjennomfører store endringer uten forutgående dialog med de institusjonene som har ansvar for dette utdanningsfeltet. Det utvanner institusjonens autonomi og muligheter for å skape gode fagmiljø og forskningsbaserte utdanninger.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Dette synes godt ivaretatt. Forslaget er detaljert nok til at det sikrer felles sluttkompetanse.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

· Det bør legges til læringsutbyttebeskrivelser som dekker organisatorisk kompetanse og tverrfaglig samarbeid. Studentene bør kunne ha forståelse for hvordan organisasjoner fungerer og hvordan man kan samarbeide på tvers. Forlag til nytt læringsutbytte: Studentene bør kunne ha forståelse for hvordan organisasjoner fungerer og hvordan man kan arbeide og samarbeide på tvers av sektorer, nivåer og yrkesgrupper. De bør også ha forståelse for hvordan psykososiale prosesser og maktforhold oppstår i organisasjoner, og kunne analysere disse for å kunne målbære og sikre verdige og likeverdige tjenester.

· Vi savner en stadfesting av at masterprogrammet skal være forsknings- og kunnskapsbasert. Kunnskap inkluderer også erfaringsbasert kunnskap. Forslag: Det bør ikke være et mål i seg selv å gjøre denne masterutdanningen for sykepleiere mest mulig ulik videreutdanningen. Det er momenter i formålet i forskriften til videreutdanningen som er grunnleggende for hvordan vi arbeider og forholder oss til pasient/bruker, som også kan stå i denne masterens formål. Forslag: Kandidaten skal kunne legge til rette for økt livskvalitet og bedring på individ-, gruppe og samfunnsnivå. Utdanningen er forskningsbasert, praksisbasert og erfaringsbasert, og skal møte samfunnets krav om likeverdige og kunnskapsbaserte tjenester. Etter endt utdanning kan kandidaten bidra til å ivareta menneskerettigheter, deltagelse, god helse og utviklingsmuligheter for mennesker med psykiske helseproblemer og/eller rusmiddelproblemer.

· Sykepleiefaglig kjernekompetanse er et godt og overordnet begrep som dekker fagfeltet, samtidig som det gir lærestedene anledning til å utforme utdanningene med en lokal profil.

· Den eksistensielle dimensjonen ved mennesket er underkommunisert i retningslinjens læringsutbytter.

· I kapittel 4 som omhandler kompetanseområdet “aktuelle og historiske perspektiv på psykisk helse, rus- og avhengighet” mangler det et læringsutbytte som handler om perspektiver på arbeidet innen psykisk helse/rus/avhengighet. Det bør det legges til et læringsutbytte som omhandler kunnskap om aktuelle og historiske perspektiver på psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid. Kommentar til §11e; «har inngående kunnskap om ulike historiske perspektiver på sammenhenger mellom fysisk og psykisk helse». Dette læringsutbytte er foreldet fordi det deler helse opp i fysisk og psykisk. Forslag: Her bør det legges til «hvordan helse er et samspill mellom det fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle».

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Retningslinjene synes til en viss grad å være basert på en medisinsk-faglig forståelse av området. Vi mener at retningslinjene bør gjennomgås med sikte på å tone ned den medisinsk-faglige forståelsen (symptomer, diagnoser, behandling av symptomer), samtidig som den sykepleiefaglige kjernekompetansen (helhet, opplevd helse) tones opp. Helsefremming er for eksempel ikke nevnt i stor nok grad. For eksempel kunne uttrykket økt antall leveår (forebyggende) erstattes med bedrede leveutsikter (helsefremmende). Hele §5 bærer preg av “bruke relevante metoder”. Det hentyder på at det finnes standardiserte metoder for å avdekke, intervenere, forebygge, forhindre etc. Et eksempel er §5e; “kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare”. Dette hentyder på at det finnes metoder for å redusere symptomet selvmordsatferd og overdosefare. Det er en medisinskfaglig tenkning som bør tones ned. 6) Eksempler på behov for medisinsk-faglig nedtoning i Sykepleiefaglig kjernekompetanser: Kunnskap e) Medikamentfri behandling bør ikke underordnes medikamentell behandling, Ferdigheter f) unngå uttrykket symptom i denne sammenhengen.

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet

nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

Praksisstudiene er i hovedsak beskrevet på en hensiktsmessig måte. Vi har følgende kommentarer:

1. Det bør stilles krav til kommunene om at det legges til rette for at veiledere kan delta i egnet opplæring.

2. Universitetet vurderer simulering som en god undervisningsform, men simulering kan ikke erstatte praksis. Vi ber derfor om at retningslinjene endres slik at det fremkommer at praksis i hovedsak foregår i reell praksis og oppgir et minimumskrav for antall uker, men at simulering blir et viktig supplement.

3. Vi vil videre peke på at kommunene ikke har plikt til å samarbeide med lærestedene om å tilby praksisplasser. Spesialisthelsetjenesten plikter i dag å delta i et slik samarbeid om praksisplasser. Universitetet vil foreslå at en slik plikt med finansiering etableres også for kommunehelsetjenesten.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Nei.

9) Avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen. Bør "avhengighet"

inngå som en del av betegnelsen på utdanningen slik det nå er foreslått?

Ja, dersom vi snakker om det psykologiske fenomenet avhengighet. Det må ikke begrenses til diagnosen med samme navn.

10) Hvordan kan behovet for å styrke kunnskapen om kliniske studier ivaretas i

Retningslinjen?

Vår vurdering er at kliniske studier er ivaretatt på en hensiktsmessig måte i retningslinjen.

Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

1) Hvordan vurderes den tverrfaglige videreutdanningen på 60 studiepoeng i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid samlet sett å dekke kompetansebehovene i tjenestene på disse fagområdene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

Det er viktig å holde fast på det tverrfaglige perspektivet, Dette er godt beskrevet i utkast til retningslinje.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Dette blir ivaretatt på en tilstrekkelig måte. Det er viktig å holde fast på brukerperspektivet, brukermedvirkning og kritiske perspektiver.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Universitetet mener at retningslinjen innebærer en detaljert styring av studietilbudet med forholdsvis lav mulighet for lokal tilpasning. Retningslinjen innebærer overordnet detaljstyring på flere måter:

Detaljstyring på innholdsnivå. Utkastet til retningslinje for videreutdanningen har 49 læringsutbytter fordelt på 5 kompetanseområder. Når læringsutbyttene er formulert svært detaljert innebærer dette samlet en sterk, overordnet styring med lite rom for autonomi ved lærestedene. Vi anbefaler at læringsutbyttene gjennomgås med tanke på reduksjon av antall og detaljeringsgrad.

Detaljstyring på organisasjonsnivå. Innholdet i studiene til de to studietilbudene som nå er på høring har også flere likhetstrekk og overlapp i beskrivelsene av læringsutbytte. Når studietilbudene lanseres som et fagspesifikt masterprogram og en tverrfaglig videreutdanning, altså to uavhengige utdanninger, så reduseres institusjonenes muligheter for å se studietilbudene i sammenheng og f.eks. utvikle et felles masterprogram med spesialiseringer for sykepleiere. Dette kunne på en mer fleksibel måte ivareta institusjonene behov for autonomi og lokale tilpasninger, og samtidig gi den faglige styringen som departementet ønsker. Slik forslagene fremstår nå er det styring både i det store og i det små, og dette begrenser institusjonenes autonomi og muligheter for lokal tilpasning. Særlig finne universitetet det bekymringsfullt at detaljstyringen begrenser mulighetene for å tilby utdanningene. Grunnen er at studietilbudene må etableres to parallelle studieprogram som begge skal innfri kravene i studietilsynsforskriften og også må finansieres som to program.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Formålet (innledningsvis) er omfattende. Det bør vurderes om det kan få et mindre omfang.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? I så fall hva:

Enkelte begreper er underkommunisert, og bør vektlegges tydeligere. Dette gjelder brukerperspektivet /brukermedvirkning, folkehelse og helsefremmende tenkning/arbeid.

Vi anbefaler at det innføres en mulighet for skikkethetsvurdering av studentene. Dette er studenter som skal jobbe med og for mennesker i vanskelige livssituasjoner. Studiet bør derfor være omfattet av Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Det er flere beskrivelser av læringsutbytter som inneholder begreper og uttrykk som med fordel kunne erstattes med mer praksisnære begreper. Hva menes for eksempel med “bærekraftige arbeidsformer”? Her kunne det vært bedre å skrive om arbeidsmiljø /-kultur.

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

Universitetet mener fire uker i praktiske studier er for lite. Fem uker vil i større grad legge til rette for at studentene kan oppnå læringsutbyttene. Det er positivt at ferdighetstrening og veiledningsgrupper kan inngå i praksis. Dette bør imidlertid ikke «utvanne» praksisstudiene.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Det er viktig å fastholde, styrke og videreutvikle tverrfaglighet og mangfold i psykisk helse og rusarbeid. Den foreslåtte tverrfaglige videreutdanningen kan integreres i et eget tverrfaglig masterprogram. Den kan også tilbys som et nytt studietilbud ved utdanningsinstitusjonene. Enkelte universiteter og høyskoler har lignende tilbud i dag.

Vi er kritiske til etablering av et mono-faglig masterprogram i psykisk helse og rusarbeid. Dette kan bidra til en skjevhet der sykepleieprofesjonen får en styrket posisjon på området på bekostning av tverrfaglighet og samarbeid. Som konsekvens kan vi miste sykepleiergruppen som studenter for den tverrfaglige videreutdanningen.

9) Hva bør betegnelsen på videreutdanningen være: a) Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse- og rusarbeid eller b) tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid?

Vi er uenige med betegnelsen fordi “Rusarbeid” er ett av mange utdaterte begrep på fagfeltet og foreslår derfor: Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid og arbeid på rusmiddelfeltet

Begrunnelse:

Helsedirektoratet har i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet (2017) gitt føringer for begrepsbruk på rusmiddelfeltet. Her understrekes at «rus» som alenestående begrep er svært upresist. Kunnskapsgrunnlaget som helsedirektoratet baserer sine anbefalinger på er blant annet brukergrupper, faggrupper og SIRUS-rapporten «Hva er misbruk og hva er avhengighet? Begreper, betegnelser og omfang» (Amundsen med flere, 2010). Rapporten foreslår en rekke presiseringer av begrep hvor tidligere «rus» bare har blitt hengt på (rusbarn, rusfamilier, rusarbeid, rusfrihet, osv). Det tas fra 2010 konkret til orde for å erstatte «rusarbeid» med arbeid på rusmiddelfeltet, samt «rusavhengighet» med «rusmiddelavhengighet». I det offentlige rom har disse justeringene nå blitt tatt til følge på de fleste nivå (retningslinjer/forskning/forvaltningsnivå/ulike kliniske nivå). Det er viktig at vi som utdanningsinstitusjon ikke blir hengende i avleggs begreper, spesielt dersom man søker å stå i en vitenskapelig «front» på et fagfelt.

10) Masterutdanningen for sykepleiere inneholder følgende to læringsutbyttebeskrivelser som blant annet tematiserer selvmordsadferd og overdosefare.

Kandidaten kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare Kandidaten har kompetanse, profesjonelt mot og kjenner sine profesjonelle grenser, samt ansvar, og kan bidra til at krevende livserfaringer som vold, overgrep, selvmordsfare og avhengighet, gis rom til å kunne erkjennes, deles og bearbeides

Bør denne tematikken også inkluderes i den tverrfaglige videreutdanningen?

Tematikken dekkes allerede av andre læringsutbyttebeskrivelser, og trenger ikke ytterligere presisering.

Vedlegg