Høringssvar fra Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid - NAPHA

Dato: 20.09.2021

Høring:

Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid for sykepleiere, og forskrift om nasjonal retningslinje for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

Høringssvar fra NAPHA - Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, 17. september 2021

Vår ref.: 80/2021

  1. Innledning
  2. Høringssvar for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid
  3. Høringssvar til masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere

1. Innledning

NAPHA er et nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid med geografisk tilhørighet i Trondheim. Senteret har tett kontakt med ansatte og ledere i de lokalbaserte psykisk helse- og rustjenestene, og samarbeider mye med brukerstyrte sentra og de største brukerorganisasjonene. Samarbeidet gir oss kunnskap om og oversikt over behovene for kompetanse i fagfeltet psykisk helsearbeid.

2. Høringssvar for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

I «Sammen om mestring» – veilederen for lokalbaserte psykisk helse- og rustjenester fra 2013 – beskrives ulike forløp, basert på grad av alvorlighet og behov for hjelp. De ulike forløpene stiller også ulike krav til tjenestetilbudene. Å følge opp og hjelpe personer som har forbigående utfordringer stiller andre krav til organisering og kompetanse, enn når det er behov for omfattende hjelp fra det offentlige på grunn av komplekse problemer. NAPHA foreslår derfor at retningslinjene skiller mellom og tydeliggjør behovet for ulike tilbud og kompetanse til ulike målgrupper i samfunnet.

1) Hvordan vurderes den tverrfaglige videreutdanningen på 60 studiepoeng i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid samlet sett å dekke kompetansebehovene i tjenestene på disse fagområdene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

NAPHA mener læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet i stor grad dekker behovet for kompetanse i tjenestene.

Samtidig vurderer NAPHA utkastet som i overkant overordnet, og tenker en mer spesifikk beskrivelse av praksisfeltets behov for kompetanse vil være formålstjenlig.

Det gjelder særlig kompetanse knyttet til myndighetenes satsingsområder på kunnskapsbaserte modeller/tilnærminger/metoder. Studentene bør også få grunnleggende kjennskap til den til enhver tid best dokumenterte og mest anerkjente behandlings-, utrednings- og oppfølgingsmetodikken.

Dette kan bidra til reduserte ulikheter ved ulike utdanningsinstitusjoner, samt gjenspeile behov og ambisjoner i praksisfeltet. Det begrenser også i hvilken grad innholdet styres av den enkelte ansattes/utdanningsinstitusjons “foretrukne” tilnærming.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig av hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Se innspill under spørsmål 1.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? I så fall hva:

NAPHAs faglige ståsted, som bl.a. framhever behovet for et inkluderende lokalsamfunn, legger vekt på det psykososiale og gode levekår, samt et tredelt kunnskapssyn (erfaring, forskning, fag) og oppfølging i nærmiljøet (NAPHAs strategiplan, 2018) er gjennomgående godt ivaretatt i retningslinjene.

Selv om retningslinjene bygger på et tredelt kunnskapssyn, kan det være en fare for at erfaringskompetansen får mindre plass enn fag og forskning. NAPHA mener derfor det er nødvendig at retningslinjene presiserer at erfaringskompetansen skal ha forrang.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Ambisjonsnivået for læringsutbyttene/beskrivelsene i retningslinjen er generelt veldig høye, og skal dekke mange områder. NAPHA mener det er behov for å rydde i, og forenkle, beskrivelsene av læringsutbytter.

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

Kravet om 2 års praksiserfaring er fjernet og minimum praksisperiode er redusert til 4 uker. NAPHA mener at minimum praksisperiode bør være 8 uker. Praksisen kan med fordel gjennomføres på studentens arbeidsplass, der dette er hensiktsmessig, og gjerne kombineres med å gjennomføre et innovasjons-/utviklingsarbeid.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

  1. Vår vurdering er at de valgte kompetanseområdene gir gode rammer for videreutdanningen.
  2. Bruk av begrepene psykisk lidelse og ruslidelse er gjennomgående i utkastet til forskriften. NAPHA mener bruk av begrepet lidelse kan oppfattes som reduksjonistisk og et uttrykk for en biomedisinsk forståelse av psykisk uhelse. Vi foreslår at retningslinjene benytter begrepene psykiske helseutfordringer eller rus-/avhengighetsutfordringer. Disse begrepene vil kunne favne den brede målgruppa fagfeltet arbeider med, samt være i tråd med en mer humanistisk og recoveryorientert praksis.
  3. Etikk, relasjoner og samhandling er grunnleggende og godt ivaretatt som eget kompetanseområde. Samtidig trenger yrkesutøvere i fagfeltet også kunnskap om, og oversikt over, relevante metoder og terapeutiske verktøy.
  4. Kunnskap om menneskerettigheter, som er et sentralt grunnlag for recovery og brukerinvolvering, har en sentral plass i retningslinjene. Recovery og brukerinvolvering på system-, tjeneste- og individnivå har over lang tid hatt en sentral plass i utviklingen av fagfeltet, og bør derfor få en mer tydelig plass.
  5. Utviklingen av, og bakgrunnen for, aktuelle kunnskapsbaserte tjenestemodeller for ulike målgrupper bør tas inn i kapittel 3. Det samme gjelder modeller for samarbeid på tvers av organisasjoner, faggrupper og mellom offentlige tjenester og lokalsamfunn.

Noen viktige trekk ved utviklingen av de lokalbaserte tjenestetilbudene – som også bør reflekteres i forskriftene – er, slik NAPHA vurderer det:

1. stor vektlegging av recovery (Recovery - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid) og brukerinvolvering i tjenestene

2. økende grad av spesialisering og innføring av kunnskapsbaserte tjenestemodeller – for eksempel oppsøkende team (FACT, ACT), Rask psykisk helsehjelp (RPH) og Individuell jobbstøtte (IPS)

3. et mangfold av tjenestetilbud, ikke bare samtaler (for eksempel friluftsliv og musikk)

4. utprøving av arbeidsformer der tjenester og lokalsamfunn, inkludert frivillige organisasjoner, samarbeider tettere

5. økende forskjeller i tjenestetilbud mellom små og store kommuner

6. det er et stort behov for fleksibilitet og endringskompetanse i tjenestene

9) Hva bør betegnelsen på videreutdanningen være: a) tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse- og rusarbeid eller b) tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid?

NAPHA støtter formålet i den nye forskriften at psykisk helse og rusarbeid er komplekst og avansert og omfatter ulike perspektiv, virksomheter og arbeidsmåter. At avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen mener NAPHA er et viktig tiltak. Om avhengighet bør inngå som en del av betegnelsen er vi imidlertid i tvil om, og foreslår heller å bruke betegnelsen «videreutdanning i psykisk helse- og rusarbeid» som en felles betegnelse av fagfeltet og tjenestene på ulike nivåer.

10) Masterutdanningen for sykepleiere inneholder følgende to læringsutbyttebeskrivelser som blant annet tematiserer selvmordsatferd og overdosefare. A) Kandidaten kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare B) Kandidaten har kompetanse, profesjonelt mot og kjenner sine profesjonelle grenser, samt ansvar, og kan bidra til at krevende livserfaringer som vold, overgrep, selvmordsfare og avhengighet, gis rom til å kunne erkjennes, deles og bearbeides. Bør denne tematikken også inkluderes i den tverrfaglige videreutdanningen?

Ja, noe som gjenspeiler nasjonale føringer for selvmordsforebyggende arbeid bør inn i videreutdanningen.

3. Høringssvar til masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere

1) I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

NAPHA mener læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet, i stor grad dekker behovet for kompetanse i tjenestene.

Samtidig vurderer NAPHA utkastet som i overkant overordnet, og tenker en mer spesifikk beskrivelse av praksisfeltets behov for kompetanse vil være formålstjenlig.

Det gjelder særlig kompetanse knyttet til myndighetenes satsningsområder på kunnskapsbaserte modeller/tilnærminger/metoder. Studentene bør også få grunnleggende kjennskap til den til enhver tid best dokumenterte og mest anerkjente behandlings-, utrednings- og oppfølgingsmetodikken.

Dette kan bidra til reduserte ulikheter ved ulike utdanningsinstitusjoner, samt gjenspeile behov og ambisjoner i praksisfeltet. Det begrenser også i hvilken grad innholdet styres av den enkelte ansattes/utdanningsinstitusjons “foretrukne” tilnærming.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Se innspill under spørsmål 1.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

I kap. 5 i forskriften for masterutdanningen, som omfatter relasjonskompetanse, kommunikasjon og samhandling, mener NAPHA det vil være formålstjenlig å forsterke det tverrprofesjonelle samarbeidsperspektivet, både på individ-, tjeneste- og systemnivå. Vekting av dette temaet vil kunne øke den tverrprofesjonelle samarbeidskompetansen, og dermed kunne gjenspeile og legge gode rammer for å møte praksisfeltets samhandlingsutfordringer.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

Ambisjonsnivået for læringsutbyttene/beskrivelsene i retningslinjen er generelt veldig høye, og skal dekke mange områder. NAPHA mener det er behov for å rydde i, og forenkle, beskrivelsene av læringsutbytter.

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

NAPHA vurderer beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig skrevet, spesielt støttes varigheten på praksisperiode på 8 uker.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

1. Vår vurdering er at de valgte kompetanseområdene gir gode rammer for masterutdanningen.

2. Bruk av begrepene psykisk lidelse og ruslidelse er gjennomgående i utkastet til forskriften. NAPHA mener bruk av begrepet lidelse kan oppfattes som reduksjonistisk og et uttrykk for en biomedisinsk forståelse av psykisk uhelse. Vi foreslår at retningslinjene benytter begrepene psykiske helseutfordringer eller rus-/avhengighetsutfordringer. Disse begrepene vil kunne favne den brede målgruppa fagfeltet arbeider med, samt være i tråd med en mer humanistisk og recoveryorientert praksis.

3. Forskriften benytter begrepet “sykepleiefaglig arbeid”. NAPHA mener det vil være formålstjenlig å tydeliggjøre dette profesjonsspesifikke begrepet. NAPHA erfarer at praksisfeltet gir uttrykk for et behov for å synliggjøre og tydeliggjøre hva som vurderes som profesjonsspesifikk kompetanse, ettersom praksisnært arbeid i stor grad gjøres tverrprofesjonelt.

4. Utviklingen i fag- og praksisfeltet viser at spesielt kommunale tjenester blir stadig mer differensierte og spesialiserte, som konsekvens av behovet for å kunne håndtere komplekse utfordringer. Dette medfører et stort behov for tverrprofesjonell samhandling. NAPHA understreker betydningen av tverrprofesjonell samarbeidslæring, som er en av de viktigste forutsetningene for læring om samhandling i praksis. NAPHA mener det er viktig at tverrprofesjonell samarbeidslæring inngår som en del av utdanningen.

5. Under § 18. pkt. a., om faglige forsvarlige prioriteringer, bør “mestring” tilføyes i siste ledd – jf. ny stortingsmelding (juni 21) om prioritering i primærhelsetjenesten.

9) Avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen. Bør "avhengighet" inngå som en del av betegnelsen på utdanningen slik det nå er foreslått?

NAPHA støtter formålet i den nye forskriften. Psykisk helse- og rusarbeid er komplekse fagfelt, som krever et bredt kunnskaps- og kompetansegrunnlag, og som omfatter ulike perspektiv, virksomheter og arbeidsmåter. At avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen, mener NAPHA er et viktig tiltak.

Hvorvidt avhengighet skal inngå som en del av betegnelsen på utdanningen er vi imidlertid i tvil om, og oppfordrer i stedet til å bruke betegnelsen «masterutdanning i psykisk helse - og rusarbeid».

10) Hvordan kan behovet for å styrke kunnskapen om kliniske studier ivaretas i retningslinjen?

NAPHA støtter behovet for å styrke kunnskapen om kliniske studier. Det er i denne forbindelse viktig at behovet for å tilegne seg kunnskap om eksisterende forskning på kommunehelsetjenesten vektlegges. Det bør også oppfordres til og gis økte forutsetninger for å ta initiativ til ny forskning på feltet.

Både praksisfeltet, kompetansemiljøene, brukerorganisasjonene og nasjonale myndigheter har i lengre tid påpekt et stort behov for økt forskning på det lokalbaserte psykiske helse og rusfeltet, for å sikre at man utvikler – og tilbyr – en kunnskapsbasert og virkningsfull praksis.