Høringssvar fra Helsedirektoratet

Dato: 20.09.2021

Høringsuttalelsen tar utgangspunkt i høringsspørsmålene som følger: a) høringsspørsmål til retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere, og b) høringsspørsmål til tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid.

A. Høringsspørsmål til retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere

1. I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i tjenestene? KD ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

I formålet (§2) finnes setningen: "Utdanningen vil bidra til avansert sykepleie ved både akutte og kroniske tilstander til mennesker med psykiske og rusrelaterte lidelser,". Vi anbefaler at ordet "kroniske" erstattes med "langvarige." Dette begrepet forutsetter at det er mulig å bli frisk, selv om en har hatt en langvarig lidelse.

Vi ser videre at kunnskap om blant annet relevant lovverk og faglige retningslinjer er tatt inn under læringsutbytte §7 b. under kompetanseområdet etikk og lov. Vi savner likevel fokus på aktuelt lovverk, nasjonale faglige retningslinjer, politiske føringer og administrative virkemidler som premisser for det faglige arbeidet som utføres innenfor psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid. Utdanningene må oppdateres jevnlig i henhold til satsingsområder hos nasjonale (helse) myndigheter, inkluderte normerende produkter fra Helsedirektoratet, og studentene må øves i å bruke dette som grunnlag i sine faglige vurderinger. I tillegg vil det være en styrke om studentene kjenner til hvordan normerende produkter utvikles i samarbeid interessenter og målgrupper. Utdanningen bør gjøre studentene kjent med Stortingsmeldinger, planer og strategier på området (eksempelvis Veileder for barn og unges psykiske helse, Veileder for lokalt psykisk helsearbeid "Sammen om mestring", prioriteringsveilederen i spesialisthelsetjenesten m fl.). Evidensbaserte tjenesteutvikling slik som FACT/ACT team og Rask psykisk helsehjelp team må også fremkomme som artikler og eksempler på modeller for ivaretakelse av målgruppene i kommunen. Vi foreslår derfor at dette tas inn som et læringsutbytte under kompetanseområdet sykepleiefaglig kjernekompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighet – §4 – kunnskap:

har inngående kunnskap om evidensbasert tjenesteutvikling, aktuelt lovverk, nasjonale faglige retningslinjer, politiske føringer og administrative virkemidler som bidrar til å legge premisser for sykepleieutøvelsen, tverrfaglig samarbeid og brukermedvirkning innen psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid.

2. I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? KD ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Vi viser til innspill under særlig spørsmål 1, 5 og 8. Temaene vi foreslår mer vektlagt/lagt til her, er i stor grad begrunnet i brukere og pårørendes behov for kompetanse i tjenestene.

3. Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? KD ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Ingen merknader.

4. Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Ingen merknader.

5. Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

Vi ser at det i § 2 Formål med utdanningen står blant annet at "Utdanningen legger vekt på det forebyggende perspektivet og sykepleie til mennesker med sammensatte tilstander, blant annet med psykiske helseutfordringer, rusrelaterte helseutfordringer og somatiske sykdommer i kombinasjon, herunder også oral og seksuell helse". Samt at kandidaten skal ha omfattende klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse.

Behovet for å utvikle helse- og omsorgstjenester som ivaretar pasienter og brukere med sammensatte lidelser er påpekt i flere strategier fra regjerningen, eksempelvis Leve hele livet, Nasjonal helse og sykehusplan 2020 – 2023 og Kompetanseløft 2025 for å nevne noen. I rapporten Videreutdanning for sykepleiere - Hvordan sikre at behovet for avansert breddekompetanse blir ivaretatt i fremtiden? (2017, IS-2674) peker vi på dette som et viktig kompetanseområde som bør utvikles for sykepleiere. Vi støtter derfor at aktuelle masterutdanning også øker sykepleieres kompetanse i helhetlig sykepleie som inkluderer fysisk og psykisk helse og sosiale behov med utgangspunkt i pasientens ønske om involvering av seg selv og pårørende/familie.

På bakgrunn av dette tror vi det vil være en styrke om det angis læringsutbytter under kompetanseområdet Sykepleiefaglig kjernekompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighet, som tydeligere løfter økt forståelse for sykdomslære, diagnostisering og diagnoser. Dette er til en viss grad tatt inn under §6b, men vi tror dette kan gjøres tydeligere. Det kan eventuelt også vurderes om dette bør kobles til relevante pasient/brukergrupper. Dette kan for eksempel være barn og unge, eldre, rusmisbrukere, m.m. Vi gir her forslag til formuleringer inspirert av Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie:

Kunnskap:

har inngående kunnskap om de vanligste akutte og langvarige sykdommer og helseproblemer hos pasient/brukergrupper som benytter tjenester fra psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid.

Ferdighet:

kan analysere sammensatte og komplekse pasientsituasjoner for å kunne planlegge og gjennomføre helhetlig sykepleie, sikre nødvendig helsehjelp og foreslå oppfølgingstiltak i samarbeid med andre faggrupper, pasienten og pårørende/familie.

Vi støtter at tematikk knyttet til vold og overgrep er tatt inn. Helsetjenesten har en viktig rolle i å forebygge, avverge og avdekke vold og overgrep. Vi savner imidlertid utøverperspektivet i utkastet til forskrift. Tema er blant annet behandlet i nasjonale råd og veiledere. Dette gjelder både barn og unge som står i fare for skadelig seksuell atferd (SSA) eller vold mot andre barn og unge, og de som har pågående SSA. Det gjelder også voksne som står i fare for å begå seksuelle overgrep eller vold mot barn og voksne, eller voksne som har begått seksuelle overgrep eller vold mot barn og voksne. Risikoutredning (risikovurdering og risikohåndtering) av vold og seksuelle overgrep vil også være en viktig del her.

Vi anbefaler at dette tema tas inn under § 5. Sykepleiefaglig kjernekompetanse innen psykisk helse, rus og avhengighetsarbeid – Ferdigheter, og har følgende forslag til formulering:

kan forebygge, identifisere og avverge psykososiale belastninger, omsorgssvikt, vold, seksuelle overgrep og iverksette relevante tiltak, inkludert delta i risikovurdering og risikohåndtering knyttet til fare for vold og skadelig seksuell atferd, i tråd med eget faglige ansvar og som del av tverrfaglig team.

Familieorientert tilnærming: Helsetjenestene er ofte tilrettelagt for en individorientert tilnærming. Alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelser, psykisk vansker eller rusmiddelproblemer rammer ikke kun den som er syk, men påvirker hele familien. Det er derfor behov for at personell innenfor helse- og omsorgstjenestene får mer fokus på å jobbe og samarbeide med familien (pårørende og barn som pårørende). Vi anbefaler at dette løftes som fokus i forskriften.

Vi viser også til kommentar under spørsmål 1 som relevant for dette høringsspørsmålet.

6. Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

§4 har følgende ordlyd i utkastet: har inngående kunnskap om (psykofarmaka og andre) medikamenters effekt knyttet til psykiske og somatiske lidelser, rus og avhengighetslidelser og interaksjoner

Vi ser at det kan være hensiktsmessig å nevne terapiområder hvor man tenker disse kandidatene bør få spesialisert kompetanse utover det de har hatt i sin grunnutdanning. Formuleringen "psykofarmaka og andre" (vår utheving) kan være vanskelig å tolke for kandidaten, utdanningsinstitusjoner og arbeidsgiver. Dette kan gjøre det vanskelig å vite presist hva som inngår i denne spissede kunnskapen. Vi anbefaler å fjerne parentes og heller gjøre det tydeligere hvilke typer legemidler som ønskes vektlagt. Vi foreslår at det her også pekes på legemidler anvendt i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Videre stiller vi spørsmål om begrepet effekt er tilstrekkelig mht hva kandidaten burde følge opp knyttet til oppfølging av pasienten som mottar legemiddel / midler.

Fra legemiddelhåndteringsforskriften med kommentarer: Fordeling av oppgaver knyttet til legemiddelhåndtering skal baseres på samme prinsipper som ligger til grunn i helsepersonelloven § 5. Det innebærer at tildeling av oppgaver må skje etter en konkret vurdering av kvalifikasjonene til personen som delegeres oppgaven. Tildelingen forutsetter at personellet er gitt nødvendig opplæring for å kunne utføre oppgavene på en faglig forsvarlig måte.

Helsepersonell som har oppgaver i legemiddelhåndteringsprosessen, slik den er beskrevet i rundskrivets kapittel 2, forventes å ha faglig kompetanse og erfaring på følgende områder:

Legemidlenes virkning og virkemåte,

Holdbarhet og oppbevaring,

Ulike legemiddelformer,

Byttbare legemidler,

Interaksjoner,

Bivirkninger,

Legemiddelregning,

Kunnskap om dosering,

Aseptisk arbeidsteknikk ved tilsetninger,

Dokumentasjon, og

Avvikshåndtering

Det vil være viktig at disse spesialiserte sykepleierne får særlig kompetanse i å observere og vurdere effekt for å sikre legemiddelbehandling av god kvalitet. Dette inngår også som del av regjeringens legemiddelpolitiske målsettinger, jf. Legemidler - regjeringen.no.

I utkastet til retningslinjer er denne kompetansen kun spesifisert som kunnskap. Vi anbefaler dette også tatt inn under ferdighet som et nytt punkt under §5. Forslag til formulering:

Kan anvende relevant kunnskap til systematisk å observere og vurdere pasientens effekt av legemiddelbehandling for å bidra til legemiddelbehandling av god kvalitet innenfor eget ansvarsområde.

7. Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

§ 23. Om praksisstudier står det (vår utheving): praksisstudiet skal benyttes for å oppnå læringsutbytter både innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet og ha en varighet på til sammen minimum 10 uker. Prosessveiledning skal inngå sammen med praksis. Simulering og andre former som gir kompetanse som tilsvarer praksisutøvelsen kan erstatte hele/deler av praksis.

Slik det ser ut nå vil det være mulig å erstatte hele praksisstudiet med simulering. Vi antar at simulering/ferdighetstrening gir kandidaten nyttig og viktig forberedelse til klinisk praksis og/eller som metode til å reflektere over erfaringer fra praksis, Jf. anbefaling gitt i rapporten "Videreutdanning for sykepleiere - Hvordan sikre at behovet for avansert breddekompetanse blir ivaretatt i fremtiden?". Vi mener det ikke er samme grunnlag for å anta at simulering og ferdighetstrening kan erstatte fullt ut den innsikt og erfaring studenten oppnår ved å ha målrettet og veiledet klinisk praksis.

Vi tror arbeidskravene som legges til klinisk praksis (definert som pasientnært arbeid) er nødvendig for at studenten opparbeider seg vurderings- og handlingskompetanse i møte med virkelige pasienter (ikke bare i simuleringslaboratorium). Læringsutbytte oppnådd fra praksis er også understreket som viktig av NOKUT i deres utredning av kvalitet i praksis (Kvalitet i praksis – utfordringer og muligheter, 2019). Her fremheves det at praksis er den læringsformen som gir studenten reel øvelse i å håndtere elementer av risiko, uforutsette hendelser og «ekte» konsekvenser i en kompleks klinisk hverdag. Dette oppnås ikke i samme grad i simulering. Vesentlig redusert tid i klinisk praksis kan også gi kandidaten mindre kontinuitet i læringsprosessen og det vil kunne gjøre det vanskelig å få tilstrekkelig variasjon i læringssituasjoner.

Vi vet at kapasitetsproblemer kan gjøre det utfordrende å få avviklet praksis, særlig i sykehus. Vi ser at utfordringer knyttet til kapasitet, kan avhjelpes ved å ta vekk kravet om klinisk praksis, men vi mener dette vil gi dårligere forutsetninger for studentene til å oppnå læringsutbytter knyttet til (NOKUT, 2019, s.12):

1. Generiske ferdigheter, både generelle og knyttet til fagets teori

2. Profesjonsspesifikke ferdigheter og sosialisering inn i profesjonen

3. En generell tilpasning eller forberedelse til det å være i arbeidslivet, uavhengig av type yrke

Vi antar at sykepleiere som søker seg til denne masterutdanningen sannsynlig er godt kjent med profesjonen, men vil likevel behøve erfaring, refleksjon og veiledning rundt faglige problemstillinger knyttet til dette særskilte fagområdet, arbeidskultur og arbeidsformer, og sentrale pasientgrupper. Her vil praksis være en sentral læringsform. Praksis vil sannsynlig også være viktig for å presentere kandidaten for reelle, kliniske problemstillinger og utfordringer som mangler kunnskapsbasert grunnlag, fj. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester (3:13 (2020−2021)). Dette vil også kunne være en viktig mulighet for virksomheter til å få oppdatert kunnskap inn gjennom samarbeid med studenter fra denne masterutdanningen.

8. Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Ingen merknader.

9. Avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen. Bør "avhengighet" inngå som en del av betegnelsen på utdanningen slik det nå er foreslått?

Helsedirektoratet støtter at avhengighet som begrep fremheves i tittelen på lik linje med psykiatri og rus. Det er behov for økt kompetanse om ulike former for avhengigheter også.

10. Hvordan kan behovet for å styrke kunnskapen om kliniske studier ivaretas i Retningslinjen?

Ingen merknader.

B. Høringsspørsmål til tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

1. Hvordan vurderes den tverrfaglige videreutdanningen på 60 studiepoeng i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid samlet sett å dekke kompetansebehovene i tjenestene på disse fagområdene? KD ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

Også for denne videreutdanningen er det viktig at læringsutbyttene understøtter jevnlig oppdatering av innholdet i utdanningen i henhold til satsingsområder hos nasjonale (helse) myndigheter. Evidensbasert tjenesteutvikling må gis som eksempler på modeller for ivaretakelse av målgrupper i kommunen. Utdanningen bør gjøre studentene kjent med Stortingsmeldinger, planer og strategier på området (Veileder for barn og unges psykiske helse, Veileder for lokalt psykisk helsearbeid "Sammen om mestring", prioriteringsveilederen i spesialisthelsetjenesten m fl.). Slik vi oppfatter er dette nå indirekte ivaretatt under § 7. Rammebetingelser, organisering og rettigheter – Kunnskap: Kandidaten

a. har inngående kunnskap om menneskerettigheter og relevante internasjonale konvensjoner, relevant lovverk og faglige retningslinjer, herunder forebygging og bruk av tvang.

b. har avansert kunnskap om hvordan både psykisk helsearbeid og rusarbeid er organisert, om ulike tilbud og arbeidsmåter i helse-, sosial- og velferdstjenestene, og om betydningen av helse- og velferdspolitiske mål og virkemidler.

Vi foreslår å gjøre dette tydeligere med følgende formulering:

har inngående kunnskap om evidensbasert tjenesteutvikling på feltet, aktuelt lovverk, nasjonale faglige retningslinjer, politiske føringer og administrative virkemidler som bidrar til å legge premisser for psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

2. I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? KD ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Vi viser til innspill under særlig spørsmål 1 og 5. Temaene vi foreslår mer vektlagt/lagt til her, er i stor grad begrunnet i brukere og pårørendes behov for kompetanse i tjenestene.

3. Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? KD ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Ingen merknader.

4. Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Ingen merknader.

5. Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

Etter vår vurdering mangler utkastet til forskrift vekt på områder som er særlig viktig for spesialisthelsetjenesten. Gjennomgående skrives det om psykiske helseproblemer og/eller rusmiddelproblemer. Dette er sentrale begreper, men inkluderer ikke nødvendigvis kunnskap om psykiske lidelser, ruslidelser eller rusmiddelavhengighet. Dette kan gjøre denne videreutdanningen mindre aktuell for kvalifisering til arbeid i spesialisthelsetjenesten.

Utøverperspektivet knyttet til vold og skadelig seksuell atferd:

Vi ser at også for denne videreutdanningen er utøverperspektivet knyttet til vold og skadelig seksuell atferd fraværende (se spørsmål 5 over under høringsspørsmål til masterutdanning). Dette gjelder både barn og unge som står i fare for skadelig seksuell atferd eller vold mot andre barn og unge (SSA) og de som har pågående SSA. Det gjelder også voksne som står i fare for å begå seksuelle overgrep eller vold mot barn og voksne, eller voksne som har begått seksuelle overgrep eller vold mot barn og voksne. Risikoutrening (risikovurdering og risikohåndtering) av vold og seksuelle overgrep vil også være en viktig del her. Vi anbefaler at dette tas inn i aktuelle læringsutbytter hvor tematikken er adressert. Forslag til formulering kan også hentes fra høringsspørsmål til masterutdanningen.

Helsekompetanse:

Utkast til forskrift fremhever kommunikasjon og samhandling med pasient, pårørende og etterlatte, brukermedvirkning, og kommunikasjon av eget fag. Helsekompetanse nevnes imidlertid ikke i forslaget. Det oppfattes heller ikke at kompleksiteten av helsekompetanseaspektet kommer tydelig nok frem gjennom bruk av andre begreper. Ifølge Regjeringens strategi for økt helsekompetanse i befolkningen (2019-2023) skal helsekompetanse inkluderes i de helse- og sosialfaglige grunnutdanningene og ulike etter- og videreutdanninger.

Helsekompetanse er personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. Tilstrekkelig helsekompetanse er en forutsetning for å realisere pasientens helsetjeneste. I tillegg til at en persons helsekompetanse vil være erfarings- og situasjonsavhengig og knyttet til utdanning, kan også måten helseinformasjonen presenteres på være avgjørende. I dialog med pasienter og brukere må helse- og omsorgspersonell bevisstgjøres på dette og tilpasse kommunikasjonen til mottakers evne til å håndtere og bruke informasjonen i den situasjon vedkommende er i. Dette er særlig viktig for grupper som ikke selv kan oppsøke helsetjenester eller ivareta egen helse, men som er avhengig av både helsepersonell, pårørende og andre for å lykkes med dette. Det innebærer at informasjon om hvordan man øker helsekompetansen blant disse gruppene også må rettes mot hjelpeapparatet og tilpasses de ulike gruppene.

Vi vet at det er misforhold mellom hva pasienten faktisk forstår, og hva helsepersonell tror at pasienten får med seg av informasjon og veiledning. Likeledes oppfatter helsepersonell at de er gode på brukermedvirkning, mens pasienter oppfatter dette i mindre grad. For å møte denne utfordringen, og for å tydelig bevisstgjøre helsepersonell sin rolle i og mulighet til å påvirke pasientens helsekompetanse, anbefaler vi at helsekompetanse tas tydeligere inn i forskriften. Formuleringer kan eventuelt hentes fra utkastet til forskrift om retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere.

Andre tema:

Eksempler på andre tema som kan styrkes eller løftes frem mer er:

· Eldre og rus (alkohol), jf. nasjonale faglige råd "Psykiske lidelser hos eldre, kapittel 6.

· Psykisk helse og kommunalt psykisk helsearbeid for barn og unge, jf. Riksrevisjonens rapport.

· Konkretisering av tverrfaglig samarbeid knyttet til roller og ansvar.

· Familieorientert tilnærming: Helsetjenestene er ofte tilrettelagt for en individorientert tilnærming. Alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelser, psykisk vansker eller rusmiddelproblemer rammer ikke kun den som er syk, men påvirker hele familien. Det er derfor behov for at personell innenfor helse- og omsorgstjenestene får mer fokus på å jobbe og samarbeide med familien (pårørende og barn som pårørende).

6. Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Under §19 er det angitt følgende krav til faglig bakgrunn: "… fullført 3-årig bachelorutdanning eller tilsvarende, som gir yrkestittel sosionom, vernepleier, barnevernspedagog, sykepleier, fysioterapeut eller ergoterapeut." Det åpnes også for at de enkelte utdanningsinstitusjonene kan vurdere i hvilken grad søkere med annen minimum 3-årig universitets- eller høgskoleutdanning er kvalifiserte for opptak. Dette gjør at man må påregne bred variasjon i kompetansegrunnlaget om legemidler og legemiddelhåndtering.

Blant de helse- og sosialutdanningene som nevnes over er det kun sykepleier og vernepleier som har nødvendig grunnutdanning til å håndtere legemidler forsvarlig, jf. legemiddelhåndteringsforskriften. Det vil si at kandidatene som tar denne tverrfaglige videreutdanningen vil ha ulikt grunnlag til å anvende kunnskap om legemiddelhåndtering, samt ha ulike oppgaver og ansvar knyttet til dette i sine yrker. Dette bør komme tydelig frem i læringsutbyttene.

På bakgrunn av dette anbefaler vi at læringsutbytte knyttet til ferdigheter (§14e) og legemidler suppleres med en formulering som tar høyde for faglig bakgrunn hos kandidaten (tillegg med rød tekst):

§14 e. kan anvende kunnskap om virkninger og bivirkninger av medikamenter, samt medikamentfrie tilbud i både psykisk helsearbeid og rusarbeid, i tråd med kandidatens faglige bakgrunn og oppgaver.

Det fremstår også som svart ambisiøst at studenten innenfor 60 studiepoeng skal oppnå sluttkompetanse tilsvarende å ha avansert kunnskap om sentrale vitenskapelige perspektiv og forskningsmetoder for å utøve og videreutvikle både psykisk helsearbeid og rusarbeid (jf. §16a, vår utheving). Vi er enige i at forståelse for hvordan vitenskapelige perspektiv og forskningsmetodikk påvirker kunnskap i et felt, er sentral som grunnlag for kunnskapsbasert praksis (forutsatt at det er formålet). Vi mener at øvrige læringsutbytter under §16 og §17 favner dette godt. Vi antar at det ikke er tenkt at denne videreutdanningen skal gi forskningskompetanse. Vi mener derfor at det kan vurderes om §16a kan tas ut, alternativt gjøres noe mindre i omfang. Forslag til formulering:

har inngående kunnskap om sentrale vitenskapelige perspektiv og forskningsmetoder som preger fag- og utviklingsarbeid innen psykisk helsearbeid og rusarbeid

Videre vil vi gi en generell bemerkning knyttet til bredden i faglig bakgrunn som vil være blant studentene og sluttkompetanse i videreutdanningen. Vi er kjent med at læringsutbyttene skal være på masternivå, jf. Kvalifikasjonsrammeverket. Likevel fremstår dette her som svært omfattende, særlig gitt kandidatenes varierende utgangspunkt. Kvalifikasjonsrammeverket forutsetter at man bygger på bachelor og dette vil som nevnt variere blant studentene. Vi anbefaler derfor at det vurderes i hvilken grad læringsutbytter på masternivå (syklus 2) er riktig/mulig for temaer hvor grunnkompetansen er svært ulik og om det heller er mulig å legge disse områdene på bachelornivå (syklus 1).

7. Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

Vi støtter at praksisstudier skal knyttes til læringsutbyttene i denne forskriften og bidra til å utvikle kandidatens praktiske, analytiske og kritiske kompetanse. Under §21 står det: Ferdighetstrening og veiledningsgrupper som inngår som del av utdanningen, og/eller utviklingsprosjekt i tilknytning til kandidatens egen arbeidsplass innen psykisk helsearbeid eller rusarbeid, kan inngå i praksisperioden.

Det fremstår litt uklart hvorvidt dette påvirker lengden eller innholdet i praksis for kandidaten, eksempelvis om dette gjør at praksiskravet oppfylles i sin helhet ved gjennomføring av et utviklingsprosjekt. Dette kan potensielt gjøre at kandidatens praksis har lite eller ingen oppgaver knyttet til pasientnære oppgaver. Vi tror en viktig styrke ved praksis som læringsform, er at praksis gir kandidaten mulighet til kritisk refleksjon rundt egen utøvelse av fagrollen i reelle kliniske situasjoner med mulighet for veiledning. Dette vil også bidra til å holde utdanningen nært knyttet mot både tjenestenes behov og behov hos pasient/bruker og pårørende/familie. Dette vil ikke oppnås i samme grad om praksis fokuseres rundt det administrative ved å drive et utviklingsprosjekt. Vi tror det er viktig at kandidatens utvikling av klinisk kompetanse holdes høyt når formålet med praksis velges. Vi foreslår derfor at dette fremheves ved å legge til setningen i §21:

Gjennom praksisstudiene skal studenten få relevant erfaring innen pasientnært arbeid med aktuelle målgrupper og problemstillinger innen psykisk helsearbeid og rusarbeid (og avhengighetsarbeid).

Vi anbefaler at også avhengighetsarbeid inkluderes her dersom dette tas inn som område i utdanningen, jf. spørsmål 9.

I §23 fremkommer også følgende: "Praksistilbyderen har ansvar for den daglige veiledningen og oppfølgingen av studentene, og skal sørge for at praksisveileder er normalt av samme profesjon som den som blir veiledet. Praksisveileder skal ha relevant faglig kunnskap og bør som hovedregel ha formell veiledningskompetanse" (vår utheving)

Det er noe uklart hva som menes her. Sett i lys av at helsepersonell med formell veiledningsutdanning er mangelvare mange steder, mener vi at det blir for snevert å stille krav om at praksisveileder skal ha samme profesjon (hvis det i dette tilfellet menes at praksisveileder også skal være sykepleier med videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid). I vår utredning om økonomiske- og administrative konsekvenser ved lovpålagt sørge-for ansvar for kommunene til å ta imot praksisstudenter påpekte vi at:

Veiledere med relevant fagbakgrunn er viktig for å skape gode praksisplasser, men en dyktig veileder kan også veilede studenter med ulik utdanningsbakgrunn. Spesielt for mindre kommuner kan det være viktig at de får bygget opp et "veilederkorpskorps" av dyktige fagpersoner som kan veilede studenter på tvers av fagretninger. Små kommuner har også utfordringer med at fagpersonen (veileder) ikke er ansatt i fulltidsstilling, men ofte har en stilling som er delt mellom flere kommuner.

Vi mener derfor at man heller skal vektlegge at praksisveileder skal ha relevant faglig kunnskap og formell veiledningskompetanse fremfor å være av samme profesjon.

8. Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Vi mener formuleringen "(…) bærekraftige arbeidsformer som ivaretar fagpersonen selv og andre involverte," som fremgår i flere læringsutbytter, er uklar.

Bærekraftig utvikling er et overordnet mål for samfunnsutviklingen i Norge og globalt. Målet om en bærekraftig samfunnsutvikling, både lokalt og globalt, er reflektert gjennom FNs bærekraftsmål som Norge skal følge opp. I realiseringen av dette målet er en befolkning med god helse og livskvalitet, og en rettferdig fordeling av dette, en viktig forutsetning. Bærekraftig utvikling beskrives ofte ut fra tre dimensjoner som er gjensidig avhengig hverandre; økonomisk bærekraft, miljømessig bærekraft og sosiale forhold (samfunn). Helsedirektoratet har belyst begrepet bærekraft blant annet i relasjon til folkehelse (Folkehelse og bærekraftig samfunnsutvikling - Helsedirektoratets innspill til videreutvikling av folkehelsepolitikken, IS-2748, 2018).

Det kan være vanskelig å utlede hva som menes med bærekraft i læringsutbyttene knyttet til denne forskriften. Vi anbefaler at dette tydeliggjøres for å sikre at dette forstås likt mellom utdanningsinstitusjoner og gir samme sluttkompetanse hos kandidatene.

9. Hva bør betegnelsen på videreutdanningen være:

a) Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse- og rusarbeid eller

b) tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

Vi mener det er hensiktsmessig å velg b) da andre avhengigheter (spill, mat, sex, m.m.) også kan komme inn under denne betegnelsen.

10. Masterutdanningen for sykepleiere inneholder følgende to læringsutbyttebeskrivelser som blant annet tematiserer selvmordsadferd og overdosefare:

Kandidaten kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare

Kandidaten har kompetanse, profesjonelt mot og kjenner sine profesjonelle grenser, samt ansvar, og kan bidra til at krevende livserfaringer som vold, overgrep, selvmordsfare og avhengighet, gis rom til å kunne erkjennes, deles og bearbeides

Bør denne tematikken også inkluderes i den tverrfaglige videreutdanningen?

Kommentar til inkludering av: Kandidaten kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare:

Vi mener denne tematikken er viktig å ha med i denne tverrfaglige videreutdanning. Norge har relativt høy andel overdose dødsfall og høy selvmordsforekomst iht. innbyggertall. Kompetanse til å bidra i arbeidet knyttet til dette, vil være viktig for alle fagpersoner som arbeider i dette feltet. Det kan for øvrig vurderes om formuleringen for den tverrfaglige videreutdanningen endres til "kandidaten kan bidra i arbeidet med å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare, innenfor eget faglige ansvar

Kommentar til inkludering av: Kandidaten har kompetanse, profesjonelt mot og kjenner sine profesjonelle grenser, samt ansvar, og kan bidra til at krevende livserfaringer som vold, overgrep, selvmordsfare og avhengighet, gis rom til å kunne erkjennes, deles og bearbeides:

Vi mener dette bør tematiseres også under den tverrfaglige videreutdanningen. Disse problemstillingene er ofte sentrale innenfor pasientgruppene disse fagpersonene skal arbeide med. Likevel vil omfanget og ansvaret man har som fagperson variere og det er derfor ikke å forvente at alle fagpersoner har like omfattende og inngående kompetanse på dette området. Eksempelvis vil man kunne anta at en masterutdanning rettet mot sykepleiere vil ha mer avansert kompetanse på dette området. Læringsutbytte bør derfor tilpasses ut fra at dette gjelder en 60 studiepoengs tverprofesjonell videreutdanning med kandidater med svært ulik faglig bakgrunn. Vi anbefaler at læringsutbytte rettes mot behov som antas å favne bredden i oppgaver og ansvar for de fagpersoner som videreutdanningen retter seg mot. For eksempel er kompetanse til å kjenne profesjonelle grenser særlig viktig i denne sammenheng.