Høringssvar fra Folkehelseinstituttet

Dato: 07.09.2021

Høring: Forslag til retningslinjer for nasjonal masterutdanning og for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid:

1) forslag til forskrift om retningslinjer for masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere og

2) forslag til forskrift om tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid på høring.

Høringssvar fra Folkehelseinstituttet

I denne høringen er det lagt opp til å gi tilbakemeldinger på de to nokså likelydende retningslinjene for masterutdannelse (en for sykepleiere og en for andre som skal ta masterutdannelse). FHI har derfor valgt å gi et samlet høringssvar.

Først gir vi noen generelle kommentarer (Større kommentarer), deretter noen mer spesifikke kommentarer (Spesifikke kommentarer) og til slutt reflekterer vi noe over de spørsmål som er stilt i høringen (Svar på høringsspørsmålene).

Større kommentarer

Det er meget positivt at det kommer retningslinjer for denne typen utdannelse. Det vil styrke fagfeltet, gjennom å gjøre læringsmålene eksplisitte og gjennom annerkjennelse av kunnskapen på området.

I høringen om retningslinjer for masterutdanning i psykisk helse, rus og avhengighetsarbeid er det utgitt en egen retningslinje for sykepleiere og en for andre grupper. I lys av at det er egne retningslinjer for spesialistutdannelsen innen psykologi og medisin er det antagelig fornuftig å dele slike utdanningsretningslinjer i fagspesifikke retningslinjer, til tross for at det burde understrekes enda bedre (i alle utdannelsene) at dette arbeidet er tverrfaglig. På prinsipielt grunnlag bør derfor også andre utdannelser innen dette faget strømlinjeformes mot disse retningslinjene for utdannelse og vis-a-versa.

§3 Kompetanseområder: er rekkefølgen her optimal? Vi savner et kompetanseområde som omfatter «Behandling og rehabilitering». For mye spesialistutdannelse lar dette være opp til ekstra kurs. Det er et ønske om at behandling og rehabilitering (for sykepleiere antagelig ting som motiverende samtale) kommer inn på basisnivå og gir en felles plattform for alle som tar spesialistutdannelsen. Det er også en mangel at somatisk helse generelt ikke nevnes (spesielt sett opp mot vår kommentar til §2 – under).

Spesifikke kommentarer

§2, andre avsnitt: her (og andre steder) får «oral og seksuell helse» en særstilling. FHI mener ikke at dette er områder som ikke trenger spesiell oppmerksomhet, men det trekkes fram spesifikt her og andre steder i retningslinjen (f.eks. §6g), i for stor grad

§4a: «gjennom opprettholdelse av livsprosesser». Hele dette punktet og spesielt denne formuleringen framstår som diffus

§4b og §4c: I begge punkter nevnes «utvikling», men det framstår som uklart hva man tenker seg at dette skal være utvikling av

§4e: her nevnes «avansert kunnskap om medikamentfri behandling». Det er uklart hva som menes med «avansert» i denne sammenheng. Sammenholdt med punktene §4b og §4c synes dette punktet politisk opportunistisk for fagfolk i feltet. I §4b og §4c snakker man om «behandling». Begrunnelsen for at et eget punkt om medikamentfri behandling må anses å være opportunistisk ligger i at «behandling» er et begrep som i sin mening og naturdekker både medikamentell behandling og ikke-medikamentell behandling. Og selv om man snakker om medikamentell behandling så inngår i det begrepet kunnskap om når man ikke skal bruke medisiner (medisinfri behandling).

§4h: er recoveryorientert tilnærming og brukermedvirkning ulike ting i denne sammenheng? I den grad brukermedvirkning er noe annet enn recovery er det vel noe helt annet.

§4i: hva menes med avansert kunnskap (vs. kunnskap)?

§5: hvert punkt innledes med «kan», hvorfor ikke «skal kunne»?

§5e: «[…] for å avdekke, forhindre og redusere […]» bør omskrives til «[…] for å avdekke og forhindre eller redusere […]»

§5i: «anvende aktuell kunnskap» - dette er vagt

§10-12: i lys av det store pensumkravet får historiske perspektiver en for stor plass

§§7-9 og §§13-24 har FHI ingen kommentarer til.

Svar på høringsspørsmålene

Spm 1: Dette spørsmålet er delvis svart ut i de enkelte tilbakemeldingene over, men generelt så synes det knapt å tenke seg at det er nok med en 60 poengs master for å dekke tjenestenes behov. Spesielt med henblikk på:

1-a. Å dekke tjenestenes behov for behandlingskapasitet synes pensum å dekke for lite og for uspesifikt på behandlingssiden

1-b. Å ikke være omfattende nok til å kunne gi dyp nok kunnskap: en 120 poengs master vil i høyere grad gi mulighet til å fordype seg i en selvstendig oppgave som kan gi forståelse av hvordan kunnskap genereres og forvaltes innen fagfeltet

Spm 2 Ingen kommentar

Spm 3 Ingen kommentar

Spm 4 En slik retningslinje er i utgangspunktet betydelig bedre enn dagens ordning når det gjelder å gi en enhetlig utdannelse på landsbasis, uavhengig av hvor man er utdannet

Spm 5 Det bør mer inn på behandlingssiden

Spm 6 Det bør mindre inn på historiesiden

Spm 7 Ingen kommentarer

Spm 8 De er gitt ovenfor

Spm 9 Alternativ b er å foretrekke

Spm 10 Dette bør inkluderes i begge utdannelse