Høringssvar fra Barneombudet

Dato: 07.09.2021

Høringssvar fra Barneombudet - forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid for sykepleiere og forskrift om nasjonal retningslinje for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

Innledende kommentar

Barneombudet takker for muligheten til å komme med innspill til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid for sykepleiere og forskrift om nasjonal retningslinje for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid. Dette høringsinnspillet gjelder begge forskriftene.

Lov om barneombud sier at vi skal arbeide for at barns behov, rettigheter og interesser blir tatt hensyn til på alle samfunnsområder. Barn i denne sammenheng er alle under 18 år. Forskriftene som er på høring skal blant annet bidra til å ivareta brukere og pasienters behov for kompetanse, og er dermed et viktig verktøy for å oppfylle barn rettigheter.

Barn omfattes av menneskerettighetene og annet lovverk som regulerer helse- og omsorgstjenester. Barn er imidlertid en særlig sårbar og utsatt gruppe, og er av den grunn gitt et gitt et særskilt vern gjennom FNs barnekonvensjon (heretter kalt barnekonvensjonen). Der hvor det er motstrid mellom barnekonvensjonen og annen norsk lovgiving, har barnekonvensjonen forrang. Konvensjonen anerkjenner barns særskilte behov og gir dem egne rettigheter, samtidig som de gir voksne som tar beslutninger på vegne av barn plikter og ansvar. Derfor er det viktig at alle yrkesgrupper kjenner til hva rettighetene betyr i deres arbeid.

Konvensjonen har fire grunnleggende prinsipper som skal være førende i alle saker om barn; barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn (artikkel 3), alle barn har rett til liv og utvikling (artikkel 6) og vern mot diskriminering (artikkel 2), samt at barn har rett til å gi uttrykk for sin mening og denne skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet (artikkel 12).

Barnekonvensjonen er et viktig verktøy for alle som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med barn og unge. Barneombudet mener at forskriftene må bli tydeligere på barns juridiske posisjon og de rettigheter de har i kontakt med helse- og sosialtjenester, samt helse- og sosialfaglig personells plikt til å oppfylle disse rettighetene. Vi har i dette innspillet hovedvekt på artikkel 3 og 12.

Videre er konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som trådte i kraft i 2008 et viktig verktøy vi trekker frem. CRDP skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre. Derfor er det viktig at helse- og sosialfaglig personell har inngående kunnskap også om denne.

Om statens forpliktelser

Barnekonvensjonen artikkel 4 krever at statene sikrer at fagpersoner har kunnskap om konvensjonens innhold, men også ferdigheter i hvordan rettighetene og prinsippene skal ivaretas. Staten plikter å lære opp alle yrkesgrupper som arbeider med barn, for å gjennomføre disse rettighetene i praksis. Staten omfatter både statlige og kommunale myndigheter, herunder departementet. FNs barnekomité, som overvåker statenes etterlevelse av barnekonvensjonen, har i generell kommentar nr. 5, om gjennomføring av konvensjonen, presisert at opplæring og kompetanseutvikling er viktig for implementeringen av konvensjonen. Her spiller forskriftene til retningslinjene til utdanninger innen psykisk helse og rus en viktig rolle for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt i praksis.

Forskriftene må ivareta hensynet til barnets beste

Barnekonvensjonens artikkel 3 bestemmer at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Denne bestemmelsen er også tatt inn i Grunnloven § 104. At det er et grunnleggende prinsipp betyr at hensynet til barnets beste ikke bare er ett av flere momenter i en helhetsvurdering, men at det «…skal danne utgangspunktet, løftes spesialt fram og stå i forgrunnen» (Barnekomiteens generelle kommentar nr. 14 og uttrykt i Høyesterett i dom i Rt. 2015 s. 93.) Det betyr at barnets beste skal være førende for hvordan tilbudet til barn utformes.

Konkret innebærer det for eksempel at de som yter tjenester til barn har en plikt til å kartlegge barnets behov og konkludere med hva som vil være til barnets beste, før man tar avgjørelser som har betydning for barna. Plikten gjelder vidt, både i formelle vedtak og daglige avgjørelser. Det betyr for eksempel at alle avgjørelser som tas om utredning, behandling, medisinutprøving eller andre intervensjoner overfor barn, skal tas med utgangspunkt i en vurdering av hva som er til barnets beste. Dette gjør artikkel 3 til et viktig svært verktøy for alle som jobber med barn.

Hva som vil være til det enkelte barns beste, forutsetter en individuell og konkret vurdering. Barn og unge er veldig forskjellige, og det som er en god løsning for en, trenger ikke å være det for en annen. Barneombudet mener at artikkel 3 er et så sentralt verktøy å kjenne til for alle helse- og sosialfagutdanninger at den bør nevnes eksplisitt i disse forskriftene.

Forskriftene bør bidra til å sikre forsvarlig høring av barn og reell medvirkning

Barnekonvensjonen artikkel 12 handler om barnets rett til å fritt gi uttrykk for sin mening i alle forhold som vedrører barnet. Retten til å bli hørt er også et av de grunnleggende prinsippene i konvensjonen, og er i likhet med artikkel 3 tatt inn i grunnlovenes § 104.

Konvensjonen sier at barnets synspunkter skal ha behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, men setter ingen nedre aldersgrense for når et barn skal kunne gi uttrykk for sin mening om spørsmål som angår dem.

Det er et uttalt formålet med den tverrfaglige utdanningen at den skal gi kompetanse i profesjonell kommunikasjon og samhandling med mennesker med psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer.

Formålet med masterutdanningen for sykepleiere er at kandidaten skal møte pasient/bruker med utgangspunkt i pasientens/brukerens ressurser, opplevelser av sykdom/uhelse og personlige ønsker, behov, autonomi og integritet (…). For å oppnå dette formålet er det en forutsetning av kandidatene har inngående kunnskap om og ferdigheter i å legge til rette for en trygg høring av barn og hvordan det kan legges til rette for reell medvirkning. Høring av barn er også ofte en forutsetning for å kunne ivareta barnets beste.

Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, men det er også en forutsetning for effektiv behandling. I det foreliggende utkastet forskrifter kan ikke Barneombudet se at det er kompetansemål som godt nok ivaretar barn og unges rett til medvirkning. Selv om det i forskriftene er nevnt at kandidaten er forventet å kunne anvende aktuell kunnskap innen brukermedvirkning (§ 5 i – master i sykepleie) eller at de skal ha inngående kunnskap om brukermedvirkning på individ og samfunnsnivå (§ 10 d - tverrfaglig videreutdanning), savner vi at det henvises eksplisitt til barnekonvensjonen og grunnprinsippene for å oppfylle barns rett til medvirkning slik de er formulert i FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12 (2009) om barnets rett til å bli hørt.

Brukermedvirkning handler om at det som er viktig for brukeren er med på å forme beslutningene som tas om hvordan f.eks. behandling skal tilpasses og gjennomføres. For å oppfylle kravene i barnekonvensjonen, skal ikke barn og unge kun ha mulighet til å uttale seg, de skal også aktivt involveres i viktige beslutninger som tas. Barnekonvensjonen forplikter de som yter tjenester til barn å høre barnets mening, og å legge vekt på denne når tiltak og hjelp utformes. Det stilles også krav til hvordan høring av barn skal gjennomføres. Alle prosesser der et barn blir hørt eller deltar skal være:

  • åpne og informative
  • frivillige
  • basert på respekt
  • relevante for deres liv
  • barnevennlige
  • inkluderende
  • støttet av opplæring
  • sikre og sensitive med hensyn til risiko for konsekvenser ved å gi uttrykk for sine synspunkter
  • ansvarlige (oppfølging og evaluering)

(FNs barnekomité 2009)

Barn og unge skal selvsagt også kunne bestemme at de ikke vil uttale seg, og noen ganger kan sykdomsbildet tilsi at barnet må høres gjennom andre. Hovedregelen om at barn og unge skal høres og at de aktivt skal involveres i viktige beslutninger som tas, må likevel komme tydeligere frem som en forpliktelse for alle de involverte profesjonelle i et pasientforløp.

Kunnskap og ferdigheter i en trygg høring av barn er også viktig for å ivareta barn som pårørende og for å oppdage og handle ved mistanke om at barn blir utsatt for, eller står i fare for å bli utsatt for omsorgssvikt, vold og/eller overgrep.

Barnekonvensjonen er norsk lov. Den har dessuten en spesiell status ved at den går foran andre norske lover dersom de står mot hverandre. Til tross for dette har vi gjennom mange år erfart at fagpersoner og behandlere ikke har nødvendig kunnskap om barns særskilte rettigheter, eller deres egen plikt til å tilrettelegge for at disse rettighetene skal oppfylles. Vi har også erfart at det mangler praktiske ferdigheter i hvordan høring av barn på en forsvarlig måte blir en naturlig del av behandlingshverdagen. Barneombudet mener derfor at barnas rettigheter, og helse- og sosialfaglig personells plikter, slik de er formulert i barnekonvensjonen og generelle kommentarer, må nevnes eksplisitt i forskriftene.

Basert på erfaring, vet vi også at barn med nedsatt funksjonsevne kan bli møtt med holdninger og handlinger som skaper hindre og gjør dem ekstra sårbare og/ eller funksjonshemmet i sitt møte med omgivelsene. De vil derfor ha behov for ekstra oppmerksomhet og et særskilt vern for at deres rettigheter skal ivaretas på lik linje med barn uten nedsatt funksjonsevne. I CRPD artikkel 7 punkt 3 står det at «Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.»

På bakgrunn av dette ber vi om at kunnskap om CRPD nevnes eksplisitt i det kandidaten forventes å ha kunnskap om. Det må også sikres at kandidaten får øvelse i hvordan barn og unge gjennom pasientforløpet i praksis får ivaretatt sine rettigheter.